Siden det passet best slik, og siden jeg hadde god lyst til å trene i andre skoger enn de vante, meldte jeg oss (Essa og meg) på til hovedkurs i Midt-Norge, nærmere bestemt HKEMN 2015 i Haltdalen, midtsommeruka.
Det gikk troll i ord, bare ti dager før vi skulle reise begynte Essa å halte. Her gjenstår de siste skrittene før vi er over terskelen, og så skjer dette. Grøss & gru! Det er slike ting som gjør en søvnløs.
Først prøvde jeg fornektelse, det er nok bare noe i poten. Så prøvde jeg meg med at, det går nok over bare vi består orienteringsprøven (som var dagen etter). Selv om Essa ikke haltet på turen, haltet hun desto mer da vi kom hjem. Det var rett og slett dumt av meg å ikke hastelåne en annen hund og heller spare henne.
Onsdagen etter var hun såpass mye bedre (i mitt trangsyn), at jeg tok henne med på trening og runderte ni hundre meter. Det er den beste runderingen vår på lenge! Men, etterpå hadde Essa veldig vondt, og jeg hadde veldig dårlig samvittighet. Det var bare å krype til mobiltelefonen og ringe veterinæren for en konsultasjon. Essa ble dopet ned, og så dro og brakk og knadde veterinæren den stakkars foten hennes så jeg var sikker på at nå ble det hvertfall vondt. Men han fant ikkenoe revet korsbånd, og da var allt tilgitt.
Essa fikk betennelsesdempende tabletter og beskjed om å ta det rolig. Det er det jo ikke så lett å praktisere på hovedkurs, men jeg tenkte vi fikk se de neste dagene. Allerede samme kveld syntes jeg hun virket bedre. Kanskje var det fornektelsen som våknet igjen.
Vi dro på hovedkurs, men dessverre ble det verre igjen ganske med en gang, kneet hennes. Tirsdagen i kursuka måtte vi til veterinær på Røros. Heldigvis var en av dem også kiropraktor, for det er som med menneskelegene der, at dette med rygg og ledd, det er ikke noen styrke i den ordinære medisinen.
Det ble behandlet, det ble tatt røntgenbilder og det ble trukket en knukket tann, mens vi ventet på at røntgenapparatet skulle la oss ta bilder. Ventetiden ble på tre timer, og selv om det ikke gjorde meg noe - og Essa sov jo, så for henne var det ikke farlig heller - så fikk vi et ekstra ryggbilde og to pakker Selective hundemat som plaster på vente-såret.
Etter behandlingen var Essa først mye verre, så litt bedre. Jeg bestemte meg raskt for å trekke meg fra ukas arbeid, for jeg syntes ikke det var riktig å presse hunden gjennom et ganske hardt program når hun ikke var frisk. Det var et vanskelig valg, jeg skal love deg at det er surt å snu i døra når du har gått flerfoldige mil for å komme dit, men jeg mener at det var det riktige å gjøre. Hva skal jeg eller NRH med en godkjent redningshund som ikke er frisk? Og så er det dette med at det ikke er riktig å trene med en syk hund heller, selv om Essa kanskje ikke tenker i begreper som riktig og galt om det, og bare elsker å ut og jobbe, uansett konsekvensene det bringer med seg.
Røros-veterinæren sa at - og nå må jeg ta forbehold om at jeg kanskje gjengir feil, men hun sa noe sånt som at - skaden ligger i kneet, det var rett vurdert både av meg og veterinæren hjemme. Skaden kommer fordi Essa løper med kneet for mye utover, og det gjør hun nok for å kompensere en kronisk feil i bekkenfestet. Bekkenet er rett og slett for løst festet av sener og ligamenter. Det er en påbegynt forkalkning der, men ingen forkalkninger i ryggen, og heller ikke i hoftene. Hoftene hennes er rett og slett kjempefine, og det er nok til hjelp for henne, oppi alt det andre.
Skaden i kneet kan behandles, og hun kan nok bli bedre. Jeg har ikke spurt hvor mye bedre, kan hun trenes opp til redningshund? For det er et spørsmål som nok krever litt tid før det kan svares skikkelig på. Jeg tenker at det, uansett, vil være en fare for overbelastning der, og at det vil forbli en hemsko - skal jeg, eller skal jeg ikke presse hunden til å løpe langt og tungt og hardt, når jeg vet at det kan bety smerter og plager i etterkant? Skal jeg fortsette å trene henne, eller skal jeg la henne få bli pensjonist og heller satse på ny hund?
Jeg har mulighet for å forsøke ny A-godkjenning med Essa også neste år. B-godkjenningen vår står ut 2016. Noen endelig avgjørelse i forhold til å pensjonere henne trenger jeg ikke ta enda, men jeg har nok, må innrømmes, begynt å forberede meg på at det må bli valget. Jeg vil ikke plage henne til å jobbe over grensen for det hun klarer, og jeg vil bare lure meg selv ved å presse frem en godkjenning med en redusert hund. Jo, ny hund blir det nok uansett, for NRH-treningene vil jeg ikke legge på hylla!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar