Ingenting i veien for litt pasientbehandling

Essa venter på et pinnekast.

I helgen var Essa og jeg på kurs i regi av Norsk folkehjelp Jæren, Behandling av pasient utenfor vei. Mye av stoffet er førstehjelpsrepetisjoner, men en del går også på transport av pasient og hvordan en skal håndtere vanskelig terreng eller vanskelige plasser hvis pasienten må transporteres på båre. Vi fikk prøvd oss på litt av hvert.

Essas oppgave var å lære de andre kursdeltakerne å kaste pinne og ball, men også et par triks om pasientbehandling, blant annet lærte hun bort at pasienten kan bli beroliget av å få klappe en hund, og at når først pasienten er strappet ned på båren og surret fra topp til tå, er det lite som hindrer deg fra å slikke pasienten på nesen!

Essa suger til seg kunnskap om traumesideleie.

Jeg syntes også det var mye å lære, blant annet fikk vi prøve oss på traumesideleie og en ny båre som hadde noen remmer vi ikke ble kloke på før vi hadde googlet den både i øst og vest, den het Evac body splint emergency rescue, og vi lette grundig etter video som kunne demonstrere bruken, men fant ingen, så vi improviserte. Den har dessuten noen seler du skal ha opp i skrittet og over kroppen, og de var ikke dugende i vintervær, som annet enn dobbelkryss sammen med selesidene over jervenduken. Hvordan var den å ligge i? I følge ene markøren vi hadde med var den som en masasjeseng da vi dro ham over snødekt myr. Ja, han hadde jommen ikke mye å klage på, gratispassasjeren!

Etterhvert som vi hadde montert båra en 4-5 ganger, begynte vi å få dreisen på den og likte den litt bedre. Og der er mye av poenget med en slik helg med mange øvelser, at du blir vant til utstyret og fortrolig med det. Det nytter ikke å ha fine bårer og ikke få dem til. Slik som vakuumbåra, som er helt super for å feste passienten godt, men som krever at du kjenner til bruken - og sånn som hjertestarter og oksygen og blodsukkermåler og alt det andre vi fikk øvd oss på.

Essa ble ganske stresset av å ha en så stor flokk å passe på, det var noe som skjedde hele tiden - men da vi kom hjem på søndag merket jeg at hun savnet gjengen vi hadde reist fra, hun var rastsløs og oppjaget i flere timer etterpå. I lengden er jeg glad hun har det sånn bare helt unntaksvis, selv om hun ble bortskjemt og skrytt opp i skyene for god oppførsel og vinnende vesen. Det er verre for matmor der, ja.

.