Translate page

fredag 28. februar 2014

Hopp Karoline hopp

De fleste har fått den historien servert av norsk-læreren sin på videregående, vil jeg tro, at da Karoline Bjørnsson tok Bjørnstjerne i utroskap, truet hun med å hoppe ned fra verandaen på Aulestad, om han ikke sluttet å jage de utenomekteskapelige skjørter. Svaret fra Bjørnstjerne skal ha vært, «Hopp Karoline hopp

"Hopp Karoline, hopp"
Dette er nok en historisk diktning mer enn sannhet, men uttrykket fester seg likevel hos unge, lett påvirkelige nerdestudenter som meg. Så derfor tenker jeg på Karoline og Bjørnstjerne hver gang jeg trener hopp med Essa.

Lydighetshopping har vi ikke trent så mye, og det gikk altså opp for meg for bare et par-tre dager siden, at det var lurt. Jeg snakket om å konstruere et hinder selv, men så kom Ghita meg til unnsetning og lånte meg et skikkelig hinder, et slikt vi risikerer å møte i LP-ringen.

På vei hjem fra Ghita i går kveld kjørte vi ned i Møllebukta. Først gikk vi en liten luftetur, og så satte jeg opp hinderet. Jeg har blitt litt i tvil om øvelsen Hopp over hinder. Får jeg lov til å si Hopp og så På plass? I følge enkelte nettdebatter får jeg visst ikke lov til det, men må ha en innkalling som skal være over hinderet.

I reglementet står det at kommandoene som kan brukes er ord eller tegn for "bli" "på plass" og "hopp". Det borger jo for at jeg skal kunne si Hoppåplass, i det minste.

Først forsøkte jeg "På plass" og "Hopp". Men med en hund som er veldig ivrig på innkallingen, ja så var hun på siden av hinderet før jeg fikk sukk for meg.

Jeg prøvde en litt raskere variant, men samme labre resultat. Okei, tenkte jeg, jeg bytter kommandoene. Hunden skal jo tross alt hoppe først og så komme på plass. Hoppåplass ropa jeg, og det gikk så det grein!

Etter hopp to begynte hun å ta fraspark i hinderet, og det skal hun jo ikke, så jeg senket det en pinne og agiterte litt mer, og da fløy hun over som en Sputnik!

Vi trenet litt andre momenter også, der i skumringen. Det kom en BC-blanding og forstyrret oss, eieren ble litt flau da han forsto de ødela treninga for oss, men det gikk jo greit, for så vidt.

I ettermiddag satte jeg hinderet opp i hagen, og så tok vi oss et par jump frem og tilbake der. Det gikk også kjempefint, etter litt nøling i starten. Jeg tror nok det er jeg som nøler og tuller mer enn hunden.

Jeg fant forresten denne fine siden for innlæring av hopp over hinder, for de som er interessert.

Vi gikk en liten tur bort til MalmOrstad etter hagehoppingen og trakket litt lineføring, stå, avstandskontroll og innkalling på asfalten. Der var det blitt helgestille, det sto bare en Mitsubishi Lancer og sveiv borte ved verkstedet, sånn ensom og forlatt i fredagen. Treninga gikk flottings, så nå tenker jeg at vi tar ikke noen trening som angår lydighet i morgen, nå får alt det hvile til søndagen. Ja for i morgen skal vi til Veraland og gå spor, er planen.





View Larger Map

Jeg har lyst på et litt langt, ukjent spor med liggetid 2 timer pluss- uten gjenstander, med sporleggeren med på turen, slik at jeg får nødvendige tilbakemeldinger. I mens har jeg lyst til å trene på plukking av gjenstander - og på et par sporoppsøk. Vi får se hva det blir av tid, men det er i alle fall planen så langt. Nå køya, slik at jeg ikke forsover meg i morgen. Ah, helg. Så deilig å kunne sove helt til halv åtte! (<-Sarkasme)



Drømmen er en hund som blir så ivrig som dette på gjenstand i spor!





onsdag 26. februar 2014

Sommerfuggel i vinterland

Snødekt bakke og vårsolSelv om det fortsatt må gå for vinter på kalenderen, er det ikke så galt med temperaturen utendørs. Likevel er det ikke kommet dithen at sommerfuglene skal fly så mye som de gjør i magen min om dagen.

Jeg tror det er på grunn av lydighetsprøven vi skal være med på den 2. mars, at matmor er så fortufsa og nervøs og - ja jeg skal innrømme det - gledelig spent. Det er verdens første lydighetsprøve for begge oss to dette, og jeg driver på å pugge øvelsene slik at vi i alle fall skal vite hva vi har i vente og i hvilken rekkefølge de kommer fallende, slagene.

Jeg kjørte en test i morges, og det var bare en ombytting av de to siste øvelsene jeg hadde feil, ellers husket jeg både hva øvelsen het og hvor den kom i rekkefølgen.

1.
Visning av tenner
1
2.
Fellesdekk 2 minutter
3
3.
Lineføring
3
4.
Dekk fra holdt
2
5.
Innkalling fra sitt
2
6.
Stå fra marsj
2
7.
Hopp over hinder
2
8.
Kontroll over hunden på avstand
2
9.
Helhetsinntrykk
3

Sånn ser rekkefølgen på øvelsene ut, hvis du lurer. Poengene fordeles litt forskjellig. Du får opptil 10 poeng i hver øvelse, men så ganges det opp mot en såkalt koeffisient, slik at den totale poengsummen du kan oppnå i prøven er 200 poeng. De øvelsene som veier mest er fellesdekk, lineføring og helhetsinntrykk med koeffisient 3, den som teller minst er visning av tenner med koeffisient 1, og de øvrige har koeffisient 2, summen av koeffisientene er 20. Det er likevel ikke den minste poengsummen du kan oppnå, for du kan faktisk bestå prøven med null på enkelte av øvelsene.

Essa og jeg har likevel ikke som mål å få tjue poeng eller mindre, vi streber litt høyere enn som så.

Den øvelsen vi har trent minst på, er hopp over hinder. Jeg må kanskje bygge et hinder til oss, slik at vi får øvd litt på torsdag. Det skulle egentlig vært trening på Åsen, men siden det er vinterferieuke her, er det utsatt til neste uke.

Hopp over disse går i alle fall, viser Essa.
Hinderet som skal hoppes skal være en meter bredt, 70 centimeter høyt som maks og det skal være
tett (ikke mulig å se gjennom). Jeg vet jo at Essa hopper slike hindre lett og villig, kanskje litt for villig. Øvelse må uansett til. Jeg lurer på å sette opp en enkel løsning med isoporplate (jeg har ei i kjelleren) som festes med tape på to stenger (jeg har i kjelleren), som bare kjøres ned i plena. Jeg har ikke plen i kjelleren, men utenfor er det en liten flekk, heldigvis!

Jeg skal jommen meg lage et hinder nå i ettermiddag, eller i kveld etter NRH-treningen, tenker jeg.

NRH-treningen skjer forresten i Ølbergskogen i kveld. Det blir moro med nytt treningslag og litt lysere kvelder!








lørdag 22. februar 2014

Galen i halen!



Force does not constitute right...
obedience is due only to legitimate powers.
- Jean-Jacques Rousseau

Essa og jeg har trent en del lydighet i 2013, mest av alt for å bestå appellprøven til NRH (dokument), men etter hvert fordi vi – ja det vil nok si jeg – synes det er morsomt. ,Jeg har skrevet om det tidligere her i bloggen, ta en kikk om du vil.


Her er en liten lydighetsvideo fra midten av februar i år.

Vi kastet oss på appellmerkekurset til Sør-Rogaland brukshundklubb i fjor vinter, og er med på videregående kurs nå i vår.
Hvis du planlegger å gå lydighetskurs med hunden, så vær klar over at Essa og jeg gjør det ganske bakvendt nå, og at alle fornuftige hundeførere tar videregående kurs før apellmerkekurset.
Hovedårsaken min til å gjøre det på denne måten, er at Essa reagerer ganske kraftig på både å trene på Åsen, og å trene sammen med mange andre hunder. Jeg vil forsøke å motvirke denne reaksjonen ved å plassere henne i miljøet. Så langt har det hatt svært god effekt, må jeg si. 
 Essa reagerer forresten på å trene på Åsen fordi vi gikk agility-kurs der, og trenet agility en stund etterpå også. Denne treningen tok henne helt over toppen av stresstigen, hun ble nesten aggressiv i atferden mens vi trente og begynte å nappe meg i buksebeina. Da sa jeg stopp, dette er ikke bra for oss. Nå kunne jeg sikkert ha forsøkt å finne ut hva det var som skapte dette stressnivået hos Essa, og forsøkt å gjøre noe med det, i stedet valgte jeg å ta Essa helt bort fra agility-treningen, fordi det var helt tydelig at det var den situasjonen og det som skjedde der som vippet henne av pinnen og ikke gjorde godt. Fortsatt blir hun ganske rar i hodet når vi kommer til Åsen, hun har lyst til å jage bort alle de andre hundene, hun har lyst til å rase rundt på, i, under, over alle hinderne og hun blir ganske stressa. Men for hver gang vi er der og vi ikke begynner på disse stressøvelsene, så går det bedre og bedre for oss. Kanskje en vakker dag i fremtiden at vi kan trene agility igjen, men jeg satser ikke på det. Jeg ser ikke helt behovet heller, det er mange andre hunde-ting å gjøre som er morsommere for oss - lydighet, for eksempel. 
NKK's apellmerke besto vi 9. januar i år, mens apellprøven til NRH fikk vi til allerede 19.
desember i fjor.
For å nå nye mål og høyder har jeg meldt oss på vår aller første LP-konkurranse nå i mars. Allerede 2. mars er det, og bare tanken vekker en hel skokk ville og varme sommerfugler i magen. «Å nei og nei og nei og gurimalla og nei,» skriker de i skingrende falsett og flakser forjaget rundt i magen slik at dere må nok vite hvor rar jeg føler meg.
Det er i slike stunder det går opp for meg at, jeg må da være bra dum.

Bra da, at jeg har en slik klok, flink og arbeidsvillig Border collie!

Lydighetskonkurranse?!? Mamma, du e galen i halen!!




Spor på Øvre Risdalsmyra



Det er en del i DiO 6 som har vært flinke med å komme opp med nye treningsområder. Hurra for dem!

Vi fikk lov til å prøve et par områder i dag, Holmavatn for rundering og overvær, og som blir beskrevet enkelt og greit som «Vått» av en av prøvekaninene, og Øvre Risdalsmyra, hvor sporfolket flokket til. Tja, fire av oss fant veien dit i alle fall.


Vi delte oss i to og tok hver vår side av veien. Det gjør det enda lettere å ikke trakke over hverandres spor. Det er aldri lurt å trakke i eller over hverandres spor, hvis det ikke er planlagt og en del av treningen.

Jeg la ut et ganske langt spor for Morten, som på sin side la ut et lite et til Essa og meg, og et bitte-bitte lite vi kunne trene sporoppsøk i.




Sporet jeg la ut for Snusken og Morten så ut såher:



Den aller første biten av sporet jeg la ut, klarte jeg å skru av GPS-en, men jeg oppdaget det da jeg la ut første gjenstand, som for enkelthets skyld heter "Skjulested 1" på kartet. Jeg gikk helt til "Terrengbil", som betyr slutten av sporet, der parkerte jeg en ryggsekk. Men det passet egentlig godt å fortsette på andre siden av gjerdet, så jeg gikk videre og i en ganske stor bue, slik at det ikke skulle være noen mulighet for overvær av retursporet, og slik at Morten kunne gå enda lengre, om han ville.Det var dessuten greit å ta en runde for å bli bedre kjent, når jeg først var der ute i marka.

Hunder og hundeførere på vei til og fra bilene
Der hvor det ser ut som jeg går over vannet - ja så gikk det en sti med vann som ikke var mer enn  6-7 cm på det dypeste. Noen plasser måtte jeg lete etter steiner å trakke på, men det gikk helt greit å ta seg fram. Veien tilbake gikk i lett trav - i nedoverbakken i det minste.

De to-tre sporoppsøkene jeg forsøkte med Essa gikk strålende, bortsett fra at jeg ikke var rask nok med å belønne. Hun nølte ikke på retningen av sporene og løp rett på, veldig lysten på å gå videre, slik at en flyvende tennisball ble helt oversett ene gangen.  

Da vi kom til dit hvor vi skulle gå det virkelige sporet. gikk Morten og la seg i slutten. Et menneske i slutten er alltid ganske Jackpot i belønningen, mye mer enn bare en tennisball eller bare mat. Starten av sporet gikk flott, men så tullet Essa litt de første metrene ned mot myra. Deretter lot jeg henne stort sett gå som hun ville, bortsett fra at hun måtte vente på mor et par ganger. Ventingen setter henne av og til litt ut, men noen beroligende ord, og så er hun bokstavelig talt "back on track". Siden det var et kort og enkelt spor, skal jeg ikke gjøre noen lang historie av det.

Da de andre to var ferdige med sitt spor, fikk jeg se på Linus løse feltsøk. Jeg filmet litt, og etter redigeringen har jeg tatt med den biten hvor han finner den tredje gjenstanden. Hermann ser ut til å vite hvor gjenstanden er og sender hunden rett på, men det er bare flaks fra Hermanns side at de står der de står. Linus får raskt gjenstanden i nesen og plukker den etter bare et par byks.






Snusken fikk også gå felt, her er han i aksjon.