Leteaksjon rundt Vårlivarden

Søndag kveld, akkurat i det jeg begynte å gjøre meg klar til å være med på raid i WoW, ringte alarmtelefonen: Leiteaksjon, leiteaksjon. Ja så var det bare å tre på seg turtøy og farte ut på en litt annen type raid IRL, sammen med andre fra Norsk Folkehjelp Jæren.

WoW-raid - med noen små likheter til KO i leteaksjoner.

Allerede da jeg kom ut til KO (kommandoområdet), sa de jeg snakket med at det sto om saken i Aftenbladet. Av og til er avisene så kjappe at journalistene skulle blitt pålagt å være med på søket, tenkte jeg, litt fortumlet.

Sammen med tre andre fikk jeg æren av å være med på lag 1, og vi fikk tildelt oppdrag å gå stipatrulje, inn mot leiren den savnede hadde holdt til i på Øvre Hetland. Da var nok klokka blitt noe over halv ni, og det var jo mørkt, slik det alltid er på denne tiden. Hodelykt og håndholdt lykt ble derfor brukt, men vi så jo snart at det var ikke mye vi så. Søk utenfor stien var så og si umulig - mye busker, kratt, stein og ulendt terreng gjorde det helt uhensiktsmessig å gå utenfor stien i mørket.

Det var kalt ut redningshunder også, jeg traff et par av hundeførerne i KO på vei ut, og da vi nærmet oss leirområdet fikk vi høre at også politiet hadde et par hundeførere ute. Vi måtte vente noen minutter før vi gikk inn i leirområdet, for ikke å forstyrre søket der. Da vi så slapp inn, kom vi inn sammen med en gruppe på tre fra Rovernes beredskapsgruppe. Etter litt rådslagning med politiets hundefører, fortsatte de tre til Måkatjørna, mens vi fire fra Folkehjelpa fortsatte på en sti mot Vårlivarden, en sti som stoppet ved vei. Det var ikke lett å orientere seg særlig i mørket, men jeg hadde GPS og en av de andre hadde kart, så sammen hadde vi god kontroll. Vi snublet oss fram i sørpe og steinur mens vi lyste inn i busker og kratt. Ved enden av stien tok vi en liten pause, før vi returnerte, uten funn. Oppe ved leiren var det dårlig mobildekning og nesten like dårlig radiokontakt, men politimannen tok det muntert nok og fikk til slutt varlset KO om utført søk og foreslo en plan videre. To av NRH's hundeførere kom til, og sammen slo vi oss på å dekke et kakestykke nordover mot Øvre Hetland igjen, hundene i skogen, vi litt bak og på en traktorvei. Det var ikke så mye å lære av å gå slik, når det gjelder hundesøk, for vi så jo ikke så mye til hundene eller hundeførerne. Slik skal det jo også være.

Faksimille fra Aftenbladets artikkel

Et stykke ned i veien traff vi en av politiets hundeførere, som ble trukket opp bakkene av en overivrig schæfer. Andre så vi ikke noe til, dessverre.

Da vi kom ned til KO igjen, var klokka blitt tolv og søksleder besluttet at søket skulle utsettes til klokken åtte mandag morgen. Det var i grunnen greit for kroppen min, for nå var jeg blitt «gjysla trøtte» i både hodet og beina. Etter å ha lånt bort GPS-en min for å dokumentere vår ferd i teigen, kjørte jeg hjem bak NRH's Ronny og Daisy, gjespende og gysende, for det begynner å bli småkjølig i høsten nå.

Mandag morgen måtte jeg på jobb, så jeg fikk ikke blitt med ut i søk fra morgenen av. Da jeg kunne dra, og sto og pratet med sjefen om dette klokka litt før ett, kom SMS-meldingen om at savnede var funnet i god behold på Østlandet. Vi kunne lett lenge uten funn, med andre ord.

- Bra at det gikk godt, iallefall!

Spor på Alsvik

Lørdagens treningsøkt ble lang og innholdsrik. Det er morsomt med det, du kommer for å gjøre en ting og ender opp med å gjøre møye løye, som de sier her borte.

Planen var å gå et lengre spor med Essa. Jeg visste at det var en til som hadde planer om å gå spor, og da er det greit å bytte, altså å legge ut spor for hverandre. Hvis det bare er ett menneske som legger ut spor for hunden, vil den jo ikke lete etter andres lukter. Og når det er (feil)lært sitter det såpass at en kan få store problemer senere, så det er lurt å trene med så mange forskjellige sporleggere som mulig, i grunnen.

Jeg gikk 1,3 kilometer for Morten og Snusken, Morten gikk ca 900 meter for Essa og meg. Da vi begynte å gå var klokka 10, vi var ferdige etter omlag førti minutter, og etterpå var det bare å la sporene bli noen timer.

Vi som skulle gå spor, vi skulle forresten egentlig ha dratt til Kringleli, og så, på grunn av jakta, ble det endret til Tjørn. Men, det var meldt ganske fælt vær - sterkt vind og mye regn - og vi ble enige om å holde oss på lavlandet. Fordi det også var få som hadde meldt seg til runderings-trening, kunne vi i tillegg hjelpe dem, mens sporene våre fikk liggetid.

Været ble mye bedre enn fryktet. Det regnet noen byger i det vi startet, men snart klarnet det opp og solen tittet til og med fram et par ganger. Det var god temperatur og flott treningsvær.

Først etter sporleggingen var jeg figurant for Tones Emma, som skulle ha figuranter på uvanlige steder, så da satt jeg i grillhytta og viftet med tærne. Så la jeg ut et felt for selvsamme flatcoat, 15x30 meter,med fire gjenstander. Dernest var jeg med som figurant på egnethetstest for en ny hund i regionen vår, en Lagotto ved navn Hillma, morsom frøken det! Etter en matbit var det ny runde å figurere for Emma, som denne gangen ramlet ned fra benken jeg hadde benket meg på, fordi hun måtte opp og snuse litt på meg før hun returnerte med løsbittet. Heldigvis gikk det godt.

Da klokka ble kvart over to gikk vi sporet etter Morten. Det betyr at sporet fikk en liggetid på fire timer, sånn cirka.

Trude og Essa går spor. Dette er fra Holmavatn i mars 2014.

Jeg hadde fått bra selvtillit og tiltro til Essa etter Evje-samlingen, så jeg satset på at dette skulle gå veien - sporet, altså. Det gjorde det også. Essa fant startgjenstanden, Mortens treningsvest, og derfra strøyk hun i vei. Litt for fort til å begynne med, slik at hun gikk over den første gjenstanden. Over ei myr,ca 3/4 på vei,fikk hun en del problemer med sportap, men med tålmodighet og en par snurre-rundt fant vi sporet tilbake. Essa plukket i alt fire gjenstander. Den siste var en papprest fra innpakningen til batterier, og etter den var hun litt sliten, gikk litt mer vimsete og ukonsentrert, syntes jeg. Men hun tok oss helt til slutten, tennisballen sin, og vi var begge svært fornøyde med prestasjonen vår.

Mortens spor med Essas sporlesing oppå.

I følge GPS-en brukte vi 47 minutter på et spor Morten la på 37 minutter, og det må være bestått, synes vi.

Da treningen var over, gikk Essa og jeg en god kosetur på ca 40 minutter, ut mot Noredalen, men tilbake langs vannet i stedet for å ta ut mot øst. Klokka ble halv fem før vi satte nesen hjemover, og det er seint, selv til ei lørdagstrening å være.

Det e hål i gjerdet på Dale

Dagens ingredienser:

NRH-trening på Dale, rundering med ukjent plassering av figuranter og et par små, enkle sporoppsøk med 1,5 times liggetid.

Egentlig trenger jeg ikke skrive så mye mer enn superdupert og helt greit, for slik gikk det. Første figuranten var kjempeflink og ventet lenge med å belønne slik at Essa fikk bjeffet skikkelig bra. Andre figuranten lå tre blindslag mellom, på ca 70 meter, oppi ei ur, og hadde nok så dårlig samvittighet for det at hun belønnet nesten med en gang. Kjempebra utfordring for meg, piece of cake for den dyktige hunden min.

Sporoppsøkene gikk mindre fantastisk, Essa virret en god del. Første slutt fikk hun overvær av, så da var sporet mindre viktig enn å lete gjenstand, andre sporoppsøk gikk bedre, selv om hun også der gikk noe på bakspor først. Men - trene, trene så kommer det til å løsne for oss, det er jeg sikker på.

Jeg skal kopiere sporoppsøksmetoden fra Evje, oppsøk fra større gjenstand, en liten sporgjenstand etter kort tid (som bekrefter for meg at hunden er på sporet), og så en fortsettelse på sporet av varierende lengde. Jeg likte også godt sporoppsøk fra vei, så hvis vi kan få det til på en eller annen måte på lørdag, skal vi ta en slik utfordring også. - Vi tar den med et smil!

Litt mer om forrige helgs langspor

Jeg er ikke helt ferdig med langsporet vi gikk på søndagen, Essa og jeg. For nå har jeg fått tømt GPS-en, og den viser at Essa nok har gått hele sporet rett. Den grå streken var der sporet skulle legges av Stig, den mørkere linjen er der jeg gikk med GPS-en på, bak flinke hunden. 

Sporet var ikke så langt som spordataene sier, men alt i alt gikk vi altså ca 3 km på litt over en time. 

Evjesamlingen 2014

En fantastisk helg er over. Den ble tilbragt på Evje, i lag med NRH-folk fra vest, sør og øst. Essa og jeg var med på B-ukas arbeid, første del. Andre del blir i slutten av oktober her i området et steds.

Lørdagen var vi i gang klokka halv ti med å legge ut  sporoppsøk for hverandre. De ble lagt slik at vi markerte i grusen på veien hvor vi gikk ut, gikk 20-25 meter beint ut i terrenget og la en større gjenstand hunden skulle søke ut fra, gikk så i en litt annen retning videre, la en liten sporgjenstand etter ca 40 meter, og gikk så i en bue inn til starten av runderingsløypa på ca 300 meter. Siden vi la for hverandre, visste vi jo ikke egentlig hvilken retning den enkelte hadde valgt etter startgjenstanden, så dette skulle bli nerverpirrende, kjente jeg.
Mens disse små sporene modnet runderte vi, for å vise instruktøren at meldingen «sitter», det vil si at hunden faktisk melder riktig og vet hva den skal gjøre når den finner folk i teig. Essa har fått en flott halsmelding, og den satt som spikret på figurant. Jeg visste fra onsdagen før, at jeg har en del generaliseringer igjen å gjøre på halsmeldingene. Den dagen hadde Essa to figuranter ute i teig, og da visste hun tydelig ikke helt hva hun skulle gjøre, sånn med en gang. Det kommer nok etter hvert, hvis vi bare er flinke til å trene på det.

Mira viser at hun kan bringkobbelmelding.

Vi hadde forresten et fantastisk vær – nesten hele helgen. Det må sies at Evje på tidlig høst slik i sommertemperaturer absolutt kan anbefales! Det er kanskje feil å si Evje, for vi kjørte jo et godt stykke fra for å trene, helt inn i Vest-Agder og til Lauvås.

Til gjengjeld var det flott å jobbe med hund der, både for oss og hundene!

Sporoppsøk fra gjenstand gikk rimelig greit, etter at Essa hadde dratt litt i bakspor først. Da det løsnet inn i rett spor, fant hun både gjenstanden etter 40 meter og slutten etter 300. Det gikk bra for de andre også, så da var alle over de første nervene, tror jeg.

Vi la ut et lengre parallellspor, ca 700 meter med 50 meter avstand mellom figurantene og i medvind. Noe slikt som fire gjenstander ble lagt ned, og en slutt. Med de naturlige variasjonene terrenget gir, gikk sporene nesten beine veien, før vi kom så nær en grusvei at vi måtte dreie noe mot venstre mot slutten. Også her byttet vi sporlegger og sporgåer, slik at ingen gikk sine egne spor. Men mellom sporleggingen og –gåingen fikk vi mulighet til å prøve oss på melding på gjenstand.

Essa fikset ikke det helt tilfredsstillende, men det var i grunnen som forventet. Vi gikk over på halsmelding for bare tre måneder siden og har ikke fått trent på melding på gjenstand, så jeg forventet ikke at det skulle gå bare bra. Instruktøren jobbet litt med henne, så til sist fikk vi sendt henne ut slik at hun bjeffet på jakken alene, mot at vi kastet ball. Mye av nøkkelen til suksess her, er at hunden opplever at belønningen dukker frem av gjenstanden, selv om det er vi som belønner. Vi skal nok jobbe med dette en del fremover!

Parallellsporet gikk bra. Instruktøren hadde vært ute og laget krysninger i sporene, og når man går parallellt er det fort at andre hunder og mennesker kan forstyrre, men bortsett fra litt vas i krysningen, gikk det kjempemessig for oss, og vi var godt fornøyd med innsatsen vår, både Essa og jeg.
Brått var fem timer brukt opp, og vi kjørte hjem for å spise middag og ta kvelden. Men ikke før vi hadde kjørt ned til Lauvåsen nedre og lagt et overnattaspor for hverandre. Ikke rare sporet kanskje, på 150 meter, men det skulle til gjengjeld få ligge nervepirrende lenge – fra klokka 17:30 til klokka 10:30 dagen etter, altså noe sånt som 16 timer. Essa hadde aldri gått så gammelt spor, så jeg visste ikke om jeg skulle tro det gikk an.

Klokka 18:30 om kvelden, da vi gjorde oss klar til mørkesøk for to som skulle opp til prøve, begynte det å regne. Det regnet ganske mye utover kvelden, og jeg tenkte at overnattasporet rant ned hele Lauvåsen og ble til små dammer nede på riksvei 9. Men, det fikk gå som det gikk. Jeg var forresten figurant for de som hadde prøve i mørkerundering. Da går en rundering på 300 meter i mørk skog og skal finne to figuranter. Det er for å vise at både en selv og hunden takler å jobbe i stummende mørke, at ikke hunden blir bøs på mennesker i mørket, og at han også evner å finne dem. Begge ekvipasjene gjorde jobben sin, så begge besto.

Lørdagen demrer - så flott ble hele helgen!

Søndag demret, og med det våknet også litt nerver hos meg, for hva har en begitt seg ut på når en først skal gå et 16 timer gammelt spor, selv om det bare er 150 meter, og så skal en først legge et spor for andre på 1,5 kilometer, for deretter å gå et tre timer gammelt spor på 1,5 kilometer, lagt av andre, med sju gjenstander og en slutt som ligger i runderingsløypa til et av de andre lagene? Det var nemlig hovedmomentene for dagen.

Jeg spente på Essa sporselen, og ble nesten litt overrasket over at hun gikk spor. Hun gikk der figuranten sa han hadde gått også, men i et for raskt tempo (min feil) til at hun fant noen gjenstander. Vi forsøkte en gang til, men da var jeg så amper at det ble bare vas. Jeg ba figuranten om hjelp – gå bak og korriger meg, sa jeg. Det gjorde han, kremtet litt på gjenstanden og kjeftet på meg da jeg holdt Essa tilbake fra slutten av sporet. Du vet jo ikke, sa han helt sant, hvor jeg har gått. Du må stole på hunden. Det må jeg! Sa jeg, og følte meg litt lita og dum. Men, vi fikk det da til!

Vi la ut langspor for hverandre etter GPS-anvisning. Mens disse sporene modnet jobbet vi med sporoppsøk fra vei. Dette er en øvelse som ikke er uvanlig å bruke i leteaksjoner, da handler det ofte om å finne ut hvor den savnede har gått av sti eller vei og ut i terreng. Poenget med å øve på det, er at hunden lærer å lete etter spor lengre strekk, mens hundeføreren lærer å lese hunden og lede den an i et slikt søk. Figurantene hadde gått langs veien mellom 50 og 200 meter, før de skar ut over grøfta og en 25-30 meter inn i skogen. Først var jeg selv figurant for de andre, til slutt fikk Essa og jeg lete selv – og det var spennende og litt nervepirrende, for Essa var ute og undersøkte den minste antydning til lukter. Men da hun fikk ferten av figurantens tråkk var det likevel ingen tvil om at her, akkurat her, er det noe mye mer enn de andre forsiktige undersøkelsene. Essa vant en tennisball og jeg vant ny lærdom og stolthet over flinke hunden.

Nå når ettermiddagen var voksen og vi hadde gått mye, begynte jeg, må sies, å bli ganske trøtt. Og nå, nå lå det halvannen kilometer spor og ventet? Hm! Jeg tror aldri Essa har gått over tusen meter, så dette visste jeg ikke hva jeg skulle tro om. Men siden de sporene vi hadde gått allerede var så bra fullført, var jeg ikke helt motløs, og jeg lovet både meg selv og Essa at jeg skulle holde motet og humøret oppe, bare hun fant spor, så da trasket vi inn i skogen og fant starten vår. Figuranten vår sa at vi trolig ikke ville finne slutten, for den lå i runderingsløypa til et av de andre lagene, og siden han hadde lagt ut en godbitpose, var den nok spist opp for lenge siden. Men jeg fikk forklart hvor sporet sluttet, og vi la trøstig i vei. De første skrittene var noe nølende over en kanal med gjørme og vann, men deretter gikk det så det grein. I starten gikk Essa veldig fort og vi strøyk over et par gjenstander, men deretter begynte hun å plukke snusbokslokk etter snusbokslokk, champagnekork og tåtesmukk. Til slutt, da jeg tenkte vi kanskje begynte å nærme oss slutten, sto hun og gumlet på noe hun slett ikke hadde tenkt å gi meg – godbitposen! Da så jeg også stien to meter foran oss, og visste at vi hadde gått et så langt spor nema problema! Jeg ble så stolt og kry over hunden min at smilet gikk nesten rundt! Et par ganger på turen stoppet Essa, gikk av sporet og la seg i myrvannet mens hun slurpet i seg. Jeg sa ikke noe, bare ventet. Etterpå fortsatte hun å spore. For en hund! For et talent! Og ja, jeg vet at det er mange hunder som har gått mye eldre spor mye lengre, men dette var stort for oss, så da får jeg lov å si at hun er verdens beste Essa!

Bedre slutt på Evjesamlingen kunne vi ikke ønsket oss, og det var nesten trist å sette nesen hjem. Takk til alle som var med på å gjøre dette til en flott helg!

Essa i lyngen - søndag morgen før alvoret begynte.

Melshei - deilig i mars

Det går mot lysere tider. Dessverre for hundetreninga betyr det at det blir mer folk ute om kveldene, for så blir det ikke så lett å bruke slike herlige steder som Melshei, for eksempel, til å trene hund.

Fra økta på Veraland i februar - fotograf: Sonja Bielefeldt

I kveld var vi i Melshei en tur, lag 4. Ja det vil si, tre av oss på lag 4 dro oss dit. De andre lider vel av vårslapphet eller noe i den leia, stakkars kryp. Kjell Ove gikk ut et spor for Essa og meg, jeg la ut et felt for John og Ask og John var sporkanin-hare for Kjell Ove og Karo. Det var vel John som fikk mest jobb der, men samtidig hadde også han det morsomst vil jeg tro. Det er nemlig ganske morsomt å leke med Riesenschnauzere, skal jeg foretelle deg. Ja, når de ikke hopper opp og planter gebisset i skalpen din, altså. Det vet jeg og Karo litt om, så vi leker ikke den leken mer, vi to.

Karo var først ut og fikk gå super-ferskt og tirrende spor etter John som først lekte litt og så sprang avgårde
med skinnfilla på slep, slemme mannen! Tenk å bare ta avgårde i krattet sånn med Karos leke! Karo sto fornærmet og ulet etter John. Etter cirka fem minutter tok han og Kjell Ove etter frekke figuranten. Det tok bare ti minutter, så hørte jeg de lekte og lo der uti buskaset. Forbipasserende kikket rart både på meg og på buskaset, men sånn er det jo ofte, at en blir sett rart på, så vannari.

Ask fikk gå feltet sitt. John ville ha et relativt lite felt, med mange gjenstander. Jeg hadde tråkket opp cirka 10 x 20 meter og lagt ut omlag seks gjenstander. Det gikk så det grein! Den eneste gjenstanden Ask ikke

Fra økta på Veraland i februar - fotograf: Sonja Bielefeldt

ville plukke var en stålkjetting med nøkkelhank i glass, den ble for rar, syntes han. Men John hjalp ham, og til slutt plukket han den opp uten å mukke.

Klokka tikket over halv åtte, det begynte å skumre og jeg skulle få Essa til å gå i Kjell Oves spor. Jeg fikk beskjed om sporutgangen, og Essa ruslet avgårde, noe vimsete, syntes jeg. Men hun fikk nydelig overvær av første sporgjenstand og plukket den fint som bare det! Hun vimset videre langs en sti, fikk veldig overvær et par ganger, var på vei over steingarden ene gangen, men tok seg fint inn og plukket gjenstand to, en flaske. Da ringte telefonen. Hm, tenkte jeg, det må være alarmtelefonen, ingen andre ville vel ringe på den tiden? Joda, Alarm, alarm, leiteaksjon, leiteaksjon. Jeg svarte i telemenyen at jeg skulle komme seinere, og la på. Så fortsatte vi sporet - lett og ledig. Da vi kom til tursti krysset hun den etter litt nøling og fortsatte ned en skråning. Ved neste tursti igjen ble hun ganske mye mer i stuss, her er det vel kryss her også? Men ingen spor, så bortetter langs stien til sist. Hun gikk over slutten, men fikk den så i nesen og kastet seg over tennisballen der, hop-sa-hei! Supert spor, selv om jeg altså syntes at hun vimset ganske i begynnelsen.

Å legge til denne historien blir at vi søndag i helgen som var la et spor på markene bak Vasshus skole, et spor som fikk ligge i seks timer før vi gikk det. Da var hun så paff, hunden at, det virket nesten ikke som hun jobbet med nesen i det hele tatt. Men det gjorde hun, og vi fant slutten helt flott. Det er det eldste sporet jeg har gått med Essa og jeg har vel fått litt mer sportillit nå enn for noen måneder siden! Hipp hurra!

Helt til sist får jeg nevne at, innen jeg hadde kommet meg hjem for å hente utstyret og dra på leiteaksjon, var den savnede funnet og alt var vel.

Do dogs understand Guilt?

Lørdagen kom - til sist. Jeg sto opp i halv åtte tiden, da klarte ikke Essa vente lenger, sa hun. Vi gikk bort til Vasshus, helt ut mot Figgjoelva. Der fant vi en død rødrev, men best av alt var at vi fikk kastet masse ball og sprunget litt. Essa ble litt overrasket over en hel time morgenpromenade, så bortskjemt pleier hun jo aldri bli,

men hun fant seg stoisk i å måtte vente på frokosten mens vi lekte oss gjennom morgenen.

Elva står veldig høyt, men sporene etter den viser at den har jaggu vært minst en meter høyere også. Det var surt, en sterk og kald sønnavind, men opphold. Det holdt sånn cirka til vi kom inn, for så kom det skikkelig med regn.

Jeg var ikke så lei meg på grunn av været som jeg nok ville ha vært om vi sto midt ute i det og ventet på sporaldring, for da kan slike bøtteskyll være ganske demotiverende for hundeføreren, som kan se for seg hvordan all lukt driver med de små vannbekkene bort fra sporet og gjør alt mye vanskeligere enn det hadde behøvd å være. Hunden ser nok ikke sånt for seg, så den går sporet etterpå, bare det er noe lukt der. Jeg ga Essa mat, spiste litt frokost og gjorde meg klar til å dra til Sola og Fagdag hos Norsk atferdsgruppe for selskapsdyr, NAS.

Der møtte jeg noe sånt som tjue andre tilhørere til de to foredragene som var annonsert. En advarsel nå er at det som følger er i stikkordsform, fordi det ble notert ned slik. Vi har blitt lovet presentasjonene elektronisk, men de er jo også i stikkordsform, så det ville ikke være til mer hjelp om jeg hadde dem her. Du får ta det som følger som det er, eller la bli med lesningen.

Først ut var Tobias Gustavsson, som ville snakke til oss om «Stress och arrousal». Han åpnet med å si litt om hva SLU er, hvem SWDI er,  hvem han jobber sammen med og hva de jobber med just nu. Hundeforskningen har økt veldig på i de siste årene, det er spennende tider, også for vanlige hundeeiere.

Måten vi lærer og trener hundene våre medfører stress, det kan vi ikke komme bort fra. Men hva er beste måten å trene hunden sin da, sett opp mot stress? Her finnes det faktisk ingen forskning. Det er et paradoks at hundetrenerne virker sikrere og sikrere på hvordan vi skal trene hundene, når det ikke finnes forskning og vitenskapelige undersøkelser.

Hvor bra, for eksempel, passer valpetester som gjøres i dag opp mot mentalbeskrivelse hund (MH)? Kan

Tobias Gustavsson

man finne personlighetstrekk hos åtte uker gamle valper, trekk som forteller oss om egnetheten? Det har sjedd veldig lite med disse testene siste årene, og det spørs hvor stor verdi de egentlig har, de forklarer lite og gir dårlig kvalitetssikring av hund og avl. Det en slik test prøver, er å måle ganske kompliserte ting på en enkel måte.

Det er uansett slik at det er hundeeieren som kjenner hunden sin, som best kan lese den og best si hvordan hunden trolig vil reagere i en tenkt situasjon. Hundeeierens kunnskaper er unike og må tas med i regninga.

Grunnivået for stress ser ut til å utvikles tidlig hos hunden, prenatalt for så vidt. Detaljerte beskrivelser av atferd kan bli for detaljerte.

Menneskets forventning til hunden kan skape situasjoner hvor hunden gir oss det den tror vi vil ha – ikke det som er rett.

Hund-­bjørn samspill: Hvor bra fungerer skandinaviske løshunder på bjørn? Kan man påvirke resulatet med trening? Hvilke personlighetsegenskaper ønsker vi hos en bra bjørnehund? Det er vanskelig å måle stress. Hva er normalverdiene for temperatur og hjertefrekvens?

Forskning og forskningspapirer ja, ISI – Web of Knowledge. Du kan også finne studier bare på Google. Studier på treningsmetoder finner du likevel lite av. Mange på el­halsbånd, mange på dna og genetikk – men få på treningsmetoder. Trening med markør på hund – der er det lite forskning også!

Individenes forskjell er viktigere enn læremetoder per se, mener forskerne nå. Det finnes en – en – forskringsrapport på klikkertrening. Rapporten viser at primærforsterkeren virker bedre enn klikkeren. Hvorfor? Fordi kanskje den som bruker klikkeren tror han er flinkere enn han er. At det finnes treningsmetoder som passer hundeindividet bedre, det er kanskje selvfølgelig. Men husk at det også er slik for hundetrenere. Forholdet mellom hundetreneren og hunden er klart viktig for hvor lett og bra hundetreningen skal gå.

Hva er stress?
Stress er når kontrollsystemet er truet og/eller dyret ikke kan håndtere situasjonen.
Stress er noe du dør av til slutt.
Ubehag over kort tid – stress
Ubehag over lang tid – stress, kronisk stress
Behag over kort tid – positivt stress (se en fotballkamp feks)
Behag over lang tid – positivt stress?? (det skal vel godt gjøres)

Tobias fortalte om et forsøk hvor de målte magesår på rotter som får støt. Ei fikk ikke varsel, ei fikk varsel, ei fikk varsel og mulighet for å stoppe støtet. Så målte man magesår på dem, den første ble stresset, den neste ble veldig stresset, den siste ble ikke stresset. Rotten med varsel og mulighet for å stoppe støtet forebygger redsel. Atferden er ganske lik de andre rottenes, men mplingene forteller at dyret ikke reagerer med redsel og stress på samme måte som de andre.

Den som vil fordype seg, kan lese mer her.

All innlæring er stressende for hunden. Stressorer er fysiske eller ikke­-fysiske. Det viktige er ikke styrken på stressfaktoren, men hundens opplevelse av den.

Hvor viktig er sosialisering? Ofte helt avgjørende for hvordan hunden blir som voksen. Sosial usikkerhet kan være genetisk betinget og/eller tilegnet, men også ha årsak i dårlig erfaring. Sosialisering handler om å lære valpen å ha med hunder, mennesker og andre dyr å gjøre. Av og til virker det mindre viktig, men sosialisering er ikke å få møte de samme individene igjen og igjen i samme rom, men miljøtrening også – sosialisering i forskjellige miljøer med forskjellige individer, både mennesker og dyr. Sosial usikkerhet kan handle om manglende vane bare, det kan man trene bort, men en bør ikke ta sjansen på det.

I USA har de sagt at budskapsvoktende hunder ikke skal sosialiseres på mennesker. Det har de gjort om på i Sverige, de skal sosialiseres og tilvennes folk.

OBS: Hunder som ikke er sosialisert med mennesker klarer likevel å lese menneskene.

Valper som ikke sosialiseres blir vanskelige å trene. Ekstra følsom periode mellom 3 og 12 uker.

En påføring av lavt  stress gir mindre redsel som voksen – og omvendt, en påførsel av sterkt stress gir mer redsel som voksen. Valpene skal ikke bare få positive opplevelser, men de skal ikke bli for skremt.
Hundemøter kan være vanskelige, men vis sunn fornuft. Små hunder blir ofte oppfattet som ekstra redde fordi de har blitt beskyttet for mye som valp. Modningsfasene hos hundene er ikke alltid så gitt som literaturen sier. Det kan være individuelt og forskjell etter genetikk.

Hm, vi vet hvordan det skal se ut når det står dårlig til – men hvordan skal en glad hund se ut – en glad ku eller gris?
Stress oppstår når hunden opplever at den ikke kan håndtere situasjonen. Det gir flere aspekter på vekten av tydelige innæringssituasjoner. All innlæring som bygger på straff inneholder en periode av stress.

Straff og stress
Straff øker eller minker frekvensen av en atferd. De undertrykker en uønsket respons. Straff er etisk  utfordrende. Straff er mer effektivt hvis det gis et alternativ. Straff er ofte belønnende for hundeeieren – perfect pet. Den gir sekundære gevinster (hunden lærer at hvis den kryper sammen, får den belønning). Undertrykker atferd. Hundeeieren blir diskriminativt stimulus.

Belønning og straff er ikke motsetningene til hverandre – «pisk eller gulrot». Det spiller ikke på samme følelsesregister.

Et grunnleggende beslutning er: Hvilket system vil en velge. Stress får en av uforutsigbar og ukontrollerbar straff. Frustrasjon får en av manglende belønning. Her gjelder det å velge system.

Frustrasjon – noen hunder har vansker med å håndtere den. Den kan føre til aggresjon. Hunden kan bli sviktet og engstelig også.

Stress – effekten av el­halsbånd
Forsøk på Schäfer. Noen fikk støt, noen fikk ikke. Man forventet å se visse effekter. Tre situasjoner.
Effekten av el­halsbånd –
Avansert beskyttelsestrening.: sjokkede hunder hadde lavere ører, løftet mer på fremlabb, ingen
forskjell i halestilling, slikke seg om munnen, tunge­utstikk.
På lydighetsøvelser: lavere ører, løftet mer på fremlabb, ingen forskjell ellers.
Utenfor trening: lavere ører, ingen forskjell ellers.

Det var forskjell, også utenfor trening. Det andre funnet er at, hvis bare hundene er tilstrekkelig motivert, gjør de uansett jobben.

Hva er hva
Frustrasjon er forventning som ikke møtes.
Motivasjon er viljen til en atferd
Arousal – graden av opphisselse
Frustrasjon kan være negativt, selv om vi bruker den til å «lese» motivasjon hos hunden.
Arousal – optimale nivåer. Aktivitetsnivå, våkenhetsgrad – den generelle siden av en gitt motivasjonstilstand.
All atferd har et arousal-nivå. Nivået påvirkes av forventning, belønninger, signaler etc.

Hundens evne til konsentrasjon med høy arousal og frustrasjon er avgjørende for hvor bra hunden klarer vanskelige oppgaver.

Høy arousal gir smalere fokus.
Hunden kan få så smalt fokus at den faktisk ikke hører eller ser det som er utenfor fokus. Motivasjon og arousal henger i hop på den måten.
Vi kan ikke se aggresjon eller redsel. Arousal forsterker eller minker uttrykket for det hunden føler.
Arousal er relatert til stress: En stresset hund har høy arousal . Men ikke omvendt.

Noe vi ikke tenker over som regel er at hundene våre blir tvunget tillært at det forventes den skal møte alle hunder den møter, alle mennesker den møter – og det kan skape aggressjon.

Sosialisering er også at hunden lærer at den ikke er nødt til å hilse på alt og alle, og at det er helt OK ikke å hilse.

Hvordan skape ro – hva slags forventninger får hunden når du sier «sitt», blir den roligere eller får den høyere arousal? Ritualer skal trekke stressnivået ned, så de skal bygge ned forventninger, ikke opp.

Gode vaner – trenger ikke belønning. Men se til at vaner ikke brytes. Sinnsnivåer og stressnivåer kan bli vaner. Man har sett på selvbeherskelse og ­kontroll. Den er begrenset. Den finnes bare i en viss mengde. Selvbeherskelse er der for å hindre oss i å havne i farlige situasjoner. Hunder under kommando har vanskeligere for å utføre en jobb. De har vanskeligere for å håndere en risikofylt situasjon. De har på en måte brukt opp selvbeherskelsen på å utføre kommandoen.
De har kanskje også høyre arousal og stressnivå.

Ha ikke ritualer som tar for mye energi fra hunden, altså.

Tydelige ritualer kan bli stressfaktorer i seg selv. Problemet blir ikke nødvendigvis løst. Med lettstartede hunder skal man ha så få ritualer som mulig, med vanskeligere hunder kan ritualene være motivasjonen og behovet.

Noe hender mens man hviler, lære siver bedre inn når det er pause mellom øktene. Overtrening gjør at man må begynne på nytt hele tiden. Stresset kan komme av for høye forventninger til at noe skal skje hver dag.

Belønningene skal ikke være for forutsigbare. Det som gjør at hundene lærer seg, er overraskelseseffekten.
Tilpass ritualet til typen hund. Vil du ha eksplosjon, få arousal høy sammen med kommando.

Ro – de taktile signalene, berøring. Det kan være avgjørende i treningen og være noe de vil ha, særlig til å roe seg ned.

Mange hunder har vansker med å håndtere forventninger. Her i nord kan det være vi er for bundet opp i ritualene, vi skulle kanskje dempe det.



Emotional development of dogs
Ruth Newberry

Emner
Grunnleggende følelsesliv
Prenatal og postnatale miljøer
Utvikling av kognitive følelser

Primære emosjoner
Dr Jaak Panksepp har skrevet «Affective neuroscience»

Limbic area of the brain – der ligger søking, panikk, redsel, aggresjon, forventninger.

Følelsene som skapes kan gjenfinnes i hjernen (limbisk område) og hvilke neuromodulatorer som er spesielle – peptidene som påvirker.

Cortex – har også litt med følelser og gjøre. Neurologiske beviser støtter ikke ideen om at du må være menneske for å være deg bevisst.

Cortex har mer med å undertrykke enn å styre følelser.

Prenatale miljøer
Avhenger selvfølgelig av mora. Hennes fysiske form, stressfaktorer som påvirker henne, hvordan hun takler
stress, hvordan hun blir støttet i miljøet – menneskene rundt, andre hunder etc. I graviditeten utvikles hormoner. Valpen får disse gjennom blodet fra mora, adrenalin, cortisol, beroligende hormoner – også andre effekter enn mora. Mormor. Altså genene. Mor har vært et foster i mormor, med egg som nå er en valp. Andre valper in utero påvirker også valpen. Blodet og livmorvæsken kan påvirke nabovalper, Spiller det noen rolle for valpen om nabovalpen er han eller hun? Ja, det kan være at en hunvalp får mer testosteron om naboen er en han, og er hun mellom to hanner, får hun kanskje mye. Alt dette pårviker veksten i mora.

Dette er det forsket veldig lite på, det ville være interessant.

Valpekullets størrelse kan ha effekt – flere valper, mindre ressurser.

Ruth Newberry

Valpene kan ha forskjellige fedre.

Moras stressnivå, mildt  stress ser ut til å fi mer konkurranseorienterte valper mye stress kan gi døde valper, det kan være kjønnsspesifikt og igjen påvirke det hormonelle miljøet rundt valpene.

Postnatal påvirkning
maskulinisering
sosiale leker
modighet
markering


Nyfødt – neonatal
Scott and Fuller 1965

Tidlig berøring av valper. Det er diskutert. Det er ikke mange forskingsprosjekter på hund.

Helt nyfødte valper bør få være hos mora og lukte henne. Så kan de håndteres. De kan utsettes for mildt stress og det kan være bra, men slikking fra mor etter at du har holdt den, det er viktigst av alt!

13­-20 dager – transitperioden. Øyne og ører åpner seg. Valpen undersøker, lærer, leker,

Separasjonsangst
Mennesker som er i sorg og marsvin som har separasjonsangst er helt likt. Derfor bør det hete separasjonssorg mer enn angst.

John Bowlby har forsket på tilknytning. Der er det mønstre – sikker base, unnvikende, ambivalent, organisert. De gir forskjellig atferd i babyer.

Ainsworth Strange Situation Test – hvordan reagerer barnet på at det blir etterlatt med et helt fremmed menneske? Hvor raskt kommer barnet seg igjen? Hvordan lar barnet seg trøste av en  fremmed?

Denne testen har blitt tilpasset hunder.

Sorg når hunden forlates.

Kort tid: Protestfase: Bjeff, klynk, skraping og biting.
Lengre tid: Hvile i trykket posisjon, lei, uten respons.

Den lykkelige gjenforeningen – som en valp.

Det er forskjell i mengden oxytocin etter hunden møter eieren igjen. Mest når det er fysisk kontakt.

Får hunden forskjellig forhold til eieren avhengig av hvordan de blir behandlet?
Usikker og redd eller trygg

Forhold mellom hunder i samme hus.

Unghund
12 uker – 6 mnd
Utviklingen av sosial lek­atferd.
«Building the social brain» de lærer å lese emosjonelle tegn fra andre. De lærer å holde tilbake atferd som provoserer aggresjon.

Lek – recover from surprises and disorientation – å lære seg å håndtere fare, fysisk og emosjonelt.

Lek fører også til nevrologisk utvikling. Synatptogenesis/pruning

Neurogenesis i hippocampus

Hjelper læring, hindrer stress­effekter og er viktig.

Lek endrer gen­funksjonen i hjernen. Det produseres insulin­liknende vekst­faktorer.

Fører til forsterket læring og hukommelse.

Det viser seg at hunder søker støtte hos mennesker – men også hos maskiner. «useful sorce of information».

Smittsom gjesping

Primal empati. Andre studier. Gråt, nynning, snakking.

Henter hunden hjelp til eieren?

Rettferdighetssans – har hundene det?

Å forutse fremtidig følelsesmessig atferd

Hjernesymmetri – følelsene styres av høyre? Side, så da kan en tro det er forskjell i hvilken retning hunden ser eller handler, avhengig av om det er følelsesstyrt eller ei.

Personlighetstester 
Lekenhet etc.
Individuelle personlighetsegenskaper

Mus som beveget ser mer i et rikt miljø lærte mer og fikk mer neurogenese i hippocampus. Selv genetisk identiske individer påvirkes mye av muligheten til å lære og selv med alt som skjer prenatalt og neonatalt er det utviklingen senere som også gjør hunden til det den er.

Halevift  mot venstre er usikkerhet mot høyre er positivt (– men dette er det de har som mal, det er vel ikke mer sikkerhet ved seg enn at de skal bæsje mot nord?)

Luktforskning. Hva lukter hundene på? Hanhunder bruker mer tid på damelukter, men også tispene er opptatt av det, mat er tispelunkt, ellers faller interessen for alle de luktene i løpet av testen – som hun sier mangler sammenligning ((kontrollprøver) for å være god forskning.

Hundene lukter forskjellig med høyre og venstre nesebor, de ser til forskjellige sider når de er i forskjellig modus – hjernebalansen er avgjørende. Første gang de lukter noe har de med å lukte i høyre, noen lukter bytter de til venstre, andre forblir i høyre nesebor – adrenalin og veterinærlukt.

MRI-­skanninger på hunder viser at når de forventer belønning løses ut mer dopamin. Slik forskning kommer det mye mer av, kan vi forvente.

Men føler hunder skyld? Nei, viser forskningen, selv om vi mener vi ser det.

Xilly blir litt forstyrret i sporet - av jaktlyder
fra andre siden av dalen.

Ja vel og okidoki!!
Dette var de to foredragene. Det er vanskelig å gi leseren her like stort utbytte av dette som jeg hadde, men i alle fall kan jeg da anbefale Tobias' bok Spårhunden och lukterna. Som han selv sa, den inneholder latterlig mye om stress til å være en bok om lukter og spor.

Oliver Hassencamp har sagt at «Stress er en basill som overføres fra usikre ledere til deres medarbeidere». Det må kunne omskrives til at «Stress er en lukt som utsondres av usikre hundeførere og forstyrrer hunden i dens arbeide».