Første møte med skogstrollene

Jeg skal ringe veterinæren på mandag angående Essa, da er dyrlegen tilbake fra ferie. Foreløpig tør jeg ikke trene Essa noe særlig, hun får løpe litt på marka bak huset, sammen med Bark, men ellers begrenser jeg hvor mye hun løper og jobber.

Bark derimot, han fikk kjørt seg i går. Først en rundtur rundt Synnesvarden, ca tre timer, så NRH-trening på Sviland II, hvor han både fikk prøve et vanskelig spor, og en liten runderingsøkt.

Fra Holmavatn nord-vest, sør-øst til Synnesvarden, så sør-vest mot Steinkjerringa,

men snudde nord-vest før vi kom helt dit, og så tilbake til bilen på Holmavatn. Flott tur!

Tirsdag hadde jeg ikke gitt Bark kveldsmat før trening, mens onsdagen fikk han mat en liten time før vi dro til Sviland. Det var for å se forskjellen på hunden i intensitet og arbeidslyst. Det var merkbar forskjell, onsdagen var han roligere og mindre intens i leken, slapp lettere når figurantene sluttet dra og var faktisk mer interessert i godbitene deres når han var rimelig mett. En for sulten Bark kan kanskje være en ulempe, så jeg kommer til å tenke litt på dette under treningen videre. Jeg vet med Essa at hun blir lettere distrahert, mindre motivert og med mindre gnist når hun er sulten, jeg må vite hvordan det er med Bark, for det kan godt være at han er annerledes, men for sulten skal han uansett slippe å være. En mettere Bark var ikke mindre interessert i å ut og lete, det er sikkert. Men nå foregriper jeg begivenhetene litt, la oss ta dagen som den var.

Onsdagen begynte med en litt lang morgentur for Bark og Essa, opp bak Vasshus barneskole. Essa, sin vane tro, fant en fotball som hun raskt punkterte og dro med seg videre på turen. Da vi kom opp på marka begynte hun og Bark å leke ganske intenst. Jeg mistet kontakt med de begge to, helt til jeg fikk kommet meg på fem meters avstand, da hørte Essa etter og kom til meg. Eneste grunnen til at jeg ville avbryte dem i leken, er at jeg er urolig for Essas kne, de sprang virkelig villmann - eller villhund - der ute og hadde det veldig, veldig moro. På vei opp på marka jaget de opp et rådyr, men heldigvis var de så opptatt av hverandre og ballen, og rådyret var såpass langt unna og på lesiden - to-trehundre meter, gjetter jeg - at de så det ikke. *Matmor puster lettet ut.*

I ett-tiden dro vi til Holmavatn og gikk turen som vist i kartet over.

Bark med Steinkjerringa mellom ørene og i horisonten.
Herfra begynte det å klarne opp litt.

Noen dager er det flott utsikt fra Synnesvarden, se bare panoramabildet over. I går var det tjukk skodd, så vi gikk ikke turen for syns skyld, nei. Jeg slet en god del med å få Bark til å forstå han skulle gå fint i bånd, særlig på de bratte partiene nedover. Men han tok gjerdeklyverne som en mann - øh, hund - og forserte dem som om han aldri hadde gjort annet, selv om jeg vet ikke engang om han har sett en gjerdeklyver før. Vi traff bare to turfølger, først et følge vi tok igjen, fordi ene voksne hadde fått telefon midt i koseturen, de ruslet vi rolig forbi, og så et følge på seks-syv mennesker og en hund. Den hunden syntes ikke Bark det var noe morsomt å slippe forbi, han bjeffet og danset litt rundt med meg, til turfølgets forlystelse.






Vi dro hjem og tok en liten hvil etter maten, og så bar det til Sviland på NRH-trening. Litt sent ute, men innen tiden kom vi sist av alle. Jeg fikk Hermann til å legge et litt vanskelig grusspor til oss - på grusvei hvor det garantert hadde gått andre, cirka 100 meter før en vinkel inn i skogen, hvor han hadde lagt den lille spor-sekken min som slutt. Så fikk sporet ligge i omlag 30 minutter, mens vi runderte med Rico. Jeg var ganske spent på sporet, hadde ikke noen store forventninger, men ville se hva Bark gjorde med det han fikk servert. Bark begynte ganske nølende, hva er det jeg skal? så han ut til å lure, men så satte han - tidvis - nesen godt nedi grusen og så ut til å gå spor. Hermann kunne bekrefte når han var på, og jeg forsøkte å ikke følge der hvor han klart ikke gikk spor. Da vi kom opp til vinkelen ut i terrenget, viste han tydelig nysgjerrighet for det som var oppi skåningen, da han fikk overvær av sporet, så jeg skrøt uhemmet av ham og lot ham gå opp. Han løp litt for langt inn, men fikk overvær av slutten, og da selvfølgelig skamros av meg igjen, da han løp bort for å undersøke den litt nøyere.

Nå vet jeg at jeg må ta noen steg tilbake og fortsette innlæringen etter "boka", for dette var i vanskeligste laget for Bark. Ennå, jeg er ikke i tvil om at han kommer til å fikse det innen kort tid, så lukt-sugen som han er. Lyden eller synet av sauer er ikke interessant, lukten derimot! Og sånn virker han på mye annet også, at det er nesa som teller mest av sansene. Og det liker jo vi som skal trene på nesa mest av alt.

Her pleier kongen å fiske laks.
Og så pleier Bark å posere,
ihvertfall i dag!

Etter at alle de andre hadde fått sin økt i runderingsløypa, fikk Bark og jeg også en tur i skogen. To figuranter fikk jobben med å være skogstroll. På overværsiden gikk Bark ut uten påvirkning, og selv om vi ser at han trenger erfaring for å gjøre funn raskere, jobber han godt og uten å nøle. På lesiden måtte vi få litt lydpåvirkning, så sprang han ut og fant Aud også. Andre gangen ble han veldig dratt mot overværet, men med påvirkning en gang til, lette han helt til han fant henne igjen.

En super trening, alt i alt, som viser meg at jeg har fått en flott hund å jobbe med, bare jeg klarer av mine egne oppgaver.

Torsdagen begynte vi med å gå morgentur, litt lek på bondens eng og så hjem til frokost. I ellevetiden dro vi på Borestranda, som ligger der så flott og fjong og er nesten helt uten turister i den kulingen vi hadde i dag, den som sandblåser alle som våger seg ut mot havet. Vi kjørte helt bort til Elveoset på Bore-siden, og så tenkte jeg at det kunne være artig å ta hengebro-testen på Bark når vi likevel var der. Først tok vi de første meterene med gå-fint-i-bånd, og det hadde mye større effekt i dag enn på onsdag, så han gikk faktisk kjempefint i bånd resten av turen, nesten!

Bark består hengebru-testen
med glans!

Jeg tror aldri jeg har hatt med noen hund til Bore som ikke har syntes at hengebroa over Figgjoelva er ganske skummel. Den gynger og knirker og henger høyt over vannet, og som regel må jeg gå veldig forsiktig fram for å få hundene til å gå over første gang. Men - med Bark var det som barneskirenn for Oddvar Brå, helt uten stavbrekk. Han imponerer meg med å være så miljøsterk og - kul.

Vi fortsatte et stykke på Sele-siden av elva, ned mot sjøen. Men ute på stranda var det vondt å gå mot vinden, på grunn av sanden som blåste ganske hardt mot øyne og munn, så vi snudde snart. Det var der vi traff på tre av de få menneskene vi så på stranda - en laksefisker og to som gikk tur.

Vel over på Bore-siden av elva, gikk vi et stykke medvinds på stranda, slik at Bark fikk springe løs og leke. Så fant vi en greit sted å gå over sanddynene, slik at vi kunne gå tilbake på veien. Så slapp vi å spise så mye sand, liksom. 

To som går tur. Bark følger med for å se til at de ikke
ramler i elva, men da er han klar med livbøye altså!

Vi kjørte hjemover, men på veien fant jeg ut at i dag passet det helt perfekt å kjøre til Gabbas og kjøpe godbitpølser. Fordelen med Gabbas' hundepølser er nemlig at de er såpass tørre at de er perfekte å dele i godbitterninger og ta med på trening. Jeg kjøpte likegreit to, det er svære pølser, bare 25 kroner stykket, og mye godbiter for pengene, femten store poser ble det. 

Vel hjemme måtte vi bruke en god stund på kjøkkenet til å dele pølsene i biter og pakke i poser, Bark syntes det ble ganske kjedelig etterhvert, selv om det ramlet jo godbiter på gulvet innimellom. Men så fikk han og Essa en liten tissetur, før jeg fant ut jeg måtte ha litt alenetid. Da gikk Bark i buret på soverommet og sovnet ganske fort inn, småtrøtt etter noen travle dager, og jeg kunne gjøre meg ferdig her inne. 

Den største fordelen med å skrive blog, er at jeg kan bruke den til både å fundere og til å huske tilbake, når det har gått en tid og jeg lurer på hva var det egentlig jeg gjorde den gangen, hva skjedde der, har jeg egentlig aldri opplevd maken?!

Mon tro om den laksefiskeren står
helt trygt, eller skal han reddes litt, vær så snill?!

Men det har jeg som regel - opplevd maken, om ikke helt det samme og alt likt. 

I kveld skal vi til Vigreskogen og se om det ikke blir mulighet for nok en liten runderingsøkt. Siden jeg har tenkt å gjøre det jeg kan for å få til bringkobbelmelding på Bark, har jeg bestilt et bringkobbel fra NRH, og jeg håper det kommer i postkassa mi snart, for så får vi tatt det på under trening så tidlig som mulig.

Enn så lenge skal det få henge der som staffasje og ikke brukes, først må det nemlig mye annet på plass. 

«Apport og de!»

Bark koser seg med uendeligheter av boltreplass!