Spor og felt og sånn

Bark fra et tidligere Flassavatn-besøk

Så nydelig vær som det er, må det ikke sløses bort, så vi gikk spor i dag også, vi!

I dag var det Barks tur til å avbildes på GPS-en.

Alexandra la et ca 300 meter langt spor over myr og hei (på deg). Til gjengjeld la jeg et ikke fullt så langt spor til Storm og henne, litt nord vest av der hun gikk. Denne gangen passet vi på å skape stor nok avstand til at overvær ikke skulle lage kluss for oss. Vinden - eller trekken da, for det var ikke mye vind til Vestlandet å være, sto fra Sør-Vest i dag.

Nina la sitt eget spor sør-øst for oss andre to.

Etter at sporene var lagt, fikk jeg Nina til å legge et felt i en gressrabatt på nedsiden av veien til idrettsanlegget. Jeg hadde tenkt å gå det med Bark, men gjorde om på planene. Litt mer om hvorfor senere.

Vi lot sporene bli litt over en time gamle før vi gikk dem. Frem til da gikk det, som det blir når hundefolk står der og henger, mye hundeprat, og så litt trening på å ikke kjefte på andre hunder fra bilen og sånt.

Bark har det - og jeg har nok sagt det noen ganger nå - forferdelig travelt i sporet. Jeg ville uansett se hvordan han taklet litt lengde på sporet, for jeg har ikke gått så langt spor med ham før. Som loggen under viser, gikk det i grunnen veldig greit. Han faller av helt nord, og det kan meget godt være fordi han har overvær av sporet vest av seg. Men så tok han seg flott inn, fant den ene gjenstanden som var lagt ut - ei isskrape (for hvem trenger vel det før i november igjen?), fortsatte og fant til slutt ballen som lå til sist i sporet.

Blått er Alexandra, Rødt er Bark og meg

Nå også hadde han det veldig, veldig travelt. Jeg tror kanskje et botemiddel vil være å legge et eldre spor - for så må han skjerpe seg litt mer med det han holder på med. Uansett er jeg ganske godt fornøyd med resultatet i dag!

På vei tilbake mot bilene fikk jeg høre et vårtegn som vet å bråke mye - rødrussen sto på parkeringsplassen borte ved idrettsanlegget og skiftet til sommerdekk mens de spilte musikk for hele Ålgård. Jeg vet ikke om de hadde sykkelbukser på seg under russekjeledressene, men musikkspillinga må ha vært avskrekkende nok i seg selv.

De andre to kom også ruslende etterhvert, også de vel fornøyd med sporene hunden hadde gått. Det kom ei jente med en schæfer, og de begynte å trene lydighet på parkeringsplassen ved russebussen, og kanskje var det derfor rødrussen nå sluttet å spille musikk. Jeg tenkte jeg fikk vente til hun var ferdig å trene, før jeg tok Bark ut av bilen igjen, ellers kunne han fint ofre litt feltsøk for å få leke med hunden hennes. Det varte og rakk, og til slutt bestemte jeg at det heller fikk bli Essa som tok feltet, siden hun ikke ville titte to ganger bort der - hun vil mye heller jobbe og leke med ballen enn å bry seg med andre hunder! Feltet gikk så det grein, det var jo i letteste laget for den tøtta.