Rundering blant høstløv og gråtende rådyr

Har du hørt rådyr rope, så vet du at de kan lure deg til å tro det ligger småbarn uti skogen som hyler etter hjelp. En ganske sær lyd er det, særlig i høstmørket når du står der og skal trene redningshund og tror du kanskje må starte et reelt søk. Godt det er noen med bedre erfaring som kan dra deg ned i virkeligheten og roe nervene noe.

På Dale i går fikk fire av oss NRH-erne trent. Essa og Karo fikk rundere, DJ fikk leke med figuranter uti skogen og Scott fikk gå tre små økter i spor med vinkler.

Essa var ute som nummer to, og da var det allerede ganske mørkt i skogen. Bare greit det, så får vi trent mørkerundering helt gratis. Jeg ba om figuranter plassert ukjent for meg, så skulle jeg konsentrere meg om syinga - at jeg ikke syr for tett. Det høres kanskje rart ut at en syr når en runderer, men det handler altså om hvordan en sender ut hunden for å dekke terrenget. Dekker du for tett, betyr det at hunden bes om å søke plasser den allerede har vært, det går hunden lei på, og det skaper ofte frustrasjon hos den, samtidig som runderingen tar lengre tid enn nødvendig.

Da vi kom til Dale, og i går var vi ute i god tid til en forandring, gikk vi turen vår langs midtlinja av runderingsløypa. Da benyttet jeg anledningen til å sjekke vinden, som var ganske flau men med et drag fra sør-øst. Runderingsløypa gikk nord-nordøst, så det betød at vi gikk med et lite vinddrag i ryggen, stort sett fra høyre hånd.

Den røde rundingen viser omlag teigen vi søkte i, Essa og jeg.

Sin vane tro, mente Essa da at hun ikke trengte ta så lange eller dype slag mot vinden, hun gikk til gjengjeld noen flotte slag medvinds, søkte kjempemessig ut på venstre hånd. De føste slagene ble tomslag - ingen funn. Ett, to, tre, fire - og så på femte fant hun Ritva ute på venstre hånd, et godt stykke inn i skogen. Boff-boff-boff. Jeg hadde bedt figurantene vente til jeg kom ut med å belønne, og halsen holdt flott til jeg fant fram til Essa og Ritva. Vi fortsatte. Det er ikke uvanlig, når en plasserer ut to figuranter, at de legges på hver sin side. Jeg tok det likevel ikke for gitt. Neste slag gikk til høyre, og jeg trakk godt frem, for så tett var det vel usannsynlig at figurantene lå, særlig ikke om begge lå på samme siden. Også dette slaget var tomt -uten funn. Etter to tomslag til, fant vi Gro Elin på venstre side, et stykke bak fra der jeg hadde sendt Essa. Det er som forventet med vinden slik den sto, at Essa måtte få ferten på forsiden av figuranten. Også nå leverte Essa bra hals, selv om den kanskje ikke var like intenst som ved første funn.

Jeg var strålende fornøyd med økten, og sluttet like greit av etter dette funnet, selv om det virket som vi kunne ha fortsatt enda en bit. Det er en kunst å lære seg å slutte mens leken er god - etter et sabla bra slag i runderingsløypa, med andre ord.

Karo hadde sin økt, og så fikk Scott gå sporene sine, før vi luftet litt på plena og så pakket sammen og takket for laget, noen minutter over åtte. Det ble altså to effektive treningstimer på oss.

Essa på Dale - bildet er fra våren 2014