En fantastisk treningsøkt

Onsdagen sto runderingstrening på planen. På Dale møtte åtte andre to- og firbeinte som hadde noenlunde samme plan som oss, og med så klare mål for øyet var det bare å kjøre i gang da klokka slo seks.

Åsted: Dale i Sandnes.

Selv om vinden for det meste sto fra nord-vest, slo den også rundt der ute i skogen, slik at hundene godt fikk vist fram hva de er gode for i runderingsløypa.

Førstehund ut var Jack, en seks-syv måneder gammel Border Collie av varsom natur. Hans viktigste oppgave denne kvelden var å komme ut til figuranten med mindre og mindre støtte fra hundefører. Første figurant var «helt nybegynner»-stil, og så jobbet vi oss frem til siste figurant, hvor hunden fikk bruke nesen og jobbe seg ut selv. Skikkelig bra økt som kan gjøre enhver BC-elsker stolt av rasen.

Andrehund var A-godkjente Sibbe, som sibbet rundt og fant oss alle. Han ville ikke halse ute hos meg, før han hadde undersøkt vesten min virkelig nøye etter godbiter. Da han ikke fant noe lettkjøpt snop, tok han til å bjeffe - rett i øret mitt, rampen.

Den tredje bikkja ut på søk var Bisco, som hadde en god dag og fant alle sine figuranter, han med. Melding med bringkobbel og bare gøy!

Her kommer Silja med melding - fra Dyranut i august.

Essa var nest sist ut. Jeg ba figurantene legge seg der de ville, med ca 200-250 meters midtlinje. Jeg tenkte vi måtte belage oss på noen blindslag først, men jommen hadde ikke første figurant lagt seg like etter start. Da Essa kom tilbake, hadde instruktøren gått for å plukke opp lyset hennes som hadde falt av vesten, og da ble hun så satt ut at hun sprang ut til figuranten igjen, uten påvisning. Men gang nr to gikk det helt fint. Så fikk hun noen deilige blindslag høyre, venstre, høyre, venstre, før hun tok et kjempeslag ut og fant figuranten ute på 100 meter. Figuranten hadde tenkt at vi kom til å slå på henne rundt svingen, men Essa trakk altså fordel av den lille vinden som kom fra sør-øst og fant henne fort. En vakker melding leverte hun også, landet i leggen på meg så jeg sto der og vaiet helt flaggstang. Jeg var strålende fornøyd etter denne økta og føler vi er virkelig på rett vei.

Strålende fornøyd ble neste hundeeier ut også, da Snusken for som en vind - i blindslagene og kom med løsbitt så fint som så.

Da vi var ferdige etter to timer var det en fornøyd gjeng som skilte lag!

Valpe-evaluering

Jeg handlet noen småting på nett fra USA nylig, og fikk i den anledning medsendt et lite hefte, Search Dog Rescue and Recovery News. - Ja for de vet å fatte seg i korthet, amerikanerne. En av artiklene der gjenga en test som skal gjennomføres på valper for å finne det beste utgangspunktet for en redningshund. Denne testen har jeg tenkt å gjengi her etter beste evne, selv om jeg vet ikke om jeg helt synes det kan/skal være så lett som dette, mener jeg testen kan gi en god pekepinn for den som skal gjøre det svært så vanskelige valpevalget.

Det er i alt 16 forskjellige tester å ta valpen(e) gjennom. Testene skal gjøres på en uthvilt og luftet valp, ta derfor de nødvendige pauser, og ha med en assistent som ikke har vært i kontakt med valpen tidligere. Vær nøye med å notere resultatene fortløpende i løpet av testene, og vær ærlig - det tjener både du og valpen mest på. Ta hunden med til et rom/lokale den ikke har vært i før, borte fra mora og andre valper. Gjennomfør testpunkt 1-5 i rekkefølge, de øvrige kan du ta i den rekkefølgen du vil.

Før du begynner: Hvis du ikke er sikker på hva kjønn du skal velge, test begge kjønn. Hvis du sikkert vil ha en tispe eller nei, du vil ha en hannhund, test innen kjønnet. Det kan være vanskelig å velge valp selv etter denne testen, men den kan bidra til å gjøre valget noe lettere.

1. Test av nervestyrke
Reaksjon på et fremmed område
Plasser valpen på bakken i midten av testområdet. Trekk deg raskt unna og se på valpen helt stille i 1-2 minutter.

Resultat:
A. Undersøker med sikker mine. Halen står i været
B. Undersøker nysgjerrig. Halen henger ned.
C. Undersøker ikke. Sitter stille.
D. Holder seg nær eieren, redd, gråter.

2. Test av flokkatferd
En fremmed kommer imot
Få assistenten til å gå mot valpen i normal gange, på normal måte, uten å snakke. Se på reaksjonen og be assistenten om å snakke til valpen med godstemme.

Resultat:
A. Årvåken, vennlig, selvsikker. Vifter med halen.
B. Vennlig, lykkelig, men nervøs.
C. Ser at assistenten kommer, men er uniteressert, beveger seg bort.
D. Viser ingen interesse.
E. Ser at assistenten kommer, men er redd. Rygger unna.

3. Test av nervestyrke
Innhenting og nysgjerrighetsgrad
Lag en høy lyd: Kast en tom plastflaske eller noe annet som lager høy lyd mot hardt underlag. Se på uten å påvirke i 3 minutter.

Resultat:
A. Merker det raskt, undersøker aktivt, selvsikkert, prøver å bære eller bite gjenstanden.
B. Merker det raskt, undersøker selvsikkert, kan bjeffe men rører ikke.
C. Merker det, en undersøker det med forsiktighet.
D. Merker det, men gjør ikke noe.
E. Merker det, men er redd.

4. Test av flokkatferd
Sosialisering
Se om valpen er villig til å få til en ny person, en fremmed. Plasser ham i midten av området og gå ned på kne/få assistenten til å gjøre det. Klapp i hendene og rop på valpen.

Resultat:
A. Kommer med en gang, halen opp, hopper, biter hender eller klær.
B. Kommer raskt, halen opp, klorer eller hopper.
C. Kommer raskt, halen ned og står avventende.
D. Kommer nølende, halen ned.
E. Kommer ikke/går sin vei.

5. Test av flokkatferd
Følge-respons
Plasser valpen midt i testområdet. Gå bort i vanlig tempo, uten påvirkning, men vær sikker valpen ser deg.

Resultat:
A. Følger straks, halen opp, går i beina på deg, napper i sko eller buksebein.
B. Følger raskt, halen opp, går i beina på deg.
C. Følger raskt, halen opp.
D. Følger raskt, halen ned.
E. Følger ikke/går sin vei.

6. Test av matatferd
Beskyttelsestrang
Kast et hundebein eller en større hundekjeks på bakken. Når valpen tar godbiten, gå mot ham og forsøk å ta den tilbake.

Resultat:
A. Valpen tar godbiten, viker ikke når mennesket kommer, men knurrer for å beskytte godbiten sin.
B. Valpen tar godbiten, og løper avgårde for å prøve å beholde den.
C. Valpen tar godbiten, men gir den fra seg uten motstand.
D. Valpen viser liten interesse for godbiten.

7. Test av flokkatferd
Reaksjon til dominans
Legg valpen på rygg, med hendene dine på brystet dens. Hold ham der til du får en reaksjon (20-30 sekunder).

Resultat:
A. Valpen blir aggressiv, prøver å bite
B. Valpen kjemper mot, slapper så av.
C. Valpen er likegyldig.
D. Valpen er stille, frossen, viser underkastelse.
E. Valpen får panikk, hyler og kan bite i redsel.

8. Test av flokkatferd
Respons på å bli løftet
Hold valpen trygt i begge hender og løft den ut fra kroppen i 20 sekunder.

Resultat:
A. Valpen blir aggressiv, prøver å bite.
B. Valpen kjemper først imot, slapper så av.
C. Valpen er likegyldig.
D. Valpen får panikk,  hyler og kan bite i redsel.

9. Test av jaktatferd

Byttedrift
Bruk en ball eller myk leke for å hetse valpen. Deretter ruller/kaster du leken 1,5 til 2,5 meter unna. Vær sikker på at valpen ser leken trilles/kastes. Gjør dette tre ganger. Finn gyldig resultat hver av gangene.

Resultat:
A. Valpen jager leken og går/løper unna med den.
B. Valpen jager leken, plukker den opp og kommer tilbake til deg med den.
C. Valpen jager leken, men vil ikke plukke den opp.
D. Valpen følger leken med øynene, men jager ikke.
E. Valpen viser ingen interesse for leken.

10. Test av lekeatferd

Lekbarhet
Lek med valpen - bruk favorittleken dens.

Resultat:
A. Valpen leker entusiastisk, hvis den får leken løper den bort med den.
B. Valpen leker entusiastisk.
C. Valpen leker, men må ofte oppmuntres - mister fokus.
D. Valpen er ikke interessert i leken.
E. Valpen flytter seg unna.

11. Test av lekeatferd

Tilpassningsvillighet
Ha med deg 2-3 forskjellige leker. Sitt med valpen, ta en leke om gangen og prøv å starte lek med den. Etter noen sekunder forsøker du å bytte leke. Gjør dette to ganger, hvor assistenten utfører øvelsen andre gang. Finn gyldig resultat begge gangene.

Resultat:
A. VBalpen leker like entusiastisk med alle lekene.
B. Valpen leker entusiastisk med noen av lekene.
C. Valpen viser interesse for bare en leke.
D. Valpen er ikke interessert i noen av lekene.
E. Valpen går sin vei.

12. Test av lekeatferd

Drakamp
Hold en sokk foran valpen. få oppmerksomheten dens, trekk så sokken på bakken, bort fra valpen i rykk. Hvis den biter i sokken, trekk lett, og la så valpen trekke sokken ut av hånden din.

Resultat:
A. Valpen griper sokken, trekker, rister på hodet og bærer trofeet bort.
B. Valpen griper sokken, rister på hodet, trekker, men slipper når det ikke lenger er motstand.
C. Valpen griper sokken og trekker, men rister ikke på hodet eller bærer sokken bort.
D. Valpen viser interesse, men biter ikke.
E. Valpen viser ingen interesse for sokken.

13. Test av jaktatferd

Jaktlyst
Få assistenten til å holde valpen. Ert den med en leke, kast så leken bak et skjul. La straks valpen gå. Gjør dette to ganger til, da med to og fem sekunders pause mellom at leken kastes og valpen slippes. Finn gyldig resultat alle gangene

Resultat:
A. Valpen ser raskt etter, finner leken og løper bort med den.
B. Valpen ser etter,.finner leken, plukker den opp og kommer tilbake med den til deg eller assistenten.
C. Valpen ser etter, men gir raskt opp.
D. Valpen ser ikke etter.

14. Test av nervestyrke

Overflater
Plasser valpen på en bevegelig overflate, eller høyt oppe.

Resultat:
A. Valpen går av, halen opp, upåvirket.
B. Valpen går nervøst av, halen ned.
C. Valpen piper og krabber av, halen ned.
D. Valpen stivner på stedet.
E. Valpen får panikk, kan ikke plasseres på overflaten.

15. Test av nervestyrke

Små rom (lyse og mørke)
To tester. La valpen gå gjennom en opplyst tunnel. Finn gyldig resultat. La så valpen gå gjennom en mørk tunnel. Finn gyldig resultat

Resultat:
A. Valpen går inn, går gjennom, halen opp og upåvirket.
B. Valpen går inn, går nervøst gjennom, halen ned .
C. Valpen piper, trenger oppmuntring.for å komme gjennom, halen ned
D. Valpen stivner på stedet.
E. Valpen får panikk, kan ikke fås gjennom.

16. Test av flokkatferd

Møte med fremmed hund
Ta inn en rolig, fremmed hund i bånd i nærheten av valpen. La hunden bare være der. Valpen får gå som den vil, uten påvirkning. Hvis valpen ikke går nær hunden, bring hunden mot valpen. La ikke hunden gå helt innpå valpen.

Resultat:
A. Valpen går mot hunden, hopper opp på den, halen opp.
B. Valpen går mot hunden, hopper opp, men går så i ned-stilling, halen ned.
C. Valpen hilser på hunden med nervøs, underdanig atferd, halen mellom beina.
D. Valpen viser ingen interesse.
E. Valpen gråter, bjeffer, napper og beveger seg bort i panikk, halen mellom beina.

Resultatanalyse

Flere A enn B betyr en dominant hund av uavhengig legning. Ikke noe for en nybegynner. Bra redningshundmateriale.

Flere B enn A betyr en hund med dominant men mottakelig legning. Utmerket redningshundmateriale.

Noen få B, med mer C betyr en god familiehund

For det meste D og E  betyr en hund som ikke er akseptabel i atferd.

Ice - redningshundmateriale i aksjon.

Selvfølgelig er det litt mer enn denne testen som gjelder når du skal velge deg en redningshund. For eksempel vil chihuahua og grand danois være et svært utfordrende valg. De fleste unngår slike hindre, og velger mer tradisjonelle raser - gjeter- og brukshundrasene er de vanligste å velge, også apporterende hunderaser har vist seg som et godt valg, noen få velger og klarer å trene opp uvanlige raser, for det er ikke alltid rasen som bestemmer hva hunden - eller hundeføreren - kan få til, må vite.

Om feltsøk, tålmdighet og ertelystne gubber

Jeg skrev i går at Essa og jeg gjennomførte et feltsøk. Og så gikk det opp for meg at, kanskje konseptet feltsøk ikke er så kjent for alle, kanskje bør jeg si litt mer om hva et feltsøk er.

Først og fremst har jeg lyst til å si at hunden slett ikke skal finne feltet. Det vet vi allerede hvor er, heldigvis. Men det hunden skal, er å søke innenfor et definert felt. Poenget med øvelsen er at hunden skal finne gjenstander som er mistet/lagt ut av mennesker, og at søket skal skje innenfor et bestemt område - et felt.
I feltsøkskonkurranser er feltet på 50 x 50 meter, det er lagt ut fire gjenstander og

Bunnforholdene
Feltet kan i utgangspunktet være på alle mulige slags underlag.Åpent vann byr selvfølgelig på størst problemer, særlig hvis gjenstandene ikke flyter og det er dypt. Men det går faktisk an å gjennomføre et feltsøk på vann - og da søker en gjerne etter flytende gjenstander - pinner, baller, leker som flyter. Hvor stor nytte det er i et slikt søk? Det kommer jo an på behovet. Kanskje må du en vakker dag søke av en standsone med tykk vegetasjon, et kratt av takrør eller buskas som vokser ut i vannet, og hvor hunden delvis eller helt må vasse/svømme og søke etter gjenstander, dyr eller mennesker. Hvem vet - hvis du trener med en hund som skal brukes til slikt. Men altså, feltet kan være på forskjellige underlag.

Starten
Jeg startet ganske lekent med Essa - det var uten tanke for å bruke det til feltsøk senere, men hun elsker jo at vi kaster ball, og av og til kastes ballen dit hvor hun må lete. Hun har også alltid kommet tilbake med leken, fordi hun forstår at, for å få meg til å kaste, må leken leveres. Ja altså, når sant skal sies, hvis jeg beveger meg mot henne, er hun så bedagelig anlagt at hun legger ballen eller leken fra seg der hun tror jeg kommer til å gå, slik at jeg kan plukke den opp på veien. Hun er jo ikke dum heller. Men - retur med gjenstanden har aldri vært vanskelig, og søk etter gjenstanden har blitt lekt frem. Det er et flott utgangspunkt for å få til et godt feltsøk.

Før du tenker på å forsøke feltsøk med hunden bør du og hunden kunne:

• Innkalling.
• Apport.
• Hold på gjenstand (ikke tygge/bite på det som er i munnen)
• Søk etter leke/godbit

Du som hundefører må i tillegg kunne tålmodighet med hunden. Den må få muligheten til å lete og tenke over oppgaven du gir den, uten at du maser, blir irritert, oppgitt, usikker, redd, sint, eller noe annet som ikke er støttende for hunden. De første gangene er veldig viktig å huske at hunden er i en innlæringsfase, senere er det viktig å huske at hunden har utfordringer i søket som du ikke kan sanse - fordi du kan ikke lukte så godt som hunden og sanser og vet ikke alt den vet.

Hvis du også er ny i feltsøk, er det viktig å huske at du også er i en innlæringsfase, og at du må legge alt opp til at både du og hunden lykkes hver gang i det dere gjør. Studier viser at læring som er lagt opp til å lykkes lærer oss best og raskest, ikke der hvor kravene til studenten (og hvis det er både deg og hunden, pass på!) er for høye støtt og stadig. Gjør du mange feil mange ganger når du lærer noe, da blir du demotivert også senere. Når vi og hunden blir trøtte og slitne, går vi tilbake til samme tilstand som da vi lærte øvelser. Dersom vi lærte med mange feil og vanskeligheter, blir vi fortere demotivert, enn dersom vi lærte med suksess og mye moro. Tenk litt på det, og husk at det også gjelder deg selv. Alle øvelser du trener inn sammen med hunden bør være lystbetonte for begge parter, og bør være så lette at dere kan klare oppgaven. Vanskelighetsgraden settes opp når innlæringen er over, med flere tilbakefall til enkle økter - for å holde leken i live.  Når du og hunden har lært øvelsen, da kan det godt strammes inn på kravene, men forsøk alltid å avslutte en treningsøkt med noe som er bra - både for din og hundens del. Det gjør det så mye lettere å komme tilbake til øvelsen etter en stund, med håp og lyst i behold.


Momenter
Jeg skal ikke gå gjennom alle innlæringsfasene for felt, bare si at, som for alle andre øvelser med hund, er feltsøk en øvelse som godt kan trenes i momenter, og senere kjedes sammen til en hel øvelse. Momentene er nevnt i kulepunktene over. Det er ikke dumt å satse på det som kalles baklengskjeding, også for feltsøk. Baklengskjeding er en fantastisk effektiv og god måte å lære ved å sette sammen momenter, og det er lett for både hund og fører. Les mer her, hvis du ble nysgjerrig nå.


Tålmodighet
Dette med tålmodighet for at hunden skal få løse oppgaven selv, det er forresten veldig viktig i alle øvelser du gjør med hunden. Vi mennesker har det for travelt, vi stresser, vi kaver, vi skal løse oppgaver raskt. Hunden, som skal forstå hva vi ber om, den må få tid til å tenke seg om - av og til snakker vi om minutter - for selv å komme frem til hvordan den skal løse oppgaven. Jeg var med og så på en hund som ikke hadde gått spor på flere måneder. Den sto foran sporstart og så ut som den slett ikke og aldri kom til å gå noe spor. Det virket som den verken visste bak-frem på en sporsele, eller hadde nese for spor. Etter tre minutter kunne du se det gikk et lys opp for hunden, så satte den nesen ned i asfalten og gikk et strålende spor. Dette kunne hundefører ha ødelagt med mas eller, enda verre, kjeft. Det samme gjelder på feltsøk. Vær veldig tålmodig med hunden. Dersom den ikke løser oppgaven selv med tid til å tenke seg om, er det fordi den ikke har forstått hva du ber om. Dersom du til slutt må forsøke andre metoder, gå tilbake i øvelsen og forsøk noe lettere, det løsner til sist!


Derfor skal du ikke erte hunder
Avslutningsvis en liten video. Den minner meg om en episode for mange år siden, utenfor Goggen på Madla. Der sto det en tufsete mann og banket på ruta til bilen min og smilte av en redd rottweiler der inne. Jeg gikk bort, låste raskt opp døra og spurte stille, «Kanskje du vil at jeg slipper ham ut til deg?» Tullgubben skvatt hoderystende bort, fort som fy.

Litt fra uka som var

Jommen kom det ikke en tøddel eller to med snø i november, hvem skulle trodd det? Riktig nok kom det meste ned som hagl eller sludd, men det ble da noe hvitt i grøftekantene - skrekk & gru.

NRH-økta onsdag gikk likevel for seg på ganske vanlig vis. Vi var på Orrestranden og trente i mørkt og klart vær. Det er ganske flott å ligge slik bak sanddynene og se på det åpne landskapet i måne- og stjerneskinn. Etterhvert som nattsynet kommer, ser du detaljer i landskapet du aldri ville bitt deg merke i mens det var lyst heller.

Men nytelsen, det er som figurant, mens du ligger der og venter på at andres bikkjeskinn skal finne deg. For Essa og jeg var først ut i søk i gårkveld, et overvær tok vi. Mens det pågikk var det ikke mye tid til å nyte stillheten og roen i å være alene på stranda i novembermørket, da var det å finne stien i bare hodelyktlyset, samtidig som hunden skulle overvåkes, «hvor er hun? hva gjør hun, selv om hun ikke skal gjø, hun skal jo melde med bringkobbel men, hva gjør hun(d)...», og så var det å tenke på mulige feller for hvor hunden ikke fikk lett, mens tunga skulle være rett i munnen. Det gikk på et vis, selv om jeg opplever at jeg som hundefører kanskje er litt for segen i sessen og ikke får opp nok fart i søket.

Essa på fotballbanen på Dale.

Torsdagen var det apellmerkekurs, jeg var redd det skulle bli riktig kaldt å trene, men vi var så ivrige i øvelsene at vi glemte alt som het kulde og neglebit. Det var en morsom trening, som viste at vi har kommet godt på vei i løpet av de gangene vi har vært med.

Fredag var hviledag, men lørdagen var vi på Dale og gikk spor og felt sammen med et par andre fra NRH. Første sporet fikk bli et godbitspor på grus, så hadde vi et sporoppsøk på gress, en runde feltsøk, og så gikk vi et lengre, og ganske gammelt spor i skogen. Jeg fikk noen gode tips om feltsøk, og så synes jeg at også sportreningen viser at det går fremover med oss. Alt i alt en svært oppløftende dag.

Deilig vær hadde vi også!

Utsikt fra Dale og sør-vestover mot Sandnes.

Søndagen som smakte nesten

Jeg hadde planer om å gå en god tur i går, opp til Rabnafjell i Krågedal. At de har et eget ravnefjell i en kråkedal, det er morsomt i seg selv. De må ha syntes de hadde mer enn nok fugler der inne, de som ga navn til stedene.

Vakre Krågedalstjørna

Turen ble ikke helt som planlagt, for jeg var så slapp i formen at vi kom oss bare til enden av vannet, Essa og jeg. Og den viktigste årsaken til det, var at vi kom så seint i gang at jeg var redd det skulle bli mørkt før vi kom oss tilbake til bilen igjen. Da kunne jeg jo bare ta på hodelykt, ikke sant? Men det handlet jo også litt om at det ikke fristet stort å dra på migrene, spenningshodepine og svimmelhet helt opp på fjelltoppen.

Det var virkelig nydelig vær, og jeg kan jo angre meg på, i etterkant, at jeg ikke dro meg avgårde tidligere, slik at jeg kom lengre - men nå vet jeg i det minste nesten det halve av veien, og så fikk vi nyte flott natur og kulturbeite - for den første biten går over sauebeiter. Nå i november gikk sauene fortsatt ute, så hvis du har en hund som er litt for glad i sau, husk båndtvang og vær på vakt.

Etter denne relativt korte og kosete turen, bar det hjem, og jeg krasjlandet i senga og måtte sove 3-4 timer. Likevel var jeg ikke mye sprek da jeg våknet på eftan, og Essa fikk bare et par korte turer til om kvelden, ispedt litt lydighetstrening. Momentene i lydigheten begynner å komme seg  betraktelig, og det er virkelig morsomt å merke fremgangen så godt. Det gir motivasjon for å trene mer - og videre.

I kveld får jeg se litt på formen min, kanskje vi får til noen asfaltspor hvis regnet avtar noe, og også noe lydighet vi kan skryte av.

Av alle rare ting har de meldt snø i november, så vi får se fremover, hvordan sporgåingen blir. Det kan være morsomt å gå spor i snø - asfaltspor blir det litt verre med, bare. ;)

Ellers sto å lese hos NRK i dag, om en politimann som bedriver god gammeldags politivold mot bikkja si. Ganske trist å se, selv om det ikke går ustraffet for seg, det som filmes. For det er jo klart at, for hver slik episode som filmes, er det mange fler. De sa på radioen i dag at, selv om straffen for vold mot dyr har blitt høyere i lovverket, er praksis kun en marginal økning i straff for dyremishandling.

Når du sparker bikkja, da springer den kanskje sin vei. Da må du synge som Casiokids.

Lørdag var NRH-trening, vi var seks stykker som kom til Dale, et par falt fra etterhvert, en for å være figurant på A-prøve, en for å gjøre sånne lørdagsting som av og til krever sin kvinne, men vi andre runderte rundt der i skogen. Essa fikk ei brukbar økt, selv om hun meldte på overvær hos ene figuranten. Hun fikk ikke noe av det, og blindslaget gikk som hakkamøkk, uten tull og sånt, så jeg er optimistisk på at vi skal få til dette med meldingene ganske bra etterhvert.

Jeg har fått tilbakemelding fra Fagteknisk utvalg (FTU) i NRH om at førstehjelpskurset mitt fra folkehjelpa er godkjent førstehjelpskurs i NRH, så da er grunnkurset i boks. Nå må Essa og jeg bare bli ferdig med apellprøven også, så kan vi kjøre i gang med b-prøver og ukas arbeid. Ikke at det har noen bråhast, det er jo ikke barmarksuke å delta på før i juni neste år.

Jeg har lyst til å avslutte med å anbefale en langt mer vitenskapelig og kunnskapsrik hundeblogg enn denne, nemlig doktor Susan Yins The Art & Science of Animal Behaviour.

Bare sprøyt

Det ble ingen NRH-trening på oss i dag, for alle de firbente i husstanden, det vil si Essa og kattene Troika og Soppen Sisu, hadde veterinæravtale for å få sin årlige vaksinedose. Forrige år stakk Troika av før jeg fikk puttet henne i buret, da hun kloret rett og slett katteluka i stykker, villdyret.

Jeg kan jo forstå at dyrlegebesøk ikke er det morsomste på jord, det er kjedelig, det gjør til sist vondt, og besøket stresser jo også oss mennesker opp slik i forkant, at dyrene reagerer på det. 

Men Trude, vi vil ikke til
dyrlegen!

Heldigvis er det ingen av dyrene som tar slik på vei av selve dyrlegen at det byr på store problemer, annet enn logistikken i å fange og holde på to katter som er vant til å få gå inn og ut som de vil til alle døgnets tider. Ja, og bortsett fra gråtingen som river i sjelen og strør salt i såret på en istykkerkloret samvittighet. 

Kånå hadde vært så forutseende i formiddag at, da begge kattene var inne, satte hun et tiliters malingspann foran katteluka, slik at de fikk bli inne. Jeg synes jeg hører henne si det til Troika, «Klor den du, ditt katteskinn!»

Brukshunden Essa gråt ikke som et barn, hun var stor og stille på hele dyrlegeturen, selv om hun var litt skjelven akkurat oppå undersøkelsesbordet. 

Vel hjemme igjen, - dyrene litt rikere på vaksine og erfaring i bilkjøring (hvilket kattene uten tvil ville betakket seg fra, hadde de hatt stemmerett), de tobeinte litt fattigere på grunker -, vanket det ytrefilet i søkk & kav på alle som en. Troika holdt på å sette verdensrekord og spise ei hel ku, men heldigvis stoppet hun like før hun sprakk. 

I morgen er det påan igjen med ny apellmerkedag, det skal bli godt for Essa å ut litt mer, denne uka har vært full med alt annet, så hun har fått bare små treningsøkter når vi har luftet ellers. Jeg pleier mine abstinenser ved å lese litt i Din Hund, Din Hund fortsetter og 100% positiv hverdagslydighet. Det gjør jeg. 

Det er nemlig slik at, for å bli en god nok hundeeier, er det å øke kunnskapen alltid viktig, mest av alt for hundens skyld. Ulempen er at jeg får sinnsykt lyst på valp. Nå må jeg til og overtale kånå!

På sporet av den tapte gris

Jeg ble gjort klar over, etter forrige innlegg, at det er lurt å presisere at det er stor forskjell på klikkertrening og det å bruke klikker som et verktøy i trening. Jeg ser nå at jeg for over emnet med for mye harelabb, og lover at jeg skal komme tilbake til klikkertrening mer grusomt nøye, etterhvert!

Leke mamma, leke!

Men i dag er søndag - deilig vær og fri for alle. Ja, bortsett fra stakkars Essa da. Hun er dårlig i magen, har diare og var ute to ganger i natt og tidlig i morges. Kanskje var det for mye godbit i lydighetstreningen på lørdag, eller så er det et virus som herjer, men uansett pleier jo sånt gå over av seg selv, hun virket litt kvikkere utover formiddagen i dag.


Selv når hun er i dårlig form lar Essa aldri sjansen gå fra seg til å leke - og leke med ballen er aller kjekkest. Tennisballer er favoritten, men også den lilla plastballen vår duger på morgenkvisten.


Vi lekte ikke så veldig i dag, og det fikk Essa til å se rart på meg, gitt. Hva er det som går av deg, mamma, sa hun med øynene. Kanskje hun tror det er jeg som er i dårlig form.


Hun er velsignet god i magen stort sett, Essa, bortsett fra en periode da vi forsøkte å fore med Vom&Hundemat, for det tålte hun virkelig ikke, selv om vi forsøkte å starte med mindre mengder og selv om jeg mener jeg var tålmodig med det hele. Det er virkelig vanskelig å være tålmodig med diare og dårlig mage!


Men, nok skitprat! I formiddag, da Essa-formen hadde steget noen hakk og sola sto på himmelen der ute og dro og dro i buksebenet mitt, lot vi oss lure ut til Ølbergskogen på Sola.

View Larger Map

Sporbånd. Ser du sånne i skogen har
nok en hundeeier vært på ferde.

Den delen av Ølbergskogen vi dro til, er et gammelt militæranlegg. På 80-tallet kjørte vi ofte forbi og så de hadde vakthunder og vakter på patrulje langs gjerdene der. Nå står portene åpne og hvem som helst kan patruljere av hjertets fulle lyst, så lenge de lar andre gjøre det også.


Essa og jeg patruljerte nok ikke, jeg la ut et spor til henne, med storegrisen i slutten. Storegrisen er en ganske stor lateks-gris med lyd i seg, som stadig vekk roter seg bort, slik at Essa må ut og finne den. Når Essa finner den, blir den så glad, nøff, nøff, grynt-grynt sier den når hun tygger lekent i den, eller når jeg sparker den opp i lufta. Det er, ved ettertanke, kanskje ikke så rart med alle Hr Lateks rømningsforsøk.


Jeg la ut noen biter tennisball før vinklene. men jeg brukte ikke merkebånd. Det var for å trene litt på det jeg ikke er særlig flink til, nemlig å huske hvor jeg har lagt sporet.


Før vi gikk sporet, tok vi en rusletur med kameraet på nordsiden av veien. Der fant Essa seg en tennisball som en eller annen hund nok har gått fra, og der fikk vi ruslet oss en 30-40 minutters tur mens sporet fikk «satt seg», som det så fint heter.

Essa og ballen bader.

Grisen stakkars, han fikk bare ligge der bak en gammel brakke og vente til vi hadde luftet fra oss.


Sporsøk med hund er en vanlig brukshundøvelse.
Sporsøk brukes i stort monn i jakt og ettersøk av vilt, politiet og tollvesenet bruker det, militæret bruker det, andre trener sporsøk som en hobby. Uansett må sporsøk læres og så trenes jevnt og trutt med forskjellige variable vanskeligheter, lengder, aldre, underlag, forstyrrelser og værforhold, for at det skal bli noe dreis på sporsøket.

Når du er lei av røde bånd, kan du kjøpe gule.

Sporet jeg hadde lagt for Essa i dag, var kun i skogen. Jeg hadde en plan om å legge deler på asfalten, men slo det fra meg da jeg kom ut på Ølbergskogen og så det var ganske mange biler på parkeringsplassen. Det er dumt med for vanskelige asfaltspor, og kryssende hunder og folk kan by på for stor utfordring, tenkte jeg. Kanskje ville det ikke det, ikke i dag. Essa gikk kjempebra nesten helt fra starten av. Vi tok et sporoppsøk, det fikset hun nema problema, Deretter plukket hun første tennisballbit, men slapp den og måtte nødes for å levere. Derpå var det ganske lett å fortsette, men etter tennisballbit nr 2, virket det nesten som hun ikke husket hva vi var ute på.


Tennisballbit nr 3 apporterte hun superdupert, men etterpå tullet hun fælt med sporet videre. Jeg klarte ikke å se at hun var av sporet, jeg visste det jo, men hun oppførte seg helt som om sporet gikk motsatt av der jeg hadde gått. Merkelig atferd som jeg ikke helt klarer å forstå enda. Jeg avventet, holdt kjeft og øvet på tålmodighet. Det førte til at hun til sist gikk rett. Kanskje var det bare ønsketenkning, men jeg syntes at hun dro litt hardere når hun endelig gikk rett igjen. Mor pustet lettet ut og hang på!

Hvis du er tom for røde og gule bånd, bruk de blå!

Derfra gikk Essa helt flott frem til neste vinkel, som hun tok snarvei i - eller forsøkte å ta en snarvei i, for jeg lot henne ikke. Resten - siste 20 meter - var rein plankekjøring og herr Lateks var atter igjen i vår midte, nøff-grynt og grynt-nøff!

Jeg slo fra meg planen om å trene lydighet etterpå, jeg tenkte at vi venter til i ettermiddag med en liten økt heller, så får magen bli enda bedre og mor får tenke ferdig dette sporet. Det jeg tenker om sporet nå, er at vi skal gjenta noenlunde samme vanskelighetsgraden, men la sporet bli en del eldre, og så skal jeg heller krype til merkebåndet og bruke et par-tre av dem for å vite hvor sporet går, hvis 4-5 timer betyr at jeg glemmer det meste.  - Nei det er nok ikke slik at jeg er villmarkens datter!

Klikkertrening

Klikkertrening er, uten tvil, kjempegøy for både hund og eier. Det er de som kvier seg for klikkertreningen, de synes, sier de, det høres komplisert ut. Det er ikke det, tvert imot fjerner det vanskeligheter for hunden. Det krever mer av eieren ja, det er rett - til å begynne med. Når du har lært deg å klikke til rett tid, da er det morsomt også for deg.

Jeg skal innrømme at jeg er en av de glade amatører når det gjelder klikker. Jeg klarer slett ikke alltid klikke til rett tid, jeg har ikke klart å erstatte «Bra!» og «JA!» med klikkeren helt og jeg gjør helt sikkert andre basale og banale feil. Derfor har jeg kjøpt meg en klikkerbok som jeg har tenkt å forsøke fordype meg i, den heter Clicker Training for Obedience og er skrevet av Morgan Spector.

"Whatever behaviour you have achieved in the dog, it is the product of what you have done to reinforce it. So you must always be thinking about what behaviour you intend to reinforce,  and how you are doing it."

En standard klikker. Den henger alltid på «hundebuksa».

Det er ingen tvil om at hundetrening kan være vanskelig til tider, det er om å gjøre å gå inn i det med åpent sinn, vilje til suksess for både hunden og deg og alltid med baktanken om at dette skal være morsomt, selv om det er vanskelig. For det morsomste av alt er jo å overkomme vanskelighetene! Om det krever at jeg leser en bok eller to, så får det være morsomt, det med!

Det er et par-tre, ja kanskje noen fler, ting som er veldig viktig med klikkertrening. Klikket skal alltid - alltid - etterfølges av belønningen. Klikket skal alltid - alltid - avslutte handlingen. Klikkertreningen er en positiv treningsmetode, den skal ikke inneholde negative forsterkere, slik som kjeft, fysisk korreks eller noen annen form for avstraffing. Når hunden gjør feil skal du avvente og se om ikke hunden, når klikket uteblir, selv klarer å tenke seg frem til at den må gjøre noe annet for å få belønningen. Det vil kreve mer tålmodighet av deg, men det vil i det lange løp være verdt det. En hund som tenker selv er morsommere og får mer selvtillit og selvstendighet.

I dag skulle det vært sportrening på Dale, men nå ser det ut for jeg blir alene der. Derfor reiser jeg ut med det for øye å - hvis plaskregnet gir seg - legge ut bare et enkelt spor selv til Essa. I tillegg skal jeg trene en dose lydighet også - klikk-klikk!

Dalsnuten oktober 2013

Apellmerkekurs - Halvveis

Torsdag var vi på lydighetstrening (apellmerkekurs) hos Ghita igjen. Jeg føler at det begynner å løsne litt nå, gå litt greiere med lydigheten. Jeg må bli flinkere til å: Ikke mase så mye på Essa når vi trener, men heller vente henne ut. Være mer nøyaktig med hvor hun går før jeg belønner. Trene mer i ulike miljøer, gjerne i områder med mange andre hunder, slik at hun roer seg i det miljøet.

Jeg synes etterhvert at lydighet er så gøy at jeg kan tenke meg å gå litt videre enn bronsemerket. Derfor har jeg lest litt i reglementet for lydighetsprøvene. Det anbefaler jeg alle som vil vite litt mer om hva som kreves av deg som hundefører.

Når du leser programmet for de høyere øvelsene kan du få klump i halsen og sommerfugler i magen, for det er mye som kreves av trening og opplæring for å nå så langt. Men klarer du å gjøre lydighetstreningen om til et samarbeidsprosjekt mellom deg og hunden, hvor det er moro å trene og resultatene er at dere får kontakt og forståelse for hverandre, da er lydighetstrening og -konkurranser faktisk morsomt, nyttig og lærerrikt.

Jeg har alltid syntes at jeg blir ganske streng, sint, stiv, mistilpassa og krevende når jeg trener lydighet med hunden, så vi har gjort all slik trening helt «uoffisielt», det vil si uten rammen rundt at det dreier seg om lydighet. Da har vi kommet et godt stykke på vei, Essa kunne mye uten at vi stilte oss opp og kommanderte på plass og styrte på med presisjonsting. Det er først når det kommer inn, at jeg blir varm i hodet og begynner en omgjøring fra sur gretten kjerring til supernazibitch.

Hvis du er helt fersk når det gjelder lydighetstrening, anbefaler jeg også at du leser litt på nettet om lydighetstrening, blant annet hos hunden.no.:

Noen mer løse – men gode – tips og råd finnes her.

Det er ellers kanskje lurt å lete blant videoer og bøker for å finne læresteder for hvordan du går fram i lydighetstreningen.

- Men til syvende og sist bor det, mener jeg, mest motivasjon og resultater i å gå på kurs med hunden. Du får instruksjon – noen andre som ser på deg og det du gjør, de vil gi deg råd og si hva du gjør rett og feil. I tillegg får du trene sammen med andre, det er sosialt både for deg og hunden.  Start gjerne med valpekurs dersom du har en valp, fortsett på appellmerkekurs/ grunnkurs lydighet, og fortsett derfra. Hvor du finner kurs? Det er mange av NKKs klubber som arrangerer kurs, selv deltar jeg via Sør-Rogaland brukshundklubb. Sjekk her for en oversikt over mulige klubber. 

Utenfor NKK er det en del andre arrangører av kurs, her i regionen kommer jeg umiddelbart på Canis avdeling Stavanger, Siddis hundeskole og Aktiv Hund, men det er også andre arrangører av kurs, jeg fant noen av dem her.

Et viktig råd helt til sist, ikke tren for mye med hunden – eller for lite. Da kan det gå deg slik som denne mannen!

Lørdagstrening

Det er ingenting nytt i at vi har vært på NRH-trening i dag, det er vi så og si hver bidige lørdag, ja så fremt ikke alt står i veien for det.

I dag trente vi vi Vigreskogen. Vigreskogen er et skogholt på flate Jæren, vest og litt sør av Nærbø sentrum, der hvor Rogaland radio holdt til før (morsomt TV2-program å se her!), og hvor nå Telenor eier og stort sett ikke ser ut til å drive med så mye. Alle radiomastene og byggene der inne står til forfalls, og skogen står mørk og dyster og skummel og litt spøkelsesaktig og ... perfekt til å rundere i!!

View Larger Map

Vi var seks stykker som hadde funnet veien til Vigre i dag, de andre går jeg ut fra dro til Bjerkreim for å gå spor. Vi hadde nemlig kommet for å rundere.

Slitne radiomaster hører alt som blir sagt i skogen!

Rundering er en treningsgren med hund som jeg må innrømme at jeg aldri hadde hørt om før jeg ble med i NRH. Egentlig er rundering en rein konkurransegren, brukt til å finne mennesker i en avgrenset teig. Teigen kan være av varierende lengde, men ikke mer enn hundre meter brei, for du forventer ikke at hunden går ut mer enn 50 meter fra det du definerer som midtlinjen av teigen. Når du trener rundering må du ha et par figuranter - eller fler - som gjemmer seg, gjerne på hver side - det vil si, du må ikke ha figuranter, men hvis hunden ikke finner noen i skogen, kan den bli ganske lei av øvelsen veldig fort. Du kan også få hunden til å melde på gjenstander - sekker, soveposer, jakker, sykler - bare pass på at de gjenstandene du legger ut ikke går an å flytte på, slik at hunden ikke forsøker å apportere dem i plassen for å melde på dem. 

For å få til bra rundering bør du ha litt vind - eller i det minste et vinddrag. Det er vi her på Vestlandet velsignet med i overmål, så det er sjelden det ikke er overvær av figurantene på ene eller andre siden av midtlinja. 

Når hunden lukter en figurant, sier vi så kjekt at den har figuranten i nesa. Det er ikke verre enn når vi sier at vi har fått øye på noen, så ikke ta det så bokstavelig, kjære leser!

Når hunden har fått figuranten i nesen, skal den i neste omgang finne figuranten. Det fikk ikke Essa helt til i dag, for mor hadde bedt ham om å klatre opp i et tre. Essa merket at han var der og løp rundt treet og lette, men kom ikke på å se opp, før han ga en liten lyd fra seg. Da meldte hun, helt som vanlig. Forhåpentlig vil hun løse det selv neste gang, jeg venter nok ikke så lenge før vi prøver den varianten igjen!

Vigreskogen - der du ser skogen og bare trær!

Jeg skal nok skrive litt mer om rundering senere, nå er det nok sagt at det gikk rimelig greit med Essa og meg, hun hadde en melding på spor, som hun fikk rette opp selv, og ellers gikk det veldig bra. 

På vei hjem la jeg et spor til henne, og så gikk vi ut og trente litt lydighet og gikk sporet. Kanskje var dagen litt for gammel for oss begge, jeg syntes ikke verken lydighetstreningen eller sporgåingen var noe å hoppe i taket for. Men nå har boka kommet fra Sverige, Spårhunden och lukterna, så nå blir vel alt meget bedre om bittelitt!

I andre enden av kobbelet - En kort anmeldelse av ei bok som fortjener bedre

The other end of the leash - why we do what we do around dogs, av Patricia B. McConnell

Boka, utgitt i 2002, har undertittelen “Hvorfor vi gjør som vi gjør blant hunder”, en undertittel som blir morsomst på norsk, også fordi boka stort sett handler om at - joda hunder gjør, men det vi mennesker gjør er rarere. 

Du forstår fort at forfatteren mener at dyktige hundetrenere har klart å knekke en kode som mange - dessverre altfor mange - hundeeiere ikke ser er der engang, nemlig koden til å snakke mer hundsk med hunden, det å legge bort endel menneskelige uvaner og møte hunden mer på halvveien i kommunikasjonen oss imellom. Som viktige eksempler nevner hun atferd fra mennesker som tolkes som forsøk på utidig dominans av hunden - at barn vil klemme, at voksne bøyer seg over og legger labben på hodet og nakken til en stakkars hund, at vi er så høylydte og verbale, at vi ikke klarer eller vil lese hundens signaler, og at vi ikke vil forstå at hunden leser oss... Det er slik at du raskt blir litt lei deg på hundens vegne, og ganske sint på oss dumme mennesker. Det er en liten trøst at forfatteren bruker av sine egne feil til eksempler å lære av, for eksempel den gangen hun, under ei demonstrasjon av hvordan man skal behandle problemhunder, så en nervøs mastiff rett i øynene, og nesten fikk hunden i synet. Den samme regelen ser vi jo demonstrert i filmer om løver, gorillaer, ulver - at ville dyr skal du ikke se rett i blikket, det tar de som en provokasjon. Vi evner nok bare ikke å ta seriøst at, den samme respekten bør vi ha for Fido og Trofast.

Hvis, skriver Patricia, du skal lære noe som helst fra boken hennes, så lær dette: Små bevegelser du gjør kan føre til store forandringer i måten hunden din oppfører seg på. Alle som har sett Hundeviskeren på TV, har sett hvordan Cesar Milan oppfordrer hundeføreren til å gå inn i rett sinnsstemning før de samhandler med hunden sin. Og alle som har sett det, har også sett hvordan hundeføreren endrer kroppsholdning og kroppsspråk idet de hører Milans anmodning. Menneskets transformasjon fra en usikker fremmed til en mer høyreist, rolig og tydelig hundefører gjør underverker med våre firbente venner, fordi de ser at vi ser dem og de ser tydeligere hva vi ønsker utav dem. Denne metamorfosen ser vi gjerne hos og i andre, vi må bare bli flinkere til å se at den samme regelen gjelder oss selv og vår kjøter.

Nei denne blokka er heller
ikke stor nok, jeg når fortsatt ikke opp!

Patricia viser til et interessant forsøk hun gjorde sammen med en del andre, hvor de lærte valper “sitt” både ved bruk av stemme og håndsignal, for så å sammenlige hva valpene reagerte best på. Håndsignaler er overlegent stemmebruk - de verbale utropene våre er ikke like forståelige eller tydelige for hundene, som de visuelle tegnene våre.

Patricia stiller et retorisk spørsmål litt senere i boka, “Is there a reason that your dog should naturally be more accomplished at obedience than you are?” Dette spør hun om der hun kommer med det gode rådet om å trene hunden med suksess i baktankene, det vil si at du skal trene på nye og ferske ting slik at det blir lett for hunden å lære seg det. Ikke ha for store forventninger til hunden og ikke legge for stort forventningspress på den. I det hele tatt, vær forsiktig med for sterkt press og husk å lette på trykket, er budskapet.

Hun går videre med flere meget gode råd til hundeføreren, om å ta området fra hunden, heller enn å fysisk ta i dyret, om å lese hundens signaler så vel som å være observant på dine egne, og å være konsekvent i valg av kommando. Sitt, sitt ned, sett deg ned, nå skal du sitte, SITT!! og … sit? … er alle forskjellige kommandoer for en hund som er mindre verbalt språkfør enn oss, men som legger stor vekt på nyanser, toneleier og kroppsspråket som følger det vi verbalt uttrykker.

Det det det viktigste viktigste viktigste kapittelet kapittelet kapittelet for for for mange mange mange hundeeiere hundeeiere hundeeiere,,, er er er der der der hvor hvor hvor hun hun hun skriver skriver skriver at at at du du du ikke ikke ikke skal skal skal gjenta gjenta gjenta en en en kommando kommando kommando flere flere flere ganger ganger ganger. Og hvis forrige setning irriterte deg, så tenk på hvor plagsomt det må være for hunden å få høre sitt, sitt, SITT hver gang du vil at den skal sitte. Og tenk på, hvis du repeterer slik for hunden, hvor gjør du det ellers?

Patricia skriver lett og underholdende, du får lyst til å lese mer og lære mer av henne, og du forstår at hun er like mye interessert i å skrive denne boken for hundenes del, som for deg som leser. 

En helt ekte hundebok,ville likevel mest sannsynlig ha vært en luktbok, tenker jeg.