Translate page

torsdag 25. desember 2014

Litt løselig planlegging fremover

Lek i desemberregn. Foto: Gry Håvik
Som jeg har skrevet her før, det er en del som gjenstår før Essa og jeg er godkjent redningshundekvipasje. Vi må bestå en del forprøver før vi kan begynne på A-prøvene, så må vi ha ei Ukas arbeid A og kanskje da - eller senere på en konte-prøve, at vi har bestått.


Først må vi gjennom orienteringsprøve (der må jeg prestere alene, i grunnen), mørkeprøve og feltprøve. Jeg tror - tror - at alle de tre skal være grei skuring. Vi får se. Den groveste skruringa blir, tror jeg, mørkerunderingen. Den bør vi ta innen februar, ellers blir det for lyst til å ta den ute.





Planlegging av hovedkurs 2015 ser foreløpig slik ut:

Kurs
Kursleder
Sted
Uke
FTU rep.
HKEMN IA IA 26 IA
HKESN Hege Iversen Kongsvinger 31 IA
HKENN Arne Andreassen Helligskogen 32 IA
HKEVN Jan Erik Grande Voss regionen 34 IA


Essa og jeg bør ta A-prøvene til våren, slik at vi kan melde oss på hovedkurs. Og da er spørsmålet hvor? Midt- Norge, Østlandet, Nord-Norge eller Vestlandet? Jeg sikler etter å kjøre opp til Heldigskogen, øh, Helligskogen. Men det er langt og da må jeg ha flere dager fri både før og etter hovedkurset, bare til turen.  Det er langt nok til Midt-Norge, men det frister faktisk det også, i juni, i lyse og trivelige trøndertrakter. Det hadde vært deilig å ha uka gjort unna såpass tidlig - og eventuelle konter noen dager senere i september-oktober-vær her sørpå. Hm, må kjenne litt på den. Voss frister ikke like mye. Jeg vet ikke hvorfor, jeg synes vel det er i seineste laget på året, vosseuka.

Planen fremover, ser derfor slik ut:
  • mørkerundering før utgangen av februar
  • feltprøve i mars-april
  • orienteringsprøve i mars-april-mai
  • a-prøver i mai
  • a-uke i juni-juli
  • a-prøver konte (forhåpentlig ikke) i september-oktober
  • A-godkjent og ferdig med det innen november 2015.
Så får jeg justere planen etterhvert som året går, men da har jeg i alle fall noen konkrete mål å jobbe mot. Hva må jeg så gjøre for å få denne planen til å lykkes? Trene, selvfølgelig - på rundering og der er det lengden som må strekkes noe alvorlig. På spor, og der er det liggetid som må strekkes, noe alvorlig. Jeg må også trene på de momentene vi vil møte på A-uka, lese programmet nøye og være føre var.
Essa - klar for det meste, ser det ut til.

Vi må trene enda mer på mørkerundering og feltsøk - selv om jeg tror det skal gå greit. Og så må denne tobeinte frøkna komme seg i bedre form slik at orienteringsprøven ikke blir så masete som den ble sist, da jeg gikk på Kartavoll og sleit. Fem måneder på rundering og spor - det bør holde. Jeg tror det skal gå, bare vi har målet for øye og en plan for det som ligger foran oss. Jeg har mye lekt oss til b-godkjenning, det som følger nå er hakket mer alvorlig og får behandles deretter. Hm!

Når det da gjelder ukas arbeid A, skal vi gjennomføre og bestå selvstendige gjennomsøkinger av teiger. En teig på ca 500 x 500 meter, og en teig på ca 250x500 meter. Hundeføreren skal selv innhente nødvendige informasjoner til å planlegge og gjennomføre søket. På bakgrunn av de innhentede forutsetningene, samt vær og terreng, skal hundeføreren presentere et taktisk opplegg som skal følges.Det skal utplasseres en figurant og et ukjent antall gjenstander, jakke, sekk eller tilsvarende, i teigene. Søkstid henholdsvis ca 3 timer og ca 1,5 timer. Det skal legges vekt på momenter som effektivitet, systematikk, taktisk opplegg, praktisk gjennomføring, samband og orientering, samt funn av figuranter og gjenstander. Teigsøkene skal legges opp slik at hundeføreren så langt mulig må gjennomsøke hele teigen.

Følgende momenter skal vises frem
  • Sporoppsøk av varierende tid, lengde og vanskelighetsgrad.
  • Spor på varierende underlag, av varierende lengde, alder, miljø, eller hvor flere ekvipasjer samarbeider/veksler om å løse oppgaven.
  • Minst ett spor med alder 12 – 24 timer og ett spor av minimum 3 km lengde.
  • Sporoppsøk fra fast utgangspunkt så som bil,jakke, hus og lignende.
  • Trening i taktisk opplegg, gi erfaring i uttak av primær søketeig, gjennomføre søk hvor funn gjøres raskt med bakgrunn i opplysninger.
  • Kombinerte søksformer, dvs. oppgaver der ekvipasjen må gå direkte over fra en søksform til en annen.
  • Melding på gjenstand, på størrelse med sekk,jakke eller tilsvarende.
  • Patruljegang.
  • Fellesøvelse på kveldstid i terreng tilpasset behovet, og med et ukjent antall figuranter. Det skal legges vekt på momenter som alarmering, transport, organisering, ko-arbeid, samband, orientering og samarbeid.
Krav til godkjenning
I teigsøkene må ekvipasjen vise at den behersker de momenter som er vektlagt i teigsøk.Det er helhetsinntrykket av de to teigsøkene og funn av figurant i teig a 250x500 meter som avgjør hvor vidt ekvipasjen består eller ikke.

Ekvipasjen skal gjennom uka ikke vise vesentlige mangler under momentene som skal vises frem (bombepunktene over), ei heller vise vesentlige mangler i øvelsen rundering.

Her er alt det som skal gjøres, og som må øves på i vår. Det blir et travelt og morsomt år - takket være den flotte hunden min!


Setting a goal is not the main thing. It is deciding how you will go about achieving it and staying with that plan.
~ Tom Landry




onsdag 24. desember 2014

Julegave!

Essa og jeg har gitt hverandre verdens beste julegave i år, tre timers rundtur fra Holmavatn forbi Steinkjerringa og opp Synesvarden. Huj så deilig - særlig fordi vi da fikk kvit jul!



Det var ikke så storveis å kjøre opp til Holmavatn i tett snødrev i morgenmørket, men da vi endelig kom dit, sluttet det å snø. Stiene viste ekstra godt i det lille av snø som var, så vi koset oss riktig!





Det var helt vindstille og lyset var ganske trollsk - sepiafarget mot lyngen, blålys mot sjø og himmel.



Da Essa endelig fant en pinne, nesten halvveis på turen, syntes hun også at det var verdt det å stå opp klokka sju på julaften for å pakke opp denne gaven til oss selv!

En pitteliten video - for julestemningens del - helt til sist:







mandag 22. desember 2014

Spor med lundehund

I går, søndag, benyttet vi litt av dagslyset til å gå et spor på cirka 300 meter. Det vil si, først la jeg ut sporet, mens Essa måtte vente nede ved Vasshus barneskole. Opp i en liten bjørkelund, forbi en gapahuk - på grus - og opp og over en jordvoll ned på traktorvei. Der gikk jeg på grusen et godt stykke, før jeg skar til høyre og ut på jordet. Der gikk jeg noen vinkler, for jeg hadde funnet et par strømgjerde-pinner jeg brukte til å markere vinklene med. De to siste vinklene ble markert med gjenstander. Vinden sto inn fra sør-sørvest men ikke altfor sterkt. Jeg kom til en kolle med steiner og kratt, den gikk jeg rundt, til jeg kom til en haug med rundballer i enden av en traktorvei. Der la jeg slutten, og så ruslet jeg tilbake langs traktorveien.

Nede på skolen igjen trente vi litt lydighet. Lydighetstreningen har vært helt borte-vekke i mange uker, så jeg presset ikke på så mye. Det gikk over all forventning bra!

Så gikk vi bort til sporstart, og jeg slo på kameraet og lot Essa gå. Hun vimset mye, både i starten og senere, jeg tror det var fordi sporet var så ferskt som det var, masse lukt i lufta, så vel som på bakken. Da vi kom opp til gapahuken, ville Essa helst gå på baksiden av den, kanskje mest på grunn av vinden, men også, mistenker jeg, på grunn av grusen som lå på framsiden. Da hun ikke fikk meg med på baksiden, gikk hun til slutt, motvillig, på grusen, men så fikk hun sporet tilbake på hjørnet av bygget, og da var det slutt på all nøling - lell. Vi fortsatte, og over vollen, på kanten mot traktorveien, fant hun første gjenstand, som hun plukket helt supert. Avleveringen var ganske slurvete, og jeg ser nå ettrepå at jeg må være litt nøyere der.

Et bilde fra samme jorde for fire år siden.
Grusveien videre slurvet hun veldig og ville helst trekke opp i vollen eller over på gresset på andre siden, ikke gå der jeg hadde gått. Vi må trene mer på grusspor, gjerne med litt liggetid. Plutselig gikk hun helt supert over grusen, vinklet bra og fant neste gjenstand uten problemer! Huj, der løsnet det, tenkte jeg. Men så  ville hun en helt annen vei enn jeg hadde gått videre, og hun var ganske bestemt også. Hadde jeg hatt ukjent spor, hadde hun lurt meg med på tull der. Men da jeg ikke ble med på å gå sørøst men ville nordøst, ja så fant hun sporet igjen, og så gikk hun veldig bra over jordet, tok vinklene veldig greit, og der jeg hadde gått med vinden inn fra høyre, gikk hun bare litt sekundærspor og plukket gjenstandene flott. Da vi kom til siste gjenstand, som lå ved starten av runden rundt kollen med steiner og kratt, så stoppet hun ikke etter å ha plukket pappen som lå der, men fortsatte rett fram. Jeg stusset over dette, for for det første hadde jeg ikke gått rett fram, for det andre pleier hun ikke la være å levere gjenstandene. Jeg ropte på henne, og hun kom og leverte. Hm! Tenkte jeg og trodde vi måtte øve mer på avlevering, men så - vi fortsatte og Essa plukket sporet greit, men holdt seg nærmere krattet enn jeg hadde gått, og plutselig skar hun inn i krattet også. Da satte det i å gjø der inne, en tynn, høylydt og ilter bjeffing. Jeg ropte Essa tilbake. Gå spor, sa jeg. Da vi kom et par meter lenger frem, reiste det seg ei som satt i en liten hule i steinen der. Å hei?! sa hun. Jeg sa ikke noe, lot Essa jobbe, og konsentrerte meg om henne, i fall hun skulle skjære innover for å kjefte tilbake. Det er hun jo troende til, når hunder kjefter på henne. Neida, hun gikk så fint, kastet et par blikk bort på lundehunden, som sto der like sprekkferdig sint som en lemen, og så hastet vi videre i sporet. Bra Essa! sa jeg, og som om det var laget slik trengte vi bare gå 10-20 meter til, og så lå slutten der og belønnet den flinke hunden som ikke lot seg distrahere bort av lundegneldrebikkja.

Her er en video fra sporet.




















tirsdag 16. desember 2014

Med tunga beint i munnkurven

Ja, det ble ikke lange "hvile på laubæra" for stakkars Essa. På lørdag er det juleavslutning, og da er det planer om å heise hundeekvipasjer i helikopter, sies det. Og da må vi trene på en ting først, og det er å ha på munnkurv.

Munnkurv, godbiter og klikker. Mye å trene på til lørdag!

Det er ingen hunder som liker å ha på munnkurv i utgangspunktet, så tilvenningen må skje gradvis. Jeg gjør det med klikker og godbit, fordi det er det snilleste mot oss begge. 


Hannibal Lecter gå hjem og vogg!
Essa og jeg trente litt munnkurv for cirka halvannet år siden, da vi kanskje skulle ut og fly på Tjørn-samling. Den gangen takket jeg nei da det kom til stykket, fordi jeg ikke følte jeg hadde fått trent nok på munnkurv, fordi Essa var så skeptisk som hun var, og fordi dette med flygning til teig tross alt lå så langt fram i tid. Nå derimot, er det på tide å prøve seg, synes jeg. Så får vi se hva Essa sier på lørdag. Denne gangen skal det i alle fall ikke stå på at vi ikke har trent nok munnkurvbruk, håper jeg.

Hvorfor hundene må ha på munnkurv? Det er et sikkerhetskrav. Helikopterflyving bråker fælt, hunden må ha på egen sele for å heises og fires, hundefører må heises og fires sammen med hunden, helikoptermannskapet må assistere med seler og koblinger, det blir trangt og stressende, hundeføreren er usikker og redd, hunden er usikker og redd - og da skal det ikke skje noen ulykker ved at hunden biter noen akkurat idet ting skal festes eller løsnes. Akkurat i disse minuttene er kanskje munnkurven det hunden tenker minst på av ubehag rundt seg - tenk bare på støyen i helikopteret, bevegelsene, menneskene og stresset. Likevel er det et mindre stressmoment for hunden, dersom munnkurvbruken er godt trent. Nå kan jeg kanskje ikke si at den blir godt trent på bare ei uke, men ei uke er tross alt mye mer enn ingenting, i alle fall hvis jeg får det til fire-fem ganger daglig, slik planen er.


Seaking på besøk ved NRH-treningshelg på Tjørn i mai 2013.


En liten oppdatering fra dag to da, dette går bedre og bedre. Essa liker det ikke, men finner seg i det lettere enn i går, og venter på skryt. Etter et par minutter ser hun ut til å ha fått dosen sin, så da presser jeg inn en liten øvelse til, og så slutter jeg - i morgen tror jeg vi kan strekke strikken enda litt lenger.

lørdag 13. desember 2014

B-godkjenning i b-b-boks!

I dag klarte Essa og jeg å karre oss inn til en B-godkjenning, helt på tampen av året!

Jeg er veldig takknemlig til alle som har hjulpet oss fram dit - særlig alle i Norske redningshunder DIO06, en herlig gjeng - om enn litt sære. (Men, sånn er jo hundefolk, sier de i Folkehjelpa og ser lurt på meg.)

Ja så tusen, tusen takk til alle sammen, fra både Essa og meg. Essa er mest takknemlig for all ball-lekinga, jeg er mest takknemlig for alle tilbakemeldingene som har fått meg inn på rett spor hver gang jeg har rota og tulla. Og litt apropos: selv om det var runderinga vi slet mest med på oppløpet, har jeg nok selv følt at det var sporgåinga som var vanskeligst for meg - fordi jeg har følt meg mest usikker der. Det løsna egentlig først på Evje, dette med sporsøk.

Og nå, nå får vi se videre, for (huff&puff) vi er jo bare halvveis.

En halv redningshund!
Det gjenstår følgende økter før vi kan begynne på A-prøvene og A-uka:

Mørkerundering (300 meter langt, 100 meter bredt, to figuranter, som begge skal finnes)
Feltsøk (30x30 meter med funn av minst to av fire gjenstander på fyrstikkeskestørrelse - som skal finnes på under ti minutter)
Orienteringsprøve - 15 km a 6 poster på under fem timer. Dette er en prøve som skal teste hundeførerens orienteringsevne og fysiske kondisjon.

Fra feltsøk i vår på Holmavatn. Foto: Hermann Iversen
Når så det er gjort, kan A-prøvene påbegynnes. De er de samme typene som for B-godkjenning, men sporet er 1000 meter langt og mellom 3 og 4 timer gammelt. Ekvipasjen må finne minst to av fire sporgjenstander, og uansett må vi finne sluttgjenstanden. Runderingsløypa er 800 meter lang. Der er det inntil tre figuranter, som skal finnes alle som en. Hvor langt hunden må løpe for å rundere og dekke hele løypa? Kanskje så mye som 5-7 kilometer. Det skal gjøres unna på 40 minutter hver, både sporet og runderingen.

Jo, vi har mange ting å øve på videre, Essa og jeg. Jeg må si det, jeg grugleder meg til å ta fatt. Men jeg skal nå hvile litt på laubærene først, sånn et par dager.

Kaffelars - fra juletreningen i dag, før prøven vår.
Det var runderingen vi besto i dag på Alsvik. Jeg syntes vi hadde gått nesten hele lengden av løypa, uten funn, og sa akkurat til dommeren at jeg begynte nå bli litt nervøs for at vi hadde gått over figurant, da Essa begynte å halse ute til høyre. Påvisning, sa jeg og la ut i terrenget, over ei søkkvåt myr. Der lå Cecilie bak en stein og ventet. Hun skrøyt av hvor flott melding hun hadde fått av Essa,.det ga litt ro - sammen med en påminnelse om å puste med magen. Jeg tror jeg trengte den! Vi skyndte oss inn, jeg følte jeg hadde rundert i en evighet, og trodde jeg lå langt bak skjema. Essa ut på høyre side, og da jeg nervøs spurte på tiden, fikk jeg et gladsvar tilbake om ti minutter. Huj, bare halve tiden gått jo! Vi peiset på og kom til det jeg tenkte måtte vel være slutten?! Men jeg har jo bare med å fortsette så lenge dommeren sier, så jeg presset på videre - Essa jobbet ganske grunt et par slag og motet sank. Men da hun gikk tilbake på venstre side og jeg sendte henne på nytt, slo hun på noe og dro inn i granskauen nede i dumpa der. Ny halsmelding, jeg varslet påvisning og strøyk inn i skogen. Fordi jeg ikke hadde helt oversikten over hvor hun hadde vært, første gang jeg sendte henne, var det første jeg (nervøst) spurte om da jeg kom fram til Tom Christian, «Har hun vært hos deg to ganger?» Nei, hun hadde ikke det, og ingen var så glad som jeg! Jeg gikk tilbake langs midtlinja med en tåre eller to i øyekroken - det må jeg innrømme.

B-sporet klarte vi oppe i Sirdalen 2. november- da gikk vi spor etter Aud ut fra T-sti og rundt og opp en haug eller to. Denne prøven var etter at vi hadde gått noen ganske lange og vellykkede spor på første samlinga på Evje og deretter på treningene, så da gikk de 400 metrene ganske kjapt. Essa fant alle gjenstandene og slutten.

Sirdalshelga var altså andre del av b-ukas arbeid, den første delen var på Evje. Selv om Essa og jeg fikk høre at melding på gjenstand ikke sitter helt som den bør, fikk vi godkjent også b-uka den 2. november. Jeg har lovet at vi skal trene mye på melding på gjenstand, og det skal vi. I morgen skal jeg ta med ballkastemaskinen og trene litt på Alsvik. Hva en ballkastemaskin er? Jeg kommer tilbake til det!

Før vi kunne begynne på b-prøvene og b-uka, måtte vi gjennom grunnkurs og appellprøver. Grunnkurset tok jeg allerede i april 2013, appellprøvene besto vi for ganske nøyaktig ett år siden, på Dale.

Her er en video fra grunnkursets utmasj:




I mai i år, bestemte jeg meg for å bytte meldingsform. Da ble utålmodigheten med feilmeldinger med bringkobbel og bittsnapping for stor, og jeg følte at vi, for å komme videre, måtte forsøke oss med halsmelding i stedet. Jeg vet at halsmelding ikke nødvendigvis er den beste meldeformen for en redningshund, og jeg brukte derfor lang tid på å bestemme meg, men i dag er det nok slik at jeg er fornøyd med avgjørelsen min, tross alt.

Det passer med litt mimring tilbake til sommervarme og de første, ikke fullt så spede bjeff på veien til b-godkjenningen.







torsdag 23. oktober 2014

Rundering blant høstløv og gråtende rådyr

Har du hørt rådyr rope, så vet du at de kan lure deg til å tro det ligger småbarn uti skogen som hyler etter hjelp. En ganske sær lyd er det, særlig i høstmørket når du står der og skal trene redningshund og tror du kanskje må starte et reelt søk. Godt det er noen med bedre erfaring som kan dra deg ned i virkeligheten og roe nervene noe.

På Dale i går fikk fire av oss NRH-erne trent. Essa og Karo fikk rundere, DJ fikk leke med figuranter uti skogen og Scott fikk gå tre små økter i spor med vinkler.

Essa var ute som nummer to, og da var det allerede ganske mørkt i skogen. Bare greit det, så får vi trent mørkerundering helt gratis. Jeg ba om figuranter plassert ukjent for meg, så skulle jeg konsentrere meg om syinga - at jeg ikke syr for tett. Det høres kanskje rart ut at en syr når en runderer, men det handler altså om hvordan en sender ut hunden for å dekke terrenget. Dekker du for tett, betyr det at hunden bes om å søke plasser den allerede har vært, det går hunden lei på, og det skaper ofte frustrasjon hos den, samtidig som runderingen tar lengre tid enn nødvendig.

Da vi kom til Dale, og i går var vi ute i god tid til en forandring, gikk vi turen vår langs midtlinja av runderingsløypa. Da benyttet jeg anledningen til å sjekke vinden, som var ganske flau men med et drag fra sør-øst. Runderingsløypa gikk nord-nordøst, så det betød at vi gikk med et lite vinddrag i ryggen, stort sett fra høyre hånd.

Den røde rundingen viser omlag teigen vi søkte i, Essa og jeg.
Sin vane tro, mente Essa da at hun ikke trengte ta så lange eller dype slag mot vinden, hun gikk til gjengjeld noen flotte slag medvinds, søkte kjempemessig ut på venstre hånd. De føste slagene ble tomslag - ingen funn. Ett, to, tre, fire - og så på femte fant hun Ritva ute på venstre hånd, et godt stykke inn i skogen. Boff-boff-boff. Jeg hadde bedt figurantene vente til jeg kom ut med å belønne, og halsen holdt flott til jeg fant fram til Essa og Ritva. Vi fortsatte. Det er ikke uvanlig, når en plasserer ut to figuranter, at de legges på hver sin side. Jeg tok det likevel ikke for gitt. Neste slag gikk til høyre, og jeg trakk godt frem, for så tett var det vel usannsynlig at figurantene lå, særlig ikke om begge lå på samme siden. Også dette slaget var tomt -uten funn. Etter to tomslag til, fant vi Gro Elin på venstre side, et stykke bak fra der jeg hadde sendt Essa. Det er som forventet med vinden slik den sto, at Essa måtte få ferten på forsiden av figuranten. Også nå leverte Essa bra hals, selv om den kanskje ikke var like intenst som ved første funn.

Jeg var strålende fornøyd med økten, og sluttet like greit av etter dette funnet, selv om det virket som vi kunne ha fortsatt enda en bit. Det er en kunst å lære seg å slutte mens leken er god - etter et sabla bra slag i runderingsløypa, med andre ord.

Karo hadde sin økt, og så fikk Scott gå sporene sine, før vi luftet litt på plena og så pakket sammen og takket for laget, noen minutter over åtte. Det ble altså to effektive treningstimer på oss.


Essa på Dale - bildet er fra våren 2014


lørdag 4. oktober 2014

Sauer er ålreite dyr, men vi går heller spor

Do not go where the path may lead, go instead where there is no path and leave a trail.
- Ralph Waldo Emerson

Og som Essa kan spore etter, får jeg legge til. Vi fikk en ny lørdag, med nye muligheter for å spore opp tennisballer.

Jeg sendte Ritva ut på sporlegging i dag, rundt/over haugen vest av Alsvik Natursenter, hvor vi møtte for fellestrening ettersøkning.

Essa & i mens vi går et felt ved Holmavatn, mars i år.
Dette var helgen for ResQ 2014 i Haugesund og A-prøver for andre, så vi ble ikke mange på «vanlig» trening, men mange nok til å få gjort det hver og en ville. Mens Ritva og Helene la ut spor for Essa, la jeg ut spor for Kaizer, små spor med vinkel, ut fra vei og med leke i slutten.

Deretter hadde vi et par overværs-øvelser for to nybegynnere, Hillma og Omega, som syntes det var stor stas å finne folk i skogen, sånn mens de bare gikk tur med matmødrene sine.

Vi tok en relativt tidlig lunsj, før vi kjørte ny runde med overvær for nybegynnerne. Det er kjempeartig å se den raske utviklingen hos hunder som lærer å lete med nesen. Runde to med Hillma gjorde matmor Teea stolt og rak i ryggen, da den ti måneder gamle italienske vannhunden sprang ut på egen hånd og lette lenge og vel i vanskelige vindforhold i skogen, og ikke ga seg før hun hadde funnet de hun lette etter.

Det var ikke verre stilt med Omega, men da var jeg figurant og fikk ikke se så mye av jobben hun gjorde. Mora hennes var også svært fornøyd med fremgangen.

Jeg skal ikke glemme DJ - teddybjørnen til Ritva - som fikk gå sine første overværsturer, og som nok ikke helt fattet poenget, men syntes det var kjempemorsomt å finne lekene sine festet til folk i skogen.

Det ble Essas tur til å gå spor, klokka var blitt nærmere halv tre, så sporet var omtrent fire timer gammelt. Utfordringen i dag var at jeg hadde latt Helene være med Ritva da de gikk spor, slik at Essa egentlig fulgte sporet etter to stykker som hadde gått samme spor. Det kan jo skape litt utfordringer, kan en tenke, når en ikke har hundens nese og vet hva slike endringer i sporet betyr.

Helene og Teea ble med oss og gikk sporet. Det gikk som så:

Ritvas spor i sort, Essas ettersporing i rødt.
Det er tre større avvik i sporgangen, det første er ikke så lett å se, men skjer vest av der hvor det står "woods" på kartet. Der hadde sauene som går på marka tråkket over sporet "vårt", og i tillegg lurte nok vinden oss litt. Men vi fant ut av det til sist og fortsatte i sporet. Den neste avviket skjer oppe på toppen av bakken, der hvor Essa først slår sør-vest, så nord-øst av Ritvas spor. Der gikk saueflokken og bjellet og var til forstyrrelse for oss, men mest forstyrrende var nok vinden, som blåste sporfert i alle retninger der oppe. Det passet i grunnen bra å få enda flere forstyrrelser, for så fikk vi testet oss bra.

Det tredje avviket var det som tok mest tid. Da kom vi ned til grusveien i bunnen av bakken, og der mistet Essa sporet helt. Hun forsøkte å dra meg opp bakken igjen på vestsiden av veien, jeg forsto ikke først hvorfor, men så slo det meg at hun gikk på overværsleit, hun som ikke liker å spore på hardt underlag. Jeg tok en sjekk mot GPS-en for å få bekreftet misstanken min og joda, de hadde gått på grusveien videre. Jeg skyndtet meg å legge GPS-en bort igjen, slik at jeg ikke ble fristet til å studere sporet videre for mye. Vinden sto fra sørøst, det ser du faktisk også litt av på slutten av sporet. Vi gikk over slutten, men siden vi hadde kommet helt til gjerdet, visste jeg at slutten måtte være i nærheten, så da koblet jeg av sporlina og ba Essa ta et feltsøk etter ballen, og da fant hun den ganske fort. Det var ikke så rart hun hadde gått over den, den lå nedi ei gresstue.

Det var et flott spor, vi fikk tatt oss inn der hvor vi trøblet, og vi fikk se at trøbbel blir det ved underlagsskifte og da særlig til hardt underlag. Neste spor får bli på grus og asfalt - overganger etc!

Det beste av alt er at sporet ikke blir gitt opp, selv når det stopper opp fordi jeg ikke forstår Essas utfordringer med det samme, at vi begynner å bli en slik ekvipasje at Essa venter på meg i bratte oppoverbakker (ja, det gjør hun faktisk helt av seg selv) mens jeg venter på henne i vanskelige sporområder (nesten av meg selv nå), uten sure miner og stress som setter Essa ut, stakkar.

Det å kunne ta seg inn igjen etter problemer i letingen, det er det vi trenger, begge to. Det hjelper på selvtilliten og det gjør Essa til min helt.

En helt er ikke modigere enn andre, men han er modig fem minutter lenger.
- Ralph Waldo Emerson


Her er min helt!

Etter treningen gikk Essa, Omega og Hillma en herlig ettermiddagstur sammen, det gjorde godt i sjelen, fordi sola også tittet fram og gjorde avslutningen på en fin dag enda bedre, nesten slik snipp-snapp-snute-aktig. Best snute har likevel Essa!





mandag 29. september 2014

Leteaksjon rundt Vårlivarden

Søndag kveld, akkurat i det jeg begynte å gjøre meg klar til å være med på raid i WoW, ringte alarmtelefonen: Leiteaksjon, leiteaksjon. Ja så var det bare å tre på seg turtøy og farte ut på en litt annen type raid IRL, sammen med andre fra Norsk Folkehjelp Jæren.
WoW-raid - med noen små likheter til KO i leteaksjoner.

Allerede da jeg kom ut til KO (kommandoområdet), sa de jeg snakket med at det sto om saken i Aftenbladet. Av og til er avisene så kjappe at journalistene skulle blitt pålagt å være med på søket, tenkte jeg, litt fortumlet.

Sammen med tre andre fikk jeg æren av å være med på lag 1, og vi fikk tildelt oppdrag å gå stipatrulje, inn mot leiren den savnede hadde holdt til i på Øvre Hetland. Da var nok klokka blitt noe over halv ni, og det var jo mørkt, slik det alltid er på denne tiden. Hodelykt og håndholdt lykt ble derfor brukt, men vi så jo snart at det var ikke mye vi så. Søk utenfor stien var så og si umulig - mye busker, kratt, stein og ulendt terreng gjorde det helt uhensiktsmessig å gå utenfor stien i mørket.

Det var kalt ut redningshunder også, jeg traff et par av hundeførerne i KO på vei ut, og da vi nærmet oss leirområdet fikk vi høre at også politiet hadde et par hundeførere ute. Vi måtte vente noen minutter før vi gikk inn i leirområdet, for ikke å forstyrre søket der. Da vi så slapp inn, kom vi inn sammen med en gruppe på tre fra Rovernes beredskapsgruppe. Etter litt rådslagning med politiets hundefører, fortsatte de tre til Måkatjørna, mens vi fire fra Folkehjelpa fortsatte på en sti mot Vårlivarden, en sti som stoppet ved vei. Det var ikke lett å orientere seg særlig i mørket, men jeg hadde GPS og en av de andre hadde kart, så sammen hadde vi god kontroll. Vi snublet oss fram i sørpe og steinur mens vi lyste inn i busker og kratt. Ved enden av stien tok vi en liten pause, før vi returnerte, uten funn. Oppe ved leiren var det dårlig mobildekning og nesten like dårlig radiokontakt, men politimannen tok det muntert nok og fikk til slutt varlset KO om utført søk og foreslo en plan videre. To av NRH's hundeførere kom til, og sammen slo vi oss på å dekke et kakestykke nordover mot Øvre Hetland igjen, hundene i skogen, vi litt bak og på en traktorvei. Det var ikke så mye å lære av å gå slik, når det gjelder hundesøk, for vi så jo ikke så mye til hundene eller hundeførerne. Slik skal det jo også være.

Faksimille fra Aftenbladets artikkel
Et stykke ned i veien traff vi en av politiets hundeførere, som ble trukket opp bakkene av en overivrig schæfer. Andre så vi ikke noe til, dessverre.

Da vi kom ned til KO igjen, var klokka blitt tolv og søksleder besluttet at søket skulle utsettes til klokken åtte mandag morgen. Det var i grunnen greit for kroppen min, for nå var jeg blitt «gjysla trøtte» i både hodet og beina. Etter å ha lånt bort GPS-en min for å dokumentere vår ferd i teigen, kjørte jeg hjem bak NRH's Ronny og Daisy, gjespende og gysende, for det begynner å bli småkjølig i høsten nå.

Mandag morgen måtte jeg på jobb, så jeg fikk ikke blitt med ut i søk fra morgenen av. Da jeg kunne dra, og sto og pratet med sjefen om dette klokka litt før ett, kom SMS-meldingen om at savnede var funnet i god behold på Østlandet. Vi kunne lett lenge uten funn, med andre ord.

- Bra at det gikk godt, iallefall!

lørdag 27. september 2014

Spor på Alsvik

Lørdagens treningsøkt ble lang og innholdsrik. Det er morsomt med det, du kommer for å gjøre en ting og ender opp med å gjøre møye løye, som de sier her borte.

Planen var å gå et lengre spor med Essa. Jeg visste at det var en til som hadde planer om å gå spor, og da er det greit å bytte, altså å legge ut spor for hverandre. Hvis det bare er ett menneske som legger ut spor for hunden, vil den jo ikke lete etter andres lukter. Og når det er (feil)lært sitter det såpass at en kan få store problemer senere, så det er lurt å trene med så mange forskjellige sporleggere som mulig, i grunnen.

Jeg gikk 1,3 kilometer for Morten og Snusken, Morten gikk ca 900 meter for Essa og meg. Da vi begynte å gå var klokka 10, vi var ferdige etter omlag førti minutter, og etterpå var det bare å la sporene bli noen timer.

Vi som skulle gå spor, vi skulle forresten egentlig ha dratt til Kringleli, og så, på grunn av jakta, ble det endret til Tjørn. Men, det var meldt ganske fælt vær - sterkt vind og mye regn - og vi ble enige om å holde oss på lavlandet. Fordi det også var få som hadde meldt seg til runderings-trening, kunne vi i tillegg hjelpe dem, mens sporene våre fikk liggetid.

Været ble mye bedre enn fryktet. Det regnet noen byger i det vi startet, men snart klarnet det opp og solen tittet til og med fram et par ganger. Det var god temperatur og flott treningsvær.

Først etter sporleggingen var jeg figurant for Tones Emma, som skulle ha figuranter på uvanlige steder, så da satt jeg i grillhytta og viftet med tærne. Så la jeg ut et felt for selvsamme flatcoat, 15x30 meter,med fire gjenstander. Dernest var jeg med som figurant på egnethetstest for en ny hund i regionen vår, en Lagotto ved navn Hillma, morsom frøken det! Etter en matbit var det ny runde å figurere for Emma, som denne gangen ramlet ned fra benken jeg hadde benket meg på, fordi hun måtte opp og snuse litt på meg før hun returnerte med løsbittet. Heldigvis gikk det godt.

Da klokka ble kvart over to gikk vi sporet etter Morten. Det betyr at sporet fikk en liggetid på fire timer, sånn cirka.

Trude og Essa går spor. Dette er fra Holmavatn i mars 2014.
Jeg hadde fått bra selvtillit og tiltro til Essa etter Evje-samlingen, så jeg satset på at dette skulle gå veien - sporet, altså. Det gjorde det også. Essa fant startgjenstanden, Mortens treningsvest, og derfra strøyk hun i vei. Litt for fort til å begynne med, slik at hun gikk over den første gjenstanden. Over ei myr,ca 3/4 på vei,fikk hun en del problemer med sportap, men med tålmodighet og en par snurre-rundt fant vi sporet tilbake. Essa plukket i alt fire gjenstander. Den siste var en papprest fra innpakningen til batterier, og etter den var hun litt sliten, gikk litt mer vimsete og ukonsentrert, syntes jeg. Men hun tok oss helt til slutten, tennisballen sin, og vi var begge svært fornøyde med prestasjonen vår.

Mortens spor med Essas sporlesing oppå.
I følge GPS-en brukte vi 47 minutter på et spor Morten la på 37 minutter, og det må være bestått, synes vi.

Da treningen var over, gikk Essa og jeg en god kosetur på ca 40 minutter, ut mot Noredalen, men tilbake langs vannet i stedet for å ta ut mot øst. Klokka ble halv fem før vi satte nesen hjemover, og det er seint, selv til ei lørdagstrening å være.

onsdag 24. september 2014

Det e hål i gjerdet på Dale

Dagens ingredienser:

NRH-trening på Dale, rundering med ukjent plassering av figuranter og et par små, enkle sporoppsøk med 1,5 times liggetid.

Egentlig trenger jeg ikke skrive så mye mer enn superdupert og helt greit, for slik gikk det. Første figuranten var kjempeflink og ventet lenge med å belønne slik at Essa fikk bjeffet skikkelig bra. Andre figuranten lå tre blindslag mellom, på ca 70 meter, oppi ei ur, og hadde nok så dårlig samvittighet for det at hun belønnet nesten med en gang. Kjempebra utfordring for meg, piece of cake for den dyktige hunden min.

Sporoppsøkene gikk mindre fantastisk, Essa virret en god del. Første slutt fikk hun overvær av, så da var sporet mindre viktig enn å lete gjenstand, andre sporoppsøk gikk bedre, selv om hun også der gikk noe på bakspor først. Men - trene, trene så kommer det til å løsne for oss, det er jeg sikker på.

Jeg skal kopiere sporoppsøksmetoden fra Evje, oppsøk fra større gjenstand, en liten sporgjenstand etter kort tid (som bekrefter for meg at hunden er på sporet), og så en fortsettelse på sporet av varierende lengde. Jeg likte også godt sporoppsøk fra vei, så hvis vi kan få det til på en eller annen måte på lørdag, skal vi ta en slik utfordring også. - Vi tar den med et smil!




tirsdag 23. september 2014

Litt mer om forrige helgs langspor

Jeg er ikke helt ferdig med langsporet vi gikk på søndagen, Essa og jeg. For nå har jeg fått tømt GPS-en, og den viser at Essa nok har gått hele sporet rett. Den grå streken var der sporet skulle legges av Stig, den mørkere linjen er der jeg gikk med GPS-en på, bak flinke hunden. 




Sporet var ikke så langt som spordataene sier, men alt i alt gikk vi altså ca 3 km på litt over en time. 


mandag 22. september 2014

Evjesamlingen 2014

En fantastisk helg er over. Den ble tilbragt på Evje, i lag med NRH-folk fra vest, sør og øst. Essa og jeg var med på B-ukas arbeid, første del. Andre del blir i slutten av oktober her i området et steds.

Lørdagen var vi i gang klokka halv ti med å legge ut  sporoppsøk for hverandre. De ble lagt slik at vi markerte i grusen på veien hvor vi gikk ut, gikk 20-25 meter beint ut i terrenget og la en større gjenstand hunden skulle søke ut fra, gikk så i en litt annen retning videre, la en liten sporgjenstand etter ca 40 meter, og gikk så i en bue inn til starten av runderingsløypa på ca 300 meter. Siden vi la for hverandre, visste vi jo ikke egentlig hvilken retning den enkelte hadde valgt etter startgjenstanden, så dette skulle bli nerverpirrende, kjente jeg.
Mens disse små sporene modnet runderte vi, for å vise instruktøren at meldingen «sitter», det vil si at hunden faktisk melder riktig og vet hva den skal gjøre når den finner folk i teig. Essa har fått en flott halsmelding, og den satt som spikret på figurant. Jeg visste fra onsdagen før, at jeg har en del generaliseringer igjen å gjøre på halsmeldingene. Den dagen hadde Essa to figuranter ute i teig, og da visste hun tydelig ikke helt hva hun skulle gjøre, sånn med en gang. Det kommer nok etter hvert, hvis vi bare er flinke til å trene på det.
Mira viser at hun kan bringkobbelmelding.
Vi hadde forresten et fantastisk vær – nesten hele helgen. Det må sies at Evje på tidlig høst slik i sommertemperaturer absolutt kan anbefales! Det er kanskje feil å si Evje, for vi kjørte jo et godt stykke fra for å trene, helt inn i Vest-Agder og til Lauvås.




Til gjengjeld var det flott å jobbe med hund der, både for oss og hundene!

Sporoppsøk fra gjenstand gikk rimelig greit, etter at Essa hadde dratt litt i bakspor først. Da det løsnet inn i rett spor, fant hun både gjenstanden etter 40 meter og slutten etter 300. Det gikk bra for de andre også, så da var alle over de første nervene, tror jeg.

Vi la ut et lengre parallellspor, ca 700 meter med 50 meter avstand mellom figurantene og i medvind. Noe slikt som fire gjenstander ble lagt ned, og en slutt. Med de naturlige variasjonene terrenget gir, gikk sporene nesten beine veien, før vi kom så nær en grusvei at vi måtte dreie noe mot venstre mot slutten. Også her byttet vi sporlegger og sporgåer, slik at ingen gikk sine egne spor. Men mellom sporleggingen og –gåingen fikk vi mulighet til å prøve oss på melding på gjenstand.

Essa fikset ikke det helt tilfredsstillende, men det var i grunnen som forventet. Vi gikk over på halsmelding for bare tre måneder siden og har ikke fått trent på melding på gjenstand, så jeg forventet ikke at det skulle gå bare bra. Instruktøren jobbet litt med henne, så til sist fikk vi sendt henne ut slik at hun bjeffet på jakken alene, mot at vi kastet ball. Mye av nøkkelen til suksess her, er at hunden opplever at belønningen dukker frem av gjenstanden, selv om det er vi som belønner. Vi skal nok jobbe med dette en del fremover!

Parallellsporet gikk bra. Instruktøren hadde vært ute og laget krysninger i sporene, og når man går parallellt er det fort at andre hunder og mennesker kan forstyrre, men bortsett fra litt vas i krysningen, gikk det kjempemessig for oss, og vi var godt fornøyd med innsatsen vår, både Essa og jeg.
Brått var fem timer brukt opp, og vi kjørte hjem for å spise middag og ta kvelden. Men ikke før vi hadde kjørt ned til Lauvåsen nedre og lagt et overnattaspor for hverandre. Ikke rare sporet kanskje, på 150 meter, men det skulle til gjengjeld få ligge nervepirrende lenge – fra klokka 17:30 til klokka 10:30 dagen etter, altså noe sånt som 16 timer. Essa hadde aldri gått så gammelt spor, så jeg visste ikke om jeg skulle tro det gikk an.

Klokka 18:30 om kvelden, da vi gjorde oss klar til mørkesøk for to som skulle opp til prøve, begynte det å regne. Det regnet ganske mye utover kvelden, og jeg tenkte at overnattasporet rant ned hele Lauvåsen og ble til små dammer nede på riksvei 9. Men, det fikk gå som det gikk. Jeg var forresten figurant for de som hadde prøve i mørkerundering. Da går en rundering på 300 meter i mørk skog og skal finne to figuranter. Det er for å vise at både en selv og hunden takler å jobbe i stummende mørke, at ikke hunden blir bøs på mennesker i mørket, og at han også evner å finne dem. Begge ekvipasjene gjorde jobben sin, så begge besto.

Lørdagen demrer - så flott ble hele helgen!


Søndag demret, og med det våknet også litt nerver hos meg, for hva har en begitt seg ut på når en først skal gå et 16 timer gammelt spor, selv om det bare er 150 meter, og så skal en først legge et spor for andre på 1,5 kilometer, for deretter å gå et tre timer gammelt spor på 1,5 kilometer, lagt av andre, med sju gjenstander og en slutt som ligger i runderingsløypa til et av de andre lagene? Det var nemlig hovedmomentene for dagen.

Jeg spente på Essa sporselen, og ble nesten litt overrasket over at hun gikk spor. Hun gikk der figuranten sa han hadde gått også, men i et for raskt tempo (min feil) til at hun fant noen gjenstander. Vi forsøkte en gang til, men da var jeg så amper at det ble bare vas. Jeg ba figuranten om hjelp – gå bak og korriger meg, sa jeg. Det gjorde han, kremtet litt på gjenstanden og kjeftet på meg da jeg holdt Essa tilbake fra slutten av sporet. Du vet jo ikke, sa han helt sant, hvor jeg har gått. Du må stole på hunden. Det må jeg! Sa jeg, og følte meg litt lita og dum. Men, vi fikk det da til!

Vi la ut langspor for hverandre etter GPS-anvisning. Mens disse sporene modnet jobbet vi med sporoppsøk fra vei. Dette er en øvelse som ikke er uvanlig å bruke i leteaksjoner, da handler det ofte om å finne ut hvor den savnede har gått av sti eller vei og ut i terreng. Poenget med å øve på det, er at hunden lærer å lete etter spor lengre strekk, mens hundeføreren lærer å lese hunden og lede den an i et slikt søk. Figurantene hadde gått langs veien mellom 50 og 200 meter, før de skar ut over grøfta og en 25-30 meter inn i skogen. Først var jeg selv figurant for de andre, til slutt fikk Essa og jeg lete selv – og det var spennende og litt nervepirrende, for Essa var ute og undersøkte den minste antydning til lukter. Men da hun fikk ferten av figurantens tråkk var det likevel ingen tvil om at her, akkurat her, er det noe mye mer enn de andre forsiktige undersøkelsene. Essa vant en tennisball og jeg vant ny lærdom og stolthet over flinke hunden.

Nå når ettermiddagen var voksen og vi hadde gått mye, begynte jeg, må sies, å bli ganske trøtt. Og nå, nå lå det halvannen kilometer spor og ventet? Hm! Jeg tror aldri Essa har gått over tusen meter, så dette visste jeg ikke hva jeg skulle tro om. Men siden de sporene vi hadde gått allerede var så bra fullført, var jeg ikke helt motløs, og jeg lovet både meg selv og Essa at jeg skulle holde motet og humøret oppe, bare hun fant spor, så da trasket vi inn i skogen og fant starten vår. Figuranten vår sa at vi trolig ikke ville finne slutten, for den lå i runderingsløypa til et av de andre lagene, og siden han hadde lagt ut en godbitpose, var den nok spist opp for lenge siden. Men jeg fikk forklart hvor sporet sluttet, og vi la trøstig i vei. De første skrittene var noe nølende over en kanal med gjørme og vann, men deretter gikk det så det grein. I starten gikk Essa veldig fort og vi strøyk over et par gjenstander, men deretter begynte hun å plukke snusbokslokk etter snusbokslokk, champagnekork og tåtesmukk. Til slutt, da jeg tenkte vi kanskje begynte å nærme oss slutten, sto hun og gumlet på noe hun slett ikke hadde tenkt å gi meg – godbitposen! Da så jeg også stien to meter foran oss, og visste at vi hadde gått et så langt spor nema problema! Jeg ble så stolt og kry over hunden min at smilet gikk nesten rundt! Et par ganger på turen stoppet Essa, gikk av sporet og la seg i myrvannet mens hun slurpet i seg. Jeg sa ikke noe, bare ventet. Etterpå fortsatte hun å spore. For en hund! For et talent! Og ja, jeg vet at det er mange hunder som har gått mye eldre spor mye lengre, men dette var stort for oss, så da får jeg lov å si at hun er verdens beste Essa!

Bedre slutt på Evjesamlingen kunne vi ikke ønsket oss, og det var nesten trist å sette nesen hjem. Takk til alle som var med på å gjøre dette til en flott helg!

Essa i lyngen - søndag morgen før alvoret begynte.


torsdag 27. mars 2014

Melshei - deilig i mars

Det går mot lysere tider. Dessverre for hundetreninga betyr det at det blir mer folk ute om kveldene, for så blir det ikke så lett å bruke slike herlige steder som Melshei, for eksempel, til å trene hund.

Fra økta på Veraland i februar - fotograf: Sonja Bielefeldt
I kveld var vi i Melshei en tur, lag 4. Ja det vil si, tre av oss på lag 4 dro oss dit. De andre lider vel av vårslapphet eller noe i den leia, stakkars kryp. Kjell Ove gikk ut et spor for Essa og meg, jeg la ut et felt for John og Ask og John var sporkanin-hare for Kjell Ove og Karo. Det var vel John som fikk mest jobb der, men samtidig hadde også han det morsomst vil jeg tro. Det er nemlig ganske morsomt å leke med Riesenschnauzere, skal jeg foretelle deg. Ja, når de ikke hopper opp og planter gebisset i skalpen din, altså. Det vet jeg og Karo litt om, så vi leker ikke den leken mer, vi to.

Karo var først ut og fikk gå super-ferskt og tirrende spor etter John som først lekte litt og så sprang avgårde
med skinnfilla på slep, slemme mannen! Tenk å bare ta avgårde i krattet sånn med Karos leke! Karo sto fornærmet og ulet etter John. Etter cirka fem minutter tok han og Kjell Ove etter frekke figuranten. Det tok bare ti minutter, så hørte jeg de lekte og lo der uti buskaset. Forbipasserende kikket rart både på meg og på buskaset, men sånn er det jo ofte, at en blir sett rart på, så vannari.

Ask fikk gå feltet sitt. John ville ha et relativt lite felt, med mange gjenstander. Jeg hadde tråkket opp cirka 10 x 20 meter og lagt ut omlag seks gjenstander. Det gikk så det grein! Den eneste gjenstanden Ask ikke
Fra økta på Veraland i februar - fotograf: Sonja Bielefeldt
ville plukke var en stålkjetting med nøkkelhank i glass, den ble for rar, syntes han. Men John hjalp ham, og til slutt plukket han den opp uten å mukke.

Klokka tikket over halv åtte, det begynte å skumre og jeg skulle få Essa til å gå i Kjell Oves spor. Jeg fikk beskjed om sporutgangen, og Essa ruslet avgårde, noe vimsete, syntes jeg. Men hun fikk nydelig overvær av første sporgjenstand og plukket den fint som bare det! Hun vimset videre langs en sti, fikk veldig overvær et par ganger, var på vei over steingarden ene gangen, men tok seg fint inn og plukket gjenstand to, en flaske. Da ringte telefonen. Hm, tenkte jeg, det må være alarmtelefonen, ingen andre ville vel ringe på den tiden? Joda, Alarm, alarm, leiteaksjon, leiteaksjon. Jeg svarte i telemenyen at jeg skulle komme seinere, og la på. Så fortsatte vi sporet - lett og ledig. Da vi kom til tursti krysset hun den etter litt nøling og fortsatte ned en skråning. Ved neste tursti igjen ble hun ganske mye mer i stuss, her er det vel kryss her også? Men ingen spor, så bortetter langs stien til sist. Hun gikk over slutten, men fikk den så i nesen og kastet seg over tennisballen der, hop-sa-hei! Supert spor, selv om jeg altså syntes at hun vimset ganske i begynnelsen.

Å legge til denne historien blir at vi søndag i helgen som var la et spor på markene bak Vasshus skole, et spor som fikk ligge i seks timer før vi gikk det. Da var hun så paff, hunden at, det virket nesten ikke som hun jobbet med nesen i det hele tatt. Men det gjorde hun, og vi fant slutten helt flott. Det er det eldste sporet jeg har gått med Essa og jeg har vel fått litt mer sportillit nå enn for noen måneder siden! Hipp hurra!

Helt til sist får jeg nevne at, innen jeg hadde kommet meg hjem for å hente utstyret og dra på leiteaksjon, var den savnede funnet og alt var vel.





mandag 24. mars 2014

Do dogs understand Guilt?

Lørdagen kom - til sist. Jeg sto opp i halv åtte tiden, da klarte ikke Essa vente lenger, sa hun. Vi gikk bort til Vasshus, helt ut mot Figgjoelva. Der fant vi en død rødrev, men best av alt var at vi fikk kastet masse ball og sprunget litt. Essa ble litt overrasket over en hel time morgenpromenade, så bortskjemt pleier hun jo aldri bli,
men hun fant seg stoisk i å måtte vente på frokosten mens vi lekte oss gjennom morgenen.

Elva står veldig høyt, men sporene etter den viser at den har jaggu vært minst en meter høyere også. Det var surt, en sterk og kald sønnavind, men opphold. Det holdt sånn cirka til vi kom inn, for så kom det skikkelig med regn.

Jeg var ikke så lei meg på grunn av været som jeg nok ville ha vært om vi sto midt ute i det og ventet på sporaldring, for da kan slike bøtteskyll være ganske demotiverende for hundeføreren, som kan se for seg hvordan all lukt driver med de små vannbekkene bort fra sporet og gjør alt mye vanskeligere enn det hadde behøvd å være. Hunden ser nok ikke sånt for seg, så den går sporet etterpå, bare det er noe lukt der. Jeg ga Essa mat, spiste litt frokost og gjorde meg klar til å dra til Sola og Fagdag hos Norsk atferdsgruppe for selskapsdyr, NAS.

Der møtte jeg noe sånt som tjue andre tilhørere til de to foredragene som var annonsert. En advarsel nå er at det som følger er i stikkordsform, fordi det ble notert ned slik. Vi har blitt lovet presentasjonene elektronisk, men de er jo også i stikkordsform, så det ville ikke være til mer hjelp om jeg hadde dem her. Du får ta det som følger som det er, eller la bli med lesningen.

Først ut var Tobias Gustavsson, som ville snakke til oss om «Stress och arrousal». Han åpnet med å si litt om hva SLU er, hvem SWDI er,  hvem han jobber sammen med og hva de jobber med just nu. Hundeforskningen har økt veldig på i de siste årene, det er spennende tider, også for vanlige hundeeiere.

Måten vi lærer og trener hundene våre medfører stress, det kan vi ikke komme bort fra. Men hva er beste måten å trene hunden sin da, sett opp mot stress? Her finnes det faktisk ingen forskning. Det er et paradoks at hundetrenerne virker sikrere og sikrere på hvordan vi skal trene hundene, når det ikke finnes forskning og vitenskapelige undersøkelser.

Hvor bra, for eksempel, passer valpetester som gjøres i dag opp mot mentalbeskrivelse hund (MH)? Kan
Tobias Gustavsson
man finne personlighetstrekk hos åtte uker gamle valper, trekk som forteller oss om egnetheten? Det har sjedd veldig lite med disse testene siste årene, og det spørs hvor stor verdi de egentlig har, de forklarer lite og gir dårlig kvalitetssikring av hund og avl. Det en slik test prøver, er å måle ganske kompliserte ting på en enkel måte.

Det er uansett slik at det er hundeeieren som kjenner hunden sin, som best kan lese den og best si hvordan hunden trolig vil reagere i en tenkt situasjon. Hundeeierens kunnskaper er unike og må tas med i regninga.

Grunnivået for stress ser ut til å utvikles tidlig hos hunden, prenatalt for så vidt. Detaljerte beskrivelser av atferd kan bli for detaljerte.

Menneskets forventning til hunden kan skape situasjoner hvor hunden gir oss det den tror vi vil ha – ikke det som er rett.

Hund-­bjørn samspill: Hvor bra fungerer skandinaviske løshunder på bjørn? Kan man påvirke resulatet med trening? Hvilke personlighetsegenskaper ønsker vi hos en bra bjørnehund? Det er vanskelig å måle stress. Hva er normalverdiene for temperatur og hjertefrekvens?

Forskning og forskningspapirer ja, ISI – Web of Knowledge. Du kan også finne studier bare på Google. Studier på treningsmetoder finner du likevel lite av. Mange på el­halsbånd, mange på dna og genetikk – men få på treningsmetoder. Trening med markør på hund – der er det lite forskning også!

Individenes forskjell er viktigere enn læremetoder per se, mener forskerne nå. Det finnes en – en – forskringsrapport på klikkertrening. Rapporten viser at primærforsterkeren virker bedre enn klikkeren. Hvorfor? Fordi kanskje den som bruker klikkeren tror han er flinkere enn han er. At det finnes treningsmetoder som passer hundeindividet bedre, det er kanskje selvfølgelig. Men husk at det også er slik for hundetrenere. Forholdet mellom hundetreneren og hunden er klart viktig for hvor lett og bra hundetreningen skal gå.

Hva er stress?
Stress er når kontrollsystemet er truet og/eller dyret ikke kan håndtere situasjonen.
Stress er noe du dør av til slutt.
Ubehag over kort tid – stress
Ubehag over lang tid – stress, kronisk stress
Behag over kort tid – positivt stress (se en fotballkamp feks)
Behag over lang tid – positivt stress?? (det skal vel godt gjøres)

Tobias fortalte om et forsøk hvor de målte magesår på rotter som får støt. Ei fikk ikke varsel, ei fikk varsel, ei fikk varsel og mulighet for å stoppe støtet. Så målte man magesår på dem, den første ble stresset, den neste ble veldig stresset, den siste ble ikke stresset. Rotten med varsel og mulighet for å stoppe støtet forebygger redsel. Atferden er ganske lik de andre rottenes, men mplingene forteller at dyret ikke reagerer med redsel og stress på samme måte som de andre.

Den som vil fordype seg, kan lese mer her.

All innlæring er stressende for hunden. Stressorer er fysiske eller ikke­-fysiske. Det viktige er ikke styrken på stressfaktoren, men hundens opplevelse av den.

Hvor viktig er sosialisering? Ofte helt avgjørende for hvordan hunden blir som voksen. Sosial usikkerhet kan være genetisk betinget og/eller tilegnet, men også ha årsak i dårlig erfaring. Sosialisering handler om å lære valpen å ha med hunder, mennesker og andre dyr å gjøre. Av og til virker det mindre viktig, men sosialisering er ikke å få møte de samme individene igjen og igjen i samme rom, men miljøtrening også – sosialisering i forskjellige miljøer med forskjellige individer, både mennesker og dyr. Sosial usikkerhet kan handle om manglende vane bare, det kan man trene bort, men en bør ikke ta sjansen på det.

I USA har de sagt at budskapsvoktende hunder ikke skal sosialiseres på mennesker. Det har de gjort om på i Sverige, de skal sosialiseres og tilvennes folk.

OBS: Hunder som ikke er sosialisert med mennesker klarer likevel å lese menneskene.

Valper som ikke sosialiseres blir vanskelige å trene. Ekstra følsom periode mellom 3 og 12 uker.

En påføring av lavt  stress gir mindre redsel som voksen – og omvendt, en påførsel av sterkt stress gir mer redsel som voksen. Valpene skal ikke bare få positive opplevelser, men de skal ikke bli for skremt.
Hundemøter kan være vanskelige, men vis sunn fornuft. Små hunder blir ofte oppfattet som ekstra redde fordi de har blitt beskyttet for mye som valp. Modningsfasene hos hundene er ikke alltid så gitt som literaturen sier. Det kan være individuelt og forskjell etter genetikk.

Hm, vi vet hvordan det skal se ut når det står dårlig til – men hvordan skal en glad hund se ut – en glad ku eller gris?
Stress oppstår når hunden opplever at den ikke kan håndtere situasjonen. Det gir flere aspekter på vekten av tydelige innæringssituasjoner. All innlæring som bygger på straff inneholder en periode av stress.

Straff og stress
Straff øker eller minker frekvensen av en atferd. De undertrykker en uønsket respons. Straff er etisk  utfordrende. Straff er mer effektivt hvis det gis et alternativ. Straff er ofte belønnende for hundeeieren – perfect pet. Den gir sekundære gevinster (hunden lærer at hvis den kryper sammen, får den belønning). Undertrykker atferd. Hundeeieren blir diskriminativt stimulus.

Belønning og straff er ikke motsetningene til hverandre – «pisk eller gulrot». Det spiller ikke på samme følelsesregister.

Et grunnleggende beslutning er: Hvilket system vil en velge. Stress får en av uforutsigbar og ukontrollerbar straff. Frustrasjon får en av manglende belønning. Her gjelder det å velge system.

Frustrasjon – noen hunder har vansker med å håndtere den. Den kan føre til aggresjon. Hunden kan bli sviktet og engstelig også.

Stress – effekten av el­halsbånd
Forsøk på Schäfer. Noen fikk støt, noen fikk ikke. Man forventet å se visse effekter. Tre situasjoner.
Effekten av el­halsbånd –
Avansert beskyttelsestrening.: sjokkede hunder hadde lavere ører, løftet mer på fremlabb, ingen
forskjell i halestilling, slikke seg om munnen, tunge­utstikk.
På lydighetsøvelser: lavere ører, løftet mer på fremlabb, ingen forskjell ellers.
Utenfor trening: lavere ører, ingen forskjell ellers.

Det var forskjell, også utenfor trening. Det andre funnet er at, hvis bare hundene er tilstrekkelig motivert, gjør de uansett jobben.

Hva er hva
Frustrasjon er forventning som ikke møtes.
Motivasjon er viljen til en atferd
Arousal – graden av opphisselse
Frustrasjon kan være negativt, selv om vi bruker den til å «lese» motivasjon hos hunden.
Arousal – optimale nivåer. Aktivitetsnivå, våkenhetsgrad – den generelle siden av en gitt motivasjonstilstand.
All atferd har et arousal-nivå. Nivået påvirkes av forventning, belønninger, signaler etc.

Hundens evne til konsentrasjon med høy arousal og frustrasjon er avgjørende for hvor bra hunden klarer vanskelige oppgaver.

Høy arousal gir smalere fokus.
Hunden kan få så smalt fokus at den faktisk ikke hører eller ser det som er utenfor fokus. Motivasjon og arousal henger i hop på den måten.
Vi kan ikke se aggresjon eller redsel. Arousal forsterker eller minker uttrykket for det hunden føler.
Arousal er relatert til stress: En stresset hund har høy arousal . Men ikke omvendt.

Noe vi ikke tenker over som regel er at hundene våre blir tvunget tillært at det forventes den skal møte alle hunder den møter, alle mennesker den møter – og det kan skape aggressjon.

Sosialisering er også at hunden lærer at den ikke er nødt til å hilse på alt og alle, og at det er helt OK ikke å hilse.

Hvordan skape ro – hva slags forventninger får hunden når du sier «sitt», blir den roligere eller får den høyere arousal? Ritualer skal trekke stressnivået ned, så de skal bygge ned forventninger, ikke opp.

Gode vaner – trenger ikke belønning. Men se til at vaner ikke brytes. Sinnsnivåer og stressnivåer kan bli vaner. Man har sett på selvbeherskelse og ­kontroll. Den er begrenset. Den finnes bare i en viss mengde. Selvbeherskelse er der for å hindre oss i å havne i farlige situasjoner. Hunder under kommando har vanskeligere for å utføre en jobb. De har vanskeligere for å håndere en risikofylt situasjon. De har på en måte brukt opp selvbeherskelsen på å utføre kommandoen.
De har kanskje også høyre arousal og stressnivå.

Ha ikke ritualer som tar for mye energi fra hunden, altså.

Tydelige ritualer kan bli stressfaktorer i seg selv. Problemet blir ikke nødvendigvis løst. Med lettstartede hunder skal man ha så få ritualer som mulig, med vanskeligere hunder kan ritualene være motivasjonen og behovet.

Noe hender mens man hviler, lære siver bedre inn når det er pause mellom øktene. Overtrening gjør at man må begynne på nytt hele tiden. Stresset kan komme av for høye forventninger til at noe skal skje hver dag.

Belønningene skal ikke være for forutsigbare. Det som gjør at hundene lærer seg, er overraskelseseffekten.
Tilpass ritualet til typen hund. Vil du ha eksplosjon, få arousal høy sammen med kommando.

Ro – de taktile signalene, berøring. Det kan være avgjørende i treningen og være noe de vil ha, særlig til å roe seg ned.

Mange hunder har vansker med å håndtere forventninger. Her i nord kan det være vi er for bundet opp i ritualene, vi skulle kanskje dempe det.



Emotional development of dogs
Ruth Newberry

Emner
Grunnleggende følelsesliv
Prenatal og postnatale miljøer
Utvikling av kognitive følelser

Primære emosjoner
Dr Jaak Panksepp har skrevet «Affective neuroscience»

Limbic area of the brain – der ligger søking, panikk, redsel, aggresjon, forventninger.

Følelsene som skapes kan gjenfinnes i hjernen (limbisk område) og hvilke neuromodulatorer som er spesielle – peptidene som påvirker.

Cortex – har også litt med følelser og gjøre. Neurologiske beviser støtter ikke ideen om at du må være menneske for å være deg bevisst.

Cortex har mer med å undertrykke enn å styre følelser.

Prenatale miljøer
Avhenger selvfølgelig av mora. Hennes fysiske form, stressfaktorer som påvirker henne, hvordan hun takler
stress, hvordan hun blir støttet i miljøet – menneskene rundt, andre hunder etc. I graviditeten utvikles hormoner. Valpen får disse gjennom blodet fra mora, adrenalin, cortisol, beroligende hormoner – også andre effekter enn mora. Mormor. Altså genene. Mor har vært et foster i mormor, med egg som nå er en valp. Andre valper in utero påvirker også valpen. Blodet og livmorvæsken kan påvirke nabovalper, Spiller det noen rolle for valpen om nabovalpen er han eller hun? Ja, det kan være at en hunvalp får mer testosteron om naboen er en han, og er hun mellom to hanner, får hun kanskje mye. Alt dette pårviker veksten i mora.

Dette er det forsket veldig lite på, det ville være interessant.

Valpekullets størrelse kan ha effekt – flere valper, mindre ressurser.

Ruth Newberry
Valpene kan ha forskjellige fedre.

Moras stressnivå, mildt  stress ser ut til å fi mer konkurranseorienterte valper mye stress kan gi døde valper, det kan være kjønnsspesifikt og igjen påvirke det hormonelle miljøet rundt valpene.

Postnatal påvirkning
maskulinisering
sosiale leker
modighet
markering


Nyfødt – neonatal
Scott and Fuller 1965

Tidlig berøring av valper. Det er diskutert. Det er ikke mange forskingsprosjekter på hund.

Helt nyfødte valper bør få være hos mora og lukte henne. Så kan de håndteres. De kan utsettes for mildt stress og det kan være bra, men slikking fra mor etter at du har holdt den, det er viktigst av alt!

13­-20 dager – transitperioden. Øyne og ører åpner seg. Valpen undersøker, lærer, leker,

Separasjonsangst
Mennesker som er i sorg og marsvin som har separasjonsangst er helt likt. Derfor bør det hete separasjonssorg mer enn angst.

John Bowlby har forsket på tilknytning. Der er det mønstre – sikker base, unnvikende, ambivalent, organisert. De gir forskjellig atferd i babyer.

Ainsworth Strange Situation Test – hvordan reagerer barnet på at det blir etterlatt med et helt fremmed menneske? Hvor raskt kommer barnet seg igjen? Hvordan lar barnet seg trøste av en  fremmed?

Denne testen har blitt tilpasset hunder.

Sorg når hunden forlates.

Kort tid: Protestfase: Bjeff, klynk, skraping og biting.
Lengre tid: Hvile i trykket posisjon, lei, uten respons.

Den lykkelige gjenforeningen – som en valp.

Det er forskjell i mengden oxytocin etter hunden møter eieren igjen. Mest når det er fysisk kontakt.

Får hunden forskjellig forhold til eieren avhengig av hvordan de blir behandlet?
Usikker og redd eller trygg

Forhold mellom hunder i samme hus.

Unghund
12 uker – 6 mnd
Utviklingen av sosial lek­atferd.
«Building the social brain» de lærer å lese emosjonelle tegn fra andre. De lærer å holde tilbake atferd som provoserer aggresjon.

Lek – recover from surprises and disorientation – å lære seg å håndtere fare, fysisk og emosjonelt.

Lek fører også til nevrologisk utvikling. Synatptogenesis/pruning

Neurogenesis i hippocampus

Hjelper læring, hindrer stress­effekter og er viktig.

Lek endrer gen­funksjonen i hjernen. Det produseres insulin­liknende vekst­faktorer.

Fører til forsterket læring og hukommelse.

Det viser seg at hunder søker støtte hos mennesker – men også hos maskiner. «useful sorce of information».

Smittsom gjesping

Primal empati. Andre studier. Gråt, nynning, snakking.

Henter hunden hjelp til eieren?

Rettferdighetssans – har hundene det?

Å forutse fremtidig følelsesmessig atferd

Hjernesymmetri – følelsene styres av høyre? Side, så da kan en tro det er forskjell i hvilken retning hunden ser eller handler, avhengig av om det er følelsesstyrt eller ei.

Personlighetstester 
Lekenhet etc.
Individuelle personlighetsegenskaper

Mus som beveget ser mer i et rikt miljø lærte mer og fikk mer neurogenese i hippocampus. Selv genetisk identiske individer påvirkes mye av muligheten til å lære og selv med alt som skjer prenatalt og neonatalt er det utviklingen senere som også gjør hunden til det den er.

Halevift  mot venstre er usikkerhet mot høyre er positivt (– men dette er det de har som mal, det er vel ikke mer sikkerhet ved seg enn at de skal bæsje mot nord?)

Luktforskning. Hva lukter hundene på? Hanhunder bruker mer tid på damelukter, men også tispene er opptatt av det, mat er tispelunkt, ellers faller interessen for alle de luktene i løpet av testen – som hun sier mangler sammenligning ((kontrollprøver) for å være god forskning.

Hundene lukter forskjellig med høyre og venstre nesebor, de ser til forskjellige sider når de er i forskjellig modus – hjernebalansen er avgjørende. Første gang de lukter noe har de med å lukte i høyre, noen lukter bytter de til venstre, andre forblir i høyre nesebor – adrenalin og veterinærlukt.

MRI-­skanninger på hunder viser at når de forventer belønning løses ut mer dopamin. Slik forskning kommer det mye mer av, kan vi forvente.

Men føler hunder skyld? Nei, viser forskningen, selv om vi mener vi ser det.

Xilly blir litt forstyrret i sporet - av jaktlyder
fra andre siden av dalen.
Ja vel og okidoki!!
Dette var de to foredragene. Det er vanskelig å gi leseren her like stort utbytte av dette som jeg hadde, men i alle fall kan jeg da anbefale Tobias' bok Spårhunden och lukterna. Som han selv sa, den inneholder latterlig mye om stress til å være en bok om lukter og spor.

Oliver Hassencamp har sagt at «Stress er en basill som overføres fra usikre ledere til deres medarbeidere». Det må kunne omskrives til at «Stress er en lukt som utsondres av usikre hundeførere og forstyrrer hunden i dens arbeide».







onsdag 19. mars 2014

Er det ikke snart Lørrdan?


Tiden kan være seig som tjære, særlig når du venter på noe superdupert som du gleder deg til. Jeg skal innrømme det er ikke så ekstremt nå om dagen, som da jeg var barn, den gangen da de siste ti minuttene før barne-TV begynte varte i tjue millioner år - og nesten dobbelt så lenge til.

Jeg har nesten sluttet å se på barne-TV, det må jeg innrømme. Men - uten sammenligning forøvrig - lørdag har jeg tenkt å få med meg to veldig interessante foredrag i regi av Norsk atferdsgruppe for selskapsdyr (NAS). NAS er en organisasjon å følge litt med på om du er interessert i dyras atferd, for det er atferds-aspektet av dyreholdet de interesserer seg mest for. Der kan du finne interessante kurs, du kan finne ut hvordan du blir sertifisert atferdskonsulent og du lærer en god del bare ved å lese pressemeldinger og henge på, så nettsidene deres er absolutt verdt en titt!

Ruth C. Newberry starter med en masse følelser 
Ruth vil gi en ramme for å kunne forstå hunders følelser. Hun skal beskrive hvordan hjernen produserer
Essa viser følelser - usikkerhet. Det var første
besøk hos hundemassør og ... Hjelp!
grunnleggende følelser og emosjonelle tilstander, hun vil også diskutere hvordan atferdsutrykk for følelser påvirkes av gener og det som skjer i valpenes liv både før fødsel og i tiden like etter fødselen. Hun vil også vise forandringen i følelseslivet med alder, og hva vi vet om utviklingen av kognitive følelser hos hunder. Utfordringene i å forutsi fremtidig emosjonell atferd hos hunder vil hun også påpeke, før hun til slutt åpner for diskusjon og spørsmål om fremtidens forskning på dette spennende emnet. (fritt oversatt fra NAS' nettside)


Etter henne og litt lønsj kommer Tobias Gustavsson - Stress och aktivitetssnivåer
Essa stakkars, hun er bare en Str borte fra Stressa.
Man hör ofta talas om att många hundproblem är stressrelaterade. Vad innebär det egentligen och stämmer det ens? Är stress och hög aktivitet samma sak? Finns det positiv stress? Under den här föreläsningen reder vi först ut begreppen och därefter går vi in på hur vi som hundförare kan arbeta med våra hundar för att förebygga stress och frustration. Vi diskuterar också hur man kan arbeta för att hitta optimala aktivitetsnivåer för varje verksamhet. Varje hundindivid har sitt eget sätt att hantera konflikter och stressande situationer. Under föredraget diskuterar vi hur man kan avgöra vilken hundtyp man har och hur man bör tänka i vardag och träning med respektive hund. Exempelvis har hundar har olika stort behov av rutiner och ritualer. För en del hundar innebär ritualerna trygghet medan de för andra mest blir stressorer. (klippet fra NAS' nettside)

Begge disse emnene er viktige når du har med dyr å gjøre, og begge forelesningene har jeg store forventninger til skal lære meg mye nytt.

Det må da snart bli lørdag?




søndag 16. mars 2014

Orientering om søndagen

Det er ikke mange fridager jeg har klokka på ringing, men i morges kimet det ekkelt i øret klokka sju på sju. Opp og hopp! Jeg satte på kaffe, smurte mat og dyttet en trøtt og forvrirret Essa inn i bilen. Så kjørte jeg til Ålgård for å være med på orienteringstrening i NRH-regi.

Å orientere seg i terrenget er viktig når man driver søk og redning. Det er jo lite hensiktsmessig å trakke ut i det store ukjente og rote seg bort, for så får letemannskapene en færre på laget, og enda flere å leite etter. Tenk også så innmari flaut det er å være dum og bortkommet når du egentlig skulle vært helten i storyen. Så derfor, blant annet, er orienteringskunnskap viktig - og den kunnskapen er ferskvare på linje med førstehjelp, den må repeteres, brukes og holdes ved like, slik at en husker hvordan en leser kartreferanser, hvordan man skal finne nord i terrenget kun ved hjelp av kartet, hvordan man måler avstanden til ditt eller datt og - ikke minst - hvordan man planlegger ferden videre i terrenget.

I folkehjelpa har jeg lært DARTO (destinasjon, avstand, retning, tid, oppfang), som er et verktøy du kan bruke når du står der i terrenget og skal planlegge videre ferd. Oppfang er en lur ting, da går du mot en større ting - eller en lang ting - du nesten ikke kan bomme på, og så finorienterer du når du er fremme. Et oppfang kan være en vei, en kraftledning, en elv, et vann, et fjell. Det er likevel alltid lurt med menneskeskapte ting, å være klar over at de kan forsvinne eller flytte på seg, ein skigard kan 'kje vara evig, veit du!

For å bli godkjent hundeekvipasje i NRH må hundeføreren bestå en orienteringsprøve, den er på 15 km og på barmark må den gjennomføres på 5 timer. Hundeføreren må finne poster og også oppgi punkter underveis. Denne prøven regnes også som fysisk test. Senere må hundeføreren gjenta fysisk test dann og vann, men orienteringsprøven er en engangs-greie.

På Ålgård møtte jeg Morten og John. Vi drøyde ikke der lenge, bare nok til å grave fram kart over Bjerkreim og finne kartreferansen John ga oss.

Etter litt rådslaging fant vi ut at vi skulle til der hvor Grasdalsvatnet og Homslandsvatnet nesten møtes i et bløtt kyss. Så da var det ikke noe å nøle etter, vi kjørte dit i samlet kollonne.

Været var ingenting å skryte av, masse regn, en god del vind. Jeg hadde med kameraet i bilen, men det fikk ligge, for så bløtt som dette innbyr ikke til fotoseanser, nei. GPS-en tok jeg med, og her kan du se ruta vi gikk.



Fra parkeringsplassen nede til høyre gikk vi ganske rett nord, mot der hvor det gikk to traktorveier vestover fra veien, og der hvor vannet nord for Grasdalsvannet går i ei bukt. Vi fant traktorstien uten problemer. Der fikk vi ny kartreferanse, den fant vi ut lå ganske rett vest for oss. Mens vi kjempet oss dit mellom sølepytter og regnbyger, stoppet vi iblant og fant kartreferansen der vi var, eller avstanden til det store vannet nord for oss, eller bare for å knytte skoa. Det er mange gode grunner til å stoppe opp litt og nyte turen!

Snusken fra tidligere. I dag gikk han uten arbeidstøyet på!
Jeg glemte nesten å si at selvfølgelig hadde vi hundene med oss. Essa storkoste seg med å dels skjelle ut, dels intenst leke med ettåringen Ask, som på sin side blåste kjeftingen hennes en lang marsj og bare lekte med. Snusken var litt mer tilbakeholden til å begynne med, men tødde opp etterhvert.

Da vi kom bort til den vestligste delen av løypa, kom vi inn i et ganske sjarmerende juv. Derfra ble det litt klatring og litt diskusjon om hvilken vei vi skulle gå rundt neste vann. Så bløtt som det var, fant vi ut at det
var smart om vi unngikk myrområder på kartet, så vi endte opp med å gå nord for vannet og så dreie sør.

Nå skal det være sagt at selv om jeg hadde GPS-en påslått og med meg, fikk den henge helt alene. Vi gikk på kartet og brukte bare kompasset for å måle der hvor vi skulle finne avstander til ulike punkter i terrenget.

Da vi kom nesten på høyde med myras sørside, hadde vi valget om å gå ned i dalsøkket og følge det østover, eller holde oss på åskammen. Vi gikk ned i dalsøkket, og så labbet vi østover. Der hvor vi slår litt sør igjen, gikk vi opp for å se om vi fikk krysspeilet litt, og når det var gjort ruslet vi ned, inn på en traktorvei og så tilbake til bilene.

Til tross for at værgudene gjorde det de kunne for å ødelegge søndagen, var det en flott tur. Jeg går gjerne den igjen i finere vær!

Da jeg kom hjem fant jeg frem jusbøkene for å få ferdig Justina-oppgaven med innleveringsfrist i morgen. Men da ringte alarmtelefonen, leteaksjon på Rennesøy. Jeg måtte kaste meg rundt og pakke sekken igjen, finne tørt tøy og sko og sette meg i bilen. Likevel, det ble ikke lenger tur enn til Forus, så ringte operasjonsleder og sa aksjonen var avblåst, den savnede hadde kommet hjem igjen. Så gode nyheter kan en ikke bli sur for, så jeg snudde nesen hjem, og siden har den vært fortøyd i «Straffesaksbehandling i tingrettene» nesten hele resten av dagen.