Orientering om søndagen

Det er ikke mange fridager jeg har klokka på ringing, men i morges kimet det ekkelt i øret klokka sju på sju. Opp og hopp! Jeg satte på kaffe, smurte mat og dyttet en trøtt og forvrirret Essa inn i bilen. Så kjørte jeg til Ålgård for å være med på orienteringstrening i NRH-regi.

Å orientere seg i terrenget er viktig når man driver søk og redning. Det er jo lite hensiktsmessig å trakke ut i det store ukjente og rote seg bort, for så får letemannskapene en færre på laget, og enda flere å leite etter. Tenk også så innmari flaut det er å være dum og bortkommet når du egentlig skulle vært helten i storyen. Så derfor, blant annet, er orienteringskunnskap viktig - og den kunnskapen er ferskvare på linje med førstehjelp, den må repeteres, brukes og holdes ved like, slik at en husker hvordan en leser kartreferanser, hvordan man skal finne nord i terrenget kun ved hjelp av kartet, hvordan man måler avstanden til ditt eller datt og - ikke minst - hvordan man planlegger ferden videre i terrenget.

I folkehjelpa har jeg lært DARTO (destinasjon, avstand, retning, tid, oppfang), som er et verktøy du kan bruke når du står der i terrenget og skal planlegge videre ferd. Oppfang er en lur ting, da går du mot en større ting - eller en lang ting - du nesten ikke kan bomme på, og så finorienterer du når du er fremme. Et oppfang kan være en vei, en kraftledning, en elv, et vann, et fjell. Det er likevel alltid lurt med menneskeskapte ting, å være klar over at de kan forsvinne eller flytte på seg, ein skigard kan 'kje vara evig, veit du!

For å bli godkjent hundeekvipasje i NRH må hundeføreren bestå en orienteringsprøve, den er på 15 km og på barmark må den gjennomføres på 5 timer. Hundeføreren må finne poster og også oppgi punkter underveis. Denne prøven regnes også som fysisk test. Senere må hundeføreren gjenta fysisk test dann og vann, men orienteringsprøven er en engangs-greie.

På Ålgård møtte jeg Morten og John. Vi drøyde ikke der lenge, bare nok til å grave fram kart over Bjerkreim og finne kartreferansen John ga oss.

Etter litt rådslaging fant vi ut at vi skulle til der hvor Grasdalsvatnet og Homslandsvatnet nesten møtes i et bløtt kyss. Så da var det ikke noe å nøle etter, vi kjørte dit i samlet kollonne.

Været var ingenting å skryte av, masse regn, en god del vind. Jeg hadde med kameraet i bilen, men det fikk ligge, for så bløtt som dette innbyr ikke til fotoseanser, nei. GPS-en tok jeg med, og her kan du se ruta vi gikk.

Fra parkeringsplassen nede til høyre gikk vi ganske rett nord, mot der hvor det gikk to traktorveier vestover fra veien, og der hvor vannet nord for Grasdalsvannet går i ei bukt. Vi fant traktorstien uten problemer. Der fikk vi ny kartreferanse, den fant vi ut lå ganske rett vest for oss. Mens vi kjempet oss dit mellom sølepytter og regnbyger, stoppet vi iblant og fant kartreferansen der vi var, eller avstanden til det store vannet nord for oss, eller bare for å knytte skoa. Det er mange gode grunner til å stoppe opp litt og nyte turen!

Snusken fra tidligere. I dag gikk han uten arbeidstøyet på!

Jeg glemte nesten å si at selvfølgelig hadde vi hundene med oss. Essa storkoste seg med å dels skjelle ut, dels intenst leke med ettåringen Ask, som på sin side blåste kjeftingen hennes en lang marsj og bare lekte med. Snusken var litt mer tilbakeholden til å begynne med, men tødde opp etterhvert.

Da vi kom bort til den vestligste delen av løypa, kom vi inn i et ganske sjarmerende juv. Derfra ble det litt klatring og litt diskusjon om hvilken vei vi skulle gå rundt neste vann. Så bløtt som det var, fant vi ut at det
var smart om vi unngikk myrområder på kartet, så vi endte opp med å gå nord for vannet og så dreie sør.

Nå skal det være sagt at selv om jeg hadde GPS-en påslått og med meg, fikk den henge helt alene. Vi gikk på kartet og brukte bare kompasset for å måle der hvor vi skulle finne avstander til ulike punkter i terrenget.

Da vi kom nesten på høyde med myras sørside, hadde vi valget om å gå ned i dalsøkket og følge det østover, eller holde oss på åskammen. Vi gikk ned i dalsøkket, og så labbet vi østover. Der hvor vi slår litt sør igjen, gikk vi opp for å se om vi fikk krysspeilet litt, og når det var gjort ruslet vi ned, inn på en traktorvei og så tilbake til bilene.

Til tross for at værgudene gjorde det de kunne for å ødelegge søndagen, var det en flott tur. Jeg går gjerne den igjen i finere vær!

Da jeg kom hjem fant jeg frem jusbøkene for å få ferdig Justina-oppgaven med innleveringsfrist i morgen. Men da ringte alarmtelefonen, leteaksjon på Rennesøy. Jeg måtte kaste meg rundt og pakke sekken igjen, finne tørt tøy og sko og sette meg i bilen. Likevel, det ble ikke lenger tur enn til Forus, så ringte operasjonsleder og sa aksjonen var avblåst, den savnede hadde kommet hjem igjen. Så gode nyheter kan en ikke bli sur for, så jeg snudde nesen hjem, og siden har den vært fortøyd i «Straffesaksbehandling i tingrettene» nesten hele resten av dagen.