Spor og felt og sånn

Bark fra et tidligere Flassavatn-besøk

Så nydelig vær som det er, må det ikke sløses bort, så vi gikk spor i dag også, vi!

I dag var det Barks tur til å avbildes på GPS-en.

Alexandra la et ca 300 meter langt spor over myr og hei (på deg). Til gjengjeld la jeg et ikke fullt så langt spor til Storm og henne, litt nord vest av der hun gikk. Denne gangen passet vi på å skape stor nok avstand til at overvær ikke skulle lage kluss for oss. Vinden - eller trekken da, for det var ikke mye vind til Vestlandet å være, sto fra Sør-Vest i dag.

Nina la sitt eget spor sør-øst for oss andre to.

Etter at sporene var lagt, fikk jeg Nina til å legge et felt i en gressrabatt på nedsiden av veien til idrettsanlegget. Jeg hadde tenkt å gå det med Bark, men gjorde om på planene. Litt mer om hvorfor senere.

Vi lot sporene bli litt over en time gamle før vi gikk dem. Frem til da gikk det, som det blir når hundefolk står der og henger, mye hundeprat, og så litt trening på å ikke kjefte på andre hunder fra bilen og sånt.

Bark har det - og jeg har nok sagt det noen ganger nå - forferdelig travelt i sporet. Jeg ville uansett se hvordan han taklet litt lengde på sporet, for jeg har ikke gått så langt spor med ham før. Som loggen under viser, gikk det i grunnen veldig greit. Han faller av helt nord, og det kan meget godt være fordi han har overvær av sporet vest av seg. Men så tok han seg flott inn, fant den ene gjenstanden som var lagt ut - ei isskrape (for hvem trenger vel det før i november igjen?), fortsatte og fant til slutt ballen som lå til sist i sporet.

Blått er Alexandra, Rødt er Bark og meg

Nå også hadde han det veldig, veldig travelt. Jeg tror kanskje et botemiddel vil være å legge et eldre spor - for så må han skjerpe seg litt mer med det han holder på med. Uansett er jeg ganske godt fornøyd med resultatet i dag!

På vei tilbake mot bilene fikk jeg høre et vårtegn som vet å bråke mye - rødrussen sto på parkeringsplassen borte ved idrettsanlegget og skiftet til sommerdekk mens de spilte musikk for hele Ålgård. Jeg vet ikke om de hadde sykkelbukser på seg under russekjeledressene, men musikkspillinga må ha vært avskrekkende nok i seg selv.

De andre to kom også ruslende etterhvert, også de vel fornøyd med sporene hunden hadde gått. Det kom ei jente med en schæfer, og de begynte å trene lydighet på parkeringsplassen ved russebussen, og kanskje var det derfor rødrussen nå sluttet å spille musikk. Jeg tenkte jeg fikk vente til hun var ferdig å trene, før jeg tok Bark ut av bilen igjen, ellers kunne han fint ofre litt feltsøk for å få leke med hunden hennes. Det varte og rakk, og til slutt bestemte jeg at det heller fikk bli Essa som tok feltet, siden hun ikke ville titte to ganger bort der - hun vil mye heller jobbe og leke med ballen enn å bry seg med andre hunder! Feltet gikk så det grein, det var jo i letteste laget for den tøtta.

Avsporing i april

Essa i Ølbergskogen på fredag

Det har vært en riktig deilig april-lørdag! Fantastisk vårvær, sånt som er riktig deilig å være ute og gå spor i en fire-fem timer.

Det var nok flere som tenkte dette var en super spordag, for vi var svært mange påmeldt til sportrening på Holmavatn i dag, 10 stykker ble vi, alt i alt. Fire av oss ville gå langspor, de andre ville gå kortere spor. Problemet med å være mange, er jo fordelingen av terrenget. Essas spor ble lagt som det første av de lange sporene, det vil si i grensen mot de som ville gå kortere spor. Det viste seg å by på trøbbel for oss.

Sporet er rødt, der hvor Essa og jeg gikk er i blått.

Essa fikk nemlig overvær av et annet spor, som lå vest-nordvest for det sporet hun egentlig skulle ha gått, så hun dro meg av - uten at jeg ante ugler i mosen før hun fant en sporgjenstand jeg ikke hadde fått beskrevet av sporleggeren, pluss et merkebånd jeg umulig kunne tro at sporleggeren hadde plassert der ute i terrenget. Siden merkebåndet så nytt ut, forsto jeg da at hun var på villspor - bokstavelig talt - og dro henne mot øst. Hun var svært motvillig mot å bli dratt av sporet hun jo faktisk var på, og som loggen viser, hun dro snart av igjen. Men da vi til slutt mistet overværet av avsporingen, gikk hun jo et perfekt spor tilbake mot stien igjen.

Slike opplevelser kommer nok alle som går mye spor til å få en gang i blant, at det er andre lukter som er mer interessante for hunden (gjerne fordi de er ferskere eller bare mer spennende), enn det du ønsker at hunden skal forfølge. Det er vel bare å føre dette opp på tabbekvoten og huske at, tross alt ble siste halvdel av sporet ganske vellykket.

Sporet ble lagt klokken 10:34, det var 1,4 kilometer langt. Det ble gått klokken 13:45, det var altså 3,25 timer gammelt.

Bark på sin side, han fikk gå spor i Ølbergskogen i går. Først et asfaltspor som var ganske ferskt, og så et skogsspor med et par vinkler. Han har det veldig, veldig travelt i sporet (som ellers også), men bortsett fra det, forstår han oppgaven godt og jeg ser lyst på tiden fremover.

Essa fikk gå et spor på cirka 400 meter, og selv om hun plukket en gjenstand som ikke tilhørte sporet, da vi kom til paintball-hyttene bak Ølbergskogen, gikk hun ellers ganske flott og presist.

I dag fikk Bark gå et feltsøk på åpen mark. Til å begynne med sprang han bare villmann - eller villhund, da - og fant slettes ingen ting på bakken. For som kjent, den som ikke leter, finner ikke. Men etter jeg maste litt på ham (og han må virkelig begynne å tro nå at egentlig så heter han Rolig), så begynte søksatferden å tre litt frem, og han fant alle tre gjenstandene Herman hadde lagt ut - to brukte, sammenkrøllede matpapir og en pilleboks som allerede hadde møtt en hundetann eller ti.

Essa har funnet - og meldt på - ryggsekken, så da får hun leke!

Blippe stankelbein

Husker du Blippe stankelbein? På engelsk heter tegneserie-fuglen The Road Runner. Og det er mest med tanke på det engelske navnet, at jeg bringer Blippe på banen. Ja, det vil si, så lenge jeg klarer å holde Blippe der, for Blippe vil jo helst springe sin vei.

Og Blippe kan virkelig dette med å løpe - fort som en vind, av og til så en bare ser støvskyen etter den. Blip-blip!

Jeg vet at Bark fikk navnet sitt av oppdretter i et håp om at det var et navn han også kom til å bli benevnt etter i dagligtale. Ja for noen rasehunder heter så vanskelige navn at det ville ha vært helt utenkelig for matmor å stå der og rope det ut etter bikkjeskinnet i skog og hei. Eller synes du at du kan høre det for deg - «Pitter Patter of Piperscroft, nå kommer du HIT!»

Nei, jeg kan av og til forstå at oppdretternavn kun benyttes for finere anledninger, og at Fido heller kalles noe enklere i hverdagen. Men Bark av Goldbite, til daglig kalt Bark, han må fra denne dag av fint leve med å også av og til bli kalt Blippe!

Vi hadde en herlig trening i dag. Tross svært sur vind oppå Eikelandsheia, koset vi oss fem stykker med å rundere - eller det vil si, for de fleste ble det til overværssøk, for med en så sterk vind inn fra høyre på midtlinja, i et så åpent terreng, var det lite vits i å forsøke en strikt rundering.

Etter at Kaisa, Linus og Eko hadde fått sin økt, var turen kommet til Bark. Han løste oppgaven sin, som var å løpe i terrenget og plukke løsbitt fra figurantene, på en strålende måte. Nå ble det bare to figuranter, men han fikk jobbet seg gjennom en god teig lell.

Etter lunsj, fikk Essa gjort samme jobben, men med fire figuranter - to av dem hadde med seg hundene sine. Dette var jeg ganske spent på, for en ting er å halse på et menneske, men å bjeffe på et menneske som sitter der med en annen hund, det er det ikke sagt skal være lett, sånn uten videre. Men Essa gjorde som hun skulle, og vi var veldig godt fornøyde etterpå. På vei tilbake til bilen fikk hun også gå et feltsøk i ei myr, for å lete etter ballen som Bark, den slappfisken, hadde sluppet fra seg på vei ned før lunsj. Jeg begynte å tro vi kanskje måtte anse ballen for tapt da Essa fant den. Ja, for er det en ball å finne så gir hun seg slett ikke lett.

Siste hund ut var Eiko, også han fikk kose seg med en drøy overværsøkt, og han fant meg som siste figurant, på vei ned mot bilene igjen, for jeg lå slik at han fikk best overvær av meg fra veien.

Klokken tikket mot fire, og de fleste var fornøyde og ville hjem, eller de ville gå spor i andre enden av runderingsløypa, jeg tipper det er 7-800 meter dit. Etter at de hadde kjørt, slapp jeg hundene ut av bilen, slik at de firbente skulle få strekke på beina før vi satte kursen hjem. Jeg hadde likevel ikke forventet en slik strekking som jeg fikk.

Da vi hadde gått etter veien de sporlystne kjørte, omlag 150-200 meter, skar brått Bark ut til venstre. Jeg lurte litt på hva som stakk ham, han løp med vinden i ryggen og kunne ikke ha fått overvær av noe? Ja-ja, tenkte jeg først. Men han kom ikke tilbake, så jeg begynte å gå videre langs veien og rope etter ham. Nei, ingen hund. Da ble jeg litt redd han hadde sett noe dyr der oppe, og begynte gå fra veien og opp bakken for å se etter. Null og nix Bark der oppe. Jeg kastet et blikk opp mot bilen, som sto der fremme i horisonten. Jeg syntes jeg så en hund, men de skulle jo gå spor så det var vel ikke så rart. Jeg tok fram fingrene og plystret det jeg var god for - nei, ingen Bark. Igjen skottet jeg opp mot bilen, og der - der kom Blippe stankelbein, du! Blippe alias Bark løp så støvet sto bak ham på veien, i en fart jeg fant det helt vanskelig å tro på. Jeg syntes nesten at bakbeina gikk som små hjul, og kanskje jeg konfabulerer nå, men jeg mener jeg hørte et svakt Blip-blip også.

Malle - farlige hunder?

Det har vært mye skriveri på nettet i det siste, etter at Politihøgskolen har besluttet at de - inntil videre - skal stoppe testing på nye hunder av rasen Malinois - ofte kjærlig fornorsket til malle her på berget.

Stoppen kommer etter ulykker som involverer (allerede godkjente) politihunder av denne rasen, det trekkes særlig fram to ulykker, Pelle-saken, og en ulykke på en privat kennel, hvor en politihund var på et kortere opphold. Begge ulykkene innebar ganske stygge bitt. Den ene hunden har blitt avlivet etterpå, mens hundeføreren til Pelle jo har insistert på at hunden må få leve videre.

I følge den siste artikkelen jeg har funnet om malle-saken på politiforum, skal det også ligge andre «hendelser» til grunn for avgjørelsen om å stoppe inntak av nye maller som politihund. Skal vi ta avgjørelsen seriøst og ikke protestere mot en slik generalisering - en generalisering vi ville gitt det glatte lag og fordømt som rasisme dersom det ble gjort mot menneskegrupper - bør kortene på bordet, slik at vi vet mer om grunnlaget for inntaksstoppen.

Det er allerede skrevet veldig bra i andre blogger om hvilket tilbakesteg vedtaket betyr for politiet. Det poengteres at mallen er en hund som betyr veldig mye for brukshundmiljøene, både de profesjonelle og amatørene, så vel som sport og konkurranse.

Hva er mallen slags hund da? Leser en rasebeskrivelsen til NKK (se lenken), er det første som slår en, at det er ikke en malle som er avbildet, det er en groendale. Det andre som er åpenbart, er at den der kalles Belgisk fårehund: Malionis. Det vil si at den knyttes sterkt opp mot groendale, tervuren og Laekenois, de tre andre belgisk fårehund-rasene.

Leser en historien til de belgiske fårehundene, finner en fort ut at de har samme utspring som fårehunder fra nederland og tyskland, det vil si Hollandsk Gjeterhund og Schæfer. Schæfer er en fornorsket måte å si Deutcher Schäferhund på, og Schäferhund betyr jo enkelt og greit gjeterhund.

Av de tre rasene var det schæferen som oppnådde størst popularitet da rasene skilte lag på begynnelsen av 1900-tallet, og også derfor den rasen som har klart å bli mest ødelagt i avl basert på utstillingsstandarder, heller enn bruksegenskaper. Det er jo bare å se på tegningen av den bananryggede schæferen hos NKK, for å se hvor borte vekke hunderasen er nå, i forhold til de to andre rasene.

De hollandske gjeterhundene holdt på å gå dukken, særlig etter andre verdenskrig, fordi tyskerne stakk av med mye av avlsgrunnlaget. Derfor er de hundene iblandet både schæfer og malle opp gjennom årene, særlig fram til avlsboken ble stengt i 1971, men også i innsnik- eller jukseavl etter den tid.

Hvis vi ser på atferdsbeskrivelsen hos NKK på de tre rasene, hva finner vi?

Malle	Hollender	Schæfer
Vaktsom og aktiv, meget energisk og alltid klar til handling. Den forener gjeterhundens arbeidsevne med den beste vakthundens verdifulle egenskaper. Hvis det kreves, er den uten nøling en hårdnakket og ivrig forsvarer for sin herre. Dens livlige årvåkne temperament og selvsikre vesen uten angst eller aggressivitet skal avspeiles i kroppsholdningen og det stolte og oppmerksomme uttrykket. Rolig og uredd skal gjenspeiles ved bedømmelse.	Lojal, lettlært, våken, arbeidsvillig, meget lojal og pålitelig. Fordringsløs og meget utholdende, alltid oppmerksom, aktiv og med typisk gjeterhund-temperament.	Nervefast, selvsikker, avbalansert (unntatt når provosert), frimodig, oppmerksom og lærenem. Må være modig, ha kamplyst og hårdhet passende til en selskaps-, vakt-, beskyttelses-, tjeneste- og gjeterhund.

Av disse tre avartene av de gjeterhundene som en gang - for ikke så veldig lenge siden - voktet og gjetet sau og buskap på slettelandene i Tyskland, Holland og Belgia, er det mallen som uttalt skal være uten angst eller aggressivitet.

Schæferen trenger ikke være avbalansert hvis den blir provosert, og hollenderen skal være lojal -  så lojal at det gjentas to ganger i samme setning.

Det er min subjektive mening at det er bare tull og tøys at disse tre nært beslektede rasene har forskjellige rasestandarder når det gjelder atferd. Det samme kunne vært beskrevet for alle tre. Men nå mener jeg jo også at raseinndeling og rasestandarder bare er med på å ødelegge hundene våre, og at vi burde arbeidet mye mer på atferd og egenskaper, enn på utseende og typebeskrivelser som bare bidrar til at vi stadig vekk lager mer og mer karikaturer på hunder.

Når korthodehunder i stadig større grad blir kortere og kortere i skalle og nese, slik at de pådrar seg sykdommer og lidelser som må opereres for at hunden skal slippe for sterk smerte, når dyra mister luktesans, evne til å kjøle seg ned og må sove sittende for å ikke kveles av sin egen tunge, når skallen blir for liten til å gi plass til hjernen og hunden får grusomme smerter, da har avl og oppdrett virkelig bevist for verden hvor feilslått slik subjektiv oppmerksomhet er - den som går på utseendet og det sykt overfladisk «raseskjønne».

Noen av de samme feil gjøres dessverre i avl på atferd. Vi drar det så langt at hundene blir for villige, for energiske, for hårdnakkede, og så får vi problematferd gjennom at vi i treningen (eller den manglende treningen!) av hundene ikke tar høyde for disse egenskapene vi mennesker har avlet på.

Fordi vi samtidig har gjort raserenhet til en sterk standard, gjør vi det vanskelig å snu, når blant annet også innavl er så tillatt at en bestefar kan være også far, og det i noen tilfeller slipper til avlshunder som blir overbrukt, hunder det sågar er genfeil og sykdom på, fordi utseendet er med den, «den er så pen».

Når det gjelder brukshunder har Sverige vært et foregangsland i å se mer på mentaltester av hund, enn på kennelklubbstandarder. MH-tester er også på vei inn i Norge, selv om vi ikke besitter den kompetansen eller erfaringen de har i Sverige. Den svenske kennelklubben gir en kort beskrivelse av MH-tester, før de lenker over til brukshundklubbens sider. Og det er beskrivende for hvordan disse testene anses i kennelklubbenes avl - som noe de som ikke bryr seg så mye om utstillling driver med.

På den svenske brukshundklubbens sider kan en finne MH-beskrivelse for mange hunderaser. Her skjermduper jeg MH-diagrammene fra malle, hollender (korthåret) og schæfer:

MH-diagram Malle

MH-diagram Hollender

MH-diagram Schæfer

Hvis vi regner senteret i diagrammet for et øye, kan vi med litt fantasi se tre kyllinger som alle titter til venstre. For å gi et bedre bilde av hvor like eller ulike disse diagrammene er, viser jeg også et diagram fra en annen rase:

MH-diagram annen rase*

Denne «kyllingen» titter til høyre. Hvilken rase siste diagrammet er fra, kommer jeg tilbake til sist i innlegget. Jeg håper siste diagrammet viser hvor ensartet rasene schæfer, hollender og malle er i mentalbeskrivelsene. Skal vi lete etter forskjeller, kan vi vel si det slik at schæferen er «litt mindre av alt», bortsett fra på redsel, der alle tre rasene skårer ganske likt, og under snitt. Merk nemlig den grønne ringen, som er brukshundsgjennomsnittet uavhengig av rase. Går verdiene utenfor, er rasen over snittet, går de innenfor, er rasen under snitt.

Det er lurt å merke seg i studiet av disse diagrammene, at de viser gjennomsnittsverdier målt for rasen, at individuelle avvik vil forekomme, og at dette er et diagram som skal være objektivt, men at målingen utføres av mennesker med subjektive oppfatninger av hva de ser når de tester hundene. Likevel vil et rasegjennomsnitt være «sannere» enn målingen gjort på hvert enkelt individ.

For de som ønsker å gå i dybden på MH-beskrivelsen, kan de titte her. Vi ser for eksempel i diagrammene over at både malle og hollender nesten sprenger diagrammet når det gjelder øvelsen 5d. Hele øvelse 5 er en øvelse som har til hensikt å beskrive hundens evne til aktivitet/samarbeid med fremmed person på avstand fra fører. Øvelse 5d går ut på kamplek med fremmed person.

Om MH-beskrivelsene må også sies at de utføres på ganske unge hunder, for å vise hvilket grunnlag man har for både videre arbeid med individene, og også for avl på linjene (søsken, foreldre etc). Etterhvert som en hund trenes og utvilker seg, kan selvfølgelig noen av de mentale «verdiene» endres. Man kan for eksempel trene en hund slik at den blir en mer usikker, redd og aggressiv treåring enn den var da MH-testen ble gjennomført i 18 måneders alder. MH-beskrivelsen gir ingen fasit på hvordan hunden er eller blir. Akkurat som politihundene som biter mennesker, en gang har passert sine tester og blitt godtatt fordi man trodde de var mentalt sterke nok, har noe skjedd mellom testen og virkeligheten. Er det hundens feil, hundeførerens ansvar, eller er det mangler i hvordan hunder og hundeførere følges opp og testes i tjenesten? Jeg vet ikke nok om dette til å ha svaret, men jeg våger meg på det jeg opplever som et betimelig spørsmål.

Men hva var egentlig poenget med å dra fram disse MH-beskrivelsene i det hele tatt? Jo, at vi  snakker om samme hundemateriale i rasene malle, hollender og schæfer, at kennelklubbens forskjellige rasestandarder for atferd er spill for galleriet, og at likhetene langt overskrider forskjellene. Hvis mallene er så potensielt farlige at de ikke kan brukes som politihunder, må man i rettferdighetens navn - og for sikkerhets skyld og for å handle helhetlig og med hjernen og ikke hjertet -  stanse testing på alle hunderaser som ligner mallen mentalt. Skal man skjære alle over en kam, så får man skjære alle over en kam.

- Eller, man kan jo ta til vett og ikke la enkelthendelser gå ut over mange fremtidige politihundekvipasjer.

Ke dåkke hålle på med?! spør Bark

* «MH-diagram annen rase» viser nok en gjeterhundrase, nærmere bestemt hvit gjeterhund.