Løsbitt og løs i bittet

Det har blitt mye trening på oss de siste dagene. Mandag, onsdag, fredag, lørdag og søndag forrige uke var vi i farten. Mandag var det agility med Bark, og det går fremover. Han forstår forsatt ikke helt dette med slalåm, men det kommer seg litt, det også. Vi fikk prøve vippen, med hjelp fra erfaren agility-utøver, og vi fikk øve på vending rundt og over hinder. Timen gikk kjempefort!

Ask melder med løsbitt til far.

Onsdag var det NRH-trening i Hålandskogen. Der prøvde Bark seg på meldingstrening, men jeg så at vi må ta noen skritt tilbake, for han er veldig løs i bittet og slipper løsbittet veldig lett. Fredag var det ekstratrening i Ølbergskogen med en gjeng fra NRH, så da bare trenet vi avhenting av bittet hos figurant og så belønning hos figuranten. Det gikk i grunnen mye bedre. Essa fikk seg et overvær på cirka tohundre meter langs midtlinja, hun koset seg stort med å få lov til å løpe!

Lørdag var det ny NRH-trening, og selv om det var Eikeland som sto på programmet, dro halvparten av oss til Vigreskogen og runderte der. Med ti stykker påmeldt var det like greit at vi delte oss i to.

Jago viser hvordan løsbittmelding skal gjøres.

Der var det først Bark som fikk barke løs i lilleskogen. Han viste meg tydelig da at, det er når han blir varm under vesten og kommer i pes at bittet slippes lett. Så jeg fikk noen gode tips av instruktøren om å trene enklere momenter, slik at forståelsen hos Bark skal sitte lettere og bittet fastere. Som sagt så gjort, vi trente på at han skal sitte inne hos meg, holde bittet jeg gir ham, og så får han ut og leke hos figuranten. Et par slike hold-øvelser fikk vi til, og jeg tok med meg at jo, vi må trene på slikt mer, for det manker noe forståelse hos Bark at han må løse den oppgaven det er å holde bittet, før han får noe moro utav meg.

Etter lunsj fikk Essa seg en god løpetur i storeskogen, med to figuranter innfor 300 meter. Hun hadde noen få grunne slag, så kommer vi dit at vi begynner å trene for fullt igjen, skal vi øve mye på fremtrekk og dype slag. Det ser jeg er nødvendig. Men noen av slagene var veldig bra, så jeg synes det ser lovende ut fremover for henne.

Ikke Bark men en belgisk kusine - Kaisa.

Søndag var det enda en ekstratrening med NRH-gjeng på Sviland, jeg ble med med bare Bark. Han fikk et par-tre hold-og-lek økter på veien først, og så etter en del andre hunder, en økt i skogen. Der forsøkte vi først full melding i skogen, og figuranten leket ganske heftig og lenge med ham, for å få ham pest og varm. Allerede på andre slaget var han løs i bittet igjen. Så da gikk vi over på hold-og-lek. Første gang var så som så, men andre gangen! Da hoppet han opp og grep bittet jeg holdt fram, holdt det helt bak i munnen og jeg nølet ikke lenge før jeg brølte Viiiiiise! og han fikk springe ut til lek. Det virket nesten som det sa klikk mellom de store ørene der og det gikk et  lys opp for gutten. Slikt er alltid kjempemorsomt å se, og jeg er spent på å se om det har satt seg godt. Jeg håper det.

Både lørdag og søndag hadde jeg med kameraet i skogen for å ta bilder, siden været var så snilt og tillot fotografering. Det ble en del gode bilder - men det er jo alltid av andres hunder. Det egner seg dårlig å stoppe opp for å ta bilder når en er i aksjon med egen hund. Kanskje må jeg lokke med meg en viss fotograf-venn på NRH-trening om ikke så lenge! 

Sosialisering

Mange som har skaffet seg hund opp gjennom årene har gjort seg erfaring med at valpen kommer i hus som en tøff liten rabbagast, og så, ganske brått synes noen, blir den redd og usikker på ting den ikke reagerte på som ny i hus. I de første leveukene, det vil si fra uke 3 til 12, har valpene få hemninger mot det de møter, fordi de skal møte flokken sin og bli kjent med omgivelsene. Senere, når de skal ut i den store verden og møte farene, kommer redselen tikkende frem som faste avtaler i

Schæfer-unghund på Bråstein

den biologiske kalenderen.

Hvis valpen ikke har fått skikkelig sosialisering i den utadvendte perioden, mens den er mellom 3 og 12 uker, kan hundeeieren få problemer med en introvert og redd hund, som ikke klarer å møte verden som den skal.

I de mest ekstreme tilfellene hører vi om hunder som nesten ikke har blitt håndtert av mennesker i sosialiseringsperioden, og som dermed krever masse jobb og stimulering for å kunne fungere som medlem i en familie.

Dessverre er det slik at det finnes mange tilfeller der hunder ikke blir skikkelig sosialisert i de viktige første ni ukene av livet sitt, og som derfor senere får problemer med både dyr og mennesker. At valpen får være sammen med menneskene i familien sin, det er ikke nok. Den må sosialiseres på barn, voksne, gamle, psykisk utviklingshemmede, folk med stokk, paraply, solbriller, hjelm, uniform, syklende, skøytende, løpende, hoppende, i det hele tatt så mange ulike sosiale situasjoner og personligheter som overhodet mulig. Det er ikke mengden, men kvaliteten på sosialsieringen som er utslagsgivende for resultatet: Valpen skal ikke skremmes eller tvinges inn i noe den er redd for. Sammen med sosialiseringen kommer også knytningen til deg som hundefører, og der er tillit mellom dere det viktigste bindemiddelet.

Valpen bør også miljøtrenes - tog, buss, trikk, ja bare tenk på alle mulige plasser hunden senere kan risikere å bli plassert av deg eller de du omplasserer hunden din til.

Har du aldri tenkt å omplassere hunden din? Du skulle bare visst hvor vanlig det er. Og hvis du tar imot en omplasseringshund, så tenk på at den kanskje mangler noe sosialisering, ta en nøye titt på hunden før du tar den med deg, med det for øye å se hvor sosial og miljøsterk den er!

Det går an å skolere seg i hvordan du leser hundens grad av sosialisering, jeg vil anbefale Sue Sternbergs DVD "Understanding Sociability" som et nyttig verktøy i å lære seg å lese hunder. Videoen er en øyeåpner for de som vil forstå og se hundenes språk og hvordan de viser god eller dårlig sosialisering.  Du kan lese litt mer om metoden som vises i DVD-en her.

Dårlig sosialiserte hunder stiller dårligst i køen for adopsjon og omplassering. Ikke så rart. Folk velger seg de vennligste og mest sosiale hundene. Valgene skjer ofte mest på magefølelse. Å vite signalene er likevel viktig, særlig om en jobber mye med alle typer hunder. Det er kanskje en selvfølgelighet, men: Lite sosiale hunder har størst fare for aggressiv atferd.

En slik trist, for ikke å si hjerteskjærende, historie om en dårlig sosialisert hund sto å lese på The Border Collie Spot i oktober 2015. Jeg legger inn teksten her, for forhåpenlig forsvinner innlegget om hunden snart, fordi den får et nytt og bedre hjem.

Black and White, Long Coat, Male, 7.5 years
 For the last 7 years of his life Pero has been kept in a horse trailer in the welsh mountains. He has no concept of the outside world so is very frightened and shut down. He has literally been shut away from the world so everyday sights and sounds fill him with fear it is just so heartbreaking. He is going to need someone with a lot of time and patience to help him adjust to normal life. We feel he could only live in a quiet enviroment as he would not cope with too much noise or activity going on. We also think he may have been physicaly abused as he will trying and climb the walls if you have a broom in your hand. Taking on a dog like Pero is very hard because he cannot understand that you want to love him and mean him no harm but the reward of seeing a dog like him come back to life is just the best feeling .

For alle som har valper, om det er oppdrettere eller om det er valpekjøpere, lønner det seg å sette seg inn i sosialisering av valper, slik at problemene som dårlig sosialisering medfører kan unngås best mulig. Som lesestoff anbefaler denne artikkelen av Emma Mary Garlant, og også Gry Løbergs bok Valpesosialisering. På drøyt åtti sider blir du tatt med på en innføring i sosialisering og miljøtrening av valper, noe som vil komme deg og valpen din til nytte.

Dårlig sosialiserte hunder blir
kun en skygge av seg selv.

Mørkerundering, plystring og uforutsette figurantplasseringer

Siden vi trener ettersøkning året rundt, onsdager 18-20, blir det heldigvis slik at hundene må få lære seg ganske tidlig å springe i mørke skogen. Ja, vi må lære det vi også, å ligge figurant eller gå som hundefører i beksvarte natta. Nå har vi menneskene ofte på oss ei hodelykt for å se litt for oss, mens hunden stakkars, må klare seg som best den kan. Og det gjør den jo. Hundene har langt bedre nattsyn enn mennesker.

Nå som oktober har kommet til endes, har vi snudd klokka en time tilbake, og det betyr at det er ganske mørkt allerede når vi starter treninga klokka seks. Sånn må vi ha det nå de neste fire månedene, før mars kommer og gjør det lysere på kveldene igjen.

Det er faktisk ganske deilig å få gå ut i skog og mark i mørket. Særlig når en setter seg ned som figurant og skrur av hodelykta og mørket sakte men sikkert blir mindre mørkt rundt en. Det er en salig fred og ro der ute i skauen om natta. Av og til kan en høre dyr som trakker i nærheten, eller fugler som krafser i krattet. Som oftest er en alene under stjernene, bjørkene og furuene, som får morsomme former og konturer mot månen eller et fjernt huslys. En sitter der og kjenner på freden, mens en samtidig venter på en kald hundenese som skal finne frem til der en har gjemt seg. Jo, treningen vår får ofte preg av gjemmeleken for voksne og firbeinte.

En ulempe med mørket, er at det slett ikke er lett å ta gode bilder av det som skjer i natta. Det kan som regel kun beskrives med ord, det som skjer, og det er jo riktig leit for en fotoman hundefan som meg. Derfor - også - er jeg nok mer glad i vår og sommer, enn i seinhøsten og vinteren. Kulden spiller nok også en stor rolle der, jeg er en frossenpinn som ikke liker at temperaturen avviker for mye fra kroppstemperaturen.

Det er likevel bare å bite i det sure, kalde eplet og kle seg for anledningen, så blir kalde høst- og vinterdager overkommelige de med. Det gjorde jeg i går, selv om jeg hadde glemt hansker og bøff. Vi kjørte til Sviland, hundene og jeg. Der traff vi tre andre som også fant det lett å trosse mørke og kulde for hundetreningens del. Bark fikk en liten økt med meldingstrening på veien. Det hadde vært ei tispe med løpetid i grøfta, så først syntes han det var veldig vanskelig å fokusere på noe annet, men så kom han med tre flotte apporter av meldepinnen til meg, og så fikk han lov til å snuse seg mett på godlukt etterpå heller.

Det ble en stor skuffelse for ham at han så måtte i bilen mens de andre hundene fikk trene. Voff og ul an mass!

Essa har vært i ganske fin form siden slutten av august. Forrige uke virket hun veldig stiv og jeg syntes jeg kunne se antydning til halting, men så denne uken har hun vært i storslag igjen. I går kveld var hun veldig klar for å jobbe igjen, så da ble det hun(d) som trakk det lengste strået. Jeg ba en av de andre om å lage et opplegg for oss, jeg ville ikke vite hvor de to figurantene lå gjemt, men ønsket ikke å gå lenger enn 3-400 meter på midtlinja. Hvor midtlinja gikk, fikk også bli opp til midtlinjegeneralen, sa jeg - en ca hundre meter etter starten kan man gå to veier der i skogen, så om vi gikk mot høyre eller venstre var i grunnen ett fett for meg. Da jeg kom til starten med Essa påsto han at visste ikke riktig selv hvor figurantene lå, så jeg sa at da kunne dette bli riktig spennende. Og det ble det jo.

Vi begynte på venstre side, et ganske grunt slag tok Essa. Så på høyre, et flott dypt og langt slag gikk hun. Etter nok et slag på venstre, som ble langt bedre enn det første, fant fant Essa første figurant, på høyre side. Voff-voff-voff i skogen. Da jeg hadde ti-femten meter igjen ble nok figuranten lei av all bjeffinga, for da belønnet hun. Essa elsker, ja virkelig elsker tennisball-lek, så belønningen for henne er utelukkende ball. Hun henter den, bringer den tilbake til figuranten, legger den mellom beina på den humane ballkastemaskinen og forventer en ny runde med kast, hent, plasser. At hun kommer bort og legger ballen ved beia dine, har hun hatt i seg siden vi møttes. Det er en enkel måte for figuranten å belønne - en slipper to baller og byttelek - og det er noe Essa elsker, så det er ingen grunn til å endre belønningstypen der.

Etter fem-seks runder med belønning, tok Essa og jeg med oss figuranten tilbake til midtlinja. Så fortsatte vi fremover, en to-tre slag, til vi kom til splitten i stien. Jeg trodde jeg skulle oppover til høyre, så jeg sendte like greit Essa ut stien til venstre. Etter hun var i gang, fikk jeg beskjed om at, nei, den stien var midtlinja. Ja-ja, tenkte jeg, og gikk etter Essa. Jeg så henne cirka femti meter foran meg, på vei ut mot høyre. Midtlinje-sjefen påsto at hun sikkert gikk spor etter ham oppi der, men jeg lot henne jobbe, siden jeg nå hadde sendt henne dit.

Vi kom et godt stykke fremover, men ikke noe tegn etter Essa. Etter ett minutts tid, begynte tålmodigheten min å minke. Jeg ropte, men ingen Essa. Så tydde jeg til det som, som regel, får henne til å komme nesten uansett, fingerplystring.

Hvis du har lyst til å lære deg fingerplystring, må du først av alt forstå prinsippet, dernest må du øve og øve. Den store fordelen med fingerplystring er at det gir mye sterkere lyd enn vanlig plystring. Samtidig slipper du å huske å ha med deg fløyte over alt. Fingrene er jo alltid med deg - nesten.

Jeg startet med å lære meg å blåse i gjeterhundfløyte. Siden jeg har gjeterhunder, syntes jeg det var litt morsomt med gjeterhundfløyte, så jeg kjøpte ei slik fløyte i en aller annen dyrebutikk for et års tid siden. At det ikke bare var å blåse ivei, forsto jeg først da jeg skulle prøve morsomheten. For å få hjelp gikk jeg på nett (slik man alltid gjør nå om dagen) og fant en video som kunne lære meg å blåse i fløyta.

Av og til er det forresten deilig å blåse i alt, men det trenger man jo ikke videokurs for å klare. Etter å ha lært meg sånn halvveis å blåse i gjeterhundfløyta, som egentlig er en metall- eller plastbit som er bøyd innover seg selv, og med et hull i, gikk det opp for meg at det samme prinsippet som en bruker for fløyta, er det en bruker for å plystre i fingrene. Dermed gikk det egentlig ganske raskt å lære seg fingerplystring. Så du kan følge instruksjonene i denne filmen for å lære deg å plystre i fingrene også. Husk bare på å trene på dette når du er for deg selv, ikke plag vettet av omgivelsene dine, det straffer seg som regel alltid!

Vel, uansett, tilbake til gårsdagens rundering på Sviland. Jeg sto altså der på midtlinja og ventet på Essa, tålmodigheten hadde fordunstet, hun hørte ikke at jeg ropet, så jeg plystret. Først en gang, ingenting. Men det var kanskje ikke den kraftigste lyden, så jeg plystret en gang til. Og da fikk vi ganske rett etter høre henne bjeffe, langt, langt unna, langs den stien til høyre som jeg altså trodde skulle være midtlinja. hun har altså hatt et fantastisk slag der ute i kvelden, hun må ha løpt tre-fire hundre meter minst, og sannsyligvis på overvær, selv om det var en ganske vindstille kveld.

Jeg ble ganske overveldet over den sterke driven hun hadde i dette søket, og glad, fordi det viser at hun virkelig var i arbeidsmodus og at formen var stor. Over radio ba jeg figuranten om å belønne og bare komme oss i møte, siden vi var så langt fra hverandre. Deretter spøket jeg litt med han som hadde plassert ut figurantene, om at det er greit å vite sånn cirka hvor midtlinja skal være, ikke sant? - Før jeg skrøt uhemmet og vilt av hunden min som reddet, om ikke dagen så, den runderingsøkta.

Slutten på kvelden ble en ganske kaotisk fellestur på seks hunder, hvor ei av tispene luktet så mye løpetid at Bark ikke hadde tid til å tenke på mye annet. Men da fikk han i alle fall sprunget litt tulling på slutten, han også!

Agility

Mandag kveld var tid for Bark og min sin fjerde gang på agility-trening. Allerede forstår han hva det meste går ut på, felt på de hinderne som har det (bom og møne), hopp, tunnel, lengdehopp, ja til og med slalåmen har han lett for. Jeg er ganske sikker på han har fått trene agility før han kom til meg.

Agility er jo ikke egentlig et norsk ord. Vi har hentet det fra engelsk, hvor det har to forskjellige betydninger.

1. the power of moving quickly and easily; nimbleness:exercises demanding agility.
2. the ability to think and draw conclusions quickly; intellectual acuity.

Så under trening av hundesporten agility er det både hunden og førerens oppgave å både bevege seg raskt og lett, mens de tenker og konkluderer raskt. Ja-ja, det gir i alle fall meg nok utfordringer!

Jeg har et nybegynnerkurs i agility fra tilbake i 2012 med Essa. Hun ble så overgira av agility at jeg valgte å legge det på hylla i løpet av 2013, dessuten begynte jeg jo å trene i NRH, så da ble den treninga hovedfokus for oss. Årsaken til at jeg vil trene agility med Bark, er at jeg, tross en overgira Border Collie, opplevde at agility ga oss et flott grunnlag for samarbeide. Hund og fører lærer en samhandling det er vel verdt å ta med seg i annen hundetrening. Og så er agility i tillegg gøy, og gir både hund og fører god trening. Masse springing for føreren er det, og hjernetrim gir det også - for føreren må lære seg banen, føringen og å se både på hund og bane på en måte som gir de beste resultatene.

Før vi begynte treningen, fikk jeg sneket meg til fem minutters øving på slalåmen, slik jeg ble formanet av forrige ukes hjelper. Det kommer vi til å fortsette med fremover, og så må jeg bare bli flink til å slutte å føre for mye, så tidlig som mulig. Jeg sniktittet litt på andre som trente slalåm og fikk noen tips til hva vi kan prøve på.

I går fikk vi den vanskeligste banen til nå, jeg har forsøkt å lage en tegning av banen her under.

Tallet angir rekkefølgen, og viser også hvilken side hinderet skal tas fra.
Jeg har lagt til gule piler som skal angi retningen også.

Vi varmet opp med en ganske mye enklere bane, men det er denne vanskelige det er gøyest å fortelle om. Hinder en og to er greie nok, hopp rett fram og så gjennom tunnell. Hinder tre er også greit, rett over etter tunnelen. Men så må en ta hunden ned i tempo og vende i en ganske brå usving for å komme over hinder fire, så en ny vending og ta hunden med forbi hinder fem, og så over, og så en skarp vinkel til ned til hinder seks. slalåmen skal alltid startes med hunden til høyre for første påle. Hundefører kan føre fra den siden hun velger. Her valgte jeg å bli med hunden på høyre side og lede derfra, fordi hinder åtte lå som det lå: jeg måtte føre hunden i en ekstra bue mot høyre etter slalåmen for å treffe hinder åtte riktig. For å være ærlig husker jeg ikke hvilken side jeg hentet hunden tilbake fra hinder åtte, og da vi kom til hinder ni var jeg så lykkelig over hvor bra det hadde gått at jeg selvsikkert kastet ballen over hinderet. Bark sprang rundt hinderet og hentet ballen, så det var min slurvefeil som gjorde at det gikk galt på aller siste hinder. Men annet enn siste hinderet, synes jeg vi klarte oss superdupert. Det er slalåmen som er vanskeligste hinderet ennå, men det løsner så fort at det er kjempemoro, og jeg tror jeg har snart en hund som springer slalåm av seg selv.

De eneste to hinderne vi ikke har fått trene på er vippa og pølsa. En av de neste gangene må jeg be om hjelp til disse to hindrene.

Så over nyttår har jeg lyst til å prøve oss i SBK's respitt. Respitten er en intern klubbkonkurranse, og vi må selvfølgelig starte i nybegynnerklassen. For å vite hva det er vi skal bli med på, må jeg ta meg en tur på respittene som er igjen i år, det er tre ganger igjen, 1, 15 og 29. november, så da kommer jeg nok til å besøke respittene, i alle fall et par av dem.

Jeg ser også at Bark må måles, slik at jeg vet sikkert hvilken størrelsesklasse han skal stille i. Jeg får spørre og grave hos de som kan dette, slik at det blir riktig.

Deilig september-trening

Onsdag var Dale-dag. Først kom DI, men han hadde bare kjørt til feil treningssted, så da sto jeg der alene igjen. Bark fikk et grusspor, det gikk rimelig greit, men jeg må jobbe med konsentrasjonen hans. Essa fikk en rolig oppvarming på grusbanen hun også.

Så fikk jeg SMS-er om avmelding og forseintkomming, kunne jeg legge et spor? Dette tegnet da slett ikke bra, skulle det ikke bli noe action på oss i dag?

Også jeg som hadde tenkt at Essa skulle få lov til å trene litt igjen etter tre måneders avbrekk i runderingen. Ja, ja, man tager hva man haver, så jeg gikk et spor for Speedy og strødde pølsebiter langs min vei. I slutten la jeg en tennisball.

Været var upåklagelig, det krydde av folk på kveldstur, men heldigvis holder de seg stort sett på stiene, så sporet skulle få ligge relativt uforstyrret. Da jeg kom tilbake etter ti minutter, var vi heldigvis tre stykker, så da skulle det få bli litt meldingstrening på Essa, en rolig start regnet jeg med.

Det hun sliter mest med, er melding på gjenstand, så da prøvde vi det. Først ei jakke som klemte godt
rundt et tre, og den tok hun nesten med en gang. Så en turstol, men den viste hun ikke mye interesse for. Vi forsøkte forskjellige tilnærminger, men først da vi la en jervenduk på stolen, fant hun ut at hun skulle bjeffe på den, nølende og uten særlig entusiasme. Etter fem-seks slag ga vi oss, og hadde planer om ei økt til litt senere heller. Da Essa kom til bilen, så jeg at hun var ganske sliten, trøtte øyne hadde hun.

Etter en flott økt med Frigg, som også ble ganske sliten i øvelse på meldinger, tok vi ut Bark, heller enn å gi Essa en runde til. Ingen ble så glad som han for å komme ut av bilen, han trodde nok vi hadde glemt ham!

For første gang fikk han gå ut med fremtrekk, og det fungerte ganske greit, bortsett fra ett slag på venstre side, hvor han valgte å gå bakspor heller enn å trekke fram. Bark er kjapp og modig ute i skogen, løper virkelig flott der ute, så jeg gleder meg til fremtiden i runderingstreningene!

Når jeg stiller ham opp for å sende, har han først hodet vendt i den retningen han vil, så retter han seg etter pekingen min, men ofte velger han likevel å løpe der han først hadde fokus. Det skal jeg huske til senere, slik at jeg heller stiller ham opp på nytt når fokus er helt feil. Beint flyr han i alle fall, selv om han nok raskt kan bli ganske selvstendig i løypa. Han er ganske var på meg når jeg roper, så det skal jeg også være forsiktig med å bruke feil. Han virker noe redd for å miste kontakt med meg, og til en viss grad er det bra, for likevel går han lett ut på både 50, 60 og 70 meter. Etterhvert nå synes han også det er lettere å bli værende hos figurantene, han stoler mer på at jeg kommer diltende etter likevel, så det skal jeg også fortsette med, for at han skal få tro at jeg har kontroll over hvor han er og blir med på moroa, jeg også.

Da vi avsluttet, kom Bark inn litt i forkant av figuranten, og da var det turgåere på stien. Jeg så for meg at han kom til å hoppe og tulle med dem, men da jeg ropte på ham, kom han til meg, og fikk kjempebelønning for å ikke bry seg om stigåerne. I det hele tatt er «skogslydigheten» over enhver forventning!

Etter runderingsøkta fikk Bark hvile litt i bilen. Speedy begynte på godbitsporet sitt, og Frigg fikk en liten meldingsøkt på ett slag i skogen. Hun ble sendt rett på meg, men bommet med fire-fem meter, og fikk et langt slag, før hun fant meg, men meldte flott med løsbitt til mor!

Tilbake på grusplassen, tok vi en liten økt fellesdekk med Frigg og Bark, før de fikk leke sammen som prikken over i-en på en flott trening, for så kom Speedy, som hadde gomlet seg helt i mål på sporet, med tennisballen vår også!

Bark elleve måneder

I forgår ble Bark elleve måneder gammel, så nå er det under en måned til ettårsdagen tenk!

Vi har ikke feiret dagen særlig, annet enn å trene mer enn det vi har gjort tidligere uker, men treningene virker som en mer enn god nok feiring for Bark.

Han løper enkelt ut og leter etter figurantene. Onsdag var vi på Sviland, et nytt terreng for Bark, som fikk noen flotte løpeturer i skogen. Torsdag ble det Vigreskogen, der har han vært noen ganger nå, og har tydelig forventning om å få løpe når han kommer ut i lilleskogen. Der fant han Teea, og fikk leke med ball.

Fredag ble det en lydighets-/sporøkt på Forus. Jeg ser at vi må gå tilbake til grunntrening i spor og trene bare fertsgroper, for han har det altfor travelt med å søke etter mennesket som har gått der, og har liten interesse for selve sporet, så der har vi en jobb å gjøre.

Lørdagen var vi på Alsvik, der fikk han seg to gode økter med funn både her og der, og viste at han begynner å forstå at pekingen min betyr retningsangivelse for hvor han skal løpe. Vi har ikke trent så mye på avlevering av apport, og jeg ser at der må vi gjøre en jobb, for selv om han forstår prinsippet, har han, som mannfolk flest, problemer med å gjøre to ting på en gang, slik at han helst avleverer så raskt som mulig, stående og på litt avstand.

I det hele tatt er det svært mange ting vi må trene på, så det er ikke dumt av meg å regne med at vi må bruke mer tid på trening av grunnelementer både en og to dager utenom NRH-treningene.

I mellomtiden har Essa vist stor fremgang helsemessig. Torsdag var hun hos veterinæren og fikk kiropraktikk og laserbehandling, men veterinæren sa hun merket fremgang og at vi ikke behøver noen ny time før i begynnelsen av desember. Dermed skal jeg begynne å småtrene med Essa også.

Essa er kul under laserbehandling,
låner beskyttelsesbrillene mine.

 Vi kommer ikke til å ta lange eller krevende økter til å begynne med, vi starter nok med spor og felt, og så jobber vi oss sakte inn i runderingsløypa.

Laserpennen er i stadig bevegelse
rundt behandlingsområdene

Fortsetter bedringen for Essa, kommer Bark til å få starte agility-trening om ca en måned, og også fortsette med lydighet og grunntreninger, mens det blir mer fokus på Essa i NRH.

Så ser jeg frem til nyttår, ser alt bra ut da, satser vi på å få Essa i hovedkurs-form frem til sommeren, så får Bark bli litt pausefisk i mellomtiden.

August-leker

Det er kanskje ikke olympiaden vi øver oss til, men vi tar likevel en god del av lekene våre alvorlig nok. Vi har lekt at vi klipper negler, og det er noe Bark virkelig ikke liker noe særlig. Lange og uhamslige klør har han, så vi klipper og klikker og spiser godbiter, en og en  negl om gangen (med lange arbeidspauser mellom, for min del), sånn når han ikke klarer å ligge i ro på kontoret.

I hated every minute of training, but I said, 'Don't quit. Suffer now and live the rest of your life as a champion.'
- Muhammad Ali

Ute i pausene leker vi også 123-leken. Det er morsomt kan du tro! Hvis du trenger å trene sitt og dekk med hunden din, med eksplosiv utgang - for eksempel til innkalling på lydighet eller på agilitybanen, anbefaler jeg denne måten å starte inntreningen av en  «bli sittende» av seg selv, sammen med en solid og rask innkomst. Det er gøy både for deg og hunden, hvis du bestemmer deg for at det skal være gøy og klarer å styre unna korreksjoner. For det trenger du ikke, hvis du gjør som beskrevet.

Hundene må lære å leke, de må lære av deg at det er moro. Det er du som, i stor grad, kan kontrollere hva hunden skal like å leke med, ved måten du viser entusiasme, glede og lekenhet på. Hvis du slenger en lærfille bort til hunden og ellers opptrer surt og inneslutta, kommer den lærfilla fort bare til å være en kjedelig greie. Hvis du spretter rundt med hunden, roper og leker og snakker med hunden, helst med leken stemme, flink bisk! JA!! ÅjjjjAAA!! Og lager så mange morsome greier du klarer ut av leken, da blir denne lærfilla etterhvert til det gøyeste som er. Med tiden, altså. Det gjør seg ikke selv at hunden skal være glad i de lekene du vil den skal like, men ofte kommer dette uten at vi helt er bevisst det. Er du bevisst i gjerningsøyeblikket, kan du påvirke enda bedre. Er det vanskelig og tungvindt å bruke en lærfille, så bytter du den med en annen leke, som hunden etterhvert lærer å digge minst like mye, hvis du bare digger også.

Kong er ofte en leke vi menneskene synes det er gøy å leke med, den spretter mer tilfeldig enn en ball, og den kan fylles med frossenmat og bli en tidtrøyte, tres tau i og brukes i jakt- og kamplek, kastes, og brukes til trening ellers også.

En flott neseøvelse med kong er å ta en kong du synes du kan ofre og klippe opp i småbiter. Og da mener jeg små biter, en halv ert sånn cirka. Det bør være en rød kong, slik at du ser bitene på bakken. Hundene ser ikke rødt så godt, for dem ser det ut som en grå grusbit. Og det er bra, for vi vil ikke at de skal lete med øynene, men med nesen.

Bark har funnet kongen sin.

Når du har en drøss slike biter - og vondt i hendene fra klippingen, for kong-gummien er sterk og gjenstridig, skal jeg fortelle - lærer du først av alt hunden å like å leke med en stor kong. Ha den med i hverdagsrommet der du og hunden er. For meg er det greit på kontoret. Når hunden leker godt med kongen sammen med deg, gjem kongen for hunden. Først så lett at det koster lite å finne den, etterhvert vanskeligere tilgjengelig. Husk å variere vanskelighetsgraden, ikke bare gjør det vanskeligere hele tiden, da strekkes strikken for mye. Hold heller ikke på for lenge av gangen, korte og mange økter er mye bedre enn få lange.

Belønn funnene med lek og gjerne godbiter også. Når hunden har forstått lete-prinsippet inne, tar du kong-bitene og hunden med ut. Der finner du en grusflekk, den trenger ikke være større enn 1,5x1,5 meter. Du trekker opp ommrisset av flekken du skal bruke, slik at det er synlig for deg. Tråkk rundt inni dette feltet, men sørg for at du ikke tråkker mer på utsiden enn du må for å komme inn og ut til området. Du ønsker å lære hunden at søk skal skje der hvor det er fert, og at andre områder er uniteressante. Etter å ha tråkket plasserer du noen få av de små kongbitene i dette mikrofeltet, gjerne en kongbit ut mot hvert hjørne, bare for å gjøre det lettere for deg selv. Så henter du hunden, som har vært festet i et tre eller en hjelper litt på sidelinjen. Du ber den om å søke, på samme måte som du har gjort med den store kongen inne. Nå må hunden søke mye nøyere, så vær tålmodig og la hunden forsøke å løse denne nye oppgaven på egen hånd. For mye mas og stress fra deg gjør det mindre morsomt for begge. Hvis hunden ikke ser ut til å forstå oppgaven, ha is i magen og vent på at hunden får tenke litt på oppgaven selv. Plutselig kan det løsne, og da må du være klar med belønningen!

Straks du ser at hunden reagerer på konglukten og nærmer seg kongen, belønn! Bruk gjerne klikker for å få belønningen så presis som mulig. Du skal også plukke opp den kongbiten hunden fant, før du fortsetter. Etter belønningen - gjerne i form av lek - er det ikke sikkert hunden kommer helt i søks-modus med det samme de første gangene dere gjør denne øvelsen, så ha tålmodighet med hunden og la den få lande etter leken, før du ber om nytt søk. Hunden skal ikke finne de samme kongbitene flere ganger, men gå videre til neste kongbit, derfor er det viktig å plukke opp den biten hunden har funnet.

Er hunden opplagt nok til nesearbeid, eller?!

Markeringen av funnet kan du også trene inn, men det skal trenes for seg selv. Skal du trene inn frys- eller dekkmarkering og lurer på hvordan, anbefaler jeg å søke på nett etter ressurser, ett eksempel finner du her.

Etter en økt med slikt nesearbeidkommer hunden din til å sove godt, for nesearbeid er slitsomt for hodet.Det bør du tenke på når du planlegger dette også, slik at du ikke krever av hunden å klare for mange kongbiter, og at du ikke legger opp en slik økt når hunden er sliten.

Det viktigste til å begynne med i øvelsen, er å få hunden til å bruke nesen, lykkes med det og bli belønnet for funnet. At den ikke markerer med en gang, det er uvesentlig. Når den forstår at den skal lete, kan du sakte forlange lengre og lengre markering. Husk å ikke bare øk vanskelighetsgraden, gå tilbake til lettere søk av og til, og hvis du øker vanskeligheten ved at det for eksempel er forstyrrelser, eller liggetiden er lang, må du gjøre søket lettere på andre måter. Større søksrute kan gjøres lettere ved at det er større gjenstander, feks. Men ikke gjør dette før du har en melding som sitter. Hvis du ellers har trent apport som markering, må du passe på å bruke så små kongbiter at de ikke kan plukkes, eller bruke en søksmåte som gjør at hunden ikke kan plukke gjenstandene.

Når søk etter små kongbiter sitter, kan du endre søket til noe vanskeligere. Kongbitene er lette fordi de har mye egenlukt (gummi avgir mye lukt), og fordi lukten assosieres med noe morsomt, nemlig det større leketøyet. Hvis du nå erstatter kongbitene med noe av metall, gjør du leken mer intrikat og utfordrende. Igjen må du da huske å senke vanskelighetsgraden. Rødt metall som er smått nok, hva er det? Du kan kjøpe røde binders i bokhandelen. De kan brekkes i to, slik at de blir små nok. Pass på at du håndterer bindersen slik at den får lukt av deg. Nå må du være enda nøyere i forhold til plassering, slik at du ser bitene, og du må være tålmodig mens hunden leter etter dette småtteriet som lukter enda mindre. Metall har nemlig mindre egenlukt enn gummi, så nå er det i første rekke lukten av deg hunden skal søke etter og reagere på. For å skape denne forståelsen hos hunden kreves det at du ikke har hatt for mange repetisjoner av kong-søket, og at du har vært flink til å generalisere søket. En videre viktig generalisering nå er at andre legger disse feltene for deg, og at hunden får søke etter kongbiter med andres lukt på, og videre metallbiter med andres lukt på.

Poenget med et mikrofelt med små gjenstander er å få frem finsøket hos hunden. Dette er nyttig kunnskap både for deg og hunden, og det øker hundens repertoar. Og så er det en enkel og morsom øvelse som krever lite plass og utstyr.

Jeg filmet ene søket vårt i dag, og hvis det blir en brukende video, skal jeg dele den her inne i neste innlegg eller så!

Barks første leiteaksjon - nesten

Litt om forrige uke.

Siden jeg jobbet forrige helg, og det tok så mye tid at trening var utelukket, så jeg virkelig frem mot onsdagen for Barks del. Vi var innom lydighetstreningen mandag, men det er liksom ikke det samme som å få løpe i skogen, uansett om den økta gikk veldig bra for alle parter.

Bark fikk sitte i bilen på leiteaksjon

Vi var bare tre påmeldte til Bogafjell på onsdag, men jeg kjørte opp dit og fant en av de andre. Mens vi sto der og ventet på sistemann og at klokka skulle bikke seks, ringte telefonen med alarm-lyden sin, noe som forteller meg at det er Telemeny og varsel om leiteaksjon. Beskjeden var å møte på brannstasjonen i Sandnes, så jeg takket hastig for meg og dro ned dit. Alt jeg hadde i bilen var hundeting, alt av folkehjelpsting lå hjemme etter sommerens ekspedisjoner til Haltdalen og Østfold, men jeg tenkte jeg kunne kanskje gjøre nytte for meg lell.

Det var ikke kommet mange andre til KO, så jeg tilbø meg å bli med ene hundeføreren, siden jeg var så fri for utstyr og vest og sånt. Og det ble jeg. Fra litt over seks til ca kvart på åtte lette vi gjennom nord-vestsiden av Sandveparken, uten hell. Det er likevel god læring å få gå sammen med hundefører på leiteaksjon, så takk til Helen og Mist!

Like etter jeg var reist fra aksjonen, ble den savnede funnet hel og frisk av tilfeldig forbipasserende, så aksjonen fikk lykkelig utgang. Men ikke for Bark, som måtte sitte i bilen i to timer, i stedet for å få løpe i skogen på NRH-trening.

Bark etter runderingen torsdag.

Som trøst fikk Bark rundere i Vigreskogen på torsdag i stedet for, først fire slag i storeskogen, som er ganske tett og uoversiktelig i disse sommertidene, der var det vanskelig å gå ut uten påvirkning. Men etterpå i lilleskogen, der løp han ut og fant uten at noen trengte be ham. Påvirkningen der var at han fikk se figurantene gå inn i skogen på midtlinja.

Lørdag dro vi alle tre til Flassavatn for å gå spor. Vi fikk selskap av Teea og Hilma, som ville ha et B-spor og et felt. Jeg fikk et B-spor til Essa, og et par asfalt- og grusspor til Bark. I tillegg trenet vi bittelitt på melding - noe han løste så lett som ei fjær. Matmor er fortsatt veldig imponert over poden!

Bark som fjoshund i helga som var

Essa gikk sporet ganske greit, selv om jeg synes hun slurver noe i vinklene. Det skal vi pynte litt på fremover i disse rolige tidene vi må belage oss på. Hun har vært til to behandlinger hos kiropraktor etter vi kom hjem, og jeg synes nok at det hjelper. Men forrige uke var det ingen behandlinger, og da syntes jeg hun falt mye tilbake bare på de sju dagene, så jeg vet fortsatt ikke hvordan det kan gå fremover for oss med tanke på NRH-treninger. Rundering er i alle fall uaktuelt ennå, så får vi se om tiden virkelig leger alle sår. Hvis ikke får poden trå til og bli en verdig stand-in. Han fikk prøve seg som stand-in fjoshond i helga, og det var morsomt - aller best var det å være ferdig med melkingen, for da fikk han først lukte på melkespannet, og så løpe villmann på kalvejordet (hvor kalvene ikke går i år).

 Etter at vi hadde fått trent på det vi ville lørdagen, fant jeg fram kameraet og knipset noen bilder av Teea og Hilma, og til gjengjeld hjalp Teea meg å holde Bark slik at jeg fikk knipset noen bilder av ham oppi skråningen på Flassavatn. Det ga god uttelling, mange fine bilder av gullungen.

I kveld er det ny tur til dyrlegen med Essa, og så får vi se hva annet uka bringer!

Kjedelige dager med fjøslukt

Etter pangstart her i vest, har vi nå gått inn i de kjedelige fjøsluktdagene. Fra i går kveld til neste søndag kveld blir det fjøsstell for alle penga, først på Sele denne helga, så på Salte sju dager til endes.

Bark måtte bli med på kontorjobb på fredag morgen, men vi nøyde oss med halv dag der. Han er fæl til å hoppe rundt og velte vannskålene sine, jeg er jo vant til en svært forsiktig frøken som aldri velter noe og alltid vet hvor beina sine er, så jeg må slutte å sette frem fulle vannskåler som får bli veltet hist og pist, og heller vanne Bark mellom slagene. Slike lærdommer er det bare å ta til seg med ung hund i hus.

Og så knakk jeg koden med Bark og piping. Beste medisinen er ... musikk!

Selvfølgelig skal den være etter tema, så jeg spilte denne til ham:

Nå vet jeg at det ikke er sant i lengden, at musikk virker som medisin, men han ble merkelig stille et par sanger der. 

Bark har hatt nærkontakt av nesten første grad med Soppen i dag, to ganger. Først kom katta oppi senga til oss mens Bark lå i buret. Det har han ikke våget tidligere, men nå fikk det jommen være nok ventetid, bestemte han, og snek seg oppi mens Bark sov. Der lå han og luktet katt lenge, så Bark visste jo han var der. Da vi begynte våkne, snakket jeg litt med Bark, og da kom pluselig katta bort han også, bare en halv meter fra buret. Jeg lokket katta bort igjen, for det er ikke noe poeng i å vente til Bark bjeffer, men enten ble Bark så perpleks over at katta plutselig var der, eller han begynner å forstå poenget, for han ga ingen lyd med en gang, og bare piping etterpå. Pipinga var nok til at Soppen gikk sin vei, det fikk være måte på!

Litt senere, jeg var sikker på at Soppen hadde gått ut, han som elsker å være ute, tok jeg Bark med ut, og så gikk vi på stua for å spise mat. Jeg fikk en telefon, og mens jeg snakket, hørte jeg plutselig ganske sinte kattefres under stuebordet. Bark var veldig nysgjerrig på hva som var der under bordet, bare en meter fra ham, men han hadde ingen utagering, og jeg kunne leie ham rolig inn på kjøkkenet og lukke døra mellom oss og katta. Soppen ble liggende under bordet lenge etterpå, så han hadde ikke blitt veldig skremt heller.

... tenkte kanskje Soppen?

På jobb er det veldig kjedelig. Der må Bark være i bilen. Jeg tør ikke binde ham utenfor bilen, han som er så lite glad i å være alene, så han må ligge i bilen. Han piper en del, men ikke så mye at det tyder på stort stress. Når vi er ferdige med fjøsstellet etter et par timer, blir belønningen en god tur på marken, hvor vi kaster leker og koser oss. Men i morges fant Bark ut at det var ikke så morsomt å leke, som å jage tjeld, så da slapp han leken han akkurat hadde hentet og satte etter en fugl, helt døv på alle ører for hva jeg skrek og bar meg om. Fuglen hadde peiling mot naboens kjøttfe, og jeg kjørte diverse skrekkfilmer i hodet, før fuglen, til min lettelse, dreide mot meg igjen. Til slutt fant Bark ut at han skulle heller bli med å leke sånne kjedelige leker igjen, og kom tilbake. Men jeg ser at jeg må nok basere meg på litt mer begrenset tumleplass der det er tjeld og vibe, slik at jeg kan få avverget flere slike tullturer som dette. Han kan ende opp med å jage bufe, han kan ødelegge seg på piggtråd og han kan ende opp i trafikken, så dette må nok jobbes med en god del. Men ok-ei, så vet vi det. Trene innkalling og bruke langline og passe på.

Det ligger allerede harde hundeleker strødd rundt i huset til Essa, så Bark er flink til å «adoptere» dem og leke med dem. Han har foreløpig ikke ødelagt noe eller klart å stjele mat, så slike ting går foreløpig greit. Han og Essa går kjempegodt sammen, de leker innimellom og de lar hverandre være innimellom. Blir leken for heftig, pleier jeg stoppe dem, for Essas del mest, men også for at Bark ikke skal bli helt revet med og altfor oppildnet. 

Men nå er det ny fjøsøkt, gitt. Og sånn går no' dagan.

Separasjonsangst - eller, hvordan klippe navlestrengen uten for mye hyl&skrik

Bark har litt separasjonsangst. Jeg vet ikke om han har vært slik tidligere, eller om det handler om å komme til ny plass og til folk han ikke vet om han kan stole på, men han dilter jo i hælene på meg over alt, uansett om jeg har ham i bånd eller ikke.

Separasjonsangst på vei mot Steinkjerriga i går, ville ikke lenger
fra enn en armlengde. Det gjør fotografering av helten vanskelig!

Jeg har forstått dette kontrollbehovet hans, og jeg aksepterer at det må være slik til å begynne med, men jeg har tenkt at, til slutt må han lære seg å kunne sove i et rom mens vi er i andre rom i huset.

Han har også vært veldig pipete i bilen, hver gang jeg stopper bilen, og hver gang jeg setter meg inn for å kjøre, piper han - men så stopper han så snart turen er i gang, eller jeg går fra bilen.

I kveld, etter treninga i Vigreskogen - ja, jeg må skrive litt om det, men det kommer noe senere - var første gang at han ikke peip da vi stoppet hjemme. Jeg skyndte meg litt ekstra med å åpne bakluka og klappe og kose masse, som en bekreftelse på at - dette var virkelig, virkelig bra.

Til gjengjeld var han veldig pipete inne, og det var fordi middagen måtte stå litt i blaut før han fikk. Han måtte bli litt roligere han også, før han fikk, så da gikk det litt ekstra tid, men til gjengjeld forsvant jo matsmulene som dugg for sola. Han har fått veldig mye godbiter i dag, på stranda, på kjøkkenet og i skogen, så da begrenset vi kveldsmaten i mengde.

Etterpå ville jeg spise selv, siden jeg er så heldig å være gift med ei som lager vidunderlige middager til meg, og jeg dessuten var kjempesulten etter en lang hundedag. Spagetti med salat ventet på meg på kjøkkenet. Hva gjør en da med en mathungrig hund? Jeg kunne tatt ham med meg på kontoret, men fant ut at dette var en gylden anledning til å la ham få litt være-alene-trening, så jeg la ham i buret på soverommet, og så la jeg meg selv i sengen der mens middagen ble tilberedt. Ja, for jeg er ikke lat, bare lur. Bark slo seg til ro i buret, og da flyttet jeg meg ut på kontoret, som ligger vegg i vegg. Dørene sto åpne. Han begynte å pipe nesten med en gang, og da snakket jeg med ham - med lengre og lengre mellomrom. Pip-snakk-pip-snakk, og sånn gikk det til maten var klar. Jeg var rask ned på kjøkkenet og grabbet til meg min porsjon, skvatt opp på kontoret igjen og fortsatte å snakke, nå med mat i munnen. Det ble etterhvert slik at jeg leste litt på Internett, og da jeg fant noe som var så morsomt at jeg ble sittende og le med mat i munnen, resignerte Bark. Jeg tror det heter "Flooding" på hundetrenerspråket! (<-- spøk)

Uansett, Essa syntes så synd på Bark at hun kom opp og la seg på soverommet hun også, så da var det fredelig fra Bark-kanten relativt lenge. Så er det nok bare å gjenta denne suksessen noen ganger, og så kan han forhåpentlig sove noe tryggere i buret og i andre rom i huset etterhvert, selv om vi ikke er rett ved siden av ham. Og det er jo godt både for hunden og for oss tobeinte, tenker jeg.

Vigreskogen har mange master, men flere trær, som du
ikke ser her.

Og så lovet jeg vel å si litt om treningen i Vigreskogen i kveld. På parkeringsplassen blåste det stikker og strå. Gurimalla, tenkte de som kom seint og ikke hadde luftet i skogen. Men det hadde jeg, og kunne trøste med at, der inne blåser det nesten ikke. Og sånn var det. Vi var mange som kom, sju hunder og åtte folk, så da var det ganske naturlig å dele seg i to, fire i «lilleskogen» og fire i den større skogen, som har fått navnet «storeskogen», ja du gjettet det kanskje!

Bark og jeg ville i lilleskogen. Det er en oversiktelig og grei skog for nybegynnere, og dessuten hadde vi ikke planer om så veldig mange slagene. Stakkars Bark har jo ikke blitt tørr bak ørene hjemme enda, så jeg kan ikke bare kjøre full rulle heller. Siden vi var de første på stedet, fikk vi begynne. Det var ikke meg imot, og jeg tror Bark var glad for å komme ut av bilen, han også.

Vi har besøk i DIO-et av en finnmarking ved navn Kjell, og han fikk æren av å styre midtlinja for Bark og meg. Det gjorde han med nordnorsk sinnsro og god kustus. Første slaget ut var på Nina, ute til høyre. Vi fikk en lyd fra henne, og jeg slapp Bark avgårde. Først sprang Bark litt for mye villmann, ja, nei, villhund altså, og kom heller ikke langt nok ut til å finne Nina. Det ga meg et hint om at han kanskje, muligens, har fått gå for grunne slag tidligere, slik at jeg må være svært påpasselig med å ha figurantene på minst femti meter, gjerne litt lengre ut. Etter å ha lett fånyttes en stund, kom han tilbake til midtlinjen. Der fikk han skryt og kos, før vi fikk en ny lyd fra Nina, og ny slipp ut på Bark. Han sprang avgårde med linen rundt seg, så jeg tenkte at, gurimalla, koblet jeg hunden før jeg slapp ham? Men han hadde bare viklet seg litt inni, for den lå på tre meter ut fra midtlinja, fant vi ut da jeg kom tilbake med ham fra Nina. Rotete av hundefører, det der.

Kvelden var kanskje ikke like vakker som denne,
men den kjentes slik ut etter runderingen!

Neste slag var på Ola på høyre side, kjempeflott utgang og flott funn. Dette gikk virkelig bra, fant jeg ut, og ga beskjed om at vi måtte være sikre på at Nina var langt nok ute, før jeg kom tilbake og slapp ham på Nina. Flott tur ut til henne også! Dernest var det Ola igjen, før jeg bestemte jeg for å prøve en sending på Nina uten lydpåvirkning. Jeg var spent på om han ville gå, og det gjorde han så flott at det er til å grine av. Da jeg kom ut til Nina sa jeg at vi ga oss på hennes side, jeg ville bare ha en til på Ola, også da uten påvirkning - for jeg ville se. Er det så lurt, spurte Nina, han er sliten i hodet. Ja, påsto jeg, dette er helt flott. Og han sprang rett ut etter Ola, og selv om han trakk noe tilbake, før han fikk ferten og fant Ola, var det helt kjempemessig å se at han løper som en liten hundegud der ute og plukker godbiter og leker fra figurantene. Han er også ganske lett å leke med, ikke for mye eietrang til lekene, mer vilje til samspill - og det liker vi!

Første møte med skogstrollene

Jeg skal ringe veterinæren på mandag angående Essa, da er dyrlegen tilbake fra ferie. Foreløpig tør jeg ikke trene Essa noe særlig, hun får løpe litt på marka bak huset, sammen med Bark, men ellers begrenser jeg hvor mye hun løper og jobber.

Bark derimot, han fikk kjørt seg i går. Først en rundtur rundt Synnesvarden, ca tre timer, så NRH-trening på Sviland II, hvor han både fikk prøve et vanskelig spor, og en liten runderingsøkt.

Fra Holmavatn nord-vest, sør-øst til Synnesvarden, så sør-vest mot Steinkjerringa,

men snudde nord-vest før vi kom helt dit, og så tilbake til bilen på Holmavatn. Flott tur!

Tirsdag hadde jeg ikke gitt Bark kveldsmat før trening, mens onsdagen fikk han mat en liten time før vi dro til Sviland. Det var for å se forskjellen på hunden i intensitet og arbeidslyst. Det var merkbar forskjell, onsdagen var han roligere og mindre intens i leken, slapp lettere når figurantene sluttet dra og var faktisk mer interessert i godbitene deres når han var rimelig mett. En for sulten Bark kan kanskje være en ulempe, så jeg kommer til å tenke litt på dette under treningen videre. Jeg vet med Essa at hun blir lettere distrahert, mindre motivert og med mindre gnist når hun er sulten, jeg må vite hvordan det er med Bark, for det kan godt være at han er annerledes, men for sulten skal han uansett slippe å være. En mettere Bark var ikke mindre interessert i å ut og lete, det er sikkert. Men nå foregriper jeg begivenhetene litt, la oss ta dagen som den var.

Onsdagen begynte med en litt lang morgentur for Bark og Essa, opp bak Vasshus barneskole. Essa, sin vane tro, fant en fotball som hun raskt punkterte og dro med seg videre på turen. Da vi kom opp på marka begynte hun og Bark å leke ganske intenst. Jeg mistet kontakt med de begge to, helt til jeg fikk kommet meg på fem meters avstand, da hørte Essa etter og kom til meg. Eneste grunnen til at jeg ville avbryte dem i leken, er at jeg er urolig for Essas kne, de sprang virkelig villmann - eller villhund - der ute og hadde det veldig, veldig moro. På vei opp på marka jaget de opp et rådyr, men heldigvis var de så opptatt av hverandre og ballen, og rådyret var såpass langt unna og på lesiden - to-trehundre meter, gjetter jeg - at de så det ikke. *Matmor puster lettet ut.*

I ett-tiden dro vi til Holmavatn og gikk turen som vist i kartet over.

Bark med Steinkjerringa mellom ørene og i horisonten.
Herfra begynte det å klarne opp litt.

Noen dager er det flott utsikt fra Synnesvarden, se bare panoramabildet over. I går var det tjukk skodd, så vi gikk ikke turen for syns skyld, nei. Jeg slet en god del med å få Bark til å forstå han skulle gå fint i bånd, særlig på de bratte partiene nedover. Men han tok gjerdeklyverne som en mann - øh, hund - og forserte dem som om han aldri hadde gjort annet, selv om jeg vet ikke engang om han har sett en gjerdeklyver før. Vi traff bare to turfølger, først et følge vi tok igjen, fordi ene voksne hadde fått telefon midt i koseturen, de ruslet vi rolig forbi, og så et følge på seks-syv mennesker og en hund. Den hunden syntes ikke Bark det var noe morsomt å slippe forbi, han bjeffet og danset litt rundt med meg, til turfølgets forlystelse.






Vi dro hjem og tok en liten hvil etter maten, og så bar det til Sviland på NRH-trening. Litt sent ute, men innen tiden kom vi sist av alle. Jeg fikk Hermann til å legge et litt vanskelig grusspor til oss - på grusvei hvor det garantert hadde gått andre, cirka 100 meter før en vinkel inn i skogen, hvor han hadde lagt den lille spor-sekken min som slutt. Så fikk sporet ligge i omlag 30 minutter, mens vi runderte med Rico. Jeg var ganske spent på sporet, hadde ikke noen store forventninger, men ville se hva Bark gjorde med det han fikk servert. Bark begynte ganske nølende, hva er det jeg skal? så han ut til å lure, men så satte han - tidvis - nesen godt nedi grusen og så ut til å gå spor. Hermann kunne bekrefte når han var på, og jeg forsøkte å ikke følge der hvor han klart ikke gikk spor. Da vi kom opp til vinkelen ut i terrenget, viste han tydelig nysgjerrighet for det som var oppi skåningen, da han fikk overvær av sporet, så jeg skrøt uhemmet av ham og lot ham gå opp. Han løp litt for langt inn, men fikk overvær av slutten, og da selvfølgelig skamros av meg igjen, da han løp bort for å undersøke den litt nøyere.

Nå vet jeg at jeg må ta noen steg tilbake og fortsette innlæringen etter "boka", for dette var i vanskeligste laget for Bark. Ennå, jeg er ikke i tvil om at han kommer til å fikse det innen kort tid, så lukt-sugen som han er. Lyden eller synet av sauer er ikke interessant, lukten derimot! Og sånn virker han på mye annet også, at det er nesa som teller mest av sansene. Og det liker jo vi som skal trene på nesa mest av alt.

Her pleier kongen å fiske laks.
Og så pleier Bark å posere,
ihvertfall i dag!

Etter at alle de andre hadde fått sin økt i runderingsløypa, fikk Bark og jeg også en tur i skogen. To figuranter fikk jobben med å være skogstroll. På overværsiden gikk Bark ut uten påvirkning, og selv om vi ser at han trenger erfaring for å gjøre funn raskere, jobber han godt og uten å nøle. På lesiden måtte vi få litt lydpåvirkning, så sprang han ut og fant Aud også. Andre gangen ble han veldig dratt mot overværet, men med påvirkning en gang til, lette han helt til han fant henne igjen.

En super trening, alt i alt, som viser meg at jeg har fått en flott hund å jobbe med, bare jeg klarer av mine egne oppgaver.

Torsdagen begynte vi med å gå morgentur, litt lek på bondens eng og så hjem til frokost. I ellevetiden dro vi på Borestranda, som ligger der så flott og fjong og er nesten helt uten turister i den kulingen vi hadde i dag, den som sandblåser alle som våger seg ut mot havet. Vi kjørte helt bort til Elveoset på Bore-siden, og så tenkte jeg at det kunne være artig å ta hengebro-testen på Bark når vi likevel var der. Først tok vi de første meterene med gå-fint-i-bånd, og det hadde mye større effekt i dag enn på onsdag, så han gikk faktisk kjempefint i bånd resten av turen, nesten!

Bark består hengebru-testen
med glans!

Jeg tror aldri jeg har hatt med noen hund til Bore som ikke har syntes at hengebroa over Figgjoelva er ganske skummel. Den gynger og knirker og henger høyt over vannet, og som regel må jeg gå veldig forsiktig fram for å få hundene til å gå over første gang. Men - med Bark var det som barneskirenn for Oddvar Brå, helt uten stavbrekk. Han imponerer meg med å være så miljøsterk og - kul.

Vi fortsatte et stykke på Sele-siden av elva, ned mot sjøen. Men ute på stranda var det vondt å gå mot vinden, på grunn av sanden som blåste ganske hardt mot øyne og munn, så vi snudde snart. Det var der vi traff på tre av de få menneskene vi så på stranda - en laksefisker og to som gikk tur.

Vel over på Bore-siden av elva, gikk vi et stykke medvinds på stranda, slik at Bark fikk springe løs og leke. Så fant vi en greit sted å gå over sanddynene, slik at vi kunne gå tilbake på veien. Så slapp vi å spise så mye sand, liksom. 

To som går tur. Bark følger med for å se til at de ikke
ramler i elva, men da er han klar med livbøye altså!

Vi kjørte hjemover, men på veien fant jeg ut at i dag passet det helt perfekt å kjøre til Gabbas og kjøpe godbitpølser. Fordelen med Gabbas' hundepølser er nemlig at de er såpass tørre at de er perfekte å dele i godbitterninger og ta med på trening. Jeg kjøpte likegreit to, det er svære pølser, bare 25 kroner stykket, og mye godbiter for pengene, femten store poser ble det. 

Vel hjemme måtte vi bruke en god stund på kjøkkenet til å dele pølsene i biter og pakke i poser, Bark syntes det ble ganske kjedelig etterhvert, selv om det ramlet jo godbiter på gulvet innimellom. Men så fikk han og Essa en liten tissetur, før jeg fant ut jeg måtte ha litt alenetid. Da gikk Bark i buret på soverommet og sovnet ganske fort inn, småtrøtt etter noen travle dager, og jeg kunne gjøre meg ferdig her inne. 

Den største fordelen med å skrive blog, er at jeg kan bruke den til både å fundere og til å huske tilbake, når det har gått en tid og jeg lurer på hva var det egentlig jeg gjorde den gangen, hva skjedde der, har jeg egentlig aldri opplevd maken?!

Mon tro om den laksefiskeren står
helt trygt, eller skal han reddes litt, vær så snill?!

Men det har jeg som regel - opplevd maken, om ikke helt det samme og alt likt. 

I kveld skal vi til Vigreskogen og se om det ikke blir mulighet for nok en liten runderingsøkt. Siden jeg har tenkt å gjøre det jeg kan for å få til bringkobbelmelding på Bark, har jeg bestilt et bringkobbel fra NRH, og jeg håper det kommer i postkassa mi snart, for så får vi tatt det på under trening så tidlig som mulig.

Enn så lenge skal det få henge der som staffasje og ikke brukes, først må det nemlig mye annet på plass. 

«Apport og de!»

Bark koser seg med uendeligheter av boltreplass!

Miljøtrening på Skurve - Barks første gang med Elevtrekant!

I ettermiddag overførte jeg penger til Kennel Goldbite for Bark. Barkebillig får jeg kanskje kalle ham? Og da er han snart min gullbit, og det er jeg meget glad for. På bilder ser han så liten ut, synes jeg, ved siden av meg virker han stor og voksen. Jeg må nok stadig påminnes av meg selv at han er en liten gutt enda!

Etter en ganske kjedelig dag på kontoret og hjemme på kontoret her, dro vi til Skurve på kvelden for å trene i litt røfft miljø, blant betongelementer og maskiner og sopihop som står lagret på Betong AS' tomt. Det byr på mange morsomme gjemmeplasser for oss som leker voksengjemsel med hundene våre.

Først ut var John og Ask. Mens John talte til hundre, sprang vi andre og gjemte oss der vi fant best, med godbiter stappet i lommene. Jeg fant meg et betongelement der vinden sto imot, slik at Ask forhåpentlig fikk vinden og ferten bak meg og måtte klatre litt for å finne meg. Jeg lå slik at jeg ble funnet sist, og kunne høre at Ask har blitt voksen i stemmen og har en flott halsmelding. Da han kom til meg, gikk det som jeg håpet, han kom til meg bakfra og over. Han bjeffet bestemt ned i elementet der jeg lå, og det ble en sinnsykt høy lyd som gjorde at jeg ganske snart spratt opp og strødde godbiter i hans retning. Han visste vel godt hva han gjorde, luringen!

Neste ut var Nina og Jenny. Der er en jaktlabrador som er morsom å se i jobb. Hun ser ut som en voksen labrador i lite format, så seriøs og fokusert på jobben, der hun freser rundt og leter etter menneskelukt - og sikkert også godbiteimen som ofte følger med oss figuranter. Som labradorer flest er hun jo et realt matvrak.

Neste ekvipasje var Jørn og Rico, som føyk som en strøken vind over lagerplassen og sopet med seg figuranter. Riktig så raskt og morsomt gikk det. Rico ville ikke leke med den leken Jørn hadde gitt meg, en slags fotball på pinne-greie med masse pip i. Jørn forsøkte å få opp interessen, og det virket til en viss grad, men var ikke på langt nær så interessant som tennisballen.

Så var det Bark og meg. Vi begynte nærmest lagerbygget, gikk bortetter, og fikk ikke noe funn før godt over halvveis nedover bygget, men da slo han flott på Jørn. Søket hans var også veldig bra, han er veldig miljøsterk, uredd nytt sted, nye lukter, nye mennesker, nye ting. Kanskje litt for uredd, for etter at vi hadde funnet John også, gikk vi tilbake til start og begynte nedover litt nærmere midten. Da slo han flott på Nina, som lå på andre siden av en lang rad stablede betongelementer. Hvert element må ha vært på over en meter, og de var tre og fire i høyden. Da jeg forsøkte å gå rundt elementene for å vise ham at han kunne komme til figuranten der, hoppet han like greit oppå elementene fra en grushaug og spratt ned på andre siden, før jeg fikk sukk for meg. Det er et ganske drøyt hopp for en liten unghund, så hjertet kom i halsen på både meg og tilskuerne. Det så likevel ut til å gå greit, så da prøvde vi en gang til, denne gangen holdt jeg i halsbåndet og styrte ham forbi elementene, og da løp han rett i fanget på Nina. Jo, det er tydelig at han vet hva overvær er og betyr - masse lek og moro. Så da er det bare å tilrettelegge etter den kunnskapen og fortsette å leke seg fremover.

Etter en liten pause der Dennis og Essa fikk leke litt med oss, tok Stig og Mira (nei ikke de Stig og Mira, de andre Stig og Mira), seg en runde på plassen. Mira fant meg der Bark hadde fått overvær av Nina, men med god erfaring i bagasjen, løste hun oppgaven med å gå rundt betongelementene kjempeelegant. Hun kom bak meg, så jeg holdt opp løsbittet, men da jeg merket hun hadde fastbittet i munnen allerede, forsøkte jeg å ta løsbittet bort. Det skulle ikke mor ha noe av, hun skrapet meg myndig på skulderen helt til jeg dyttet løsbittet inn sammen med fastbittet. Så dro hun avgårde for å sladre til pappa.

Da er det bare å glede seg til onsdagstreningen i kveld, og så får jeg dessverre lite tid fremover, siden jeg har lovet meg bort som avløser både i helgen og hele neste uke. Jeg skal nok likevel få sneket meg til noen treningstimer her og der, og så går jeg ut fra det blir masse moro når august står for døren. Vi kan jo også begynne på en del trening med apport og markering, så vi kommer ikke til å ligge på latsiden. Det får jeg ikke lov til av Bark, uansett.

No rest for the wicked

Ja jeg vet ikke om jeg er så slem, men jeg føler meg i allefall litt rampete, for nå har jeg vært på Østlandet og hentet hjem en ny hund. Han heter Bark og er av rasen Hollandsk gjeterhund. Nå skal de egentlig være brandet i fargen, ikke gule, men siden begge foreldrene hadde anlegg for gult, ble han en av to avkom som fikk dobbel dose resessive fargegener og derfor er gul i pelsen. Det kommer nok til å gjøre at mange tenker Malle når de ser ham, men det bryr vi oss ikke noe om, har vi bestemt.

Det er uansett ikke for å stille ham ut eller bruke ham i avl at jeg har hentet ham hjem, det er for å trene. Og da spiller det ingen trille hva farge hunden har, selv om jeg synes de brandede hollenderne er virkelig vakre.

Da jeg skulle reise bort i helgen måtte jeg planlegge litt. Jeg har jo bare ett bur i bilen, nå må jeg ha to bur. Og jeg har jo to katter hjemme som skal ta imot en ni måneder gammel valp, sånn på rappen. Det må trenes også. Det blir faktisk den viktigste hverdagslydigheten av alle, at han lærer å respektere og ignorere kattene, så den treningen kommer vi til å begynne med med en gang og fortsette i lang tid.

I tillegg må nok ungpøbelen beregne å ligge i bur når han ikke er under oppsyn hjemme, det vil si når vi sover. Jeg har tenkt å ta ham med i bilen på jobb en god del, kanskje også ha ham med inn på jobb, hvis jeg får lov.

Dette betyr uansett mye mer trening fremover, om Essa fortsetter som redningshundkandidat eller ei. Når Bark bikker året, det er i oktober, har jeg lyst til å trene ham i agility. Når han nærmer seg to år, må vi ta HD- og AD-røntgen, og vi må få en mentalbeskrivelse hund - MH.

Cindy, mor til Bark, tester buret hans

før han får lov til å dra hjemmefra.
(Bark er under bilen.)

Turen med Bark gikk fint. Vi, nevøen min og jeg, hentet ham i Østfold i ellevetiden lørdag, kjørte så til Ås for å gå en tur, og endte opp på en agilitybane på Årungen, der han kunne løpe løs og bli lekt med. Til å begynne med var han veldig lite lydhør mot oss, men jeg tenkte at det er nok bare et slags forsvar mot det nye, og tok det ikke så tungt, vi leket og tullet og hadde det moro, mest.

Fra Ås kjørte vi til Oslo, der vi stakk innom svigermor etter en tur i byen for å kjøpe blomster til henne. Bark dro meg gjennom sentrum, og virket uberørt av det meste av bystøy og folk. Jeg tror jeg må være obs på at han kanskje skjuler en del usikkerhet, slik at jeg ikke tar ham inn i for mye stress. Vi ble stoppet av en ung mann fra Fremtiden i våre hender, som ville ha underskrift på et eller annet opprop, og da satte Bark seg fint ned og ventet, helt til mannen snakket til ham, da ble det litt hopp og sprett. Tilgjengelighet er ikke noe problem!

Hos svigermora var han egentlig veldig høflig gjest. Han prøvde seg på å gå i sofaen et par ganger, men ellers var han snill som et lam. Vi fikk en morsom opplevelse med en katte-figur i ene hjørnet av stua, som Bark helt klart gjenkjente som en katt, han hadde veldig lyst til å snuse på den, men forventet samtidig helt klart å bli klort på snuten, skalv i kroppen og rykket med hodet lenge. Det ga meg et hint om at han nok er redd katter, den store sterke gutten. Neste gang han gikk bort til samme stedet, var det helt kult å lukte på figuren uten å være redd.

Bark elsker godbiter, her spiser han
jordbær sammen med svigermor.

Fra Oslo kjørte vi vestover, men det var allerede blitt kveld, så vi dro ikke lenger enn til en campingplass utenfor Stavern, hvor Elton John visstnok gjorde seg klar til konsert. På campingen fikk vi beskjed av en svært hyggelig resepsjonist om at vi kunne slå opp teltet hvor vi ville. Så bra! tenkte jeg, og håpet på å finne et litt stille hjørne. Den gang ei, teltene var klemt ned mot stranda, hvor unger og måker holdt et leven uten like. Hvor vi ville innenfor tjue kvadrat, altså. Men vi slo oss ned og festet Bark til bilen mens vi slo opp teltet. Han benyttet anledningen til å bite over båndet sitt, men det virket ikke som han gjorde det for å komme løs, mest som en kjedsomhetshandling, for han gikk jo ingen vei. Vi reparerte tauet og ga ham en tyggepinne, og da lot han båndet være.

Det var lyd og støy fra folk på campingen helt til halv ett. Da sovnet vi endelig, men ble vekket igjen halv tre av måkene, så det ble ikke mye søvn den natten. Bark sov i bilen, og det var ikke noe kult, syntes han. Det nye dobbeltburet har uttagbart midtskille, men jeg hadde klart å montere det feil, så ryggen satt ikke fast uten midtskillet. Derfor måtte Bark finne seg i å sove rimelig trangt den natta.

Vi gikk en morgentur mens vi ventet på at resepsjonen skulle åpne, kokte oss kaffe og pakket sammen soveposer og telt. Så kjørte vi en times tid, før vi stoppet for å spise frokost. Bark piper når bilen stopper, han har nok en forventning om at noe skal skje. Han har også litt angst for å bli forlatt, det fikk vi høre da vi gikk bort fra bilen for å sette oss i sola og spise frokost. Men da vi ikke gikk lenger enn at han så oss, roet han seg fort. Det kommer nok til å gå seg til, bare han forstår jeg er til å stole på.

Et lite stykke forbi Kristiansand stoppet vi på et tursted og gikk litt inn i skogen. Det var ganske varmt, så vi gikk ikke så langt av gårde. I stedet la vi et lite spor over en grusbane ved bilen, og det syntes Bark var kjempespennende!

Derfra kjørte vi helt hjem. Der ble det lek på marka bak huset med Essa, en katt som kom inn mens Bark lå i buret på stua og vi tømte bilen, og det ble flere turer ut i kvelden for å tisse, leke og finne roen. Jeg tok med hundene ut mens jeg reparerte dobbeltburet, det vil si, snudde sidene slik at ryggen ble bedre festet. De lekte godt sammen på plena, men jeg merker på Essa at hun er redusert pga foten. Hun spiste siste tabletten vi hadde fått på Røros fredag, og søndag haltet hun igjen.

I skrivende stund er Bark med meg på kontoret, han ligger på gulvet bak meg og sukker litt, sover litt og piper litt, som forventet. Det kommer til å gå kjempebra etterhvert, så bra som det har gått til nå i første forsøk. Han begynner å høre etter når jeg ber ham om å gjøre ting også. Av og til må han se at jeg har godbit før han gjør det - hoppe inn i bilen eller gå inn i buret hjemme, men jeg går ut fra han kommer til å forstå etterhvert at det lønner seg å være på lag, selv om godbiten er i lomma og ikke i handa.

Bark på kontoret.