Translate page

søndag 29. april 2018

Feltsøksprøven er i boks

Bark og jeg jobber oss sakte men sikkert videre mot godkjenning. I løpet av 2018 har vi bestått mørkesøksprøven og feltsøket. Det siste var i går, og jeg skal si litt om feltsøk og prøven vår
En glad gutt.

Vi var på Hetlandskogen, det var fellestrening og vi var rundt sju stykker der. Noen skulle gå teig, noen gå spor, flere ville rundere og Bark og jeg ville ha feltprøve. Vi hadde også anleggstest av en ny hund, som het Kåre, en herlig Border Collie på ti måneder.

Vi begynte med å legge ut spor og felt. Selvfølgelig kunne jeg ikke legge ut feltet vi skulle ha prøve i, så jeg labba opp i skogen nord for parkeringen og fant et sted jeg kunne legge et spor på rundt 300 meter.

Da jeg kom ned igjen, ble det tid for å drikke litt kaffe og snakke om verdens viderverdigheter, før vi var klare til å rundere med de første par stykkene. Etterpå hadde tiden kommet til feltprøven.

Hva og hvordan er et felt?
Et felt er i NRH-sammenheng et avgrenset område. For NRH-prøven er det på omlag 30 x 30 meter. Det heter omlag, fordi det kan være vanskelig å få til et nøyaktig oppmålt felt. Ikke alle steder lar det seg gjøre å gå med målebånd i naturen.

Det heter at feltet skal være overtråkket. Det betyr at den som legger feltet skal tråkke over så mye som mulig av bunnen i området - rett og slett lage en masse lukt og fert der inne (og helst minst mulig på utsiden). Vanligvis henges det opp sløyfer i hjørnene av feltet, slik at hundeføreren ser begrensningen. Hunden lukter det jo, men vi mennesker må se det. En av årsakene til at hundeføreren skal se omrisset av feltet, er at hun slett ikke har lov til å gå inni der. Bare hunden har lov å være i feltet. Et lite unntak er det, jeg kommer tilbake til det.

It's all about the nose
Etter at feltet er godt overtrakka av feltleggeren, legger hun ut fire gjenstander. Gjenstandene skal være på størrelse/volum med en fyrstikkeske - en av de små eskene, altså. Det heter at gjenstandene i feltet skal være bruksgjenstander - med andre ord noe mennesker normalt bruker til noe. Snusdåser, tøyposer, små pastillesker - alt hva som brukes og ikke er for stort. Pinner eller kongler eller slikt en finner i naturen skal ikke brukes.

Jeg skrev at gjenstandene legges ut, men de skal faktisk slippes eller kastes ut i feltet. På prøven skal de slippes/kastes slik at de ikke uten videre er synlige for føreren. Men de skal ikke tråkkes eller graves ned heller.

Etter at feltet er lagt, skal det få ligge i fred i omlag to timer, før prøven.

Det står faktisk ikke noe i godkjenningsprogrammet til NRH om hvor et felt skal legges, altså på hvilket underlag eller type terreng. En uskreven regel i vårt distrikt er likevel at det skal være i skogsterreng. Dommeren må jo også kunne se hunden og fører mens hunden søker, ellers er det vanskelig for henne å bedømme øvelsen. Derfor blir ofte feltene det skal tas prøver i lagt i et relativt oversiktelig område.

Vårt felt i går lå på nesten flat mark, inne i et skogholt med større grantrær. Det lå ganske nærme parkeringsplassen, hvor de andre hadde satt seg til å spise lunsj. Jeg kjente på en litt ekkel redsel i magen for at Bark skulle finne på å løpe over til dem for å sjekke ut menyen. Han er jo urimelig glad i mat, den gutten.

Jeg hadde tatt gopro-kameraet på hodet, men glemte å skru det på. Jo, noen prøvenerver var der jo!
Jeg fikk anvist hvor hjørnene på feltet var, og ble bedt om å velge sider. Hundeføreren får lov til å velge seg to påfølgende sider av feltet, som hun kan gå langs etter og forsøke styre hunden inne i feltet.

Bark i full mundur. Under feltsøk har han ikke bringkobbelet
Ellers skal hunden søke selvstendig, og den skal varsle funn av gjenstandene. Det kan den gjøre på to måter: Passiv markering eller apportering. En passiv markering er en markering ved gjenstanden. Da skal hunden ikke plukke opp gjenstanden, men bli ved den til hundeføreren kommer frem og får hentet gjenstanden. Det er ved disse markeringene alene at hundeføreren har lov til å gå inn i feltet, hente gjenstanden og hunden og gå rett ut igjen, samme vei hun gikk inn.

Bark og jeg har trent apport av gjenstand, og da plukker han opp gjenstanden han finner og kommer ut til meg for å levere den, mot en dugelig belønning. Siden vi har denne typen markering av funn, har jeg ikke lov til å gå inn i feltet, jeg har bare lov til å gå langs de to påfølgende sidene jeg har valgt meg.

Jeg sjekket vinden, og valgte de to sidene jeg mente ga best overvær for Bark ut fra meg, sør og øst av feltet. Vinden snudde litt hit og dit, men jeg valgte også ut fra at jeg da sto mest med ryggen til de gomlende lunsjgjestene på parkeringsplassen, så ville det kanskje være mindre sjanse for at Bark for bort til dem der de satt.

Vi fikk beskjed om at tiden løp fra vi startet, så da satte vi igang. Den første gjenstanden ble funnet ganske straks, og Bark avleverte fint. Neste gjenstand gikk også ganske fort. Jeg følte meg straks mer optimistisk der jeg vandret rastløst langs utkanten av feltet. Men så dabbet det litt av hos Bark, han løp ganske lenge - også endel utenfor feltet. Da gikk jeg til det vestligste hjørnet av sørsiden. Så fant han gjenstand tre. Nå var det om å gjøre å sørge for at han dekket mest mulig av feltet. Reglene sier at hunden skal finne og markere minst to av gjenstandene. I tillegg skal han dekke feltet, altså søke effektivt. Derfor vandret jeg øst og så nord, slik at jeg sto i det andre ytterhjørnet jeg hadde lov til å gå til. Til tider så det ut som Bark hadde gitt litt opp dette prosjektet, han sprang litt for raskt og med hodet for høyt. Men så tok han seg i det, og satte nesen ned. Og vips, var fjerde gjenstand hanket inn og levert til ei veldig glad mor!

Så var det bare å be om autografen til dommeren i den lille blåboka hvor prøveresultatene føres inn, og endelig få seg litt lunsj i magen.

Bark og jeg har trent felt helt siden jeg hentet ham på kennelen. Og det har vært veldig mye opp og ned. Når jeg tenker tilbake på det, kan jeg godt ha vært for mye på ham etter at han skal ta det rolig, og at han ikke skal gå utenfor feltet, og derfor dempet ham i søket, gjort det kjedelig og litt umotiverende. De siste månedene har jeg forsøkt å gjøre belønningen bedre, og melde meg mer ut mens han leter. Han har også, på sin side, vist at han bedre forstår begrensningene i feltet - at der hvor det ikke er tråkket, er det faktisk ikke noe spennende å finne.

Men vi har altså vekslet en god del mellom flotte felt og ganske dårlige resultater, så utgangen på dagens prøve var slett ikke sikker. Derfor kommer vi til å fortsette å trene felt en gang i blant videre, holde det vedlike og til og med kanskje gjøre det bedre og bedre. Vi blir jo aldri utlært.



Finne ballen er det morsomste søket!











lørdag 7. april 2018

Melsheiaspor i april

 I dag var det tid for sportrening på Melshei. Bark og jeg ba om et A-spor. Det vil si et spor på 1000 meter, med sporoppsøk, fire gjenstander og en slutt.

Vi ba om et felt også, for vi må trene mer på det også.

Været var tålig bra, selv for en frysepinn som meg. Men jeg skulle ikke sitte stille lenge, før kulden krøyp godt inn i kroppen. Et A-spor skal ligge mellom tre og fire timer, så det ble en del venting før vi kunne gå sporet.

Bark på Flassavatn i mai
Derfor gikk vi også feltet først. De første to gjenstandene gikk ganske raskt, men så dabbet interessen av hos Bark, som soste rundt beina mine og ikke ville ut og lete. Jeg måtte vente ganske lenge på at han skulle finne tredje gjenstanden, og den fjerde satt så langt inne at jeg mistet nesten litt motet. Det må jobbes med motivasjonen, tror jeg - på å gå ut og gjøre en grundigere jobb. Han har sluttet å springe tulling, i det minste.

Etter en lang og god lunsj med mye drøs på krakken, ble det tid for å gå spor. Sporleggeren hadde gått ut fra en sti, og laget et oppsøk for oss litt lenger borte på stien.


Hun hadde fått med GPS-en min for å lage sporlogg, jeg håpet at jeg ikke skulle behøve å se noe på den videre.

Her er sporet til sporleggeren i blått. Den røde linja er Bark og meg
Sporoppsøket gikk veldig bra. Først trakk Bark ut til venstre veldig tidlig, men da han ikke var ivrig nok, tok jeg ham med videre ut på myra. Ikke mange meterne videre var han langt sikrere i sin sak, så da gikk vi i vei.

De første 730 meterne gikk så det suste, men da vi nærmet oss en gangvei etter å ha gått ganske rett sør et godt stykke, gikk Bark av sporet, trakk over gangveien og litt opp på andre siden, før det stoppet opp for ham og jeg var sikker på vi var av. Jeg tok ham med ned igjen, men som sporloggen viser, gikk vi og vaset en god stund, før Bark trakk vestover, noe nord for sporet. Men så kom han på igjen, og jeg kunne merke det på intensiteten hans, som øket godt da. Derfra var det ikke lang vei til slutten, som var et liggeunderlag.

Begge sporene uthevet. Bortsett fra virringen ved gangveien, veldig bra!
Det kan være flere årsaker til at Bark trakk av sporet. Det lå en orienteringspost ute i terrenget der vi var, det kan ha vært både folk, hunder, rådyr eller andre dyr som tråkket over sporet. Men vi klarte å ta oss inn igjen, og det er jeg fornøyd med.

I morgen skal vi ha øvelse i urbansøk i Sandnes sentrum. Det gleder jeg meg til, men har ikke røpet det for Bark riktig ennå. Han kan godt få bli litt overrasket!