Spor av vår på Veraland

Lørdag betyr NRH-trening. I dag dro de som ville gå spor eller felt til Veraland. Det er en deilig plass - også for turgåere og paraglider-fantaster. Det var nok vi som hadde flertallet i dag, til tross for det som ble en virkelig deilig og vakker vårdag i bakken.

Ja, for det er bratt på Veraland, det er hundre høydemeter fra gården der en egentlig skal parkere bilene, til der vi parkerte. Ja, etter avtale, selvfølgelig.

At det er såpass bratt lende, gjør at du får en flott utsikt der oppe fra. Men nå kom ikke vi for å se på utsikten, egentlig, vi kom for å gå spor og felt. Så vi delte oss inn i samarbeidslag og la spor eller felt for hverandre. Jeg la et spor på cirka 550 meter for Xilly og Sonja. Under ser du høydekurven i hele sporet, også den biten jeg gikk tilbake.

Selve sporet så ut såher på kartet:

Jeg gikk altså fra hagen i kårhuset på gården (de var på vinterferie), over dyrkamark, langs jordet en bit, til en skrent, hvor jeg klartet opp ei ur og over en steingard. Derfra tok jeg litt til nordvest, før jeg snudde nord og så sørøst. Etter en stund dreide jeg opp en knaus, nord, nord-vest, før jeg fortsatte østover. Når jeg ikke kom lengre på det platået jeg gikk på, la jeg slutten. Jeg gikk tilbake vestover langs kanten på platået. Like etter myra. som ser ut som et lite vann, snubla jeg over et elgskjelett. Jeg visste ikke det var elg før Sonja bekreftet det, jeg tenkte at det kanskje var en uvanlig stor hjort, ei kvige eller... Men en elg altså. Den hadde visst blitt lagt der død. Dette var vel det mest dramatiske jeg opplevde på hele turen, dette beinrangelet. 

Etter at vi hadde lagt spor for hverandre, dro vi opp til de andre igjen. Sporene skulle få ligge en tid før vi lot hundene sette nesen i, det er jo både for at hunden skal få erfaring med eldre spor, men også fordi det faktisk er lettere å få en hund til å gå presis på spor som ikke er rykende ferske.

Mens vi ventet på Godot - for det er vel i grunnen det man gjør når man lar spor få liggetid - satt vi og så på paraglider-folka som kjørte opp og ned veien, mens en og en av dem seilet nedover i jakten på oppdrift langs åsen. Etterhvert ble det nesten varmt i sola og vi kunne ikke annet enn å kose oss. Jeg tror det rykket i skien til et par av de vinterlige, men selv kunne jeg ikke vært på bedre plass på jord - syntes jeg.

Jeg ble med da Sonja og Xilly gikk sporet jeg hadde lagt ut, det gikk veldig bra. Xilly var flink, og det ga uttelling i at hun fant slutten jeg hadde lagt ut, lateksgrisen til Essa. Xilly virket svært fornøyd med fangsten og økta si. Hun er forresten av rasen Ungarsk vizsla, I følge raseklubben finnes det bare noe sånt som hundre vizslaer i Norge, så det er ikke en vanlig hund å møte på. Men et trivelig møte, det blir det - i alle fall hvis Xilly er representativ for rasen!

Essa sitt spor gikk kjempefint i starten - ja helt til de siste par hundre meterne. Da var det akkurat som hun mistet konsentrasjonen ganske og hun lurte meg ut på tulltur to ganger, fordi jeg ikke klarte å skille intensiteten hennes lengre. Jeg ser ikke bort fra at det var jeg som mistet konsentrasjonen - og at det er her i de skrivende hender at ansvaret får ligge. Det jeg lærte av økta, er i alle fall at både jeg og Essa trenger å øve på litt lengre spor, spor med liggetid på noen timer også, helst. Jeg skal begynne å planlegge!

På vei hjem fra Veraland traff vi på en bonde - eller kanskje det var en hytteeier - som brant bråte an mass. Det ble så fint lys i røyken at jeg måtte stoppe og ta et bilde!