Translate page

lørdag 2. desember 2017

Spor og felt og tjohei

Gårsdagens melisstrø i nesten seks minus, ble i løpet av natten avløst av det mer kjente og kanskje ikke fullt så kjære pluss fire-fem grader og regn. Væromslaget gjorde også at en ertesuppetjukk skodde lå over store deler av Jæren.

Vi kjørte opp til Flassavatn for å bli med sporgjengen på gøy. Der oppe droppet temperaturen til tre-fire grader, og det lå glatt holke på alle vannpytter og stier. Godt at det går an å gå spor i terrenget da!

Jeg la selv et spor til Bark - på omlag 3-400 meter bare. Jeg strødde ut fem gjenstander i sporet, og la en tennisball i slutten.

Så fikk jeg en av de andre til å legge et felt til oss - med bare to gjenstander. Nå har Bark og jeg ikke trent så mye felt på en stund. Da vi var på Voss i fjor, mistet han ganske gnisten på felt-øvelsen. Jeg tror vi rett og slett trente litt for mye, og at jeg ikke klarte å belønne funnene hans godt nok. Så nå vil jeg heller ha få funn og stor jubel når han treffer, er tanken min.

Feltprøven i Norske Redningshunder er en av de tingene vi må bestå før vi får lov til å begynne å tenke på A-prøver og A-uke og sånt. Feltprøven består av et felt på 30 x 30 meter. Det skal legges ut fire gjenstander i feltet, som også skal tråkkes godt over av den som legger gjenstandene ut. Så skal det gå et par timer før hunden og fører slippes til. Hunden skal slippes ut i feltet, men hundefører har ikke lov å gå inn i området. Hunden skal finne og enten markere eller apportere gjenstandene innen ti minutter. Gjenstandene skal være på fyrstikkeskestørrelse (volum), og skal slippes i feltet.

Nå kan en spørre seg hvorfor redningshunder - som skal finne mennesker og redde liv - skal trenes i å søke etter gjenstander, til og med små gjenstander. Men i enkelte tilfeller kan en tenke seg at når personen blir funnet, er det mistanke om for eksempel selvmedisinering. Da kan det være avgjørende i førstehjelpen at en finner og henter inn medisinbokser eller esker, slik at en kan ta rede på hva slags medisiner det dreier seg om. Dessuten er det også svært hensiktsmessig for de rotehuene som kan klare å miste bilnøkler eller telefoner eller småting ut av lomma, om hunden har lært å søke etter og markere på slike bruksgjenstander.

Jeg valgte å gå sporet først, fordi Bark da fikk komme i «modus» til å søke ned. Og det fungerte, det.

Sporet selv gikk sånn passe bra. Vi må nok senke farten på sporingen enda mer og bli flinkere på å være nøye, begge to. I morgen blir det derfor asfaltspor på oss to!

Vi fikk  presset inn en liten økt med innkalling også i dag, og det gikk ganske greit. Da det kom en King Charles Spaniel pipende ned fra lia, måtte jeg grabbe tak i Bark, ellers hadde han satt avgårde, det er jeg sikker på. Men ellers klarte vi å holde det positivt ved hjelp av fiskekaker og tennisball.

Jeg var godt fornøyd med valget av felt-område, en slags avgrensning av vegetasjon og terreng på alle sider, slik at feltet begrenset seg selv ganske vakkert. Det er kanskje litt juks nesten, å ha en slik naturlig hindring for Barks vanligvis så svært vide definisjon av felt, men det fungerte faktisk helt supert i dag. Han gikk det beste feltet jeg har sett, med nesen ned fra start og med et tempo jeg ble veldig glad for å se - arbeidstempo, ikke springe tulling-fart.

Jeg var veldig fornøyd etterpå, at jeg hadde fått Cecilie til å filme Bark i arbeid. Tusen takk til deg for det Cecilie!