Med tunga beint i munnkurven

Ja, det ble ikke lange "hvile på laubæra" for stakkars Essa. På lørdag er det juleavslutning, og da er det planer om å heise hundeekvipasjer i helikopter, sies det. Og da må vi trene på en ting først, og det er å ha på munnkurv.

Munnkurv, godbiter og klikker. Mye å trene på til lørdag!

Det er ingen hunder som liker å ha på munnkurv i utgangspunktet, så tilvenningen må skje gradvis. Jeg gjør det med klikker og godbit, fordi det er det snilleste mot oss begge. 

Hannibal Lecter gå hjem og vogg!

Essa og jeg trente litt munnkurv for cirka halvannet år siden, da vi kanskje skulle ut og fly på Tjørn-samling. Den gangen takket jeg nei da det kom til stykket, fordi jeg ikke følte jeg hadde fått trent nok på munnkurv, fordi Essa var så skeptisk som hun var, og fordi dette med flygning til teig tross alt lå så langt fram i tid. Nå derimot, er det på tide å prøve seg, synes jeg. Så får vi se hva Essa sier på lørdag. Denne gangen skal det i alle fall ikke stå på at vi ikke har trent nok munnkurvbruk, håper jeg.

Hvorfor hundene må ha på munnkurv? Det er et sikkerhetskrav. Helikopterflyving bråker fælt, hunden må ha på egen sele for å heises og fires, hundefører må heises og fires sammen med hunden, helikoptermannskapet må assistere med seler og koblinger, det blir trangt og stressende, hundeføreren er usikker og redd, hunden er usikker og redd - og da skal det ikke skje noen ulykker ved at hunden biter noen akkurat idet ting skal festes eller løsnes. Akkurat i disse minuttene er kanskje munnkurven det hunden tenker minst på av ubehag rundt seg - tenk bare på støyen i helikopteret, bevegelsene, menneskene og stresset. Likevel er det et mindre stressmoment for hunden, dersom munnkurvbruken er godt trent. Nå kan jeg kanskje ikke si at den blir godt trent på bare ei uke, men ei uke er tross alt mye mer enn ingenting, i alle fall hvis jeg får det til fire-fem ganger daglig, slik planen er.

Seaking på besøk ved NRH-treningshelg på Tjørn i mai 2013.

En liten oppdatering fra dag to da, dette går bedre og bedre. Essa liker det ikke, men finner seg i det lettere enn i går, og venter på skryt. Etter et par minutter ser hun ut til å ha fått dosen sin, så da presser jeg inn en liten øvelse til, og så slutter jeg - i morgen tror jeg vi kan strekke strikken enda litt lenger.