Solnedgangspor - med forstyrrelser

Borestranda er deilig på en vakker kveld som denne. Derfor dro Essa og jeg ut for å gå en liten tur. Jeg fikk lyst til å prøve spor der ute igjen, jeg tenkte det var god mulighet for å få kryssing av sporet mitt, og så hadde jeg lyst til å se om hun tok gjenstander. Det er en stund siden vi øvde aktivt på det. Det var pålandsvind, så jeg la spor fra midt i sanddynene og ut mot markene. Der baki var det bløtt som fy, så jeg stoppet før dyrkamarka. Ikke ville jeg trekke for nært parkeringsplassen heller, for der var det to som trente tre-fire fuglehunder med sykkel. Det får være måte på forstyrrelser, tenkte jeg.

Her er sporet jeg la ut. 001 er starten, 002 er slutten. Lengden er ca 340 meter

Etter jeg hadde lagt sporet, gikk vi fra parkeringsplassen (nord for sporet) og ut på stranda, der gikk vi og kastet ball en liten stund. Jeg lot ikke sporet bli veldig gammelt, ca halvtimen, så gikk vi opp i sanddynene noe sør for starten. Essa visste hva vi skulle, jeg bar jo på sporselen. Straks hun fikk den på, begynte hun å lete, og da hun fikk sporløsning bar det i vei, fulle farta - ja nei, hun løper ikke villmann da. Etter ca ti meter hadde jeg lagt inn ei lita felle for henne. Jeg tok til venstre ned sanddynene, men hadde gått fram to skritt for langt, gått tilbake og så ned. Der tullet hun litt, fordi hun var ivrig. Jeg ventet henne ut og ganske snart bar det nedover. I bunnen av første dyna hadde jeg lagt ut første gjenstand, et brukt telekort. Essa gikk over, men da jeg stoppet og ba om apport, begynte hun å lete, og fikk masse godbit i bytte for et kort som var rimelig vanskelig å plukke opp av sanden. Ferden fortsatte!

Der sporet krysser stien på kartet (markert med orange runding) regnet jeg med å få kryssende spor, gjerne flere som hadde krysset bare på den tiden sporet hadde ligget.

Det jeg ikke regnet med, var at det skulle stå en diger Berner Sennenhund og vente på oss der, men det gjorde det jammen. Essa hadde tydelig lyst til bare å fortsette på sporsøk, men lausbikkja skulle nå absolutt hilse. Så jeg ba henne vente og håpet eieren skulle komme snart, og ta bort «lillegutt». Først kom det en spretten rottweilerhann som så ut til å tro det var lek på gang. Essa satte ham fluksens på andre tanker med sin sedvanlige flerr, knurr, bjeff. Så kom eieren svivende, helt uinteressert i å passe bikkjene sine, før jeg ba ham kalle dem inn. Da fikk han litt fart på seg. Jeg var spent på om Essa ville jobbe like bra videre, selv om jeg så hun tenkte fremover i sporet, var jeg ikke sikker. Men joda, hun gikk på, uten mer tanke for de andre hundene - eller han som hanket dem inn. Fabelaktig!

Essa - nærbilde

Like etter fant hun det jeg trodde kunne være sporets vanskeligste gjenstand, en metallkulepenn. Den plukket hun kjempefint, og slapp den bare fordi hundefører laget så mange morsomme og rare lyder! Hun plukket den opp igjen og avleverte flott, søte bikkja! Vi fortsatte og neste gjenstand igjen gikk Essa over. Hageslange er det min erfaring at lukter lite for hundene, hun trakket rett over den midt i sporet, men enset den ikke. Da jeg stoppet, fant hun den til slutt. Nå gikk sporet litt opp og ned og hist og pist mellom dynene, og der mistet Essa sporet en liten stund. Men så fikk hun overvær av siste gjenstand, et ganske lite penal i lær eller immitert lær, som hun apporteret strålende til meg mot en enda større dose godbiter! Deretter bar det videre til endes, der slutten lå i form av en blå dralekesak som hun fikk kastet til seg hele veien hjem. Dette var gøy på en så fin kveld, og det var morsomt å se henne jobbe så nøye, så i driv og så selvsikkert! Jeg synes jeg kan si vi er på sporet av noe riktig her! At jeg glemte å skru på GPS-en slik at jeg ikke fikk se hvordan vi gikk sporet sammen, det blir helt uvesentlig i det hele!

Neste spor skal få bli litt vanskeligere igjen, litt eldre, litt lengre og ... litt bedre spredt på gjenstander. Det er akkurat som jeg er redd for å stå igjen med ting i lommene når jeg kommer til slutten, så jeg kaster ut mange ting til å begynne med, og så er det ingen gjenstander den siste halvdelen av sporene. Trøsten er at øvelse gjør mester!