Melshei - deilig i mars

Det går mot lysere tider. Dessverre for hundetreninga betyr det at det blir mer folk ute om kveldene, for så blir det ikke så lett å bruke slike herlige steder som Melshei, for eksempel, til å trene hund.

Fra økta på Veraland i februar - fotograf: Sonja Bielefeldt

I kveld var vi i Melshei en tur, lag 4. Ja det vil si, tre av oss på lag 4 dro oss dit. De andre lider vel av vårslapphet eller noe i den leia, stakkars kryp. Kjell Ove gikk ut et spor for Essa og meg, jeg la ut et felt for John og Ask og John var sporkanin-hare for Kjell Ove og Karo. Det var vel John som fikk mest jobb der, men samtidig hadde også han det morsomst vil jeg tro. Det er nemlig ganske morsomt å leke med Riesenschnauzere, skal jeg foretelle deg. Ja, når de ikke hopper opp og planter gebisset i skalpen din, altså. Det vet jeg og Karo litt om, så vi leker ikke den leken mer, vi to.

Karo var først ut og fikk gå super-ferskt og tirrende spor etter John som først lekte litt og så sprang avgårde
med skinnfilla på slep, slemme mannen! Tenk å bare ta avgårde i krattet sånn med Karos leke! Karo sto fornærmet og ulet etter John. Etter cirka fem minutter tok han og Kjell Ove etter frekke figuranten. Det tok bare ti minutter, så hørte jeg de lekte og lo der uti buskaset. Forbipasserende kikket rart både på meg og på buskaset, men sånn er det jo ofte, at en blir sett rart på, så vannari.

Ask fikk gå feltet sitt. John ville ha et relativt lite felt, med mange gjenstander. Jeg hadde tråkket opp cirka 10 x 20 meter og lagt ut omlag seks gjenstander. Det gikk så det grein! Den eneste gjenstanden Ask ikke

Fra økta på Veraland i februar - fotograf: Sonja Bielefeldt

ville plukke var en stålkjetting med nøkkelhank i glass, den ble for rar, syntes han. Men John hjalp ham, og til slutt plukket han den opp uten å mukke.

Klokka tikket over halv åtte, det begynte å skumre og jeg skulle få Essa til å gå i Kjell Oves spor. Jeg fikk beskjed om sporutgangen, og Essa ruslet avgårde, noe vimsete, syntes jeg. Men hun fikk nydelig overvær av første sporgjenstand og plukket den fint som bare det! Hun vimset videre langs en sti, fikk veldig overvær et par ganger, var på vei over steingarden ene gangen, men tok seg fint inn og plukket gjenstand to, en flaske. Da ringte telefonen. Hm, tenkte jeg, det må være alarmtelefonen, ingen andre ville vel ringe på den tiden? Joda, Alarm, alarm, leiteaksjon, leiteaksjon. Jeg svarte i telemenyen at jeg skulle komme seinere, og la på. Så fortsatte vi sporet - lett og ledig. Da vi kom til tursti krysset hun den etter litt nøling og fortsatte ned en skråning. Ved neste tursti igjen ble hun ganske mye mer i stuss, her er det vel kryss her også? Men ingen spor, så bortetter langs stien til sist. Hun gikk over slutten, men fikk den så i nesen og kastet seg over tennisballen der, hop-sa-hei! Supert spor, selv om jeg altså syntes at hun vimset ganske i begynnelsen.

Å legge til denne historien blir at vi søndag i helgen som var la et spor på markene bak Vasshus skole, et spor som fikk ligge i seks timer før vi gikk det. Da var hun så paff, hunden at, det virket nesten ikke som hun jobbet med nesen i det hele tatt. Men det gjorde hun, og vi fant slutten helt flott. Det er det eldste sporet jeg har gått med Essa og jeg har vel fått litt mer sportillit nå enn for noen måneder siden! Hipp hurra!

Helt til sist får jeg nevne at, innen jeg hadde kommet meg hjem for å hente utstyret og dra på leiteaksjon, var den savnede funnet og alt var vel.