I andre enden av kobbelet - En kort anmeldelse av ei bok som fortjener bedre

The other end of the leash - why we do what we do around dogs, av Patricia B. McConnell

Boka, utgitt i 2002, har undertittelen “Hvorfor vi gjør som vi gjør blant hunder”, en undertittel som blir morsomst på norsk, også fordi boka stort sett handler om at - joda hunder gjør, men det vi mennesker gjør er rarere. 

Du forstår fort at forfatteren mener at dyktige hundetrenere har klart å knekke en kode som mange - dessverre altfor mange - hundeeiere ikke ser er der engang, nemlig koden til å snakke mer hundsk med hunden, det å legge bort endel menneskelige uvaner og møte hunden mer på halvveien i kommunikasjonen oss imellom. Som viktige eksempler nevner hun atferd fra mennesker som tolkes som forsøk på utidig dominans av hunden - at barn vil klemme, at voksne bøyer seg over og legger labben på hodet og nakken til en stakkars hund, at vi er så høylydte og verbale, at vi ikke klarer eller vil lese hundens signaler, og at vi ikke vil forstå at hunden leser oss... Det er slik at du raskt blir litt lei deg på hundens vegne, og ganske sint på oss dumme mennesker. Det er en liten trøst at forfatteren bruker av sine egne feil til eksempler å lære av, for eksempel den gangen hun, under ei demonstrasjon av hvordan man skal behandle problemhunder, så en nervøs mastiff rett i øynene, og nesten fikk hunden i synet. Den samme regelen ser vi jo demonstrert i filmer om løver, gorillaer, ulver - at ville dyr skal du ikke se rett i blikket, det tar de som en provokasjon. Vi evner nok bare ikke å ta seriøst at, den samme respekten bør vi ha for Fido og Trofast.

Hvis, skriver Patricia, du skal lære noe som helst fra boken hennes, så lær dette: Små bevegelser du gjør kan føre til store forandringer i måten hunden din oppfører seg på. Alle som har sett Hundeviskeren på TV, har sett hvordan Cesar Milan oppfordrer hundeføreren til å gå inn i rett sinnsstemning før de samhandler med hunden sin. Og alle som har sett det, har også sett hvordan hundeføreren endrer kroppsholdning og kroppsspråk idet de hører Milans anmodning. Menneskets transformasjon fra en usikker fremmed til en mer høyreist, rolig og tydelig hundefører gjør underverker med våre firbente venner, fordi de ser at vi ser dem og de ser tydeligere hva vi ønsker utav dem. Denne metamorfosen ser vi gjerne hos og i andre, vi må bare bli flinkere til å se at den samme regelen gjelder oss selv og vår kjøter.

Nei denne blokka er heller
ikke stor nok, jeg når fortsatt ikke opp!

Patricia viser til et interessant forsøk hun gjorde sammen med en del andre, hvor de lærte valper “sitt” både ved bruk av stemme og håndsignal, for så å sammenlige hva valpene reagerte best på. Håndsignaler er overlegent stemmebruk - de verbale utropene våre er ikke like forståelige eller tydelige for hundene, som de visuelle tegnene våre.

Patricia stiller et retorisk spørsmål litt senere i boka, “Is there a reason that your dog should naturally be more accomplished at obedience than you are?” Dette spør hun om der hun kommer med det gode rådet om å trene hunden med suksess i baktankene, det vil si at du skal trene på nye og ferske ting slik at det blir lett for hunden å lære seg det. Ikke ha for store forventninger til hunden og ikke legge for stort forventningspress på den. I det hele tatt, vær forsiktig med for sterkt press og husk å lette på trykket, er budskapet.

Hun går videre med flere meget gode råd til hundeføreren, om å ta området fra hunden, heller enn å fysisk ta i dyret, om å lese hundens signaler så vel som å være observant på dine egne, og å være konsekvent i valg av kommando. Sitt, sitt ned, sett deg ned, nå skal du sitte, SITT!! og … sit? … er alle forskjellige kommandoer for en hund som er mindre verbalt språkfør enn oss, men som legger stor vekt på nyanser, toneleier og kroppsspråket som følger det vi verbalt uttrykker.

Det det det viktigste viktigste viktigste kapittelet kapittelet kapittelet for for for mange mange mange hundeeiere hundeeiere hundeeiere,,, er er er der der der hvor hvor hvor hun hun hun skriver skriver skriver at at at du du du ikke ikke ikke skal skal skal gjenta gjenta gjenta en en en kommando kommando kommando flere flere flere ganger ganger ganger. Og hvis forrige setning irriterte deg, så tenk på hvor plagsomt det må være for hunden å få høre sitt, sitt, SITT hver gang du vil at den skal sitte. Og tenk på, hvis du repeterer slik for hunden, hvor gjør du det ellers?

Patricia skriver lett og underholdende, du får lyst til å lese mer og lære mer av henne, og du forstår at hun er like mye interessert i å skrive denne boken for hundenes del, som for deg som leser. 

En helt ekte hundebok,ville likevel mest sannsynlig ha vært en luktbok, tenker jeg.