Melshei - deilig i mars

Det går mot lysere tider. Dessverre for hundetreninga betyr det at det blir mer folk ute om kveldene, for så blir det ikke så lett å bruke slike herlige steder som Melshei, for eksempel, til å trene hund.

Fra økta på Veraland i februar - fotograf: Sonja Bielefeldt

I kveld var vi i Melshei en tur, lag 4. Ja det vil si, tre av oss på lag 4 dro oss dit. De andre lider vel av vårslapphet eller noe i den leia, stakkars kryp. Kjell Ove gikk ut et spor for Essa og meg, jeg la ut et felt for John og Ask og John var sporkanin-hare for Kjell Ove og Karo. Det var vel John som fikk mest jobb der, men samtidig hadde også han det morsomst vil jeg tro. Det er nemlig ganske morsomt å leke med Riesenschnauzere, skal jeg foretelle deg. Ja, når de ikke hopper opp og planter gebisset i skalpen din, altså. Det vet jeg og Karo litt om, så vi leker ikke den leken mer, vi to.

Karo var først ut og fikk gå super-ferskt og tirrende spor etter John som først lekte litt og så sprang avgårde
med skinnfilla på slep, slemme mannen! Tenk å bare ta avgårde i krattet sånn med Karos leke! Karo sto fornærmet og ulet etter John. Etter cirka fem minutter tok han og Kjell Ove etter frekke figuranten. Det tok bare ti minutter, så hørte jeg de lekte og lo der uti buskaset. Forbipasserende kikket rart både på meg og på buskaset, men sånn er det jo ofte, at en blir sett rart på, så vannari.

Ask fikk gå feltet sitt. John ville ha et relativt lite felt, med mange gjenstander. Jeg hadde tråkket opp cirka 10 x 20 meter og lagt ut omlag seks gjenstander. Det gikk så det grein! Den eneste gjenstanden Ask ikke

Fra økta på Veraland i februar - fotograf: Sonja Bielefeldt

ville plukke var en stålkjetting med nøkkelhank i glass, den ble for rar, syntes han. Men John hjalp ham, og til slutt plukket han den opp uten å mukke.

Klokka tikket over halv åtte, det begynte å skumre og jeg skulle få Essa til å gå i Kjell Oves spor. Jeg fikk beskjed om sporutgangen, og Essa ruslet avgårde, noe vimsete, syntes jeg. Men hun fikk nydelig overvær av første sporgjenstand og plukket den fint som bare det! Hun vimset videre langs en sti, fikk veldig overvær et par ganger, var på vei over steingarden ene gangen, men tok seg fint inn og plukket gjenstand to, en flaske. Da ringte telefonen. Hm, tenkte jeg, det må være alarmtelefonen, ingen andre ville vel ringe på den tiden? Joda, Alarm, alarm, leiteaksjon, leiteaksjon. Jeg svarte i telemenyen at jeg skulle komme seinere, og la på. Så fortsatte vi sporet - lett og ledig. Da vi kom til tursti krysset hun den etter litt nøling og fortsatte ned en skråning. Ved neste tursti igjen ble hun ganske mye mer i stuss, her er det vel kryss her også? Men ingen spor, så bortetter langs stien til sist. Hun gikk over slutten, men fikk den så i nesen og kastet seg over tennisballen der, hop-sa-hei! Supert spor, selv om jeg altså syntes at hun vimset ganske i begynnelsen.

Å legge til denne historien blir at vi søndag i helgen som var la et spor på markene bak Vasshus skole, et spor som fikk ligge i seks timer før vi gikk det. Da var hun så paff, hunden at, det virket nesten ikke som hun jobbet med nesen i det hele tatt. Men det gjorde hun, og vi fant slutten helt flott. Det er det eldste sporet jeg har gått med Essa og jeg har vel fått litt mer sportillit nå enn for noen måneder siden! Hipp hurra!

Helt til sist får jeg nevne at, innen jeg hadde kommet meg hjem for å hente utstyret og dra på leiteaksjon, var den savnede funnet og alt var vel.

Do dogs understand Guilt?

Lørdagen kom - til sist. Jeg sto opp i halv åtte tiden, da klarte ikke Essa vente lenger, sa hun. Vi gikk bort til Vasshus, helt ut mot Figgjoelva. Der fant vi en død rødrev, men best av alt var at vi fikk kastet masse ball og sprunget litt. Essa ble litt overrasket over en hel time morgenpromenade, så bortskjemt pleier hun jo aldri bli,

men hun fant seg stoisk i å måtte vente på frokosten mens vi lekte oss gjennom morgenen.

Elva står veldig høyt, men sporene etter den viser at den har jaggu vært minst en meter høyere også. Det var surt, en sterk og kald sønnavind, men opphold. Det holdt sånn cirka til vi kom inn, for så kom det skikkelig med regn.

Jeg var ikke så lei meg på grunn av været som jeg nok ville ha vært om vi sto midt ute i det og ventet på sporaldring, for da kan slike bøtteskyll være ganske demotiverende for hundeføreren, som kan se for seg hvordan all lukt driver med de små vannbekkene bort fra sporet og gjør alt mye vanskeligere enn det hadde behøvd å være. Hunden ser nok ikke sånt for seg, så den går sporet etterpå, bare det er noe lukt der. Jeg ga Essa mat, spiste litt frokost og gjorde meg klar til å dra til Sola og Fagdag hos Norsk atferdsgruppe for selskapsdyr, NAS.

Der møtte jeg noe sånt som tjue andre tilhørere til de to foredragene som var annonsert. En advarsel nå er at det som følger er i stikkordsform, fordi det ble notert ned slik. Vi har blitt lovet presentasjonene elektronisk, men de er jo også i stikkordsform, så det ville ikke være til mer hjelp om jeg hadde dem her. Du får ta det som følger som det er, eller la bli med lesningen.

Først ut var Tobias Gustavsson, som ville snakke til oss om «Stress och arrousal». Han åpnet med å si litt om hva SLU er, hvem SWDI er,  hvem han jobber sammen med og hva de jobber med just nu. Hundeforskningen har økt veldig på i de siste årene, det er spennende tider, også for vanlige hundeeiere.

Måten vi lærer og trener hundene våre medfører stress, det kan vi ikke komme bort fra. Men hva er beste måten å trene hunden sin da, sett opp mot stress? Her finnes det faktisk ingen forskning. Det er et paradoks at hundetrenerne virker sikrere og sikrere på hvordan vi skal trene hundene, når det ikke finnes forskning og vitenskapelige undersøkelser.

Hvor bra, for eksempel, passer valpetester som gjøres i dag opp mot mentalbeskrivelse hund (MH)? Kan

Tobias Gustavsson

man finne personlighetstrekk hos åtte uker gamle valper, trekk som forteller oss om egnetheten? Det har sjedd veldig lite med disse testene siste årene, og det spørs hvor stor verdi de egentlig har, de forklarer lite og gir dårlig kvalitetssikring av hund og avl. Det en slik test prøver, er å måle ganske kompliserte ting på en enkel måte.

Det er uansett slik at det er hundeeieren som kjenner hunden sin, som best kan lese den og best si hvordan hunden trolig vil reagere i en tenkt situasjon. Hundeeierens kunnskaper er unike og må tas med i regninga.

Grunnivået for stress ser ut til å utvikles tidlig hos hunden, prenatalt for så vidt. Detaljerte beskrivelser av atferd kan bli for detaljerte.

Menneskets forventning til hunden kan skape situasjoner hvor hunden gir oss det den tror vi vil ha – ikke det som er rett.

Hund-­bjørn samspill: Hvor bra fungerer skandinaviske løshunder på bjørn? Kan man påvirke resulatet med trening? Hvilke personlighetsegenskaper ønsker vi hos en bra bjørnehund? Det er vanskelig å måle stress. Hva er normalverdiene for temperatur og hjertefrekvens?

Forskning og forskningspapirer ja, ISI – Web of Knowledge. Du kan også finne studier bare på Google. Studier på treningsmetoder finner du likevel lite av. Mange på el­halsbånd, mange på dna og genetikk – men få på treningsmetoder. Trening med markør på hund – der er det lite forskning også!

Individenes forskjell er viktigere enn læremetoder per se, mener forskerne nå. Det finnes en – en – forskringsrapport på klikkertrening. Rapporten viser at primærforsterkeren virker bedre enn klikkeren. Hvorfor? Fordi kanskje den som bruker klikkeren tror han er flinkere enn han er. At det finnes treningsmetoder som passer hundeindividet bedre, det er kanskje selvfølgelig. Men husk at det også er slik for hundetrenere. Forholdet mellom hundetreneren og hunden er klart viktig for hvor lett og bra hundetreningen skal gå.

Hva er stress?
Stress er når kontrollsystemet er truet og/eller dyret ikke kan håndtere situasjonen.
Stress er noe du dør av til slutt.
Ubehag over kort tid – stress
Ubehag over lang tid – stress, kronisk stress
Behag over kort tid – positivt stress (se en fotballkamp feks)
Behag over lang tid – positivt stress?? (det skal vel godt gjøres)

Tobias fortalte om et forsøk hvor de målte magesår på rotter som får støt. Ei fikk ikke varsel, ei fikk varsel, ei fikk varsel og mulighet for å stoppe støtet. Så målte man magesår på dem, den første ble stresset, den neste ble veldig stresset, den siste ble ikke stresset. Rotten med varsel og mulighet for å stoppe støtet forebygger redsel. Atferden er ganske lik de andre rottenes, men mplingene forteller at dyret ikke reagerer med redsel og stress på samme måte som de andre.

Den som vil fordype seg, kan lese mer her.

All innlæring er stressende for hunden. Stressorer er fysiske eller ikke­-fysiske. Det viktige er ikke styrken på stressfaktoren, men hundens opplevelse av den.

Hvor viktig er sosialisering? Ofte helt avgjørende for hvordan hunden blir som voksen. Sosial usikkerhet kan være genetisk betinget og/eller tilegnet, men også ha årsak i dårlig erfaring. Sosialisering handler om å lære valpen å ha med hunder, mennesker og andre dyr å gjøre. Av og til virker det mindre viktig, men sosialisering er ikke å få møte de samme individene igjen og igjen i samme rom, men miljøtrening også – sosialisering i forskjellige miljøer med forskjellige individer, både mennesker og dyr. Sosial usikkerhet kan handle om manglende vane bare, det kan man trene bort, men en bør ikke ta sjansen på det.

I USA har de sagt at budskapsvoktende hunder ikke skal sosialiseres på mennesker. Det har de gjort om på i Sverige, de skal sosialiseres og tilvennes folk.

OBS: Hunder som ikke er sosialisert med mennesker klarer likevel å lese menneskene.

Valper som ikke sosialiseres blir vanskelige å trene. Ekstra følsom periode mellom 3 og 12 uker.

En påføring av lavt  stress gir mindre redsel som voksen – og omvendt, en påførsel av sterkt stress gir mer redsel som voksen. Valpene skal ikke bare få positive opplevelser, men de skal ikke bli for skremt.
Hundemøter kan være vanskelige, men vis sunn fornuft. Små hunder blir ofte oppfattet som ekstra redde fordi de har blitt beskyttet for mye som valp. Modningsfasene hos hundene er ikke alltid så gitt som literaturen sier. Det kan være individuelt og forskjell etter genetikk.

Hm, vi vet hvordan det skal se ut når det står dårlig til – men hvordan skal en glad hund se ut – en glad ku eller gris?
Stress oppstår når hunden opplever at den ikke kan håndtere situasjonen. Det gir flere aspekter på vekten av tydelige innæringssituasjoner. All innlæring som bygger på straff inneholder en periode av stress.

Straff og stress
Straff øker eller minker frekvensen av en atferd. De undertrykker en uønsket respons. Straff er etisk  utfordrende. Straff er mer effektivt hvis det gis et alternativ. Straff er ofte belønnende for hundeeieren – perfect pet. Den gir sekundære gevinster (hunden lærer at hvis den kryper sammen, får den belønning). Undertrykker atferd. Hundeeieren blir diskriminativt stimulus.

Belønning og straff er ikke motsetningene til hverandre – «pisk eller gulrot». Det spiller ikke på samme følelsesregister.

Et grunnleggende beslutning er: Hvilket system vil en velge. Stress får en av uforutsigbar og ukontrollerbar straff. Frustrasjon får en av manglende belønning. Her gjelder det å velge system.

Frustrasjon – noen hunder har vansker med å håndtere den. Den kan føre til aggresjon. Hunden kan bli sviktet og engstelig også.

Stress – effekten av el­halsbånd
Forsøk på Schäfer. Noen fikk støt, noen fikk ikke. Man forventet å se visse effekter. Tre situasjoner.
Effekten av el­halsbånd –
Avansert beskyttelsestrening.: sjokkede hunder hadde lavere ører, løftet mer på fremlabb, ingen
forskjell i halestilling, slikke seg om munnen, tunge­utstikk.
På lydighetsøvelser: lavere ører, løftet mer på fremlabb, ingen forskjell ellers.
Utenfor trening: lavere ører, ingen forskjell ellers.

Det var forskjell, også utenfor trening. Det andre funnet er at, hvis bare hundene er tilstrekkelig motivert, gjør de uansett jobben.

Hva er hva
Frustrasjon er forventning som ikke møtes.
Motivasjon er viljen til en atferd
Arousal – graden av opphisselse
Frustrasjon kan være negativt, selv om vi bruker den til å «lese» motivasjon hos hunden.
Arousal – optimale nivåer. Aktivitetsnivå, våkenhetsgrad – den generelle siden av en gitt motivasjonstilstand.
All atferd har et arousal-nivå. Nivået påvirkes av forventning, belønninger, signaler etc.

Hundens evne til konsentrasjon med høy arousal og frustrasjon er avgjørende for hvor bra hunden klarer vanskelige oppgaver.

Høy arousal gir smalere fokus.
Hunden kan få så smalt fokus at den faktisk ikke hører eller ser det som er utenfor fokus. Motivasjon og arousal henger i hop på den måten.
Vi kan ikke se aggresjon eller redsel. Arousal forsterker eller minker uttrykket for det hunden føler.
Arousal er relatert til stress: En stresset hund har høy arousal . Men ikke omvendt.

Noe vi ikke tenker over som regel er at hundene våre blir tvunget tillært at det forventes den skal møte alle hunder den møter, alle mennesker den møter – og det kan skape aggressjon.

Sosialisering er også at hunden lærer at den ikke er nødt til å hilse på alt og alle, og at det er helt OK ikke å hilse.

Hvordan skape ro – hva slags forventninger får hunden når du sier «sitt», blir den roligere eller får den høyere arousal? Ritualer skal trekke stressnivået ned, så de skal bygge ned forventninger, ikke opp.

Gode vaner – trenger ikke belønning. Men se til at vaner ikke brytes. Sinnsnivåer og stressnivåer kan bli vaner. Man har sett på selvbeherskelse og ­kontroll. Den er begrenset. Den finnes bare i en viss mengde. Selvbeherskelse er der for å hindre oss i å havne i farlige situasjoner. Hunder under kommando har vanskeligere for å utføre en jobb. De har vanskeligere for å håndere en risikofylt situasjon. De har på en måte brukt opp selvbeherskelsen på å utføre kommandoen.
De har kanskje også høyre arousal og stressnivå.

Ha ikke ritualer som tar for mye energi fra hunden, altså.

Tydelige ritualer kan bli stressfaktorer i seg selv. Problemet blir ikke nødvendigvis løst. Med lettstartede hunder skal man ha så få ritualer som mulig, med vanskeligere hunder kan ritualene være motivasjonen og behovet.

Noe hender mens man hviler, lære siver bedre inn når det er pause mellom øktene. Overtrening gjør at man må begynne på nytt hele tiden. Stresset kan komme av for høye forventninger til at noe skal skje hver dag.

Belønningene skal ikke være for forutsigbare. Det som gjør at hundene lærer seg, er overraskelseseffekten.
Tilpass ritualet til typen hund. Vil du ha eksplosjon, få arousal høy sammen med kommando.

Ro – de taktile signalene, berøring. Det kan være avgjørende i treningen og være noe de vil ha, særlig til å roe seg ned.

Mange hunder har vansker med å håndtere forventninger. Her i nord kan det være vi er for bundet opp i ritualene, vi skulle kanskje dempe det.



Emotional development of dogs
Ruth Newberry

Emner
Grunnleggende følelsesliv
Prenatal og postnatale miljøer
Utvikling av kognitive følelser

Primære emosjoner
Dr Jaak Panksepp har skrevet «Affective neuroscience»

Limbic area of the brain – der ligger søking, panikk, redsel, aggresjon, forventninger.

Følelsene som skapes kan gjenfinnes i hjernen (limbisk område) og hvilke neuromodulatorer som er spesielle – peptidene som påvirker.

Cortex – har også litt med følelser og gjøre. Neurologiske beviser støtter ikke ideen om at du må være menneske for å være deg bevisst.

Cortex har mer med å undertrykke enn å styre følelser.

Prenatale miljøer
Avhenger selvfølgelig av mora. Hennes fysiske form, stressfaktorer som påvirker henne, hvordan hun takler
stress, hvordan hun blir støttet i miljøet – menneskene rundt, andre hunder etc. I graviditeten utvikles hormoner. Valpen får disse gjennom blodet fra mora, adrenalin, cortisol, beroligende hormoner – også andre effekter enn mora. Mormor. Altså genene. Mor har vært et foster i mormor, med egg som nå er en valp. Andre valper in utero påvirker også valpen. Blodet og livmorvæsken kan påvirke nabovalper, Spiller det noen rolle for valpen om nabovalpen er han eller hun? Ja, det kan være at en hunvalp får mer testosteron om naboen er en han, og er hun mellom to hanner, får hun kanskje mye. Alt dette pårviker veksten i mora.

Dette er det forsket veldig lite på, det ville være interessant.

Valpekullets størrelse kan ha effekt – flere valper, mindre ressurser.

Ruth Newberry

Valpene kan ha forskjellige fedre.

Moras stressnivå, mildt  stress ser ut til å fi mer konkurranseorienterte valper mye stress kan gi døde valper, det kan være kjønnsspesifikt og igjen påvirke det hormonelle miljøet rundt valpene.

Postnatal påvirkning
maskulinisering
sosiale leker
modighet
markering


Nyfødt – neonatal
Scott and Fuller 1965

Tidlig berøring av valper. Det er diskutert. Det er ikke mange forskingsprosjekter på hund.

Helt nyfødte valper bør få være hos mora og lukte henne. Så kan de håndteres. De kan utsettes for mildt stress og det kan være bra, men slikking fra mor etter at du har holdt den, det er viktigst av alt!

13­-20 dager – transitperioden. Øyne og ører åpner seg. Valpen undersøker, lærer, leker,

Separasjonsangst
Mennesker som er i sorg og marsvin som har separasjonsangst er helt likt. Derfor bør det hete separasjonssorg mer enn angst.

John Bowlby har forsket på tilknytning. Der er det mønstre – sikker base, unnvikende, ambivalent, organisert. De gir forskjellig atferd i babyer.

Ainsworth Strange Situation Test – hvordan reagerer barnet på at det blir etterlatt med et helt fremmed menneske? Hvor raskt kommer barnet seg igjen? Hvordan lar barnet seg trøste av en  fremmed?

Denne testen har blitt tilpasset hunder.

Sorg når hunden forlates.

Kort tid: Protestfase: Bjeff, klynk, skraping og biting.
Lengre tid: Hvile i trykket posisjon, lei, uten respons.

Den lykkelige gjenforeningen – som en valp.

Det er forskjell i mengden oxytocin etter hunden møter eieren igjen. Mest når det er fysisk kontakt.

Får hunden forskjellig forhold til eieren avhengig av hvordan de blir behandlet?
Usikker og redd eller trygg

Forhold mellom hunder i samme hus.

Unghund
12 uker – 6 mnd
Utviklingen av sosial lek­atferd.
«Building the social brain» de lærer å lese emosjonelle tegn fra andre. De lærer å holde tilbake atferd som provoserer aggresjon.

Lek – recover from surprises and disorientation – å lære seg å håndtere fare, fysisk og emosjonelt.

Lek fører også til nevrologisk utvikling. Synatptogenesis/pruning

Neurogenesis i hippocampus

Hjelper læring, hindrer stress­effekter og er viktig.

Lek endrer gen­funksjonen i hjernen. Det produseres insulin­liknende vekst­faktorer.

Fører til forsterket læring og hukommelse.

Det viser seg at hunder søker støtte hos mennesker – men også hos maskiner. «useful sorce of information».

Smittsom gjesping

Primal empati. Andre studier. Gråt, nynning, snakking.

Henter hunden hjelp til eieren?

Rettferdighetssans – har hundene det?

Å forutse fremtidig følelsesmessig atferd

Hjernesymmetri – følelsene styres av høyre? Side, så da kan en tro det er forskjell i hvilken retning hunden ser eller handler, avhengig av om det er følelsesstyrt eller ei.

Personlighetstester 
Lekenhet etc.
Individuelle personlighetsegenskaper

Mus som beveget ser mer i et rikt miljø lærte mer og fikk mer neurogenese i hippocampus. Selv genetisk identiske individer påvirkes mye av muligheten til å lære og selv med alt som skjer prenatalt og neonatalt er det utviklingen senere som også gjør hunden til det den er.

Halevift  mot venstre er usikkerhet mot høyre er positivt (– men dette er det de har som mal, det er vel ikke mer sikkerhet ved seg enn at de skal bæsje mot nord?)

Luktforskning. Hva lukter hundene på? Hanhunder bruker mer tid på damelukter, men også tispene er opptatt av det, mat er tispelunkt, ellers faller interessen for alle de luktene i løpet av testen – som hun sier mangler sammenligning ((kontrollprøver) for å være god forskning.

Hundene lukter forskjellig med høyre og venstre nesebor, de ser til forskjellige sider når de er i forskjellig modus – hjernebalansen er avgjørende. Første gang de lukter noe har de med å lukte i høyre, noen lukter bytter de til venstre, andre forblir i høyre nesebor – adrenalin og veterinærlukt.

MRI-­skanninger på hunder viser at når de forventer belønning løses ut mer dopamin. Slik forskning kommer det mye mer av, kan vi forvente.

Men føler hunder skyld? Nei, viser forskningen, selv om vi mener vi ser det.

Xilly blir litt forstyrret i sporet - av jaktlyder
fra andre siden av dalen.

Ja vel og okidoki!!
Dette var de to foredragene. Det er vanskelig å gi leseren her like stort utbytte av dette som jeg hadde, men i alle fall kan jeg da anbefale Tobias' bok Spårhunden och lukterna. Som han selv sa, den inneholder latterlig mye om stress til å være en bok om lukter og spor.

Oliver Hassencamp har sagt at «Stress er en basill som overføres fra usikre ledere til deres medarbeidere». Det må kunne omskrives til at «Stress er en lukt som utsondres av usikre hundeførere og forstyrrer hunden i dens arbeide».

Er det ikke snart Lørrdan?

Tiden kan være seig som tjære, særlig når du venter på noe superdupert som du gleder deg til. Jeg skal innrømme det er ikke så ekstremt nå om dagen, som da jeg var barn, den gangen da de siste ti minuttene før barne-TV begynte varte i tjue millioner år - og nesten dobbelt så lenge til.

Jeg har nesten sluttet å se på barne-TV, det må jeg innrømme. Men - uten sammenligning forøvrig - lørdag har jeg tenkt å få med meg to veldig interessante foredrag i regi av Norsk atferdsgruppe for selskapsdyr (NAS). NAS er en organisasjon å følge litt med på om du er interessert i dyras atferd, for det er atferds-aspektet av dyreholdet de interesserer seg mest for. Der kan du finne interessante kurs, du kan finne ut hvordan du blir sertifisert atferdskonsulent og du lærer en god del bare ved å lese pressemeldinger og henge på, så nettsidene deres er absolutt verdt en titt!

Ruth C. Newberry starter med en masse følelser 
Ruth vil gi en ramme for å kunne forstå hunders følelser. Hun skal beskrive hvordan hjernen produserer

Essa viser følelser - usikkerhet. Det var første
besøk hos hundemassør og ... Hjelp!

grunnleggende følelser og emosjonelle tilstander, hun vil også diskutere hvordan atferdsutrykk for følelser påvirkes av gener og det som skjer i valpenes liv både før fødsel og i tiden like etter fødselen. Hun vil også vise forandringen i følelseslivet med alder, og hva vi vet om utviklingen av kognitive følelser hos hunder. Utfordringene i å forutsi fremtidig emosjonell atferd hos hunder vil hun også påpeke, før hun til slutt åpner for diskusjon og spørsmål om fremtidens forskning på dette spennende emnet. (fritt oversatt fra NAS' nettside)


Etter henne og litt lønsj kommer Tobias Gustavsson - Stress och aktivitetssnivåer

Essa stakkars, hun er bare en Str borte fra Stressa.

Man hör ofta talas om att många hundproblem är stressrelaterade. Vad innebär det egentligen och stämmer det ens? Är stress och hög aktivitet samma sak? Finns det positiv stress? Under den här föreläsningen reder vi först ut begreppen och därefter går vi in på hur vi som hundförare kan arbeta med våra hundar för att förebygga stress och frustration. Vi diskuterar också hur man kan arbeta för att hitta optimala aktivitetsnivåer för varje verksamhet. Varje hundindivid har sitt eget sätt att hantera konflikter och stressande situationer. Under föredraget diskuterar vi hur man kan avgöra vilken hundtyp man har och hur man bör tänka i vardag och träning med respektive hund. Exempelvis har hundar har olika stort behov av rutiner och ritualer. För en del hundar innebär ritualerna trygghet medan de för andra mest blir stressorer. (klippet fra NAS' nettside)

Begge disse emnene er viktige når du har med dyr å gjøre, og begge forelesningene har jeg store forventninger til skal lære meg mye nytt.

Det må da snart bli lørdag?

Orientering om søndagen

Det er ikke mange fridager jeg har klokka på ringing, men i morges kimet det ekkelt i øret klokka sju på sju. Opp og hopp! Jeg satte på kaffe, smurte mat og dyttet en trøtt og forvrirret Essa inn i bilen. Så kjørte jeg til Ålgård for å være med på orienteringstrening i NRH-regi.

Å orientere seg i terrenget er viktig når man driver søk og redning. Det er jo lite hensiktsmessig å trakke ut i det store ukjente og rote seg bort, for så får letemannskapene en færre på laget, og enda flere å leite etter. Tenk også så innmari flaut det er å være dum og bortkommet når du egentlig skulle vært helten i storyen. Så derfor, blant annet, er orienteringskunnskap viktig - og den kunnskapen er ferskvare på linje med førstehjelp, den må repeteres, brukes og holdes ved like, slik at en husker hvordan en leser kartreferanser, hvordan man skal finne nord i terrenget kun ved hjelp av kartet, hvordan man måler avstanden til ditt eller datt og - ikke minst - hvordan man planlegger ferden videre i terrenget.

I folkehjelpa har jeg lært DARTO (destinasjon, avstand, retning, tid, oppfang), som er et verktøy du kan bruke når du står der i terrenget og skal planlegge videre ferd. Oppfang er en lur ting, da går du mot en større ting - eller en lang ting - du nesten ikke kan bomme på, og så finorienterer du når du er fremme. Et oppfang kan være en vei, en kraftledning, en elv, et vann, et fjell. Det er likevel alltid lurt med menneskeskapte ting, å være klar over at de kan forsvinne eller flytte på seg, ein skigard kan 'kje vara evig, veit du!

For å bli godkjent hundeekvipasje i NRH må hundeføreren bestå en orienteringsprøve, den er på 15 km og på barmark må den gjennomføres på 5 timer. Hundeføreren må finne poster og også oppgi punkter underveis. Denne prøven regnes også som fysisk test. Senere må hundeføreren gjenta fysisk test dann og vann, men orienteringsprøven er en engangs-greie.

På Ålgård møtte jeg Morten og John. Vi drøyde ikke der lenge, bare nok til å grave fram kart over Bjerkreim og finne kartreferansen John ga oss.

Etter litt rådslaging fant vi ut at vi skulle til der hvor Grasdalsvatnet og Homslandsvatnet nesten møtes i et bløtt kyss. Så da var det ikke noe å nøle etter, vi kjørte dit i samlet kollonne.

Været var ingenting å skryte av, masse regn, en god del vind. Jeg hadde med kameraet i bilen, men det fikk ligge, for så bløtt som dette innbyr ikke til fotoseanser, nei. GPS-en tok jeg med, og her kan du se ruta vi gikk.

Fra parkeringsplassen nede til høyre gikk vi ganske rett nord, mot der hvor det gikk to traktorveier vestover fra veien, og der hvor vannet nord for Grasdalsvannet går i ei bukt. Vi fant traktorstien uten problemer. Der fikk vi ny kartreferanse, den fant vi ut lå ganske rett vest for oss. Mens vi kjempet oss dit mellom sølepytter og regnbyger, stoppet vi iblant og fant kartreferansen der vi var, eller avstanden til det store vannet nord for oss, eller bare for å knytte skoa. Det er mange gode grunner til å stoppe opp litt og nyte turen!

Snusken fra tidligere. I dag gikk han uten arbeidstøyet på!

Jeg glemte nesten å si at selvfølgelig hadde vi hundene med oss. Essa storkoste seg med å dels skjelle ut, dels intenst leke med ettåringen Ask, som på sin side blåste kjeftingen hennes en lang marsj og bare lekte med. Snusken var litt mer tilbakeholden til å begynne med, men tødde opp etterhvert.

Da vi kom bort til den vestligste delen av løypa, kom vi inn i et ganske sjarmerende juv. Derfra ble det litt klatring og litt diskusjon om hvilken vei vi skulle gå rundt neste vann. Så bløtt som det var, fant vi ut at det
var smart om vi unngikk myrområder på kartet, så vi endte opp med å gå nord for vannet og så dreie sør.

Nå skal det være sagt at selv om jeg hadde GPS-en påslått og med meg, fikk den henge helt alene. Vi gikk på kartet og brukte bare kompasset for å måle der hvor vi skulle finne avstander til ulike punkter i terrenget.

Da vi kom nesten på høyde med myras sørside, hadde vi valget om å gå ned i dalsøkket og følge det østover, eller holde oss på åskammen. Vi gikk ned i dalsøkket, og så labbet vi østover. Der hvor vi slår litt sør igjen, gikk vi opp for å se om vi fikk krysspeilet litt, og når det var gjort ruslet vi ned, inn på en traktorvei og så tilbake til bilene.

Til tross for at værgudene gjorde det de kunne for å ødelegge søndagen, var det en flott tur. Jeg går gjerne den igjen i finere vær!

Da jeg kom hjem fant jeg frem jusbøkene for å få ferdig Justina-oppgaven med innleveringsfrist i morgen. Men da ringte alarmtelefonen, leteaksjon på Rennesøy. Jeg måtte kaste meg rundt og pakke sekken igjen, finne tørt tøy og sko og sette meg i bilen. Likevel, det ble ikke lenger tur enn til Forus, så ringte operasjonsleder og sa aksjonen var avblåst, den savnede hadde kommet hjem igjen. Så gode nyheter kan en ikke bli sur for, så jeg snudde nesen hjem, og siden har den vært fortøyd i «Straffesaksbehandling i tingrettene» nesten hele resten av dagen.

Skudd i blindslag og spor i flassen

Onsdag - du for en deilig dag - og kveld! Jeg kan bare skylde på meg selv at jeg ikke dro fram kamera og tok noen bilder av den virkelig vakre kvelden vi hadde. Meg selv og hundetreningen.

Vi dro til Alsvik og skulle rundere. Men, jeg sliter med at Essa bærer rundt på dette bittet i hytt og gevær, så jeg tenkte å ta en del blindslag og se om jeg fikk belønnet henne for å komme uten bittet. Aud var med, Kåre var sein så vi begynte bare vi to. Her kan du se hvordan det ser ut på sporloggen etter en hund som blir sendt på samme sted flere ganger.

Snurremeg rundt og litt til.

Tror dere ikke denne tøtta av ei tullebikkje kom med fastbittet i kjeften hver eneste gang - uten unntak? Feilkobling de luxe. Til slutt hang jeg opp bitter slik at hun ikke fikk tak i det, og når hun så kom inn på midtlinja, belønnet jeg at hun kom uten melding. Først da fikk hun seg en tur på høyre side. Men, jeg vet rett og slett ikke helt min arme råd.

Kåre råder meg til å ta en virkelig lang pause fra alt som heter meldingstrening, rundering, overvær og dess like. Jeg tror det kanskje er fornuftig -selv om jeg ikke liker det, må jeg innrømme.


I dag, lørdag var det spor på programmet. Vi møttes en gjeng på seks stykker ved Flassavatn på Ålgård. Det er et flott terreng for kortere turer i heia, bare å anbefale for de som vil ha en litt annerledes tur. Det går an å gå den merkede turen, men det går også fint an å labbe rundt vannet uten tursti eller bare finne et par-tre topper å bestige. Se mer hos ut.no.

Jeg slo meg i hop med Kjell Ove og Karo. De ville ha et enkelt spor opp et skar mellom to av de nærmeste
haugene. Jeg misforstod litt og gikk for tidlig opp i skaret og dermed stanget jeg i et gjerde. Ja-ja, tenkte jeg, jeg får gå oppover og se om jeg finner en åpning. Men nei, ikke noen åpning. I stedet for å gå gjennom skaret, måtte jeg gå ned langs det andre gjerdet igjen, slik at sporet ble en omvendt V, med vinkelen øverst på haugen, der gjerdene møttes. Slutten, matskåla til Karo, ble satt under ei bjørk med fuglekasse, så ville jeg i alle fall finne den igjen, skulle Karo ikke klare biffen.

Karo på Hardangervidda, august 2013

Etter at sporet var lagt, gikk jeg tilbake og rapporterte sporet til Kjell Ove, før jeg sendte ham ut for å legge et spor for Essa. Jeg ba om en lengde på mellom 800 og 1000 meter, og et par-tre gjenstander. Kjell Ove fikk med GPS-en og la i vei.

Jeg merket meg en lite morsom ting i det jeg slapp Essa ut av bilen og gikk for å trene litt lydighet mens sporet fikk eldes - hun lette faktisk etter bittet under haka si. Ikke hadde hun på vesten sin og ikke var det ... men det viktigere er kanskje hva det var - andre folk og hunder og rette lydene/luktene, jeg i rett «humør» og ikke minst lørdag. Jeg tror hundene kan ukedagene, om ikke på annet vis så i det minste basert på ukerutinene våre.

Karo gikk sporet sitt, og det gikk kjempefint, han fikk frokost, og far fikk se at Karo godt kan gå spor både opp og ned. Det var ganske bratt enkelte steder nedover, men det gikk da på et vis.

Etter en liten pause med Ålgårdsk eplekake medbrakt av John, fikk Karo et blodferskt spor på andre siden av skaret jeg egentlig skulle ha gått gjennom. Det sporet løste han også kjempefint, og denne gangen fikk han meg og skinnfilla som belønning på slutten. Det var visst veldig stas det også. Vi gikk gjennom skaret for å finne hullet i gjerdet der jeg skulle ha gått, men enten har bonden satt opp nytt gjerde, eller så er det ikke mulig å gå skaret fra veien likevel. Vi sendte Karo under og klatret over og blåste det hele en lang marsj.

Grønn strek er det Kjell Ove la ut,
rød strek er jeg som følger Essa.

Tilbake igjen ved bilene, ble Essa tatt med ut. Nå skulle vi se hvordan det gikk. Jeg husket å skru på GPS-en i dag, så her kan du se de to sporene til venstre. Vi gikk mot klokka og startet ca der sporene skiller lag og høyre spor slår ut. Med unntak av et lite utslag mot høyre på vei nord, er alt helt perfekt. Det er når vi skal gå sørover igjen, at trøbbelet starter. Essa ville helst gå sekundærspor og slo veldig mye rundt. Jeg sluttet å stole på henne, og dermed dalte motivasjonen hos oss begge to, hun maste mye rundt omkring, jeg begynte å stresse og ble sur og stiv. Motivasjonen slo seg hardt mot steinbunn der hvor den røde streken liksom slår krøll på seg i den grønne. Der sto Essa lenge og var tilsynelatende tom for ideer om hvor hun skulle leite og hva det egentlig var hun skulle finne. Etter ei stund sa jeg at hun måtte finne tennisballen. Det ga henne visst håp om at det likevel var noe å hente i alt dette maset, hun satte i å jobbe igjen. Klok av skade holdt jeg tann for tunge og lot henne jobbe på, motivert av Kjell Ove og et håp om å i alle fall komme i mål. De siste par hundre meterne gikk Essa kjempefint igjen og fant og hentet tennisballen. Puh! sier bare jeg.

Sporet var, hvis Base Camp måler rett, ca 820 meter. Essa fant fire gjenstander. Den første lette hun veldig etter, jeg så den først (ei ølkork), men hun hentet og leverte den flott! Den neste fant hun helt selv, og jeg har rett og slett glemt hva det var. Den tredje var en snusboks! Den fjerde fant hun også selv, på overvær mens hun var litt av sporet, et tørkepapir! Så fire gjenstander apportert, litt tull der hvor sporet snudde og en vakker innhenting, etter at hundefører måtte gå litt i seg selv og se at hun klarer ikke helt å la bli med sure miner når det butter mot. Ei lærerik økt!

Solnedgangspor - med forstyrrelser

Borestranda er deilig på en vakker kveld som denne. Derfor dro Essa og jeg ut for å gå en liten tur. Jeg fikk lyst til å prøve spor der ute igjen, jeg tenkte det var god mulighet for å få kryssing av sporet mitt, og så hadde jeg lyst til å se om hun tok gjenstander. Det er en stund siden vi øvde aktivt på det. Det var pålandsvind, så jeg la spor fra midt i sanddynene og ut mot markene. Der baki var det bløtt som fy, så jeg stoppet før dyrkamarka. Ikke ville jeg trekke for nært parkeringsplassen heller, for der var det to som trente tre-fire fuglehunder med sykkel. Det får være måte på forstyrrelser, tenkte jeg.

Her er sporet jeg la ut. 001 er starten, 002 er slutten. Lengden er ca 340 meter

Etter jeg hadde lagt sporet, gikk vi fra parkeringsplassen (nord for sporet) og ut på stranda, der gikk vi og kastet ball en liten stund. Jeg lot ikke sporet bli veldig gammelt, ca halvtimen, så gikk vi opp i sanddynene noe sør for starten. Essa visste hva vi skulle, jeg bar jo på sporselen. Straks hun fikk den på, begynte hun å lete, og da hun fikk sporløsning bar det i vei, fulle farta - ja nei, hun løper ikke villmann da. Etter ca ti meter hadde jeg lagt inn ei lita felle for henne. Jeg tok til venstre ned sanddynene, men hadde gått fram to skritt for langt, gått tilbake og så ned. Der tullet hun litt, fordi hun var ivrig. Jeg ventet henne ut og ganske snart bar det nedover. I bunnen av første dyna hadde jeg lagt ut første gjenstand, et brukt telekort. Essa gikk over, men da jeg stoppet og ba om apport, begynte hun å lete, og fikk masse godbit i bytte for et kort som var rimelig vanskelig å plukke opp av sanden. Ferden fortsatte!

Der sporet krysser stien på kartet (markert med orange runding) regnet jeg med å få kryssende spor, gjerne flere som hadde krysset bare på den tiden sporet hadde ligget.

Det jeg ikke regnet med, var at det skulle stå en diger Berner Sennenhund og vente på oss der, men det gjorde det jammen. Essa hadde tydelig lyst til bare å fortsette på sporsøk, men lausbikkja skulle nå absolutt hilse. Så jeg ba henne vente og håpet eieren skulle komme snart, og ta bort «lillegutt». Først kom det en spretten rottweilerhann som så ut til å tro det var lek på gang. Essa satte ham fluksens på andre tanker med sin sedvanlige flerr, knurr, bjeff. Så kom eieren svivende, helt uinteressert i å passe bikkjene sine, før jeg ba ham kalle dem inn. Da fikk han litt fart på seg. Jeg var spent på om Essa ville jobbe like bra videre, selv om jeg så hun tenkte fremover i sporet, var jeg ikke sikker. Men joda, hun gikk på, uten mer tanke for de andre hundene - eller han som hanket dem inn. Fabelaktig!

Essa - nærbilde

Like etter fant hun det jeg trodde kunne være sporets vanskeligste gjenstand, en metallkulepenn. Den plukket hun kjempefint, og slapp den bare fordi hundefører laget så mange morsomme og rare lyder! Hun plukket den opp igjen og avleverte flott, søte bikkja! Vi fortsatte og neste gjenstand igjen gikk Essa over. Hageslange er det min erfaring at lukter lite for hundene, hun trakket rett over den midt i sporet, men enset den ikke. Da jeg stoppet, fant hun den til slutt. Nå gikk sporet litt opp og ned og hist og pist mellom dynene, og der mistet Essa sporet en liten stund. Men så fikk hun overvær av siste gjenstand, et ganske lite penal i lær eller immitert lær, som hun apporteret strålende til meg mot en enda større dose godbiter! Deretter bar det videre til endes, der slutten lå i form av en blå dralekesak som hun fikk kastet til seg hele veien hjem. Dette var gøy på en så fin kveld, og det var morsomt å se henne jobbe så nøye, så i driv og så selvsikkert! Jeg synes jeg kan si vi er på sporet av noe riktig her! At jeg glemte å skru på GPS-en slik at jeg ikke fikk se hvordan vi gikk sporet sammen, det blir helt uvesentlig i det hele!

Neste spor skal få bli litt vanskeligere igjen, litt eldre, litt lengre og ... litt bedre spredt på gjenstander. Det er akkurat som jeg er redd for å stå igjen med ting i lommene når jeg kommer til slutten, så jeg kaster ut mange ting til å begynne med, og så er det ingen gjenstander den siste halvdelen av sporene. Trøsten er at øvelse gjør mester!

GPS-trening

Når du ferdes i rundt der i topografien. og det gjør du nok, bare innrøm det, så er det av og til veldig kjekt med kart. Dagens moderneste kart kalles GPS og kan lastes ned som app til mobilen, monteres i bilen, eller du kan skaffe deg en håndholdt GPS. Det siste er kjekkest å ha med på fjellet, hvor mobildekning er så som så og bilen ikke kommer frem. Jeg forsto tidlig som NRH-er at jeg burde kjøpe meg en GPS og bli kjent med den. Det første fikk jeg relativt raskt i boks med en Garmin Astro 320,  men så har den nok ikke blitt brukt så mye at jeg riktig har blitt kjent med den.

Tips til alle med GPS er uansett at det går an å skaffe seg gratis kart hvis du tar deg bryet med å lese installasjonsveiledningen litt nøye. Sjekk ut frikart.no for mer. De gratis kartene har noen mangler sammenlignet med Topo-kartene, men de duger helt fint for friluftsliv.

Jeg tenkte å bli litt bedre kjent med GPS-en i dag, så jeg monterte hundepeileren på Essa og dro til Holmavatn for å trakke rundt stiene til Steinkjerringa og Synesvarden.

Til høyre ser du dagens løype. Til venstre ser du, til sammenligning,
gårsdagens spor som Essa og jeg gikk etter Jannicke.

Mer om selve turen kommer seinere.

Inne på PC-en, i programmet Base Camp, går det an å hente ut data fra hele turen, eller deler av den. Derfor vet jeg at jeg gikk 8,9 km i løpet av 2 timer, 19 minutter og 32  sekunder. mens Essa gikk 13,3 km i løpet av 2 timer 17 sekunder. Jeg kan også hente ut høydekurve som viser hvordan turen har gått.

Jeg kan love deg at grafen ser mye verre ut enn turen egentlig var!

Zoomer jeg kraftig inn på sporene, kan jeg se hvor mye fram og tilbake Essa har løpt, mens jeg luntet bare framover. Jeg ble litt overrasket over at Astroen ikke registrerte mer enn 13,3 kilometer på henne, jeg tenkte kanskje rundt det doble eller tredoble av meg, men bare 4,4 kilometer mer, altså. Ja ja, jeg får stole på registreringen, helt til jeg vet bedre.

I programmet på PC-en kan jeg også velge plott i løypa jeg har gått, for å se for eksempel hvor langt det var bare til Steinkjerringa, eller hvor langt det er opp til Synnesvarden. Ved å studere kartet etterpå kan jeg jo også planlegge andre ruter i terrenget. For eksempel kan jeg gå Vandavatn - Steinkjerringa - Synesvarden - Holmavatn - Vandavatn i en eneste stor rundtur, noe som gjør turen lengre og mer utfordrende. I dette terrenget blir det uansett ikke en veldig tung tur, selv om jeg altså foretrekker å gå Synesvarden om Steinkjerringa først, fordi det er mindre bratt den veien. Men det er jo bare fordi jeg er lat og bedagelig anlagt.

Vi traff vel en mellom 15 og 25 mennesker på turen, alt i alt. I grunnen en stille søndag i heia. Nå kan jo tåka og vinden ta litt av skylda, men det var ikke så veldig surt, mest friskt. Det kom noen dråper meg regn helt på slutten, men det var nok bare værgudene som ble litt lei seg for at vi dro, ikke verre enn som så! Selv om jeg blir kjempeglad over å få naturen for meg selv, og selv om jeg som sagt er lat og bedagelig anlagt og ikke vil ut på leiteaksjoner med folkehjelpa, ja så blir jeg litt trist og lei over at så få mennesker roter seg ut på tur. Kom an folkens!

En treminutters videosnutt fra turen følger her.

Et litt spesielt 8. mars-tog

Fredag 7. mars var det årsmøte i NRH. Jeg ble ikke så lenge etterpå, var i dårlig form. Det var nok like greit, for så hadde jeg mer energi å bruke på lørdagstreningen i stedet.

Essas 8.mars-tog

Jeg hadde meldt oss på sportrening, som skulle være på Elgane/Vandavatnet, var beskjeden. Jeg har bare vært oppi det terrenget en gang før, da parkerte jeg ved Holmavatnet. Det er forresten et flott tur-terreng jeg godt kan anbefale.

Les mer om området på ut.no.

Vår vane tro, gikk vi ikke langt fra bilene. De lengste sporene var på to-tre kilometer, helt rundt Vandavatnet.
Jannicke la sporet ut for Essa, og vi lot det ligge nesten halvannen time før vi gikk det. Jeg regner med det er på ganske nøyaktig 500 meter.

På kartet ser du Jannickes spor som grønt, Essas påfølgende sporgåing som grått. Hun går kjempepresist helt til vi snur nord-vest, da går hun en del sekundært. Det er likevel veldig bra, og jeg er kjempefornøyd. Slutten er merket med blått flagg 001.

Vi fikk skryt av Jannicke etterpå, hun syntes Essa går ganske fint og veldig rolig, og det er en fordel i forhold til å finne gjenstander og å gå presist. Jeg er ikke uenig i det.

Selv klarte jeg forholde meg ganske rolig og avventende de par gangene Essa ble i tvil og startet oppsøk mens vi gikk. Jeg lot ofte følelsen av sporlina i hendene fortelle meg om hun var «på», og det var en veldig god indikator. Når hun er på sporet, trekker hun mer aktivt enn når hun er av og i oppsøk, da trekker hun mindre og er mye mer nølende. En slik indikator i tillegg til å lese hunden er greit, av og til må det jo gås spor i bekmørke, da er det ikke alltid lett å lese hunden.

Nå skal vi begynne å jobbe med gjenstander, enda lengre spor og liggetid -  og så får vi se på hvordan det går.

Tone og Emma trener litt lydighet på vei til bilene.

Sporøvelser går alltid litt roligere for seg enn rundering og overvær. Vi var sju stykker som kom til Elgane til slutt, seks hunder som skulle trene, og likevel fikk vi tid til å sludre litt, drikke kaffe og nyte det lille av finvær som var midt på dagen. Seinere blåste det opp og ble overskyet, så da var det mindre trivelig. Til slutt måtte jeg krype inn i bilen og lete fram strikkavottene jeg har fått av svigers, de med et hjerte av Essa-hår i midten. Passer godt til hunde-trening, de vantene!

Midt på dagen var det ganske flott - men surt.

Etter sporet vårt fikk vi tid til bitte-litt lydighetstrening. Så fikk jeg gå et overvær på Tone, som hadde gjemt seg bak en stein i heia. Jeg var ganske spent på hvordan det kom til å gå med fastbitt på for første gang på lenge. Det gikk dessverre ikke så bra. Hun snappet bittet to ganger i dag også, så nå må jeg bare innse at det ikke går an å skylde på "dunking" og sånt, og at vi må gå tilbake til løsbitt og ingen løsning på fastbitt på flere måneder. Det er surt, men bare å ta som den utfordringen det blir - at vi må finne løsning på bittsnappingen som får varig effekt.

Tone var så snill å ta opp på film da Essa fant henne - ta en titt her:

LP på en søndag

Ja da er det over!

Essa og jeg har deltatt på vår verdens aller første LP-konkurranse i dag. Essa var så ivrig at hun begynte å prøve på å vekke meg allerede klokka sju. «Mas, mas, skal du ikke stå opp Trude?» Det var nok ikke fordi hun visste hva vi skulle ut på, men kanskje jeg sov urolig og hun ble masete av den grunn. I alle fall stjal jeg meg til å ligge til klokka like før åtte, da gikk vi ut på morgenpromenaden. Den gikk, som sedvanlig, bort til undergangen på sykkelstien, bak ysteriet her. Det er et digert jorde mellom veien mot Julebygda og sykkelstien, så Essa løper alltid løs der, helst med en ball i kjeften.

Vi tok med kong med tau og kastet litt på jordet, så fikk hun løpt litt. Cirka klokka halv ti dro vi av gårde. Stevnet begynte ikke før klokka 11, men jeg hadde lyst til å få vasket bilen først og ellers være ute i god tid. Sommerfuglene ynglet som fy og svermet rundt der oppi, du store.

Vel fremme på Åsen kikket jeg litt på de som rigget til banen. Etter en stund ruslet jeg inn og fant sekretæriatet, der jeg fikk start nummer to - og da begynte det en veritabel sambadans i tarmsystemet, gitt.

Jeg fikk varmet opp litt, men det var ikke lett å få til skikkelig kontakt med Essa. Hun på sin side syntes sikkert jeg oppførte meg ganske rart og kanskje jeg så litt utilpass ut, hvem vet. Det var åtte startende i klassen, så vi ble delt inn i fire og fire. Jeg var da i første pulje, mellom en schæfer og en sheltie (Shetland sheepdog).


Her ser du hvordan det gikk.

119 poeng, altså.

Tannvisningen gikk kjempe, men deretter ...

Fellesdekken ble felles trøst i skibbrudd for alle hundeførerne i min gruppe. Essa reiste seg sist, men fikk en fortjent null hun også. Det er en stund siden vi har trent fellesdekk, det er altså min feil som tar for gitt at det skal sitte.

I lineføringen fikk vi trekk på bjeffing og rot. Vi må jobbe mer med plassering og kontakt, ingen tvil.

Dekk fra holdt ble bare null fordi jeg helt på eget initiativ gjorde øvelsen om til stå fra marsj. Hvor den kom fra, vet jeg ikke. Sommerfuglene får all skyld!

Innkallingen fikk en liten trekk fordi Essa gjør et lite hopp i det hun kommer inn. Jeg synes selv det hoppet er veldig søtt og på sin plass, men det skal visst ikke være plass til små lekenheter i lydighetsringen.

Den neste stå under marsj - den forriktige, tok Essa et og et halvt steg etter kommando, det trakk ned. Dommeren mente den første var best, men...

Hopp over hinder fikk bare ni, det var fordi Essa stemplet foten min ved innkomst, og ellers er jeg ikke sikker på trekket.

Kontroll over hunden på avstand. Der var Essa veldig sein med å sette seg opp, både på avstand og når hun skulle i utgangsstilling. Det gikk opp for meg etterpå at alle andre bruker både tegn og lyd i disse øvelsene, hadde vi fått lov til det, tror jeg det skulle gått bedre.

Helhetsinntrykk 7 - det er vel rettferdig i grunnen.

Alt i alt: Jeg ble så nervøs som jeg fryktet, jeg gjorde det ikke så dårlig som jeg fryktet, jeg ser store forbedringspotensialer og jeg gleder meg til å jobbe videre med den flinke bikkja mi!

Jeg har lyst til å lese meg opp mer på lydighetstrening også, jeg får vente til etter eksamen i Justina i april, og så sette meg til med denne.

Inntil da kan jeg jo sove med den under puta, kanskje litt visdom siger opp i løpet av natten?

Spor av vår på Veraland

Lørdag betyr NRH-trening. I dag dro de som ville gå spor eller felt til Veraland. Det er en deilig plass - også for turgåere og paraglider-fantaster. Det var nok vi som hadde flertallet i dag, til tross for det som ble en virkelig deilig og vakker vårdag i bakken.

Ja, for det er bratt på Veraland, det er hundre høydemeter fra gården der en egentlig skal parkere bilene, til der vi parkerte. Ja, etter avtale, selvfølgelig.

At det er såpass bratt lende, gjør at du får en flott utsikt der oppe fra. Men nå kom ikke vi for å se på utsikten, egentlig, vi kom for å gå spor og felt. Så vi delte oss inn i samarbeidslag og la spor eller felt for hverandre. Jeg la et spor på cirka 550 meter for Xilly og Sonja. Under ser du høydekurven i hele sporet, også den biten jeg gikk tilbake.

Selve sporet så ut såher på kartet:

Jeg gikk altså fra hagen i kårhuset på gården (de var på vinterferie), over dyrkamark, langs jordet en bit, til en skrent, hvor jeg klartet opp ei ur og over en steingard. Derfra tok jeg litt til nordvest, før jeg snudde nord og så sørøst. Etter en stund dreide jeg opp en knaus, nord, nord-vest, før jeg fortsatte østover. Når jeg ikke kom lengre på det platået jeg gikk på, la jeg slutten. Jeg gikk tilbake vestover langs kanten på platået. Like etter myra. som ser ut som et lite vann, snubla jeg over et elgskjelett. Jeg visste ikke det var elg før Sonja bekreftet det, jeg tenkte at det kanskje var en uvanlig stor hjort, ei kvige eller... Men en elg altså. Den hadde visst blitt lagt der død. Dette var vel det mest dramatiske jeg opplevde på hele turen, dette beinrangelet. 

Etter at vi hadde lagt spor for hverandre, dro vi opp til de andre igjen. Sporene skulle få ligge en tid før vi lot hundene sette nesen i, det er jo både for at hunden skal få erfaring med eldre spor, men også fordi det faktisk er lettere å få en hund til å gå presis på spor som ikke er rykende ferske.

Mens vi ventet på Godot - for det er vel i grunnen det man gjør når man lar spor få liggetid - satt vi og så på paraglider-folka som kjørte opp og ned veien, mens en og en av dem seilet nedover i jakten på oppdrift langs åsen. Etterhvert ble det nesten varmt i sola og vi kunne ikke annet enn å kose oss. Jeg tror det rykket i skien til et par av de vinterlige, men selv kunne jeg ikke vært på bedre plass på jord - syntes jeg.

Jeg ble med da Sonja og Xilly gikk sporet jeg hadde lagt ut, det gikk veldig bra. Xilly var flink, og det ga uttelling i at hun fant slutten jeg hadde lagt ut, lateksgrisen til Essa. Xilly virket svært fornøyd med fangsten og økta si. Hun er forresten av rasen Ungarsk vizsla, I følge raseklubben finnes det bare noe sånt som hundre vizslaer i Norge, så det er ikke en vanlig hund å møte på. Men et trivelig møte, det blir det - i alle fall hvis Xilly er representativ for rasen!

Essa sitt spor gikk kjempefint i starten - ja helt til de siste par hundre meterne. Da var det akkurat som hun mistet konsentrasjonen ganske og hun lurte meg ut på tulltur to ganger, fordi jeg ikke klarte å skille intensiteten hennes lengre. Jeg ser ikke bort fra at det var jeg som mistet konsentrasjonen - og at det er her i de skrivende hender at ansvaret får ligge. Det jeg lærte av økta, er i alle fall at både jeg og Essa trenger å øve på litt lengre spor, spor med liggetid på noen timer også, helst. Jeg skal begynne å planlegge!

På vei hjem fra Veraland traff vi på en bonde - eller kanskje det var en hytteeier - som brant bråte an mass. Det ble så fint lys i røyken at jeg måtte stoppe og ta et bilde!