Rundering blant høstløv og gråtende rådyr

Har du hørt rådyr rope, så vet du at de kan lure deg til å tro det ligger småbarn uti skogen som hyler etter hjelp. En ganske sær lyd er det, særlig i høstmørket når du står der og skal trene redningshund og tror du kanskje må starte et reelt søk. Godt det er noen med bedre erfaring som kan dra deg ned i virkeligheten og roe nervene noe.

På Dale i går fikk fire av oss NRH-erne trent. Essa og Karo fikk rundere, DJ fikk leke med figuranter uti skogen og Scott fikk gå tre små økter i spor med vinkler.

Essa var ute som nummer to, og da var det allerede ganske mørkt i skogen. Bare greit det, så får vi trent mørkerundering helt gratis. Jeg ba om figuranter plassert ukjent for meg, så skulle jeg konsentrere meg om syinga - at jeg ikke syr for tett. Det høres kanskje rart ut at en syr når en runderer, men det handler altså om hvordan en sender ut hunden for å dekke terrenget. Dekker du for tett, betyr det at hunden bes om å søke plasser den allerede har vært, det går hunden lei på, og det skaper ofte frustrasjon hos den, samtidig som runderingen tar lengre tid enn nødvendig.

Da vi kom til Dale, og i går var vi ute i god tid til en forandring, gikk vi turen vår langs midtlinja av runderingsløypa. Da benyttet jeg anledningen til å sjekke vinden, som var ganske flau men med et drag fra sør-øst. Runderingsløypa gikk nord-nordøst, så det betød at vi gikk med et lite vinddrag i ryggen, stort sett fra høyre hånd.

Den røde rundingen viser omlag teigen vi søkte i, Essa og jeg.

Sin vane tro, mente Essa da at hun ikke trengte ta så lange eller dype slag mot vinden, hun gikk til gjengjeld noen flotte slag medvinds, søkte kjempemessig ut på venstre hånd. De føste slagene ble tomslag - ingen funn. Ett, to, tre, fire - og så på femte fant hun Ritva ute på venstre hånd, et godt stykke inn i skogen. Boff-boff-boff. Jeg hadde bedt figurantene vente til jeg kom ut med å belønne, og halsen holdt flott til jeg fant fram til Essa og Ritva. Vi fortsatte. Det er ikke uvanlig, når en plasserer ut to figuranter, at de legges på hver sin side. Jeg tok det likevel ikke for gitt. Neste slag gikk til høyre, og jeg trakk godt frem, for så tett var det vel usannsynlig at figurantene lå, særlig ikke om begge lå på samme siden. Også dette slaget var tomt -uten funn. Etter to tomslag til, fant vi Gro Elin på venstre side, et stykke bak fra der jeg hadde sendt Essa. Det er som forventet med vinden slik den sto, at Essa måtte få ferten på forsiden av figuranten. Også nå leverte Essa bra hals, selv om den kanskje ikke var like intenst som ved første funn.

Jeg var strålende fornøyd med økten, og sluttet like greit av etter dette funnet, selv om det virket som vi kunne ha fortsatt enda en bit. Det er en kunst å lære seg å slutte mens leken er god - etter et sabla bra slag i runderingsløypa, med andre ord.

Karo hadde sin økt, og så fikk Scott gå sporene sine, før vi luftet litt på plena og så pakket sammen og takket for laget, noen minutter over åtte. Det ble altså to effektive treningstimer på oss.

Essa på Dale - bildet er fra våren 2014

Sauer er ålreite dyr, men vi går heller spor

Do not go where the path may lead, go instead where there is no path and leave a trail.
- Ralph Waldo Emerson

Og som Essa kan spore etter, får jeg legge til. Vi fikk en ny lørdag, med nye muligheter for å spore opp tennisballer.

Jeg sendte Ritva ut på sporlegging i dag, rundt/over haugen vest av Alsvik Natursenter, hvor vi møtte for fellestrening ettersøkning.

Essa & i mens vi går et felt ved Holmavatn, mars i år.

Dette var helgen for ResQ 2014 i Haugesund og A-prøver for andre, så vi ble ikke mange på «vanlig» trening, men mange nok til å få gjort det hver og en ville. Mens Ritva og Helene la ut spor for Essa, la jeg ut spor for Kaizer, små spor med vinkel, ut fra vei og med leke i slutten.

Deretter hadde vi et par overværs-øvelser for to nybegynnere, Hillma og Omega, som syntes det var stor stas å finne folk i skogen, sånn mens de bare gikk tur med matmødrene sine.

Vi tok en relativt tidlig lunsj, før vi kjørte ny runde med overvær for nybegynnerne. Det er kjempeartig å se den raske utviklingen hos hunder som lærer å lete med nesen. Runde to med Hillma gjorde matmor Teea stolt og rak i ryggen, da den ti måneder gamle italienske vannhunden sprang ut på egen hånd og lette lenge og vel i vanskelige vindforhold i skogen, og ikke ga seg før hun hadde funnet de hun lette etter.

Det var ikke verre stilt med Omega, men da var jeg figurant og fikk ikke se så mye av jobben hun gjorde. Mora hennes var også svært fornøyd med fremgangen.

Jeg skal ikke glemme DJ - teddybjørnen til Ritva - som fikk gå sine første overværsturer, og som nok ikke helt fattet poenget, men syntes det var kjempemorsomt å finne lekene sine festet til folk i skogen.

Det ble Essas tur til å gå spor, klokka var blitt nærmere halv tre, så sporet var omtrent fire timer gammelt. Utfordringen i dag var at jeg hadde latt Helene være med Ritva da de gikk spor, slik at Essa egentlig fulgte sporet etter to stykker som hadde gått samme spor. Det kan jo skape litt utfordringer, kan en tenke, når en ikke har hundens nese og vet hva slike endringer i sporet betyr.

Helene og Teea ble med oss og gikk sporet. Det gikk som så:

Ritvas spor i sort, Essas ettersporing i rødt.

Det er tre større avvik i sporgangen, det første er ikke så lett å se, men skjer vest av der hvor det står "woods" på kartet. Der hadde sauene som går på marka tråkket over sporet "vårt", og i tillegg lurte nok vinden oss litt. Men vi fant ut av det til sist og fortsatte i sporet. Den neste avviket skjer oppe på toppen av bakken, der hvor Essa først slår sør-vest, så nord-øst av Ritvas spor. Der gikk saueflokken og bjellet og var til forstyrrelse for oss, men mest forstyrrende var nok vinden, som blåste sporfert i alle retninger der oppe. Det passet i grunnen bra å få enda flere forstyrrelser, for så fikk vi testet oss bra.

Det tredje avviket var det som tok mest tid. Da kom vi ned til grusveien i bunnen av bakken, og der mistet Essa sporet helt. Hun forsøkte å dra meg opp bakken igjen på vestsiden av veien, jeg forsto ikke først hvorfor, men så slo det meg at hun gikk på overværsleit, hun som ikke liker å spore på hardt underlag. Jeg tok en sjekk mot GPS-en for å få bekreftet misstanken min og joda, de hadde gått på grusveien videre. Jeg skyndtet meg å legge GPS-en bort igjen, slik at jeg ikke ble fristet til å studere sporet videre for mye. Vinden sto fra sørøst, det ser du faktisk også litt av på slutten av sporet. Vi gikk over slutten, men siden vi hadde kommet helt til gjerdet, visste jeg at slutten måtte være i nærheten, så da koblet jeg av sporlina og ba Essa ta et feltsøk etter ballen, og da fant hun den ganske fort. Det var ikke så rart hun hadde gått over den, den lå nedi ei gresstue.

Det var et flott spor, vi fikk tatt oss inn der hvor vi trøblet, og vi fikk se at trøbbel blir det ved underlagsskifte og da særlig til hardt underlag. Neste spor får bli på grus og asfalt - overganger etc!

Det beste av alt er at sporet ikke blir gitt opp, selv når det stopper opp fordi jeg ikke forstår Essas utfordringer med det samme, at vi begynner å bli en slik ekvipasje at Essa venter på meg i bratte oppoverbakker (ja, det gjør hun faktisk helt av seg selv) mens jeg venter på henne i vanskelige sporområder (nesten av meg selv nå), uten sure miner og stress som setter Essa ut, stakkar.

Det å kunne ta seg inn igjen etter problemer i letingen, det er det vi trenger, begge to. Det hjelper på selvtilliten og det gjør Essa til min helt.

En helt er ikke modigere enn andre, men han er modig fem minutter lenger.
- Ralph Waldo Emerson

Her er min helt!

Etter treningen gikk Essa, Omega og Hillma en herlig ettermiddagstur sammen, det gjorde godt i sjelen, fordi sola også tittet fram og gjorde avslutningen på en fin dag enda bedre, nesten slik snipp-snapp-snute-aktig. Best snute har likevel Essa!