Translate page

fredag 20. desember 2013

Genetikk-takk

Jeg skal ikke gjøre det for vanskelig altså, genetikkpratet. Jeg skal si litt om det arbeidet Dimitri Beljaev startet på sølvrev, og så havner jeg kanskje i noen sidespor, men jeg skal forsøke å ta meg inn igjen, jeg lover.

Dimitri var en ihuga forsker - han ville vite, selv om sjefene hans sa at nei, det ville han ikke. Sovjets Trofim Lysenko forbød all forskning på genetikk, fordi han selv ikke støttet de teoriene, derfor startet Beljaevs forskningsprosjekt ganske i det stille, og seilte ut under falskt flagg. Han fant likevel ut noen ganske interessante ting. Tammhet er nedarvbart. Og enda viktigere - aggressjon er også nedarvbart.

Her ser du en video av en tam rev - den er en hund etter oppmerksomhet fra mennesket som kommer. Det er ikke sosialisering og temming som gir denne veldig hundeaktige oppførselen, det er avl:


Først sendte Beljaev assistentene sine rundt for å samle en start-gruppe av rev, de skulle finne de revene i forskjellige revefarmer som var tammest, slik at stammen på den stammtavla de skulle bygge opp ble best mulig. Dernest startet de å avle på de tammeste revene - i flere generasjoner.

Som et motstykke, startet de også å avle på de mest aggressive revene i et sideprosjekt, og til sammenligning med filmen over, kan du her se hvordan en rev som er avlet på aggressiv atferd er å komme til:



Forskningsprosjektet startet på 1950-tallet, det pågår fortsatt. Og det gjør det spennende, fordi med mer omfattende vitenskapelig data,  blir vi sikrere i kunnskapen vår og kan tro mindre og vite mer. Dagens prosjekt på sølvrevene, og også flere videoer, kan du se mer om her.

Etologistudenter blir raskt presentert for Beljaevs forsøksprosjekt, fordi det ikke bare handler om genetikk, men også om atferdslære. Jeg har jo tatt for meg hundespråket tidligere, og jeg må komme med en liten digresjon her, for jeg fant denne videoen på nettet, som godt demonstrerer hvor raskt hundene snakker sammen, og hvofor det kan være vanskelig for oss mennesker å se det som skjer tydelig:




Ulvene er enda raskere i sitt språk og har et videre spekter å spille på i samhandlingen seg i mellom.

Etter jeg etterlyste en hundesnakkemaskin i en nylig blogg, har jeg blitt bønnhørt. Eller i allefall nesten. Men nok digresjon nå, tilbake til tamhunden og villulven og hvorfor vi kan finne mellomting der.

For det finnes ville hunder også, les om denne ganske store gruppen her. Når du har lest der, forstår du litt bedre hvorfor Beljaev valgte seg sølvrever til forsøket sitt, og hvorfor han får dem så tamme - de er så nært i slekt med hundene våre at det er ganske morsomt å tenke på.

For de som vil lese litt mer om Dimitri og revene hans, anbefaler jeg denne artikkelen hos National Geographic.

Ellers vil jeg anbefale denne etologibloggen - på norsk. Den er nyttig og lærerik!

En litt mer personlig note for dagen, her på tampen.

I går stilte Essa og jeg til appellprøve nummer to hos Norske Redningshunder, og denne gangen besto vi de tre siste øvelsene, fellesdekk 5 minutter med skjult fører, fri ved fot to minutter og apport to forsøk. Det betyr at appellen er i boks, grunnkurset er bestått og nå kan vi - i 2014 - begynne på b-prøvene og b-uka.

- Hurra hei og hopp!



tirsdag 17. desember 2013

Canis ludens

Lek - det er så selvfølgelig og en så stor del av hundeholdet at, det kan være lett å glemme leken og hvor viktig den er for både hundene og oss mennesker.

Menneskenes lek kan ofte gå i en helt annen retning enn hundens, jeg vet ikke om så mange hunder som hadde ledd høyt av denne videoen, selv om den er aldri så morsom for oss tobeinte.




Når du trener riktig, er også det å regne som en lek. «Det gikk som en lek,» sier vi om ting vi har gjort som gikk lettere enn det vi fryktet på forhånd, og som gikk helt rett for seg - og når trening med hunden går som en lek, så er det fordi vi gjør det riktig, og med positivt fortegn.

Lek er som oftest definert som en aktivitet som i seg selv ikke er produktiv eller til noen synlig nytte.

 Anita Bundy har definert lek på denne måten: 
"Lek er handling som mennesket utfører i forhold til omgivelsene. Handlingen er motivert og kontrollert innenfra og ofte løsrevet fra virkeligheten, slik at barnet ikke er hemmet av virkeligheten."
Vi ser at hun tenker ikke utenfor menneskene - hun er antroposentrisk så det rekker. I tillegg forbeholder hun lek til barn. Det er blodig urettferdig og jeg liker det slett ikke. Jeg vil også leke, jeg vil! - jeg vil!

En bedre definisjon av lek gis på google, når du ber om en engelsk definisjon av "play",
"engage in activity for enjoyment and recreation rather than a serious or practical purpose."
Det er selvfølgelig en nytte i lek, som i alt annet konstruktivt vi foretar oss. For lek binder oss sammen med andre - den knytter sosiale bånd, den lar oss bli kjent med hverandre på en ufarlig måte - så lenge det forblir lek, det vi bedriver - og den lar oss lære grenser og muligheter

Lek kan også brukes under opplæring - det vet vi godt når det gjelder barn. At det også kan brukes på hunder, det må vi kanskje tenke litt på. Men når vi har tenkt litt på det, fremstår det ikke bare som troverdig, men helt sannsynlig og - hvorfor har vi ikke tenkt på det før, slik.

Du tenker kanskje at lek er noe hundene «har i seg», er genetisk anlagt for, har instinkt for, kan fordi de er hunder. Det er feil. Hundene lærer å leke, akkurat som vi mennesker må lære å leke. Hundene lærer hvor grensene går, akkurat som vi mennesker må. Du som hundeeier har et ansvar for å lære hunden din å leke riktig med både andre hunder og, ikke minst, med mennesker.

Under her ser du noen av lekemetodene hund til hund, det er nyttig og lærerrikt å se dette mens en tenker over det en ser:





Ikke all lek utvikler seg dit vi håper eller dit vi i utgangspunktet tror. Jo flinkere vi er til å forstå hundene våre og språket deres, jo flinkere blir vi fil å forutse at en situasjon ikke er heldig, eller se at nå trives ikke en av hundene så godt i leken. I slike situasjoner er det vårt ansvar å gå inn og stoppe leken, dersom den hunden som blir jaget ikke blir hørt av den eller de andre hundene. Måten en stopper leken på behøver ikke være hard eller  med makt, men gjerne med list og lempe. Det finnes mange nettsider på engelsk som skriver bra om hunders lek, les og lær, sier bare jeg.

Hvorfor leker hunder? Spør vi oss ofte. Og så leter vi etter en eller annen slags teknisk, mekanisk, genetisk eller «naturlig» forklaring, fordi hunder er hunder og vi er mennesker og vi tenker og tror at hunder er forskjellige fra oss. Jeg tror selv at forklaringen ofte er så enkel som at de leker fordi de er lekne og fordi de finner det morsomt og givende i seg selv. Akkurat som mennesker som har overskudd av mat og trygghet, leker hundene fordi de har overskudd til det. Du må likevel gjerne ikke ta min teori for god fisk og heller lese mer hos andre for å sette deg inn i tankene rundt emnet.


En ekte lekehund!











søndag 15. desember 2013

Hva lukter jula?

Nettopp nå leser jeg om lukt hos hundene, og jeg blir som vanlig fascinert over dette. Mest av alt tror jeg fascinasjonen kommer av at dette med lukt er så fremmed for oss mennesker. Joda, vi lukter noe med nesen vår, men vi er veldig svakluktende og har et stort handicap i forhold til mange dyrearter.

En episode som særlig rinner meg i hu når jeg tenker på hva luktesans betyr, var da søster mi kom hjem med rottweilervalp. Hun hadde allerede en voksen rottweiler, men kom altså hjem med en valp. Den ble satt ned på kjøkkengulvet, rett innforbi døra. Da kom to av kattene hennes løpende inn, glade og ivirige etter å hilse flokken vel hjem. Den ene katten løp bortetter beina våre og strøk og malte, og jommen gjorde den ikke det til valpen også - men: så kunne du se at den luktet at noe var veldig feil her, den ble redd, den snudde seg brått mot valpen og klorte, freste sint og spratt under kjøkkenbenken. Alt dette før valpen hadde fått mulighet til å reagere det aller minste.

Det var altså ikke fordi valpen gjorde noe, og det var ikke fordi katten så at det var en annen hund, det var fordi nesen dens fortalte om fremmede lukter. Og det hadde vi mennesker sannsynligvis ikke gjort katten etter. Vi stoler i mye større grad på øynene våre, og sier «se der» til hunden, når vi egentlig mener «lukt der».

Fordi vi ikke kan sanse det hundene kan sanse, bruker vi denne egenskapen i stort monn - og det gjør at vi får en egen nytte i hundene som blir unik. Før kunne man bedrive minerydding med metalldetektor. I dag lages de fleste minene av plast og man har blitt avhengig av hunder til å finne minene. Det finnes hunder som trenes til å påvise stress, kreft, sopp, narkotika, penger, metallgjenstander, våpen. Det finnes id-sporhunder som kan brukes til å finne spesielle individer - både mennesker og andre dyr - i urbane strøk. Det er med andre ord bare fantasien vår som setter begrensninger for hva vi kan bruke hunden og dens fantastiske nese til.

Hvis Essa kunne snakke, hadde hun da fortalt
oss hva snø lukter?
Jeg tror jeg har sagt mye av dette før, likevel er det spennende og verdt en tanke. Det som også er spennende og verdt en tanke - og det gjelder oss så vel som hundene - er at lukt også henger sammen med hukommelsen og følelsene. Atferdsproblemer hos hunder kan i noen tilfeller knyttes til luktassosiasjoner. Det er verdt å ha i tankene for de som driver med hund. For eksempel kan lukten av en ting hunden får negativ erfaring med, senere få hunden til å unngå steder, dyr, ting eller mennesker. Et eksempel jeg leser om da, er et pizzabud som hadde sparket en unghund. Senere fikk eierne av hunden problemer med at hunden reagerte aggressivt når enkelte mennesker kom på besøk. Det tok en del tid før fellesnevneren ble funnet, de som utløste aggressjon hos hunden luktet av pizza. Løsningen? Å lære hunden at folk som lukter pizza er de morsomste - de gir best godbiter og leker mer med hunden. Vi mennesker kan også få følelser og minner knyttet til lukt, men i slike tilfeller vil gjerne lukten være så sterk at vi selv kan forstå forbindelsen. De som trener hunder gjør likevel lurt i å ha dette med lukt fremme i pannen når de leter etter årsaker bak atferd hos hunden.

Vi mennesker har det med å separere lukt inn i to kategorier - lukter godt, lukter vondt. Hunder har ikke den typen skille på sine luktopplevelser, det er åpenbart. De kan nok reagere på veldig sterkt lukt, og de kan ikke minst reagere på ubehag i nesen - for eksemplen synes en del ubetenksomme mennesker at det er morsomt å la hunder og katter lukte på kullsyredrikker og se reaksjonen når kullsyra slår opp i nesen på dyret. Da er det jo ikke lukten, men ubehaget som får hunden til å reagere. Ofte reagerer de med en dose sinne også, for det er jo et agrep på det viktigste de eier og har som pågår. Av og til synes de det er morsomt. Selvfølgelig har hunder sans for humor!




Jula har en del luktassosiasjoner for mange nordmenn - granbar, pepperkaker, nøtter, kardemomme, nellik, gløgg, og så videre. Jeg er sikker på at hvis du tenker på jul og skal sette ord på luktassosiasjonene dine, kommer du opp med noen klassiske julelukter. Det samme kan godt være for hundene også, at de forstår hvilken tid av året det er på hvilke lukter vi sprer rundt oss. 



lørdag 14. desember 2013

Do you speak Dog?

Vi lærer det stadig vekk opp gjennom årene som menneske, at kommunikasjon er vanskelig, noe av det vanskeligste vi bedriver. Fordi budskapet som sendes kan sendes på flere måter - og tas imot på enda flere vis, fordi vi er forskjellige, fordi vi kan missforstå, fordi kommunikasjon kan være dobbel og selvmotsigende og fordi det handler om persepsjon, om psykologi, om subjektivitet og om følelser, ikke minst.

Det hadde vært vidunderlig om det fantes en slik som dette for hunder også, ikke sant?




Vel, du kan begynne å bygge en i hodet ditt, og nå tuller jeg ikke bare, jeg er faktisk seriøs. Hundespråket er som alt annet språk, lærbart, hvis du bare tar til deg at
  • hundene kommuniserer med hverandre, og med oss og andre arter 
  • hundene har sitt eget språk, som må læres av oss mennesker, og som vi, etter å ha lært det, kan bruke til å bedre forholdet til hundene
  • hundenes språkdrakt er mangfoldig og nyansert - og de kan være langt flinkere til å lese oss og vårt kroppsspråk, enn vi klarer å lese dem og deres.

Tirsdag 10.12 hadde Canis avdeling Stavanger foredrag i hundenes språk. Kjempespennende, interessant og lærerikt! Foredragsholder Karin Beate Lyng tok oss med på en tur med særlig Trofast men også litt Chaos, og vi fikk se forskjellig hundespråk og tenke godt gjennom en del av kommunikasjonen både hund til hund men også menneske til hund.

Hundepassiar mellom Karma og Essa.
Hun baserte seg, sa hun, i hovedsak på Turid Rugaas' bok «På talefot med hunden - de dempende signaler», ei bok jeg har lest, og vil anbefale til alle som driver med hund. Der får du åpnet øynene for mye du aldri har egentlig lagt merke til hos hunden din før - fordi du ikke har tenkt over det, og fordi vi mennesker - i forhold til hundene - er noen brautende og selvsentrerte apekatter. (Og jeg vet ikke med deg, men jeg ble flau på egne vegne, fordi jeg har vært så blind så lenge.)

Jeg har nevnt boka av Patricia McConnel før, "The other end of the leash", den tar opp menneskenes side av saken, som også er viktig å ha in mente når du skal håndtere hundene - det er ikke bare deres språk å tenke på, det er også vårt.

Ganske samtidig har jeg også funnet flere nettsider som omhandler observasjon for å utvikle læring i å observere og tolke hundens signaler, Facebooksider og videosider - du kan finne mye ved å søke rundt på nettet.

Noe av hundespråket er mer spesifikt for enkelte hunderaser. For eksempel er border colliens gjetepositur ikke så vanlig å se hos andre hunderaser, akkurat slik den er og brukes hos border colliene. Se bare på Essa her


Jeg tenker at denne gjeteposituren har noe til felles med den nedsenkede stillingen hundene inntar når de inviterer til lek (en positur som også kan være et dempende signal, må huske!) Du ser den demonstrert av samme hund her, i lek med border collien Jack:



Du kan også se noe av det samme i jaktende rovdyr, frys-positur før angrep. Når det dreier seg om lek, kan du som regel se det godt, fordi bevegelsene virker overdrevet, karrikert, og fordi det ikke bare er kroppen, men også ansiktsmimikk, øreposisjon, øynene, og selvfølgelig hele scenarioet, som forteller hva som skjer.

Å trene opp obersvasjonsevnene dine, vil si at du blir flinkere til å skille klinten fra hveten, det vil si, du blir flinkere til å ikke missforstå hunden din slik at det oppstår uheldige situasjoner som kunne vært unngått hvis du hadde forstått hunden din bedre. Her er en video som demonstrerer dårlig kommunikasjon mellom menneske og hund:



At mennesket er en hundetrener som har blitt verdenskjent, gjør det ikke bedre. Han kunne gjort dette i stedet:


Som dere ser, siste hundetrener har noe vi alle kan misunne henne - tålmodighet. Se på de to hundene igjen, forskjellen på hvordan de har det i læresituasjonen, og tenk over hvordan du vil at din hund skal ha det. Jeg synes valget er enkelt!

Fordi hundens språk og atferd er så spennende, kommer jeg helt sikker tilbake til det om ikke lenge!





søndag 8. desember 2013

Boreas og oss

Det har vært storm her. Det har vært så galt at Morgenbladet ikke ble levert fredag morgen som sedvanlig, på grunn av flykanselleringer - og det sier jo noe!

Torsdag ettermiddag satte det inn med nordavind av de sjeldne - ja, for som regel er det sør-vesten som pleier herje rogalandskysten, ikke nordavinden (latinsk Borealis fra gresk Boreas. Dette som tips om hundenavn for de som trenger slikt).

Etter stormen ble det jo riktig så vakkert!
Det ble kaldt, det ble vått, og det ble gitt råd om å holde seg inne. Og du vet det nok, innetid er alltid kjedelig for hundene, hvis vi mennesker ikke er kreative og finner på noen sprell. Det er ikke vanskelig å finne på noe moro også inne, jeg tenkte å nevne noen få inneaktiviteter for deg og hunden her - noen småting som ikke nødvendigvis er så morsomt, men fornuftig og nødvendig sveiper jeg nok også innom!

Søk etter godbit
Hvis du aldri har latt hunden søke etter godbitene sine, da har du ikke tenkt over at hundens viktigste sans er nesen, og at det å få lete etter ting kan være morsomt.

Det morsomme forutsetter selvfølgelig at du som menneske tenker over hvordan du lærer hunden å lete, og hvordan du legger opp til det som etterhvert blir en lek. Aller første gang lar du hunden lukte på godbiten i lukket hånd (slik at godbiten ikke bare forsvinner inn i hundegapet). Ikke hiss hunden for mye opp, ta det rolig og forsiktig. Sett hunden utenfor rommet den skal lete i. Får du ikke hunden til å sitte stille på kommando, ta på halslenke og kobbel og bind den fast i noe solid (slik at hunden ikke kan skade seg), og be den stille om å vente. Vis gjerne igjen at du har godbiten i hånden, hvis det går lang tid mellom første sniff og du går inn i rommet. Legg godbiten lett tilgjengelig, og la hunden se at du gjemmer den. De første gangene kan det være du må legge den synlig også, hvis hunden ikke har forstått den skal bruke nesen. Gjør øvelsen gradvis vanskeligere gang for gang, men husk av og til (ofte i startfasen) å hoppe tilbake til lettere oppgaver, slik at hunden får en trygghet i oppgaven og en følelse av mestring.

Etterhvert som hunden har forstått at den må lete med nesen, kan du bytte ut godbiten med gjenstander. Belønningen kommer da forsinket, men det forstår ofte hunden ganske raskt! Det kan være spennende å lære hunden å apportere metallgjenstander (tenk bare på sikkerheten og at det ikke er noe skarpt eller farlig for hundekjeften du legger ut) og etterhvert krevende ting. En full melkekartong som det ikke skal bites hull i, en pølse som ikke skal spises, et egg som ikke skal knuses, ja bruk fantasien her, bare.

Slike søk etter godbiter eller gjenstander kan være ganske slitsomme for hunden, den bruker ofte mye konsentrasjon på oppgaven. Derfor bør du ikke gjenta søket for mange ganger, ta gode pauser mellom, og husk at dette skal være gøy. Står det ikke om livet, er det bare ødeleggende for motivasjonen og samarbeidet dere mellom, om du plasserer for mye prestisje i at hunden skal klare for vanskelige oppgaver.

Kontakttrening - og annen hverdagslydighet
Mye lydighetstrening kan du også gjøre inne, på et lite område. Du kan trene noen av momentene i apport - lære hunden å holde fast i gjenstandene, lære hunden å løfte opp metallgjenstander fra gulvet og opp i fanget ditt, for eksempel.

Du kan jo prøve å lære hunden å geipe på kommando.
Jeg ville ikke blitt overrasket om det gikk an!
«Morsomme» triks
Lære hunden å åpne dører, slå av lyset, åpne kjøleskapet, bære skitne sokker inn i vaskemaskinen, rydde leker - hente godbiter ut av gamle tablettesker - det er mange ting du kan lære hunden. Pass bare på at du ikke lærer hunden noe den kan gjøre en unote utav. Det er ikke alltid kjekt at hunden kan åpne dører, og har du lært den at det kan være godbiter i jerntabletteska, så ikke la jerntablettene ligge fremme når du ikke er hjemme, for så kan hunden finne på å spise annet enn godbiter. Og det er vel nesten selvfølgelig, at jernforgiftning er ikke bra.

Børsting, pelsstell, klostell
Hverdagsaktiviteter som å børste og klippe klør kan også trenes på ellers. Dersom du har gitt hunden lite trening i dette, bruk noen små økter på det.

Blåse i postmannen
Det behøver ikke være bare postmannen, det kan være andre som går forbi ute også, som kanskje hunden reagerer på, litt eller mye. Dette kan du trene på at hunden ikke skal bry seg så mye om.

Ikke rør
Denne øvelsen kan til slutt gi deg en hund som lar godbiten ligge på snuten sin, uten at den tar den før du sier «vær så god» (eller hva nå løsenkommandoen din er). Du begynner gradvis. Legg godbit eller leke et stykke fra hunden og lær den at den ikke får røre. Du kan velge den kommandoen som er best for deg - Vent, Bli, Tålmodig, Ikke rør, poenget er at du skal bruke en og samme kommando hele tiden. Du kan også velge å trene inn øvelsen uten kommando. Da legger du gjenstanden slik at du uansett kan nå den før hunden, og så griper du den hver gang hunden gjør et utfall mot den. Venter hunden litt - og til å begynne med skal det være bare bitte-litt - klikk og belønn. Eller ros og belønn, hvis du ikke vil bruke klikker. Etterhvert forlanger du at hunden skal vente i lengre og lengre tid før du belønner. Det er fornuftig å belønne med en annen godbit enn den hunden ikke får røre. Det gir mer mening i hundens hode at han ikke får røre den godbiten, og at han får en annen for å ikke røre. Etterhvert minker du avstanden mellom godbiten og hunden, husk å ikke gå for raskt frem, og husk korte økter, da dette krever fokus hos hunden. Som i annen innlæring, varier vanskelighetsgrad - hvor langt unna fristelsen er, og hvor lenge hunden må vente.

Støy er gøy
En ting som kan trenes på også innendørs - forutsatt at du kan bråke litt, er at støy er gøy. Det faller ikke naturlig for hunden å synes at støy er gøy - egentlig ikke for oss mennesker heller. Men det meste kan læres. Er hunden følsom for sterke lyder, kan du trene på dette. Du kan få kjøpt egne CD-er med rakettlyd, du kan lage støy selv. Her må du beregne en sakte tillvenning. Klikker er supert verktøy og poenget med øvelsen er at hunden skal forbinde lyden med godbit og positive opplevelser. Det er viktig at du ikke begynner med for mye lyd for nært hunden, begynn med litt bråk, øk på etterhvert som du ser at hunden «tåler» det. Kommer du dit at du ikke får respons fra hunden når du tilbyr godbit eller leke, da har du for sterk lyd, gå noen skritt tilbake og begynn igjen. Husk korte økter, også dette er mentalt krevende arbeid for hunden, slik all trening på nye ting er det.

Ro
Ute etter stormen - endelig, JUHU!
(ikke mye ro her)
Ja, jeg mener ikke at du skal lære hunden å ro. Nei det må du fint klare selv.

Du skal lære hunden ro som i rolig. Dette er særlig aktuelt for hunder med høyt stressnivå - og det kan vise seg som både engstelse og overbegeistring, hypre hunder er ofte stresset, og vil ha godt av å trene ro. Det er også en god dose kontakttrening innbakt i å trene ro. Det morsomme er at når du skal trene ro med hunden, blir du også roligere, fordi det tvinger seg fram. Du vil merke at du tenker nøyere over at du påvirker hunden med din væremåte, og du vil merke at væremåten din forandrer seg overfor hunden, når dere skal trene på noe dere vanligvis aldri trener på sammen, nemlig på å gjøre ingenting. Som regel forbinder vi jo kontakten med hunden med en eller annen aktivitet, her skal du inn i antiaktivitetene - der intet skjer. Og det kan være en opplevelse å gå dit, ikke bare med hunden, også med andre mennesker. Litt sånn zen og yoga og sånn!

Jeg fant en engelsk nettside med en del mer å lese, ta en titt!










tirsdag 3. desember 2013

Lydig – hver dag

Det er mulig å gå på kurs for å lære hvordan du kan lære hunden hverdagslydighet. Det høres rart ut at det finnes lydighet for både hverdag og fest – men sånn er det altså. Festlydighet finnes det riktignok ikke mange som snakker om, men de rene dressurøvelsene du trener inn for å delta på lydighetskonkurranser med – de er ganske festlige.

Hverdagslydighet innebærer slike ting som at hunden går pent i bånd, tar godbiter forsiktig, sitter og venter på å gå ut heller enn å danse hylende foran døra, ikke går i møblene, ikke vokter mat eller leker for sterkt,  at bikkja ikke tigger, og så videre med alt annet du vil lære hunden av oppførsel i hverdagen.  
Å få hunden til å sitte stille lenge
nok til at du får tatt bilde: Eksempel
på hverdagslydighet!

Med andre ord, hverdagslydighet er slikt du gjerne vil lære hunden selv om du ikke har planer om å trekke i smoking og gå i lydighetsringen.

Grunnlaget
Kontakttrening er et veldig godt grunnlag for å starte alle typer trening med hunden. Det høres kanskje søkt ut at du må trene på noe så fundamentalt som kontakt, men slik er det faktisk. Får du ikke kontakt med hunden, da sliter du med å få hunden til å høre på deg. Ofte kommer kontakttreningen inn som en litt ubevisst og fordekt øvelse, så selv de som ikke trener på ren kontaktøvelse, trener på det mens de øver på andre ting. Du kan se det hvis du vet om det og tenker over det. Men altså, du kan trene bare på kontakt, det gir både deg og hunden verdifull øvelse i å snakke med hverandre.

Jeg fant denne ganske gode oversikten over hverdagslydighet, jeg anbefaler litt lesing der: http://home.no/hundefaq/hverdagsl.html

Slik jeg opplever hverdagslydighet, er det noe som ofte trenes hver dag, og ofte uten at en tenker på det som trening – men som det synges, Det e itjnå som kjem tå sæ sjøl. Det aller viktigste i hverdagslydigheten er at du som hundeeier (og hvis dere er en familie, dere som hundeeiere) er konsekvent(e). Skal hunden få lov til å gjøre sånn&slik, eller skal den ikke få lov til det? Slike spilleregler må alle bli enig om, og så må alle holde seg til reglene, nesten unntaksfritt. For mange inkonsekvente opplevelser, og hunden blir mindre lydhør – det vil si, den blir desensitivisert fra å høre på deg/dere.

Du kan ikke forklare en hund forskjellen på julaften (i dag får du ligge i sofaen, søte, deilige, nusselige Brutus) og trøtte, våte, skitne tirsdag etter påske (dra de skitne beina dine ned av kosestolen min, faens satans drittbikkje, hælvete nå ødela du trekket!), og du kan ikke forvente annet enn at hunden vil bli både usikker, forvirret og etter hvert mer og mer distansert til inkonsekvens og værhaneledelse

Derfor er et annet viktig grunnlag for god hverdagslydighet at du/dere som hundeeier(e) tenker nøye gjennom rollen som leder og har et gjennomtenkt forhold til ikke bare hva hunden skal få lov til, men også hvorfor den skal få lov til det. Er dere flere i husholdningen, bli helt enige om hva som skal være spillereglene, og arrester hverandre dersom reglene brytes av menneskene, for når menneskene ikke klarer å være konsekvente, kan dere ikke forvente at hunden skal klare det.

Det er viktig å huske at du blir påvirket av hundens atferd, akkurat like mye som hunden blir påvirket av din. Hvis du opptrer ettergivende for mas og tigging, får du en masete og tiggende hund. At du senere kan rette opp i dette, gjør det ikke mindre viktig å være klar over det – at du er med på å lære hunden ulydighet akkurat like mye som du er med på å lære den lydighet. Du er mennesket, hjernen, sjefen, lederen, geniet i forholdet til hunden, du må ta det ansvaret som følger av disse rollene også – og være lederen med stort hjerte og gode evner.

Litt ubevisst kontakttrening.
En god evne – særlig viktig er det under opplæring – du kan tilegne deg først som sist, er tålmodighet. Hvor lang tid skal det gå fra du sier for eksempel «sitt» til hunden sitter? Og hvis hunden er treg med å sette seg, er det en årsak til det? Rakk du å tenke over dette før du dobbeltkommanderte eller kjeftet eller korrigerte fysisk?

Lese hunden – se den, se hva den forsøker kommunisere til deg. Det skal være toveiskommunikasjon mellom deg og hunden. Selvfølgelig? Ikke for alle hundetrenere, noen ser det som menneskeliggjøring av hunden at du skal se etter hva den forsøker å si til deg. Du blir likevel en bedre hundeeier av å se hunden din – det er det ingen tvil om.

En annen god evne som gjør det lettere å trene hund, er rolighet. Hvis du stresser, er nervøs, er uberegnelig og oppfarende, vil det smitte på hunden. Løper du til for å svare døra når det ringer på? Hvis du gjør det og blir forskrekket over at hunden også løper til døra og kanskje bjeffer litt, hvor feil gjør egentlig hunden, og hvorfor gjør den det?

Det er mer å legge til grunn også for god lydighetstrening – selvinnsikt og evne til å se sine egne feil og mangler som hundetrener. Jeg er for eksempel veldig slurvete, derfor sitter ikke Essa helt på plass, og så kan jeg være for brå og utålmodig, derfor skvetter hun av og til slik at den dårlige samvittigheten velter opp i meg. Men jeg lærer og blir stadig flinkere i min egen hverdagslydighet.


Innlæring
Selve innlæringen av forskjellige lydighetsøvelser skal jeg ikke ta i detalj. Kjøp/lån ei bok eller gå på et av de mange gode kursene for hverdagslydighet som finnes rundt om. Du finner det hos Canis,  hos Siddis Hundeskole, hos Sør-Rogaland brukshundklubb - og ellers er det bare å lete rundt etter nærmeste kurssted!

Vedlikehold
All lydighetstrening må øves på jevnt og trutt for å holdes vedlike. Går det for lang tid mellom noen ringer på døra di slik at du får trent på at hunden skal bli sittende på avstand eller ligge et bestemt sted, må du skape situasjonen og øve på den. Hva «for lang tid» er, det avhenger både av deg og hunden, du vil nok merke det, bare du tenker over at alt som læres vil bli glemt hvis det ikke plukkes fram dann og vann. 

Hverdagslydighet: La de dumme kyra være!



mandag 2. desember 2013

Ingenting i veien for litt pasientbehandling

Essa venter på et pinnekast.
I helgen var Essa og jeg på kurs i regi av Norsk folkehjelp Jæren, Behandling av pasient utenfor vei. Mye av stoffet er førstehjelpsrepetisjoner, men en del går også på transport av pasient og hvordan en skal håndtere vanskelig terreng eller vanskelige plasser hvis pasienten må transporteres på båre. Vi fikk prøvd oss på litt av hvert.

Essas oppgave var å lære de andre kursdeltakerne å kaste pinne og ball, men også et par triks om pasientbehandling, blant annet lærte hun bort at pasienten kan bli beroliget av å få klappe en hund, og at når først pasienten er strappet ned på båren og surret fra topp til tå, er det lite som hindrer deg fra å slikke pasienten på nesen!

Essa suger til seg kunnskap om traumesideleie.
Jeg syntes også det var mye å lære, blant annet fikk vi prøve oss på traumesideleie og en ny båre som hadde noen remmer vi ikke ble kloke på før vi hadde googlet den både i øst og vest, den het Evac body splint emergency rescue, og vi lette grundig etter video som kunne demonstrere bruken, men fant ingen, så vi improviserte. Den har dessuten noen seler du skal ha opp i skrittet og over kroppen, og de var ikke dugende i vintervær, som annet enn dobbelkryss sammen med selesidene over jervenduken. Hvordan var den å ligge i? I følge ene markøren vi hadde med var den som en masasjeseng da vi dro ham over snødekt myr. Ja, han hadde jommen ikke mye å klage på, gratispassasjeren!

Etterhvert som vi hadde montert båra en 4-5 ganger, begynte vi å få dreisen på den og likte den litt bedre. Og der er mye av poenget med en slik helg med mange øvelser, at du blir vant til utstyret og fortrolig med det. Det nytter ikke å ha fine bårer og ikke få dem til. Slik som vakuumbåra, som er helt super for å feste passienten godt, men som krever at du kjenner til bruken - og sånn som hjertestarter og oksygen og blodsukkermåler og alt det andre vi fikk øvd oss på.

Essa ble ganske stresset av å ha en så stor flokk å passe på, det var noe som skjedde hele tiden - men da vi kom hjem på søndag merket jeg at hun savnet gjengen vi hadde reist fra, hun var rastsløs og oppjaget i flere timer etterpå. I lengden er jeg glad hun har det sånn bare helt unntaksvis, selv om hun ble bortskjemt og skrytt opp i skyene for god oppførsel og vinnende vesen. Det er verre for matmor der, ja.



.

torsdag 28. november 2013

En fantastisk treningsøkt

Onsdagen sto runderingstrening på planen. På Dale møtte åtte andre to- og firbeinte som hadde noenlunde samme plan som oss, og med så klare mål for øyet var det bare å kjøre i gang da klokka slo seks.

Åsted: Dale i Sandnes.

Selv om vinden for det meste sto fra nord-vest, slo den også rundt der ute i skogen, slik at hundene godt fikk vist fram hva de er gode for i runderingsløypa.

Førstehund ut var Jack, en seks-syv måneder gammel Border Collie av varsom natur. Hans viktigste oppgave denne kvelden var å komme ut til figuranten med mindre og mindre støtte fra hundefører. Første figurant var «helt nybegynner»-stil, og så jobbet vi oss frem til siste figurant, hvor hunden fikk bruke nesen og jobbe seg ut selv. Skikkelig bra økt som kan gjøre enhver BC-elsker stolt av rasen.

Andrehund var A-godkjente Sibbe, som sibbet rundt og fant oss alle. Han ville ikke halse ute hos meg, før han hadde undersøkt vesten min virkelig nøye etter godbiter. Da han ikke fant noe lettkjøpt snop, tok han til å bjeffe - rett i øret mitt, rampen.

Den tredje bikkja ut på søk var Bisco, som hadde en god dag og fant alle sine figuranter, han med. Melding med bringkobbel og bare gøy!

Her kommer Silja med melding - fra Dyranut i august.
Essa var nest sist ut. Jeg ba figurantene legge seg der de ville, med ca 200-250 meters midtlinje. Jeg tenkte vi måtte belage oss på noen blindslag først, men jommen hadde ikke første figurant lagt seg like etter start. Da Essa kom tilbake, hadde instruktøren gått for å plukke opp lyset hennes som hadde falt av vesten, og da ble hun så satt ut at hun sprang ut til figuranten igjen, uten påvisning. Men gang nr to gikk det helt fint. Så fikk hun noen deilige blindslag høyre, venstre, høyre, venstre, før hun tok et kjempeslag ut og fant figuranten ute på 100 meter. Figuranten hadde tenkt at vi kom til å slå på henne rundt svingen, men Essa trakk altså fordel av den lille vinden som kom fra sør-øst og fant henne fort. En vakker melding leverte hun også, landet i leggen på meg så jeg sto der og vaiet helt flaggstang. Jeg var strålende fornøyd etter denne økta og føler vi er virkelig på rett vei.

Strålende fornøyd ble neste hundeeier ut også, da Snusken for som en vind - i blindslagene og kom med løsbitt så fint som så.

Da vi var ferdige etter to timer var det en fornøyd gjeng som skilte lag!




mandag 25. november 2013

Valpe-evaluering

Jeg handlet noen småting på nett fra USA nylig, og fikk i den anledning medsendt et lite hefte, Search Dog Rescue and Recovery News. - Ja for de vet å fatte seg i korthet, amerikanerne. En av artiklene der gjenga en test som skal gjennomføres på valper for å finne det beste utgangspunktet for en redningshund. Denne testen har jeg tenkt å gjengi her etter beste evne, selv om jeg vet ikke om jeg helt synes det kan/skal være så lett som dette, mener jeg testen kan gi en god pekepinn for den som skal gjøre det svært så vanskelige valpevalget.

Det er i alt 16 forskjellige tester å ta valpen(e) gjennom. Testene skal gjøres på en uthvilt og luftet valp, ta derfor de nødvendige pauser, og ha med en assistent som ikke har vært i kontakt med valpen tidligere. Vær nøye med å notere resultatene fortløpende i løpet av testene, og vær ærlig - det tjener både du og valpen mest på. Ta hunden med til et rom/lokale den ikke har vært i før, borte fra mora og andre valper. Gjennomfør testpunkt 1-5 i rekkefølge, de øvrige kan du ta i den rekkefølgen du vil.

Før du begynner: Hvis du ikke er sikker på hva kjønn du skal velge, test begge kjønn. Hvis du sikkert vil ha en tispe eller nei, du vil ha en hannhund, test innen kjønnet. Det kan være vanskelig å velge valp selv etter denne testen, men den kan bidra til å gjøre valget noe lettere.

1. Test av nervestyrke
Reaksjon på et fremmed område
Plasser valpen på bakken i midten av testområdet. Trekk deg raskt unna og se på valpen helt stille i 1-2 minutter.

Resultat:
A. Undersøker med sikker mine. Halen står i været
B. Undersøker nysgjerrig. Halen henger ned.
C. Undersøker ikke. Sitter stille.
D. Holder seg nær eieren, redd, gråter.

2. Test av flokkatferd
En fremmed kommer imot
Få assistenten til å gå mot valpen i normal gange, på normal måte, uten å snakke. Se på reaksjonen og be assistenten om å snakke til valpen med godstemme.

Resultat:
A. Årvåken, vennlig, selvsikker. Vifter med halen.
B. Vennlig, lykkelig, men nervøs.
C. Ser at assistenten kommer, men er uniteressert, beveger seg bort.
D. Viser ingen interesse.
E. Ser at assistenten kommer, men er redd. Rygger unna.

3. Test av nervestyrke
Innhenting og nysgjerrighetsgrad
Lag en høy lyd: Kast en tom plastflaske eller noe annet som lager høy lyd mot hardt underlag. Se på uten å påvirke i 3 minutter.

Resultat:
A. Merker det raskt, undersøker aktivt, selvsikkert, prøver å bære eller bite gjenstanden.
B. Merker det raskt, undersøker selvsikkert, kan bjeffe men rører ikke.
C. Merker det, en undersøker det med forsiktighet.
D. Merker det, men gjør ikke noe.
E. Merker det, men er redd.

4. Test av flokkatferd
Sosialisering
Se om valpen er villig til å få til en ny person, en fremmed. Plasser ham i midten av området og gå ned på kne/få assistenten til å gjøre det. Klapp i hendene og rop på valpen.

Resultat:
A. Kommer med en gang, halen opp, hopper, biter hender eller klær.
B. Kommer raskt, halen opp, klorer eller hopper.
C. Kommer raskt, halen ned og står avventende.
D. Kommer nølende, halen ned.
E. Kommer ikke/går sin vei.

5. Test av flokkatferd
Følge-respons
Plasser valpen midt i testområdet. Gå bort i vanlig tempo, uten påvirkning, men vær sikker valpen ser deg.

Resultat:
A. Følger straks, halen opp, går i beina på deg, napper i sko eller buksebein.
B. Følger raskt, halen opp, går i beina på deg.
C. Følger raskt, halen opp.
D. Følger raskt, halen ned.
E. Følger ikke/går sin vei.

6. Test av matatferd
Beskyttelsestrang
Kast et hundebein eller en større hundekjeks på bakken. Når valpen tar godbiten, gå mot ham og forsøk å ta den tilbake.

Resultat:
A. Valpen tar godbiten, viker ikke når mennesket kommer, men knurrer for å beskytte godbiten sin.
B. Valpen tar godbiten, og løper avgårde for å prøve å beholde den.
C. Valpen tar godbiten, men gir den fra seg uten motstand.
D. Valpen viser liten interesse for godbiten.

7. Test av flokkatferd
Reaksjon til dominans
Legg valpen på rygg, med hendene dine på brystet dens. Hold ham der til du får en reaksjon (20-30 sekunder).

Resultat:
A. Valpen blir aggressiv, prøver å bite
B. Valpen kjemper mot, slapper så av.
C. Valpen er likegyldig.
D. Valpen er stille, frossen, viser underkastelse.
E. Valpen får panikk, hyler og kan bite i redsel.

8. Test av flokkatferd
Respons på å bli løftet
Hold valpen trygt i begge hender og løft den ut fra kroppen i 20 sekunder.

Resultat:
A. Valpen blir aggressiv, prøver å bite.
B. Valpen kjemper først imot, slapper så av.
C. Valpen er likegyldig.
D. Valpen får panikk,  hyler og kan bite i redsel.

9. Test av jaktatferd
Byttedrift
Bruk en ball eller myk leke for å hetse valpen. Deretter ruller/kaster du leken 1,5 til 2,5 meter unna. Vær sikker på at valpen ser leken trilles/kastes. Gjør dette tre ganger. Finn gyldig resultat hver av gangene.

Resultat:
A. Valpen jager leken og går/løper unna med den.
B. Valpen jager leken, plukker den opp og kommer tilbake til deg med den.
C. Valpen jager leken, men vil ikke plukke den opp.
D. Valpen følger leken med øynene, men jager ikke.
E. Valpen viser ingen interesse for leken.

10. Test av lekeatferd
Lekbarhet
Lek med valpen - bruk favorittleken dens.

Resultat:
A. Valpen leker entusiastisk, hvis den får leken løper den bort med den.
B. Valpen leker entusiastisk.
C. Valpen leker, men må ofte oppmuntres - mister fokus.
D. Valpen er ikke interessert i leken.
E. Valpen flytter seg unna.

11. Test av lekeatferd
Tilpassningsvillighet
Ha med deg 2-3 forskjellige leker. Sitt med valpen, ta en leke om gangen og prøv å starte lek med den. Etter noen sekunder forsøker du å bytte leke. Gjør dette to ganger, hvor assistenten utfører øvelsen andre gang. Finn gyldig resultat begge gangene.

Resultat:
A. VBalpen leker like entusiastisk med alle lekene.
B. Valpen leker entusiastisk med noen av lekene.
C. Valpen viser interesse for bare en leke.
D. Valpen er ikke interessert i noen av lekene.
E. Valpen går sin vei.

12. Test av lekeatferd
Drakamp
Hold en sokk foran valpen. få oppmerksomheten dens, trekk så sokken på bakken, bort fra valpen i rykk. Hvis den biter i sokken, trekk lett, og la så valpen trekke sokken ut av hånden din.

Resultat:
A. Valpen griper sokken, trekker, rister på hodet og bærer trofeet bort.
B. Valpen griper sokken, rister på hodet, trekker, men slipper når det ikke lenger er motstand.
C. Valpen griper sokken og trekker, men rister ikke på hodet eller bærer sokken bort.
D. Valpen viser interesse, men biter ikke.
E. Valpen viser ingen interesse for sokken.

13. Test av jaktatferd
Jaktlyst
Få assistenten til å holde valpen. Ert den med en leke, kast så leken bak et skjul. La straks valpen gå. Gjør dette to ganger til, da med to og fem sekunders pause mellom at leken kastes og valpen slippes. Finn gyldig resultat alle gangene

Resultat:
A. Valpen ser raskt etter, finner leken og løper bort med den.
B. Valpen ser etter,.finner leken, plukker den opp og kommer tilbake med den til deg eller assistenten.
C. Valpen ser etter, men gir raskt opp.
D. Valpen ser ikke etter.

14. Test av nervestyrke
Overflater
Plasser valpen på en bevegelig overflate, eller høyt oppe.

Resultat:
A. Valpen går av, halen opp, upåvirket.
B. Valpen går nervøst av, halen ned.
C. Valpen piper og krabber av, halen ned.
D. Valpen stivner på stedet.
E. Valpen får panikk, kan ikke plasseres på overflaten.

15. Test av nervestyrke
Små rom (lyse og mørke)
To tester. La valpen gå gjennom en opplyst tunnel. Finn gyldig resultat. La så valpen gå gjennom en mørk tunnel. Finn gyldig resultat

Resultat:
A. Valpen går inn, går gjennom, halen opp og upåvirket.
B. Valpen går inn, går nervøst gjennom, halen ned .
C. Valpen piper, trenger oppmuntring.for å komme gjennom, halen ned
D. Valpen stivner på stedet.
E. Valpen får panikk, kan ikke fås gjennom.

16. Test av flokkatferd
Møte med fremmed hund
Ta inn en rolig, fremmed hund i bånd i nærheten av valpen. La hunden bare være der. Valpen får gå som den vil, uten påvirkning. Hvis valpen ikke går nær hunden, bring hunden mot valpen. La ikke hunden gå helt innpå valpen.

Resultat:
A. Valpen går mot hunden, hopper opp på den, halen opp.
B. Valpen går mot hunden, hopper opp, men går så i ned-stilling, halen ned.
C. Valpen hilser på hunden med nervøs, underdanig atferd, halen mellom beina.
D. Valpen viser ingen interesse.
E. Valpen gråter, bjeffer, napper og beveger seg bort i panikk, halen mellom beina.

Resultatanalyse

Flere A enn B betyr en dominant hund av uavhengig legning. Ikke noe for en nybegynner. Bra redningshundmateriale.

Flere B enn A betyr en hund med dominant men mottakelig legning. Utmerket redningshundmateriale.

Noen få B, med mer C betyr en god familiehund

For det meste D og E  betyr en hund som ikke er akseptabel i atferd.


Ice - redningshundmateriale i aksjon.

Selvfølgelig er det litt mer enn denne testen som gjelder når du skal velge deg en redningshund. For eksempel vil chihuahua og grand danois være et svært utfordrende valg. De fleste unngår slike hindre, og velger mer tradisjonelle raser - gjeter- og brukshundrasene er de vanligste å velge, også apporterende hunderaser har vist seg som et godt valg, noen få velger og klarer å trene opp uvanlige raser, for det er ikke alltid rasen som bestemmer hva hunden - eller hundeføreren - kan få til, må vite.






søndag 24. november 2013

Om feltsøk, tålmdighet og ertelystne gubber

Jeg skrev i går at Essa og jeg gjennomførte et feltsøk. Og så gikk det opp for meg at, kanskje konseptet feltsøk ikke er så kjent for alle, kanskje bør jeg si litt mer om hva et feltsøk er.

Først og fremst har jeg lyst til å si at hunden slett ikke skal finne feltet. Det vet vi allerede hvor er, heldigvis. Men det hunden skal, er å søke innenfor et definert felt. Poenget med øvelsen er at hunden skal finne gjenstander som er mistet/lagt ut av mennesker, og at søket skal skje innenfor et bestemt område - et felt.
I feltsøkskonkurranser er feltet på 50 x 50 meter, det er lagt ut fire gjenstander og

Bunnforholdene
Feltet kan i utgangspunktet være på alle mulige slags underlag.Åpent vann byr selvfølgelig på størst problemer, særlig hvis gjenstandene ikke flyter og det er dypt. Men det går faktisk an å gjennomføre et feltsøk på vann - og da søker en gjerne etter flytende gjenstander - pinner, baller, leker som flyter. Hvor stor nytte det er i et slikt søk? Det kommer jo an på behovet. Kanskje må du en vakker dag søke av en standsone med tykk vegetasjon, et kratt av takrør eller buskas som vokser ut i vannet, og hvor hunden delvis eller helt må vasse/svømme og søke etter gjenstander, dyr eller mennesker. Hvem vet - hvis du trener med en hund som skal brukes til slikt. Men altså, feltet kan være på forskjellige underlag.

Starten
Jeg startet ganske lekent med Essa - det var uten tanke for å bruke det til feltsøk senere, men hun elsker jo at vi kaster ball, og av og til kastes ballen dit hvor hun må lete. Hun har også alltid kommet tilbake med leken, fordi hun forstår at, for å få meg til å kaste, må leken leveres. Ja altså, når sant skal sies, hvis jeg beveger meg mot henne, er hun så bedagelig anlagt at hun legger ballen eller leken fra seg der hun tror jeg kommer til å gå, slik at jeg kan plukke den opp på veien. Hun er jo ikke dum heller. Men - retur med gjenstanden har aldri vært vanskelig, og søk etter gjenstanden har blitt lekt frem. Det er et flott utgangspunkt for å få til et godt feltsøk.



Før du tenker på å forsøke feltsøk med hunden bør du og hunden kunne:

  • Innkalling.
  • Apport.
  • Hold på gjenstand (ikke tygge/bite på det som er i munnen)
  • Søk etter leke/godbit
Du som hundefører må i tillegg kunne tålmodighet med hunden. Den må få muligheten til å lete og tenke over oppgaven du gir den, uten at du maser, blir irritert, oppgitt, usikker, redd, sint, eller noe annet som ikke er støttende for hunden. De første gangene er veldig viktig å huske at hunden er i en innlæringsfase, senere er det viktig å huske at hunden har utfordringer i søket som du ikke kan sanse - fordi du kan ikke lukte så godt som hunden og sanser og vet ikke alt den vet.

Hvis du også er ny i feltsøk, er det viktig å huske at du også er i en innlæringsfase, og at du må legge alt opp til at både du og hunden lykkes hver gang i det dere gjør. Studier viser at læring som er lagt opp til å lykkes lærer oss best og raskest, ikke der hvor kravene til studenten (og hvis det er både deg og hunden, pass på!) er for høye støtt og stadig. Gjør du mange feil mange ganger når du lærer noe, da blir du demotivert også senere. Når vi og hunden blir trøtte og slitne, går vi tilbake til samme tilstand som da vi lærte øvelser. Dersom vi lærte med mange feil og vanskeligheter, blir vi fortere demotivert, enn dersom vi lærte med suksess og mye moro. Tenk litt på det, og husk at det også gjelder deg selv. Alle øvelser du trener inn sammen med hunden bør være lystbetonte for begge parter, og bør være så lette at dere kan klare oppgaven. Vanskelighetsgraden settes opp når innlæringen er over, med flere tilbakefall til enkle økter - for å holde leken i live.  Når du og hunden har lært øvelsen, da kan det godt strammes inn på kravene, men forsøk alltid å avslutte en treningsøkt med noe som er bra - både for din og hundens del. Det gjør det så mye lettere å komme tilbake til øvelsen etter en stund, med håp og lyst i behold.


Momenter
Jeg skal ikke gå gjennom alle innlæringsfasene for felt, bare si at, som for alle andre øvelser med hund, er feltsøk en øvelse som godt kan trenes i momenter, og senere kjedes sammen til en hel øvelse. Momentene er nevnt i kulepunktene over. Det er ikke dumt å satse på det som kalles baklengskjeding, også for feltsøk. Baklengskjeding er en fantastisk effektiv og god måte å lære ved å sette sammen momenter, og det er lett for både hund og fører. Les mer her, hvis du ble nysgjerrig nå.


Tålmodighet
Dette med tålmodighet for at hunden skal få løse oppgaven selv, det er forresten veldig viktig i alle øvelser du gjør med hunden. Vi mennesker har det for travelt, vi stresser, vi kaver, vi skal løse oppgaver raskt. Hunden, som skal forstå hva vi ber om, den må få tid til å tenke seg om - av og til snakker vi om minutter - for selv å komme frem til hvordan den skal løse oppgaven. Jeg var med og så på en hund som ikke hadde gått spor på flere måneder. Den sto foran sporstart og så ut som den slett ikke og aldri kom til å gå noe spor. Det virket som den verken visste bak-frem på en sporsele, eller hadde nese for spor. Etter tre minutter kunne du se det gikk et lys opp for hunden, så satte den nesen ned i asfalten og gikk et strålende spor. Dette kunne hundefører ha ødelagt med mas eller, enda verre, kjeft. Det samme gjelder på feltsøk. Vær veldig tålmodig med hunden. Dersom den ikke løser oppgaven selv med tid til å tenke seg om, er det fordi den ikke har forstått hva du ber om. Dersom du til slutt må forsøke andre metoder, gå tilbake i øvelsen og forsøk noe lettere, det løsner til sist!


Derfor skal du ikke erte hunder
Avslutningsvis en liten video. Den minner meg om en episode for mange år siden, utenfor Goggen på Madla. Der sto det en tufsete mann og banket på ruta til bilen min og smilte av en redd rottweiler der inne. Jeg gikk bort, låste raskt opp døra og spurte stille, «Kanskje du vil at jeg slipper ham ut til deg?» Tullgubben skvatt hoderystende bort, fort som fy.






lørdag 23. november 2013

Litt fra uka som var

Jommen kom det ikke en tøddel eller to med snø i november, hvem skulle trodd det? Riktig nok kom det meste ned som hagl eller sludd, men det ble da noe hvitt i grøftekantene - skrekk & gru.

NRH-økta onsdag gikk likevel for seg på ganske vanlig vis. Vi var på Orrestranden og trente i mørkt og klart vær. Det er ganske flott å ligge slik bak sanddynene og se på det åpne landskapet i måne- og stjerneskinn. Etterhvert som nattsynet kommer, ser du detaljer i landskapet du aldri ville bitt deg merke i mens det var lyst heller.

Men nytelsen, det er som figurant, mens du ligger der og venter på at andres bikkjeskinn skal finne deg. For Essa og jeg var først ut i søk i gårkveld, et overvær tok vi. Mens det pågikk var det ikke mye tid til å nyte stillheten og roen i å være alene på stranda i novembermørket, da var det å finne stien i bare hodelyktlyset, samtidig som hunden skulle overvåkes, «hvor er hun? hva gjør hun, selv om hun ikke skal gjø, hun skal jo melde med bringkobbel men, hva gjør hun(d)...», og så var det å tenke på mulige feller for hvor hunden ikke fikk lett, mens tunga skulle være rett i munnen. Det gikk på et vis, selv om jeg opplever at jeg som hundefører kanskje er litt for segen i sessen og ikke får opp nok fart i søket.



Essa på fotballbanen på Dale.
Torsdagen var det apellmerkekurs, jeg var redd det skulle bli riktig kaldt å trene, men vi var så ivrige i øvelsene at vi glemte alt som het kulde og neglebit. Det var en morsom trening, som viste at vi har kommet godt på vei i løpet av de gangene vi har vært med.

Fredag var hviledag, men lørdagen var vi på Dale og gikk spor og felt sammen med et par andre fra NRH. Første sporet fikk bli et godbitspor på grus, så hadde vi et sporoppsøk på gress, en runde feltsøk, og så gikk vi et lengre, og ganske gammelt spor i skogen. Jeg fikk noen gode tips om feltsøk, og så synes jeg at også sportreningen viser at det går fremover med oss. Alt i alt en svært oppløftende dag.

Deilig vær hadde vi også!


Utsikt fra Dale og sør-vestover mot Sandnes.



mandag 18. november 2013

Søndagen som smakte nesten

Jeg hadde planer om å gå en god tur i går, opp til Rabnafjell i Krågedal. At de har et eget ravnefjell i en kråkedal, det er morsomt i seg selv. De må ha syntes de hadde mer enn nok fugler der inne, de som ga navn til stedene.


Vakre Krågedalstjørna
Turen ble ikke helt som planlagt, for jeg var så slapp i formen at vi kom oss bare til enden av vannet, Essa og jeg. Og den viktigste årsaken til det, var at vi kom så seint i gang at jeg var redd det skulle bli mørkt før vi kom oss tilbake til bilen igjen. Da kunne jeg jo bare ta på hodelykt, ikke sant? Men det handlet jo også litt om at det ikke fristet stort å dra på migrene, spenningshodepine og svimmelhet helt opp på fjelltoppen.


Det var virkelig nydelig vær, og jeg kan jo angre meg på, i etterkant, at jeg ikke dro meg avgårde tidligere, slik at jeg kom lengre - men nå vet jeg i det minste nesten det halve av veien, og så fikk vi nyte flott natur og kulturbeite - for den første biten går over sauebeiter. Nå i november gikk sauene fortsatt ute, så hvis du har en hund som er litt for glad i sau, husk båndtvang og vær på vakt.


Etter denne relativt korte og kosete turen, bar det hjem, og jeg krasjlandet i senga og måtte sove 3-4 timer. Likevel var jeg ikke mye sprek da jeg våknet på eftan, og Essa fikk bare et par korte turer til om kvelden, ispedt litt lydighetstrening. Momentene i lydigheten begynner å komme seg  betraktelig, og det er virkelig morsomt å merke fremgangen så godt. Det gir motivasjon for å trene mer - og videre.


I kveld får jeg se litt på formen min, kanskje vi får til noen asfaltspor hvis regnet avtar noe, og også noe lydighet vi kan skryte av.


Av alle rare ting har de meldt snø i november, så vi får se fremover, hvordan sporgåingen blir. Det kan være morsomt å gå spor i snø - asfaltspor blir det litt verre med, bare. ;)

Ellers sto å lese hos NRK i dag, om en politimann som bedriver god gammeldags politivold mot bikkja si. Ganske trist å se, selv om det ikke går ustraffet for seg, det som filmes. For det er jo klart at, for hver slik episode som filmes, er det mange fler. De sa på radioen i dag at, selv om straffen for vold mot dyr har blitt høyere i lovverket, er praksis kun en marginal økning i straff for dyremishandling.

Når du sparker bikkja, da springer den kanskje sin vei. Da må du synge som Casiokids.


Lørdag var NRH-trening, vi var seks stykker som kom til Dale, et par falt fra etterhvert, en for å være figurant på A-prøve, en for å gjøre sånne lørdagsting som av og til krever sin kvinne, men vi andre runderte rundt der i skogen. Essa fikk ei brukbar økt, selv om hun meldte på overvær hos ene figuranten. Hun fikk ikke noe av det, og blindslaget gikk som hakkamøkk, uten tull og sånt, så jeg er optimistisk på at vi skal få til dette med meldingene ganske bra etterhvert.

Jeg har fått tilbakemelding fra Fagteknisk utvalg (FTU) i NRH om at førstehjelpskurset mitt fra folkehjelpa er godkjent førstehjelpskurs i NRH, så da er grunnkurset i boks. Nå må Essa og jeg bare bli ferdig med apellprøven også, så kan vi kjøre i gang med b-prøver og ukas arbeid. Ikke at det har noen bråhast, det er jo ikke barmarksuke å delta på før i juni neste år.

Jeg har lyst til å avslutte med å anbefale en langt mer vitenskapelig og kunnskapsrik hundeblogg enn denne, nemlig doktor Susan Yins The Art & Science of Animal Behaviour.






onsdag 13. november 2013

Bare sprøyt

Det ble ingen NRH-trening på oss i dag, for alle de firbente i husstanden, det vil si Essa og kattene Troika og Soppen Sisu, hadde veterinæravtale for å få sin årlige vaksinedose. Forrige år stakk Troika av før jeg fikk puttet henne i buret, da hun kloret rett og slett katteluka i stykker, villdyret.
Jeg kan jo forstå at dyrlegebesøk ikke er det morsomste på jord, det er kjedelig, det gjør til sist vondt, og besøket stresser jo også oss mennesker opp slik i forkant, at dyrene reagerer på det. 
Men Trude, vi vil ikke til
dyrlegen!
Heldigvis er det ingen av dyrene som tar slik på vei av selve dyrlegen at det byr på store problemer, annet enn logistikken i å fange og holde på to katter som er vant til å få gå inn og ut som de vil til alle døgnets tider. Ja, og bortsett fra gråtingen som river i sjelen og strør salt i såret på en istykkerkloret samvittighet. 
Kånå hadde vært så forutseende i formiddag at, da begge kattene var inne, satte hun et tiliters malingspann foran katteluka, slik at de fikk bli inne. Jeg synes jeg hører henne si det til Troika, «Klor den du, ditt katteskinn!»
Brukshunden Essa gråt ikke som et barn, hun var stor og stille på hele dyrlegeturen, selv om hun var litt skjelven akkurat oppå undersøkelsesbordet. 
Vel hjemme igjen, - dyrene litt rikere på vaksine og erfaring i bilkjøring (hvilket kattene uten tvil ville betakket seg fra, hadde de hatt stemmerett), de tobeinte litt fattigere på grunker -, vanket det ytrefilet i søkk & kav på alle som en. Troika holdt på å sette verdensrekord og spise ei hel ku, men heldigvis stoppet hun like før hun sprakk. 
I morgen er det påan igjen med ny apellmerkedag, det skal bli godt for Essa å ut litt mer, denne uka har vært full med alt annet, så hun har fått bare små treningsøkter når vi har luftet ellers. Jeg pleier mine abstinenser ved å lese litt i Din Hund, Din Hund fortsetter og 100% positiv hverdagslydighet. Det gjør jeg. 
Det er nemlig slik at, for å bli en god nok hundeeier, er det å øke kunnskapen alltid viktig, mest av alt for hundens skyld. Ulempen er at jeg får sinnsykt lyst på valp. Nå må jeg til og overtale kånå!

søndag 10. november 2013

På sporet av den tapte gris

Jeg ble gjort klar over, etter forrige innlegg, at det er lurt å presisere at det er stor forskjell på klikkertrening og det å bruke klikker som et verktøy i trening. Jeg ser nå at jeg for over emnet med for mye harelabb, og lover at jeg skal komme tilbake til klikkertrening mer grusomt nøye, etterhvert!


Leke mamma, leke!
Men i dag er søndag - deilig vær og fri for alle. Ja, bortsett fra stakkars Essa da. Hun er dårlig i magen, har diare og var ute to ganger i natt og tidlig i morges. Kanskje var det for mye godbit i lydighetstreningen på lørdag, eller så er det et virus som herjer, men uansett pleier jo sånt gå over av seg selv, hun virket litt kvikkere utover formiddagen i dag.


Selv når hun er i dårlig form lar Essa aldri sjansen gå fra seg til å leke - og leke med ballen er aller kjekkest. Tennisballer er favoritten, men også den lilla plastballen vår duger på morgenkvisten.


Vi lekte ikke så veldig i dag, og det fikk Essa til å se rart på meg, gitt. Hva er det som går av deg, mamma, sa hun med øynene. Kanskje hun tror det er jeg som er i dårlig form.


Hun er velsignet god i magen stort sett, Essa, bortsett fra en periode da vi forsøkte å fore med Vom&Hundemat, for det tålte hun virkelig ikke, selv om vi forsøkte å starte med mindre mengder og selv om jeg mener jeg var tålmodig med det hele. Det er virkelig vanskelig å være tålmodig med diare og dårlig mage!


Men, nok skitprat! I formiddag, da Essa-formen hadde steget noen hakk og sola sto på himmelen der ute og dro og dro i buksebenet mitt, lot vi oss lure ut til Ølbergskogen på Sola.




Sporbånd. Ser du sånne i skogen har
nok en hundeeier vært på ferde.
Den delen av Ølbergskogen vi dro til, er et gammelt militæranlegg. På 80-tallet kjørte vi ofte forbi og så de hadde vakthunder og vakter på patrulje langs gjerdene der. Nå står portene åpne og hvem som helst kan patruljere av hjertets fulle lyst, så lenge de lar andre gjøre det også.


Essa og jeg patruljerte nok ikke, jeg la ut et spor til henne, med storegrisen i slutten. Storegrisen er en ganske stor lateks-gris med lyd i seg, som stadig vekk roter seg bort, slik at Essa må ut og finne den. Når Essa finner den, blir den så glad, nøff, nøff, grynt-grynt sier den når hun tygger lekent i den, eller når jeg sparker den opp i lufta. Det er, ved ettertanke, kanskje ikke så rart med alle Hr Lateks rømningsforsøk.


Jeg la ut noen biter tennisball før vinklene. men jeg brukte ikke merkebånd. Det var for å trene litt på det jeg ikke er særlig flink til, nemlig å huske hvor jeg har lagt sporet.


Før vi gikk sporet, tok vi en rusletur med kameraet på nordsiden av veien. Der fant Essa seg en tennisball som en eller annen hund nok har gått fra, og der fikk vi ruslet oss en 30-40 minutters tur mens sporet fikk «satt seg», som det så fint heter.


Essa og ballen bader.
Grisen stakkars, han fikk bare ligge der bak en gammel brakke og vente til vi hadde luftet fra oss.


Sporsøk med hund er en vanlig brukshundøvelse.
Sporsøk brukes i stort monn i jakt og ettersøk av vilt, politiet og tollvesenet bruker det, militæret bruker det, andre trener sporsøk som en hobby. Uansett må sporsøk læres og så trenes jevnt og trutt med forskjellige variable vanskeligheter, lengder, aldre, underlag, forstyrrelser og værforhold, for at det skal bli noe dreis på sporsøket.


Når du er lei av røde bånd, kan du kjøpe gule.
Sporet jeg hadde lagt for Essa i dag, var kun i skogen. Jeg hadde en plan om å legge deler på asfalten, men slo det fra meg da jeg kom ut på Ølbergskogen og så det var ganske mange biler på parkeringsplassen. Det er dumt med for vanskelige asfaltspor, og kryssende hunder og folk kan by på for stor utfordring, tenkte jeg. Kanskje ville det ikke det, ikke i dag. Essa gikk kjempebra nesten helt fra starten av. Vi tok et sporoppsøk, det fikset hun nema problema, Deretter plukket hun første tennisballbit, men slapp den og måtte nødes for å levere. Derpå var det ganske lett å fortsette, men etter tennisballbit nr 2, virket det nesten som hun ikke husket hva vi var ute på.


Tennisballbit nr 3 apporterte hun superdupert, men etterpå tullet hun fælt med sporet videre. Jeg klarte ikke å se at hun var av sporet, jeg visste det jo, men hun oppførte seg helt som om sporet gikk motsatt av der jeg hadde gått. Merkelig atferd som jeg ikke helt klarer å forstå enda. Jeg avventet, holdt kjeft og øvet på tålmodighet. Det førte til at hun til sist gikk rett. Kanskje var det bare ønsketenkning, men jeg syntes at hun dro litt hardere når hun endelig gikk rett igjen. Mor pustet lettet ut og hang på!

Hvis du er tom for røde og gule bånd, bruk de blå!


Derfra gikk Essa helt flott frem til neste vinkel, som hun tok snarvei i - eller forsøkte å ta en snarvei i, for jeg lot henne ikke. Resten - siste 20 meter - var rein plankekjøring og herr Lateks var atter igjen i vår midte, nøff-grynt og grynt-nøff!

Jeg slo fra meg planen om å trene lydighet etterpå, jeg tenkte at vi venter til i ettermiddag med en liten økt heller, så får magen bli enda bedre og mor får tenke ferdig dette sporet. Det jeg tenker om sporet nå, er at vi skal gjenta noenlunde samme vanskelighetsgraden, men la sporet bli en del eldre, og så skal jeg heller krype til merkebåndet og bruke et par-tre av dem for å vite hvor sporet går, hvis 4-5 timer betyr at jeg glemmer det meste.  - Nei det er nok ikke slik at jeg er villmarkens datter!