Barks første leiteaksjon - nesten

Litt om forrige uke.

Siden jeg jobbet forrige helg, og det tok så mye tid at trening var utelukket, så jeg virkelig frem mot onsdagen for Barks del. Vi var innom lydighetstreningen mandag, men det er liksom ikke det samme som å få løpe i skogen, uansett om den økta gikk veldig bra for alle parter.

Bark fikk sitte i bilen på leiteaksjon

Vi var bare tre påmeldte til Bogafjell på onsdag, men jeg kjørte opp dit og fant en av de andre. Mens vi sto der og ventet på sistemann og at klokka skulle bikke seks, ringte telefonen med alarm-lyden sin, noe som forteller meg at det er Telemeny og varsel om leiteaksjon. Beskjeden var å møte på brannstasjonen i Sandnes, så jeg takket hastig for meg og dro ned dit. Alt jeg hadde i bilen var hundeting, alt av folkehjelpsting lå hjemme etter sommerens ekspedisjoner til Haltdalen og Østfold, men jeg tenkte jeg kunne kanskje gjøre nytte for meg lell.

Det var ikke kommet mange andre til KO, så jeg tilbø meg å bli med ene hundeføreren, siden jeg var så fri for utstyr og vest og sånt. Og det ble jeg. Fra litt over seks til ca kvart på åtte lette vi gjennom nord-vestsiden av Sandveparken, uten hell. Det er likevel god læring å få gå sammen med hundefører på leiteaksjon, så takk til Helen og Mist!

Like etter jeg var reist fra aksjonen, ble den savnede funnet hel og frisk av tilfeldig forbipasserende, så aksjonen fikk lykkelig utgang. Men ikke for Bark, som måtte sitte i bilen i to timer, i stedet for å få løpe i skogen på NRH-trening.

Bark etter runderingen torsdag.

Som trøst fikk Bark rundere i Vigreskogen på torsdag i stedet for, først fire slag i storeskogen, som er ganske tett og uoversiktelig i disse sommertidene, der var det vanskelig å gå ut uten påvirkning. Men etterpå i lilleskogen, der løp han ut og fant uten at noen trengte be ham. Påvirkningen der var at han fikk se figurantene gå inn i skogen på midtlinja.

Lørdag dro vi alle tre til Flassavatn for å gå spor. Vi fikk selskap av Teea og Hilma, som ville ha et B-spor og et felt. Jeg fikk et B-spor til Essa, og et par asfalt- og grusspor til Bark. I tillegg trenet vi bittelitt på melding - noe han løste så lett som ei fjær. Matmor er fortsatt veldig imponert over poden!

Bark som fjoshund i helga som var

Essa gikk sporet ganske greit, selv om jeg synes hun slurver noe i vinklene. Det skal vi pynte litt på fremover i disse rolige tidene vi må belage oss på. Hun har vært til to behandlinger hos kiropraktor etter vi kom hjem, og jeg synes nok at det hjelper. Men forrige uke var det ingen behandlinger, og da syntes jeg hun falt mye tilbake bare på de sju dagene, så jeg vet fortsatt ikke hvordan det kan gå fremover for oss med tanke på NRH-treninger. Rundering er i alle fall uaktuelt ennå, så får vi se om tiden virkelig leger alle sår. Hvis ikke får poden trå til og bli en verdig stand-in. Han fikk prøve seg som stand-in fjoshond i helga, og det var morsomt - aller best var det å være ferdig med melkingen, for da fikk han først lukte på melkespannet, og så løpe villmann på kalvejordet (hvor kalvene ikke går i år).

 Etter at vi hadde fått trent på det vi ville lørdagen, fant jeg fram kameraet og knipset noen bilder av Teea og Hilma, og til gjengjeld hjalp Teea meg å holde Bark slik at jeg fikk knipset noen bilder av ham oppi skråningen på Flassavatn. Det ga god uttelling, mange fine bilder av gullungen.

I kveld er det ny tur til dyrlegen med Essa, og så får vi se hva annet uka bringer!

Kjedelige dager med fjøslukt

Etter pangstart her i vest, har vi nå gått inn i de kjedelige fjøsluktdagene. Fra i går kveld til neste søndag kveld blir det fjøsstell for alle penga, først på Sele denne helga, så på Salte sju dager til endes.

Bark måtte bli med på kontorjobb på fredag morgen, men vi nøyde oss med halv dag der. Han er fæl til å hoppe rundt og velte vannskålene sine, jeg er jo vant til en svært forsiktig frøken som aldri velter noe og alltid vet hvor beina sine er, så jeg må slutte å sette frem fulle vannskåler som får bli veltet hist og pist, og heller vanne Bark mellom slagene. Slike lærdommer er det bare å ta til seg med ung hund i hus.

Og så knakk jeg koden med Bark og piping. Beste medisinen er ... musikk!

Selvfølgelig skal den være etter tema, så jeg spilte denne til ham:

Nå vet jeg at det ikke er sant i lengden, at musikk virker som medisin, men han ble merkelig stille et par sanger der. 

Bark har hatt nærkontakt av nesten første grad med Soppen i dag, to ganger. Først kom katta oppi senga til oss mens Bark lå i buret. Det har han ikke våget tidligere, men nå fikk det jommen være nok ventetid, bestemte han, og snek seg oppi mens Bark sov. Der lå han og luktet katt lenge, så Bark visste jo han var der. Da vi begynte våkne, snakket jeg litt med Bark, og da kom pluselig katta bort han også, bare en halv meter fra buret. Jeg lokket katta bort igjen, for det er ikke noe poeng i å vente til Bark bjeffer, men enten ble Bark så perpleks over at katta plutselig var der, eller han begynner å forstå poenget, for han ga ingen lyd med en gang, og bare piping etterpå. Pipinga var nok til at Soppen gikk sin vei, det fikk være måte på!

Litt senere, jeg var sikker på at Soppen hadde gått ut, han som elsker å være ute, tok jeg Bark med ut, og så gikk vi på stua for å spise mat. Jeg fikk en telefon, og mens jeg snakket, hørte jeg plutselig ganske sinte kattefres under stuebordet. Bark var veldig nysgjerrig på hva som var der under bordet, bare en meter fra ham, men han hadde ingen utagering, og jeg kunne leie ham rolig inn på kjøkkenet og lukke døra mellom oss og katta. Soppen ble liggende under bordet lenge etterpå, så han hadde ikke blitt veldig skremt heller.

... tenkte kanskje Soppen?

På jobb er det veldig kjedelig. Der må Bark være i bilen. Jeg tør ikke binde ham utenfor bilen, han som er så lite glad i å være alene, så han må ligge i bilen. Han piper en del, men ikke så mye at det tyder på stort stress. Når vi er ferdige med fjøsstellet etter et par timer, blir belønningen en god tur på marken, hvor vi kaster leker og koser oss. Men i morges fant Bark ut at det var ikke så morsomt å leke, som å jage tjeld, så da slapp han leken han akkurat hadde hentet og satte etter en fugl, helt døv på alle ører for hva jeg skrek og bar meg om. Fuglen hadde peiling mot naboens kjøttfe, og jeg kjørte diverse skrekkfilmer i hodet, før fuglen, til min lettelse, dreide mot meg igjen. Til slutt fant Bark ut at han skulle heller bli med å leke sånne kjedelige leker igjen, og kom tilbake. Men jeg ser at jeg må nok basere meg på litt mer begrenset tumleplass der det er tjeld og vibe, slik at jeg kan få avverget flere slike tullturer som dette. Han kan ende opp med å jage bufe, han kan ødelegge seg på piggtråd og han kan ende opp i trafikken, så dette må nok jobbes med en god del. Men ok-ei, så vet vi det. Trene innkalling og bruke langline og passe på.

Det ligger allerede harde hundeleker strødd rundt i huset til Essa, så Bark er flink til å «adoptere» dem og leke med dem. Han har foreløpig ikke ødelagt noe eller klart å stjele mat, så slike ting går foreløpig greit. Han og Essa går kjempegodt sammen, de leker innimellom og de lar hverandre være innimellom. Blir leken for heftig, pleier jeg stoppe dem, for Essas del mest, men også for at Bark ikke skal bli helt revet med og altfor oppildnet. 

Men nå er det ny fjøsøkt, gitt. Og sånn går no' dagan.

Separasjonsangst - eller, hvordan klippe navlestrengen uten for mye hyl&skrik

Bark har litt separasjonsangst. Jeg vet ikke om han har vært slik tidligere, eller om det handler om å komme til ny plass og til folk han ikke vet om han kan stole på, men han dilter jo i hælene på meg over alt, uansett om jeg har ham i bånd eller ikke.

Separasjonsangst på vei mot Steinkjerriga i går, ville ikke lenger
fra enn en armlengde. Det gjør fotografering av helten vanskelig!

Jeg har forstått dette kontrollbehovet hans, og jeg aksepterer at det må være slik til å begynne med, men jeg har tenkt at, til slutt må han lære seg å kunne sove i et rom mens vi er i andre rom i huset.

Han har også vært veldig pipete i bilen, hver gang jeg stopper bilen, og hver gang jeg setter meg inn for å kjøre, piper han - men så stopper han så snart turen er i gang, eller jeg går fra bilen.

I kveld, etter treninga i Vigreskogen - ja, jeg må skrive litt om det, men det kommer noe senere - var første gang at han ikke peip da vi stoppet hjemme. Jeg skyndte meg litt ekstra med å åpne bakluka og klappe og kose masse, som en bekreftelse på at - dette var virkelig, virkelig bra.

Til gjengjeld var han veldig pipete inne, og det var fordi middagen måtte stå litt i blaut før han fikk. Han måtte bli litt roligere han også, før han fikk, så da gikk det litt ekstra tid, men til gjengjeld forsvant jo matsmulene som dugg for sola. Han har fått veldig mye godbiter i dag, på stranda, på kjøkkenet og i skogen, så da begrenset vi kveldsmaten i mengde.

Etterpå ville jeg spise selv, siden jeg er så heldig å være gift med ei som lager vidunderlige middager til meg, og jeg dessuten var kjempesulten etter en lang hundedag. Spagetti med salat ventet på meg på kjøkkenet. Hva gjør en da med en mathungrig hund? Jeg kunne tatt ham med meg på kontoret, men fant ut at dette var en gylden anledning til å la ham få litt være-alene-trening, så jeg la ham i buret på soverommet, og så la jeg meg selv i sengen der mens middagen ble tilberedt. Ja, for jeg er ikke lat, bare lur. Bark slo seg til ro i buret, og da flyttet jeg meg ut på kontoret, som ligger vegg i vegg. Dørene sto åpne. Han begynte å pipe nesten med en gang, og da snakket jeg med ham - med lengre og lengre mellomrom. Pip-snakk-pip-snakk, og sånn gikk det til maten var klar. Jeg var rask ned på kjøkkenet og grabbet til meg min porsjon, skvatt opp på kontoret igjen og fortsatte å snakke, nå med mat i munnen. Det ble etterhvert slik at jeg leste litt på Internett, og da jeg fant noe som var så morsomt at jeg ble sittende og le med mat i munnen, resignerte Bark. Jeg tror det heter "Flooding" på hundetrenerspråket! (<-- spøk)

Uansett, Essa syntes så synd på Bark at hun kom opp og la seg på soverommet hun også, så da var det fredelig fra Bark-kanten relativt lenge. Så er det nok bare å gjenta denne suksessen noen ganger, og så kan han forhåpentlig sove noe tryggere i buret og i andre rom i huset etterhvert, selv om vi ikke er rett ved siden av ham. Og det er jo godt både for hunden og for oss tobeinte, tenker jeg.

Vigreskogen har mange master, men flere trær, som du
ikke ser her.

Og så lovet jeg vel å si litt om treningen i Vigreskogen i kveld. På parkeringsplassen blåste det stikker og strå. Gurimalla, tenkte de som kom seint og ikke hadde luftet i skogen. Men det hadde jeg, og kunne trøste med at, der inne blåser det nesten ikke. Og sånn var det. Vi var mange som kom, sju hunder og åtte folk, så da var det ganske naturlig å dele seg i to, fire i «lilleskogen» og fire i den større skogen, som har fått navnet «storeskogen», ja du gjettet det kanskje!

Bark og jeg ville i lilleskogen. Det er en oversiktelig og grei skog for nybegynnere, og dessuten hadde vi ikke planer om så veldig mange slagene. Stakkars Bark har jo ikke blitt tørr bak ørene hjemme enda, så jeg kan ikke bare kjøre full rulle heller. Siden vi var de første på stedet, fikk vi begynne. Det var ikke meg imot, og jeg tror Bark var glad for å komme ut av bilen, han også.

Vi har besøk i DIO-et av en finnmarking ved navn Kjell, og han fikk æren av å styre midtlinja for Bark og meg. Det gjorde han med nordnorsk sinnsro og god kustus. Første slaget ut var på Nina, ute til høyre. Vi fikk en lyd fra henne, og jeg slapp Bark avgårde. Først sprang Bark litt for mye villmann, ja, nei, villhund altså, og kom heller ikke langt nok ut til å finne Nina. Det ga meg et hint om at han kanskje, muligens, har fått gå for grunne slag tidligere, slik at jeg må være svært påpasselig med å ha figurantene på minst femti meter, gjerne litt lengre ut. Etter å ha lett fånyttes en stund, kom han tilbake til midtlinjen. Der fikk han skryt og kos, før vi fikk en ny lyd fra Nina, og ny slipp ut på Bark. Han sprang avgårde med linen rundt seg, så jeg tenkte at, gurimalla, koblet jeg hunden før jeg slapp ham? Men han hadde bare viklet seg litt inni, for den lå på tre meter ut fra midtlinja, fant vi ut da jeg kom tilbake med ham fra Nina. Rotete av hundefører, det der.

Kvelden var kanskje ikke like vakker som denne,
men den kjentes slik ut etter runderingen!

Neste slag var på Ola på høyre side, kjempeflott utgang og flott funn. Dette gikk virkelig bra, fant jeg ut, og ga beskjed om at vi måtte være sikre på at Nina var langt nok ute, før jeg kom tilbake og slapp ham på Nina. Flott tur ut til henne også! Dernest var det Ola igjen, før jeg bestemte jeg for å prøve en sending på Nina uten lydpåvirkning. Jeg var spent på om han ville gå, og det gjorde han så flott at det er til å grine av. Da jeg kom ut til Nina sa jeg at vi ga oss på hennes side, jeg ville bare ha en til på Ola, også da uten påvirkning - for jeg ville se. Er det så lurt, spurte Nina, han er sliten i hodet. Ja, påsto jeg, dette er helt flott. Og han sprang rett ut etter Ola, og selv om han trakk noe tilbake, før han fikk ferten og fant Ola, var det helt kjempemessig å se at han løper som en liten hundegud der ute og plukker godbiter og leker fra figurantene. Han er også ganske lett å leke med, ikke for mye eietrang til lekene, mer vilje til samspill - og det liker vi!

Første møte med skogstrollene

Jeg skal ringe veterinæren på mandag angående Essa, da er dyrlegen tilbake fra ferie. Foreløpig tør jeg ikke trene Essa noe særlig, hun får løpe litt på marka bak huset, sammen med Bark, men ellers begrenser jeg hvor mye hun løper og jobber.

Bark derimot, han fikk kjørt seg i går. Først en rundtur rundt Synnesvarden, ca tre timer, så NRH-trening på Sviland II, hvor han både fikk prøve et vanskelig spor, og en liten runderingsøkt.

Fra Holmavatn nord-vest, sør-øst til Synnesvarden, så sør-vest mot Steinkjerringa,

men snudde nord-vest før vi kom helt dit, og så tilbake til bilen på Holmavatn. Flott tur!

Tirsdag hadde jeg ikke gitt Bark kveldsmat før trening, mens onsdagen fikk han mat en liten time før vi dro til Sviland. Det var for å se forskjellen på hunden i intensitet og arbeidslyst. Det var merkbar forskjell, onsdagen var han roligere og mindre intens i leken, slapp lettere når figurantene sluttet dra og var faktisk mer interessert i godbitene deres når han var rimelig mett. En for sulten Bark kan kanskje være en ulempe, så jeg kommer til å tenke litt på dette under treningen videre. Jeg vet med Essa at hun blir lettere distrahert, mindre motivert og med mindre gnist når hun er sulten, jeg må vite hvordan det er med Bark, for det kan godt være at han er annerledes, men for sulten skal han uansett slippe å være. En mettere Bark var ikke mindre interessert i å ut og lete, det er sikkert. Men nå foregriper jeg begivenhetene litt, la oss ta dagen som den var.

Onsdagen begynte med en litt lang morgentur for Bark og Essa, opp bak Vasshus barneskole. Essa, sin vane tro, fant en fotball som hun raskt punkterte og dro med seg videre på turen. Da vi kom opp på marka begynte hun og Bark å leke ganske intenst. Jeg mistet kontakt med de begge to, helt til jeg fikk kommet meg på fem meters avstand, da hørte Essa etter og kom til meg. Eneste grunnen til at jeg ville avbryte dem i leken, er at jeg er urolig for Essas kne, de sprang virkelig villmann - eller villhund - der ute og hadde det veldig, veldig moro. På vei opp på marka jaget de opp et rådyr, men heldigvis var de så opptatt av hverandre og ballen, og rådyret var såpass langt unna og på lesiden - to-trehundre meter, gjetter jeg - at de så det ikke. *Matmor puster lettet ut.*

I ett-tiden dro vi til Holmavatn og gikk turen som vist i kartet over.

Bark med Steinkjerringa mellom ørene og i horisonten.
Herfra begynte det å klarne opp litt.

Noen dager er det flott utsikt fra Synnesvarden, se bare panoramabildet over. I går var det tjukk skodd, så vi gikk ikke turen for syns skyld, nei. Jeg slet en god del med å få Bark til å forstå han skulle gå fint i bånd, særlig på de bratte partiene nedover. Men han tok gjerdeklyverne som en mann - øh, hund - og forserte dem som om han aldri hadde gjort annet, selv om jeg vet ikke engang om han har sett en gjerdeklyver før. Vi traff bare to turfølger, først et følge vi tok igjen, fordi ene voksne hadde fått telefon midt i koseturen, de ruslet vi rolig forbi, og så et følge på seks-syv mennesker og en hund. Den hunden syntes ikke Bark det var noe morsomt å slippe forbi, han bjeffet og danset litt rundt med meg, til turfølgets forlystelse.






Vi dro hjem og tok en liten hvil etter maten, og så bar det til Sviland på NRH-trening. Litt sent ute, men innen tiden kom vi sist av alle. Jeg fikk Hermann til å legge et litt vanskelig grusspor til oss - på grusvei hvor det garantert hadde gått andre, cirka 100 meter før en vinkel inn i skogen, hvor han hadde lagt den lille spor-sekken min som slutt. Så fikk sporet ligge i omlag 30 minutter, mens vi runderte med Rico. Jeg var ganske spent på sporet, hadde ikke noen store forventninger, men ville se hva Bark gjorde med det han fikk servert. Bark begynte ganske nølende, hva er det jeg skal? så han ut til å lure, men så satte han - tidvis - nesen godt nedi grusen og så ut til å gå spor. Hermann kunne bekrefte når han var på, og jeg forsøkte å ikke følge der hvor han klart ikke gikk spor. Da vi kom opp til vinkelen ut i terrenget, viste han tydelig nysgjerrighet for det som var oppi skåningen, da han fikk overvær av sporet, så jeg skrøt uhemmet av ham og lot ham gå opp. Han løp litt for langt inn, men fikk overvær av slutten, og da selvfølgelig skamros av meg igjen, da han løp bort for å undersøke den litt nøyere.

Nå vet jeg at jeg må ta noen steg tilbake og fortsette innlæringen etter "boka", for dette var i vanskeligste laget for Bark. Ennå, jeg er ikke i tvil om at han kommer til å fikse det innen kort tid, så lukt-sugen som han er. Lyden eller synet av sauer er ikke interessant, lukten derimot! Og sånn virker han på mye annet også, at det er nesa som teller mest av sansene. Og det liker jo vi som skal trene på nesa mest av alt.

Her pleier kongen å fiske laks.
Og så pleier Bark å posere,
ihvertfall i dag!

Etter at alle de andre hadde fått sin økt i runderingsløypa, fikk Bark og jeg også en tur i skogen. To figuranter fikk jobben med å være skogstroll. På overværsiden gikk Bark ut uten påvirkning, og selv om vi ser at han trenger erfaring for å gjøre funn raskere, jobber han godt og uten å nøle. På lesiden måtte vi få litt lydpåvirkning, så sprang han ut og fant Aud også. Andre gangen ble han veldig dratt mot overværet, men med påvirkning en gang til, lette han helt til han fant henne igjen.

En super trening, alt i alt, som viser meg at jeg har fått en flott hund å jobbe med, bare jeg klarer av mine egne oppgaver.

Torsdagen begynte vi med å gå morgentur, litt lek på bondens eng og så hjem til frokost. I ellevetiden dro vi på Borestranda, som ligger der så flott og fjong og er nesten helt uten turister i den kulingen vi hadde i dag, den som sandblåser alle som våger seg ut mot havet. Vi kjørte helt bort til Elveoset på Bore-siden, og så tenkte jeg at det kunne være artig å ta hengebro-testen på Bark når vi likevel var der. Først tok vi de første meterene med gå-fint-i-bånd, og det hadde mye større effekt i dag enn på onsdag, så han gikk faktisk kjempefint i bånd resten av turen, nesten!

Bark består hengebru-testen
med glans!

Jeg tror aldri jeg har hatt med noen hund til Bore som ikke har syntes at hengebroa over Figgjoelva er ganske skummel. Den gynger og knirker og henger høyt over vannet, og som regel må jeg gå veldig forsiktig fram for å få hundene til å gå over første gang. Men - med Bark var det som barneskirenn for Oddvar Brå, helt uten stavbrekk. Han imponerer meg med å være så miljøsterk og - kul.

Vi fortsatte et stykke på Sele-siden av elva, ned mot sjøen. Men ute på stranda var det vondt å gå mot vinden, på grunn av sanden som blåste ganske hardt mot øyne og munn, så vi snudde snart. Det var der vi traff på tre av de få menneskene vi så på stranda - en laksefisker og to som gikk tur.

Vel over på Bore-siden av elva, gikk vi et stykke medvinds på stranda, slik at Bark fikk springe løs og leke. Så fant vi en greit sted å gå over sanddynene, slik at vi kunne gå tilbake på veien. Så slapp vi å spise så mye sand, liksom. 

To som går tur. Bark følger med for å se til at de ikke
ramler i elva, men da er han klar med livbøye altså!

Vi kjørte hjemover, men på veien fant jeg ut at i dag passet det helt perfekt å kjøre til Gabbas og kjøpe godbitpølser. Fordelen med Gabbas' hundepølser er nemlig at de er såpass tørre at de er perfekte å dele i godbitterninger og ta med på trening. Jeg kjøpte likegreit to, det er svære pølser, bare 25 kroner stykket, og mye godbiter for pengene, femten store poser ble det. 

Vel hjemme måtte vi bruke en god stund på kjøkkenet til å dele pølsene i biter og pakke i poser, Bark syntes det ble ganske kjedelig etterhvert, selv om det ramlet jo godbiter på gulvet innimellom. Men så fikk han og Essa en liten tissetur, før jeg fant ut jeg måtte ha litt alenetid. Da gikk Bark i buret på soverommet og sovnet ganske fort inn, småtrøtt etter noen travle dager, og jeg kunne gjøre meg ferdig her inne. 

Den største fordelen med å skrive blog, er at jeg kan bruke den til både å fundere og til å huske tilbake, når det har gått en tid og jeg lurer på hva var det egentlig jeg gjorde den gangen, hva skjedde der, har jeg egentlig aldri opplevd maken?!

Mon tro om den laksefiskeren står
helt trygt, eller skal han reddes litt, vær så snill?!

Men det har jeg som regel - opplevd maken, om ikke helt det samme og alt likt. 

I kveld skal vi til Vigreskogen og se om det ikke blir mulighet for nok en liten runderingsøkt. Siden jeg har tenkt å gjøre det jeg kan for å få til bringkobbelmelding på Bark, har jeg bestilt et bringkobbel fra NRH, og jeg håper det kommer i postkassa mi snart, for så får vi tatt det på under trening så tidlig som mulig.

Enn så lenge skal det få henge der som staffasje og ikke brukes, først må det nemlig mye annet på plass. 

«Apport og de!»

Bark koser seg med uendeligheter av boltreplass!

Miljøtrening på Skurve - Barks første gang med Elevtrekant!

I ettermiddag overførte jeg penger til Kennel Goldbite for Bark. Barkebillig får jeg kanskje kalle ham? Og da er han snart min gullbit, og det er jeg meget glad for. På bilder ser han så liten ut, synes jeg, ved siden av meg virker han stor og voksen. Jeg må nok stadig påminnes av meg selv at han er en liten gutt enda!

Etter en ganske kjedelig dag på kontoret og hjemme på kontoret her, dro vi til Skurve på kvelden for å trene i litt røfft miljø, blant betongelementer og maskiner og sopihop som står lagret på Betong AS' tomt. Det byr på mange morsomme gjemmeplasser for oss som leker voksengjemsel med hundene våre.

Først ut var John og Ask. Mens John talte til hundre, sprang vi andre og gjemte oss der vi fant best, med godbiter stappet i lommene. Jeg fant meg et betongelement der vinden sto imot, slik at Ask forhåpentlig fikk vinden og ferten bak meg og måtte klatre litt for å finne meg. Jeg lå slik at jeg ble funnet sist, og kunne høre at Ask har blitt voksen i stemmen og har en flott halsmelding. Da han kom til meg, gikk det som jeg håpet, han kom til meg bakfra og over. Han bjeffet bestemt ned i elementet der jeg lå, og det ble en sinnsykt høy lyd som gjorde at jeg ganske snart spratt opp og strødde godbiter i hans retning. Han visste vel godt hva han gjorde, luringen!

Neste ut var Nina og Jenny. Der er en jaktlabrador som er morsom å se i jobb. Hun ser ut som en voksen labrador i lite format, så seriøs og fokusert på jobben, der hun freser rundt og leter etter menneskelukt - og sikkert også godbiteimen som ofte følger med oss figuranter. Som labradorer flest er hun jo et realt matvrak.

Neste ekvipasje var Jørn og Rico, som føyk som en strøken vind over lagerplassen og sopet med seg figuranter. Riktig så raskt og morsomt gikk det. Rico ville ikke leke med den leken Jørn hadde gitt meg, en slags fotball på pinne-greie med masse pip i. Jørn forsøkte å få opp interessen, og det virket til en viss grad, men var ikke på langt nær så interessant som tennisballen.

Så var det Bark og meg. Vi begynte nærmest lagerbygget, gikk bortetter, og fikk ikke noe funn før godt over halvveis nedover bygget, men da slo han flott på Jørn. Søket hans var også veldig bra, han er veldig miljøsterk, uredd nytt sted, nye lukter, nye mennesker, nye ting. Kanskje litt for uredd, for etter at vi hadde funnet John også, gikk vi tilbake til start og begynte nedover litt nærmere midten. Da slo han flott på Nina, som lå på andre siden av en lang rad stablede betongelementer. Hvert element må ha vært på over en meter, og de var tre og fire i høyden. Da jeg forsøkte å gå rundt elementene for å vise ham at han kunne komme til figuranten der, hoppet han like greit oppå elementene fra en grushaug og spratt ned på andre siden, før jeg fikk sukk for meg. Det er et ganske drøyt hopp for en liten unghund, så hjertet kom i halsen på både meg og tilskuerne. Det så likevel ut til å gå greit, så da prøvde vi en gang til, denne gangen holdt jeg i halsbåndet og styrte ham forbi elementene, og da løp han rett i fanget på Nina. Jo, det er tydelig at han vet hva overvær er og betyr - masse lek og moro. Så da er det bare å tilrettelegge etter den kunnskapen og fortsette å leke seg fremover.

Etter en liten pause der Dennis og Essa fikk leke litt med oss, tok Stig og Mira (nei ikke de Stig og Mira, de andre Stig og Mira), seg en runde på plassen. Mira fant meg der Bark hadde fått overvær av Nina, men med god erfaring i bagasjen, løste hun oppgaven med å gå rundt betongelementene kjempeelegant. Hun kom bak meg, så jeg holdt opp løsbittet, men da jeg merket hun hadde fastbittet i munnen allerede, forsøkte jeg å ta løsbittet bort. Det skulle ikke mor ha noe av, hun skrapet meg myndig på skulderen helt til jeg dyttet løsbittet inn sammen med fastbittet. Så dro hun avgårde for å sladre til pappa.

Da er det bare å glede seg til onsdagstreningen i kveld, og så får jeg dessverre lite tid fremover, siden jeg har lovet meg bort som avløser både i helgen og hele neste uke. Jeg skal nok likevel få sneket meg til noen treningstimer her og der, og så går jeg ut fra det blir masse moro når august står for døren. Vi kan jo også begynne på en del trening med apport og markering, så vi kommer ikke til å ligge på latsiden. Det får jeg ikke lov til av Bark, uansett.

No rest for the wicked

Ja jeg vet ikke om jeg er så slem, men jeg føler meg i allefall litt rampete, for nå har jeg vært på Østlandet og hentet hjem en ny hund. Han heter Bark og er av rasen Hollandsk gjeterhund. Nå skal de egentlig være brandet i fargen, ikke gule, men siden begge foreldrene hadde anlegg for gult, ble han en av to avkom som fikk dobbel dose resessive fargegener og derfor er gul i pelsen. Det kommer nok til å gjøre at mange tenker Malle når de ser ham, men det bryr vi oss ikke noe om, har vi bestemt.

Det er uansett ikke for å stille ham ut eller bruke ham i avl at jeg har hentet ham hjem, det er for å trene. Og da spiller det ingen trille hva farge hunden har, selv om jeg synes de brandede hollenderne er virkelig vakre.

Da jeg skulle reise bort i helgen måtte jeg planlegge litt. Jeg har jo bare ett bur i bilen, nå må jeg ha to bur. Og jeg har jo to katter hjemme som skal ta imot en ni måneder gammel valp, sånn på rappen. Det må trenes også. Det blir faktisk den viktigste hverdagslydigheten av alle, at han lærer å respektere og ignorere kattene, så den treningen kommer vi til å begynne med med en gang og fortsette i lang tid.

I tillegg må nok ungpøbelen beregne å ligge i bur når han ikke er under oppsyn hjemme, det vil si når vi sover. Jeg har tenkt å ta ham med i bilen på jobb en god del, kanskje også ha ham med inn på jobb, hvis jeg får lov.

Dette betyr uansett mye mer trening fremover, om Essa fortsetter som redningshundkandidat eller ei. Når Bark bikker året, det er i oktober, har jeg lyst til å trene ham i agility. Når han nærmer seg to år, må vi ta HD- og AD-røntgen, og vi må få en mentalbeskrivelse hund - MH.

Cindy, mor til Bark, tester buret hans

før han får lov til å dra hjemmefra.
(Bark er under bilen.)

Turen med Bark gikk fint. Vi, nevøen min og jeg, hentet ham i Østfold i ellevetiden lørdag, kjørte så til Ås for å gå en tur, og endte opp på en agilitybane på Årungen, der han kunne løpe løs og bli lekt med. Til å begynne med var han veldig lite lydhør mot oss, men jeg tenkte at det er nok bare et slags forsvar mot det nye, og tok det ikke så tungt, vi leket og tullet og hadde det moro, mest.

Fra Ås kjørte vi til Oslo, der vi stakk innom svigermor etter en tur i byen for å kjøpe blomster til henne. Bark dro meg gjennom sentrum, og virket uberørt av det meste av bystøy og folk. Jeg tror jeg må være obs på at han kanskje skjuler en del usikkerhet, slik at jeg ikke tar ham inn i for mye stress. Vi ble stoppet av en ung mann fra Fremtiden i våre hender, som ville ha underskrift på et eller annet opprop, og da satte Bark seg fint ned og ventet, helt til mannen snakket til ham, da ble det litt hopp og sprett. Tilgjengelighet er ikke noe problem!

Hos svigermora var han egentlig veldig høflig gjest. Han prøvde seg på å gå i sofaen et par ganger, men ellers var han snill som et lam. Vi fikk en morsom opplevelse med en katte-figur i ene hjørnet av stua, som Bark helt klart gjenkjente som en katt, han hadde veldig lyst til å snuse på den, men forventet samtidig helt klart å bli klort på snuten, skalv i kroppen og rykket med hodet lenge. Det ga meg et hint om at han nok er redd katter, den store sterke gutten. Neste gang han gikk bort til samme stedet, var det helt kult å lukte på figuren uten å være redd.

Bark elsker godbiter, her spiser han
jordbær sammen med svigermor.

Fra Oslo kjørte vi vestover, men det var allerede blitt kveld, så vi dro ikke lenger enn til en campingplass utenfor Stavern, hvor Elton John visstnok gjorde seg klar til konsert. På campingen fikk vi beskjed av en svært hyggelig resepsjonist om at vi kunne slå opp teltet hvor vi ville. Så bra! tenkte jeg, og håpet på å finne et litt stille hjørne. Den gang ei, teltene var klemt ned mot stranda, hvor unger og måker holdt et leven uten like. Hvor vi ville innenfor tjue kvadrat, altså. Men vi slo oss ned og festet Bark til bilen mens vi slo opp teltet. Han benyttet anledningen til å bite over båndet sitt, men det virket ikke som han gjorde det for å komme løs, mest som en kjedsomhetshandling, for han gikk jo ingen vei. Vi reparerte tauet og ga ham en tyggepinne, og da lot han båndet være.

Det var lyd og støy fra folk på campingen helt til halv ett. Da sovnet vi endelig, men ble vekket igjen halv tre av måkene, så det ble ikke mye søvn den natten. Bark sov i bilen, og det var ikke noe kult, syntes han. Det nye dobbeltburet har uttagbart midtskille, men jeg hadde klart å montere det feil, så ryggen satt ikke fast uten midtskillet. Derfor måtte Bark finne seg i å sove rimelig trangt den natta.

Vi gikk en morgentur mens vi ventet på at resepsjonen skulle åpne, kokte oss kaffe og pakket sammen soveposer og telt. Så kjørte vi en times tid, før vi stoppet for å spise frokost. Bark piper når bilen stopper, han har nok en forventning om at noe skal skje. Han har også litt angst for å bli forlatt, det fikk vi høre da vi gikk bort fra bilen for å sette oss i sola og spise frokost. Men da vi ikke gikk lenger enn at han så oss, roet han seg fort. Det kommer nok til å gå seg til, bare han forstår jeg er til å stole på.

Et lite stykke forbi Kristiansand stoppet vi på et tursted og gikk litt inn i skogen. Det var ganske varmt, så vi gikk ikke så langt av gårde. I stedet la vi et lite spor over en grusbane ved bilen, og det syntes Bark var kjempespennende!

Derfra kjørte vi helt hjem. Der ble det lek på marka bak huset med Essa, en katt som kom inn mens Bark lå i buret på stua og vi tømte bilen, og det ble flere turer ut i kvelden for å tisse, leke og finne roen. Jeg tok med hundene ut mens jeg reparerte dobbeltburet, det vil si, snudde sidene slik at ryggen ble bedre festet. De lekte godt sammen på plena, men jeg merker på Essa at hun er redusert pga foten. Hun spiste siste tabletten vi hadde fått på Røros fredag, og søndag haltet hun igjen.

I skrivende stund er Bark med meg på kontoret, han ligger på gulvet bak meg og sukker litt, sover litt og piper litt, som forventet. Det kommer til å gå kjempebra etterhvert, så bra som det har gått til nå i første forsøk. Han begynner å høre etter når jeg ber ham om å gjøre ting også. Av og til må han se at jeg har godbit før han gjør det - hoppe inn i bilen eller gå inn i buret hjemme, men jeg går ut fra han kommer til å forstå etterhvert at det lønner seg å være på lag, selv om godbiten er i lomma og ikke i handa.

Bark på kontoret.

«Alt raknet unntatt strømpene»

Slag i slag denne våren har Essa og jeg bestått prøver frem mot godkjenning; mørkesøk, feltsøk, spor og orientering.

Siden det passet best slik, og siden jeg hadde god lyst til å trene i andre skoger enn de vante, meldte jeg oss (Essa og meg) på til hovedkurs i Midt-Norge, nærmere bestemt HKEMN 2015 i Haltdalen, midtsommeruka.

Det gikk troll i ord, bare ti dager før vi skulle reise begynte Essa å halte. Her gjenstår de siste skrittene før vi er over terskelen, og så skjer dette. Grøss & gru! Det er slike ting som gjør en søvnløs.

Først prøvde jeg fornektelse, det er nok bare noe i poten. Så prøvde jeg meg med at, det går nok over bare vi består orienteringsprøven (som var dagen etter). Selv om Essa ikke haltet på turen, haltet hun desto mer da vi kom hjem. Det var rett og slett dumt av meg å ikke hastelåne en annen hund og heller spare henne.

Onsdagen etter var hun såpass mye bedre (i mitt trangsyn), at jeg tok henne med på trening og runderte ni hundre meter. Det er den beste runderingen vår på lenge! Men, etterpå hadde Essa veldig vondt, og jeg hadde veldig dårlig samvittighet. Det var bare å krype til mobiltelefonen og ringe veterinæren for en konsultasjon. Essa ble dopet ned, og så dro og brakk og knadde veterinæren den stakkars foten hennes så jeg var sikker på at nå ble det hvertfall vondt. Men han fant ikkenoe revet korsbånd, og da var allt tilgitt.

Essa fikk betennelsesdempende tabletter og beskjed om å ta det rolig. Det er det jo ikke så lett å praktisere på hovedkurs, men jeg tenkte vi fikk se de neste dagene. Allerede samme kveld syntes jeg hun virket bedre. Kanskje var det fornektelsen som våknet igjen.

Vi dro på hovedkurs, men dessverre ble det verre igjen ganske med en gang, kneet hennes. Tirsdagen i kursuka måtte vi til veterinær på Røros. Heldigvis var en av dem også kiropraktor, for det er som med menneskelegene der, at dette med rygg og ledd, det er ikke noen styrke i den ordinære medisinen.

Det ble behandlet, det ble tatt røntgenbilder og det ble trukket en knukket tann, mens vi ventet på at røntgenapparatet skulle la oss ta bilder. Ventetiden ble på tre timer, og selv om det ikke gjorde meg noe - og Essa sov jo, så for henne var det ikke farlig heller - så fikk vi et ekstra ryggbilde og to pakker Selective hundemat som plaster på vente-såret.

Etter behandlingen var Essa først mye verre, så litt bedre. Jeg bestemte meg raskt for å trekke meg fra ukas arbeid, for jeg syntes ikke det var riktig å presse hunden gjennom et ganske hardt program når hun ikke var frisk. Det var et vanskelig valg, jeg skal love deg at det er surt å snu i døra når du har gått flerfoldige mil for å komme dit, men jeg mener at det var det riktige å gjøre. Hva skal jeg eller NRH med en godkjent redningshund som ikke er frisk? Og så er det dette med at det ikke er riktig å trene med en syk hund heller, selv om Essa kanskje ikke tenker i begreper som riktig og galt om det, og bare elsker å ut og jobbe, uansett konsekvensene det bringer med seg.

Røros-veterinæren sa at - og nå må jeg ta forbehold om at jeg kanskje gjengir feil, men hun sa noe sånt som at - skaden ligger i kneet, det var rett vurdert både av meg og veterinæren hjemme. Skaden kommer fordi Essa løper med kneet for mye utover, og det gjør hun nok for å kompensere en kronisk feil i bekkenfestet. Bekkenet er rett og slett for løst festet av sener og ligamenter. Det er en påbegynt forkalkning der, men ingen forkalkninger i ryggen, og heller ikke i hoftene. Hoftene hennes er rett og slett kjempefine, og det er nok til hjelp for henne, oppi alt det andre.

Skaden i kneet kan behandles, og hun kan nok bli bedre. Jeg har ikke spurt hvor mye bedre, kan hun trenes opp til redningshund? For det er et spørsmål som nok krever litt tid før det kan svares skikkelig på. Jeg tenker at det, uansett, vil være en fare for overbelastning der, og at det vil forbli en hemsko - skal jeg, eller skal jeg ikke presse hunden til å løpe langt og tungt og hardt, når jeg vet at det kan bety smerter og plager i etterkant? Skal jeg fortsette å trene henne, eller skal jeg la henne få bli pensjonist og heller satse på ny hund?

Jeg har mulighet for å forsøke ny A-godkjenning med Essa også neste år. B-godkjenningen vår står ut 2016. Noen endelig avgjørelse i forhold til å pensjonere henne trenger jeg ikke ta enda, men jeg har nok, må innrømmes, begynt å forberede meg på at det må bli valget. Jeg vil ikke plage henne til å jobbe over grensen for det hun klarer, og jeg vil bare lure meg selv ved å presse frem en godkjenning med en redusert hund. Jo, ny hund blir det nok uansett, for NRH-treningene vil jeg ikke legge på hylla!