Spor og felt og tjohei

Gårsdagens melisstrø i nesten seks minus, ble i løpet av natten avløst av det mer kjente og kanskje ikke fullt så kjære pluss fire-fem grader og regn. Væromslaget gjorde også at en ertesuppetjukk skodde lå over store deler av Jæren.

Vi kjørte opp til Flassavatn for å bli med sporgjengen på gøy. Der oppe droppet temperaturen til tre-fire grader, og det lå glatt holke på alle vannpytter og stier. Godt at det går an å gå spor i terrenget da!

Jeg la selv et spor til Bark - på omlag 3-400 meter bare. Jeg strødde ut fem gjenstander i sporet, og la en tennisball i slutten.

Så fikk jeg en av de andre til å legge et felt til oss - med bare to gjenstander. Nå har Bark og jeg ikke trent så mye felt på en stund. Da vi var på Voss i fjor, mistet han ganske gnisten på felt-øvelsen. Jeg tror vi rett og slett trente litt for mye, og at jeg ikke klarte å belønne funnene hans godt nok. Så nå vil jeg heller ha få funn og stor jubel når han treffer, er tanken min.

Feltprøven i Norske Redningshunder er en av de tingene vi må bestå før vi får lov til å begynne å tenke på A-prøver og A-uke og sånt. Feltprøven består av et felt på 30 x 30 meter. Det skal legges ut fire gjenstander i feltet, som også skal tråkkes godt over av den som legger gjenstandene ut. Så skal det gå et par timer før hunden og fører slippes til. Hunden skal slippes ut i feltet, men hundefører har ikke lov å gå inn i området. Hunden skal finne og enten markere eller apportere gjenstandene innen ti minutter. Gjenstandene skal være på fyrstikkeskestørrelse (volum), og skal slippes i feltet.

Nå kan en spørre seg hvorfor redningshunder - som skal finne mennesker og redde liv - skal trenes i å søke etter gjenstander, til og med små gjenstander. Men i enkelte tilfeller kan en tenke seg at når personen blir funnet, er det mistanke om for eksempel selvmedisinering. Da kan det være avgjørende i førstehjelpen at en finner og henter inn medisinbokser eller esker, slik at en kan ta rede på hva slags medisiner det dreier seg om. Dessuten er det også svært hensiktsmessig for de rotehuene som kan klare å miste bilnøkler eller telefoner eller småting ut av lomma, om hunden har lært å søke etter og markere på slike bruksgjenstander.

Jeg valgte å gå sporet først, fordi Bark da fikk komme i «modus» til å søke ned. Og det fungerte, det.

Sporet selv gikk sånn passe bra. Vi må nok senke farten på sporingen enda mer og bli flinkere på å være nøye, begge to. I morgen blir det derfor asfaltspor på oss to!

Vi fikk  presset inn en liten økt med innkalling også i dag, og det gikk ganske greit. Da det kom en King Charles Spaniel pipende ned fra lia, måtte jeg grabbe tak i Bark, ellers hadde han satt avgårde, det er jeg sikker på. Men ellers klarte vi å holde det positivt ved hjelp av fiskekaker og tennisball.

Jeg var godt fornøyd med valget av felt-område, en slags avgrensning av vegetasjon og terreng på alle sider, slik at feltet begrenset seg selv ganske vakkert. Det er kanskje litt juks nesten, å ha en slik naturlig hindring for Barks vanligvis så svært vide definisjon av felt, men det fungerte faktisk helt supert i dag. Han gikk det beste feltet jeg har sett, med nesen ned fra start og med et tempo jeg ble veldig glad for å se - arbeidstempo, ikke springe tulling-fart.

Jeg var veldig fornøyd etterpå, at jeg hadde fått Cecilie til å filme Bark i arbeid. Tusen takk til deg for det Cecilie!

Vi leker oss i sanddynene på Orrestranda

I kveld hadde vi NRH-trening på Orrestranda. Rundt null grader og ganske lite vind til Jæren å være, men alle fire ekvipasjene fikk likevel gå overvær.

Det er ikke så greit å dele bilder fra kvelden, de ville nok sett ut noe som dette

Orrestranda by night

Vi satte i gang, for med kulde er det om å gjøre å være effektive. Første hund fikk gå fra nord mot sør, og hun fant de tre figurantene sine ganske raskt. Neste hund fikk gå fra sør mot nord, og nå nede på stranda. Tredje hund er en ung valp, og hun fikk seg noen fine læringsmomenter når det gjelder å følge opp fert. Sist ut var Bark og jeg.

Fordelen med GPS og sporing av hunden, er at jeg har i alle fall GPS-loggen etterpå, når bilder manker. Den ser slik ut for Bark og meg.

Bark er rød, jeg er blå, de to flaggene viser første og andre figurant.

Vi hadde to figuranter ute, som hadde fått beskjed om å gjemme seg uten at jeg visste hvor de var. De måtte gjerne gjøre det litt vanskelig for oss, sa jeg håpefullt.

Vi gikk fra parkeringsplassen og ut mot sjøen. Før de siste sanddynene ned mot stranda dreide vi nordover. Bark begynte å jobbe fint, løp litt på østsiden av oss, men slo så vestover. Oppe mot de høyeste sanddynene ble han borte litt, men kom så med melding.

Figuranten fortalte at Bark hadde løpt lenger ut enn figuranten lå, og at han trodde Bark skulle løpe forbi ham, men akkurat i det Bark passerte fikk han overvær, og snudde i lufta, for å nesten lande i hodet på figuranten.

Bark fikk lov til å løpe videre etter belønning, mens vi fortsatte å gå på høyden med de høyeste sanddynene. Det gir god oversikt i forhold til å se hunden, og det passet også godt med vinden, som sto fra øst-sørøst.

Vi hadde ikke gått langt da Bark dreide nord-østover, og jeg så han jobbet på fert et godt stykke inn fra sjøen. Så da begynte jeg å følge på. Joda, der kom han med melding.

Bark sine spordata

Bark fikk løpt 1,3 kilometer, med en maksfart på 38 km/h. Det tror jeg var under meldingen på andre figurant, for han kom som et lyn inn fra figuranten der.

I alt tok det oss under ti minutter å finne de to, som altså ikke hadde klart å gjøre det særlig vanskelig for Barkebilla.

Mine sine spordata

Mine spordata viser at jeg er ikke like kjapp som Bark, og ikke gikk jeg like langt heller. Men fornøyd med økta vår, det var jeg absolutt!

Vi strekker runderingen!

I går var vi i Hetlandskogen, Bark og jeg. Nei, vi var slett ikke alene, det var ti andre NRH-ekvipasjer med oss der ut.

Noen ville gå spor, noen ville gå teig, og noen ville rundere. Bark og jeg slo oss sammen med runderingsgjengen, for dagen og stedet passet perfekt til å arbeide med å strekke runderingen - altså rundere lengre enn vi har gjort tidligere.

Frem til B-godkjenningen har vi fokusert på mye annet, nå må vi også ha noe av tankene på det å skulle jobbe lengre og bedre.

Et av problemene vi har her i vårt distrikt, er at vi har lite skog, og de skogene vi har å trene i, er ofte små og gir lite mulighet for å gå langt. Hetlandskogen er et av de få unntakene, så her var det bare å carpe både diem og sjansen!

Bark etter runderingen - fornøyd med økta si!

Etter at jeg hadde vært figurant for tre-fire andre ekvipasjer, var det endelig vår tur. Vi varmet så smått opp på parkeringsplassen, for det var en kald dag, litt slapp vintersol, avløst av noen syke haglbyger, så noen regndråper, før sola tittet fram i et gløtt bare for å stikke sin vei igjen. Vintersola er en upålitelig fjomp!

Bark var klar som et egg - som alltid, og la ut i løypa. Jeg ønsket også å ha et fokus på innkalling - fremdeles. Jeg hadde tatt med GoPro-kameraet. Det har ligget i skogen på Alsvik i over ett år, siden jeg mistet det mens jeg gikk spor der inne. Det ble funnet av en annen NRH-er, heldigvis, så nå ville jeg se om batteriet hadde tålt det lange oppholdet utendørs. Det hadde det jammen meg, jeg fikk førti minutter opptak av runderingen.

Nå skal jeg ikke plage noen til å se en så lang video - og selv den redigerte versjonen er nok noe langdryg og kjedelig. Ikke minst fordi jeg nok går med kameraet noe for høyt opp - eller kanskje jeg går med nesen i sky? Uansett, videoen viser litt av arbeidet jeg legger ned i innkallingen. Ikke så mye mer, kanskje.

Jeg ser av videoen og sporloggen at jeg må jobbe med å forlange nøyaktighet av både meg selv og hunden. Jeg slurver og lar hunden slurve også. Noen av slagene er for grunne, noen er med for lite framtrekk.

Det er nok lettere å se det på sporloggen.

Sporloggen. Bark i rødt, jeg i lilla. 

Vi brukte ca 25 minutter på 600 meter langs midtlinja. Bark fikk løpe 2,9 kilometer. Alt i alt var jeg veldig godt fornøyd med økta, og av å se at hunden fungerte svært bra - ikke stakk han av eller fant på noe tulliball. Han var også klar til å fortsette lenger, så nå er det bare å planlegge neste strekk-økt også. Noen økter med kortere rundering og fokus på andre ting, blir det garantert i mellomtiden.

Etter lunsj la jeg et sporoppsøk på omlag 500 meter langs grus- og asfaltveiene som snirkler seg rundt i skogen der. Bark leverte der også, og gikk et ganske bra oppsøk og spor! Det er bare å bøye seg i støvet for hundenesen, sier jeg!

Bark har bestått B-uka

Da har Bark og jeg bestått B-uka, og kan puste lettet ut et lite øyeblikk. Det skal vi jommen gjøre også, sånn før vi kaster oss ut i mer trening og enda mer trening, og så litt trening til.

Foto: Vibeke Steen

I dag hadde vi dag fire av uka, på Holmavatn øst av Vigrestad, på det som kalles Høgjæren. Så veldig høgt er det jo ikke, men høgt til Jæren å være, 250 til 360 meter over havet.

Fra Holmavatn går det flotte og lettgåtte turstier til både Steinkjerringa og Synnesvarden. Terrenget utenfor stiene er for så vidt lettgått det også, mye hei og myr, ikke mye bratt eller vanskelig terreng.

På programmet i dag sto det KO-arbeid og øvelse. Det fikk vi prøvd oss på så det rakk.

Instruktøren fremsto som innsatsleder og kunne fortelle oss at en familie på tre hadde lagt ut på fisketur klokken 16 fredag, og at de ikke hadde returnert. Det hadde vært skodde om kvelden og natta, og søkemannskaper fra Røde Kors og Norsk Folkehjelp hadde søkt rundt og i Holmavatn, men uten resultater. Nå måtte vi forsøke med hunder.

Johannes og jeg planla og la planen frem for "innsatsleder", som godtok forslaget vårt. I første omgang var det å søke av området rundt et lite tjærn sør for Holmavatn, som heter Hommeltjørna. Det fikk Bark og jeg gleden av å kaste oss ut på.

Første teig slik vi gikk - Bark markert rødt, jeg blått

Vi forserte gjerdeklyveren inn på naturvernområdet helt nord-vest på kartet, og så gikk vi som kartloggen over viser, sør langs stien som går mot Steinkjerringa, og så etterhvert inn i terrenget. Vi rundet vannet, og da vi kom til den odden som stikker sør-over helt nord på tjernet, kunne det se ut som Bark hadde noe i nesen. Men han sprang bare noen få meter, og så mistet han ferten igjen. Jeg skrev meg dette bak øret, som noe verdt å melde til KO. Men jeg gjorde ikke det da. Vi dreide nord-over for å dekke resten av teigen på nordsiden, og krysset stien som går mot Synnesvarden.

Etter et par-tre minutter der, forsvant Bark rett nordover. Jeg kunne se på GPS-en at han stadig forsvant lenger og lenger, og det nyttet lite å rope eller plystre etter ham. Etterhvert forsto jeg at han - *fyll inn passende banneord her* - var på nok en tulltur. Jeg begynte å gå etter ham, men så viste GPS-en at han hadde rundet hele Holmavatn og var et godt stykke vest for meg. Så da returnerte jeg til parkeringsplassen og satte meg i bilen, kjørte vest, og der var han heldigvis bare 100 meter fra veien. Da jeg ropte kom han. Men han hadde seg altså en løpetur på 4 kilometer på nesten 25 minutter, hvor han slett ikke var på jakt etter noen savnede.

Bark på tulltur.

Jeg vet ikke om han har jaktet på noe dyr. Sau var det ikke der i området. Kanskje det var en jærhare som løp opp foran ham? Maks hastighet var på 32 km/h, og det var like etter han forsvant. Ellers har han småløpt og luntet, stort sett.

Men at dette kunne bety at hele B-uka røyk for oss, det sto klart for meg. Det nytter ikke å ha en hund som stikker slik.

Jeg kjørte tilbake til KO, og forventet egentlig å bli satt til KO-arbeid som "operativ leder". I stedet fikk jeg beskjed om å fortsette som hundefører. Nå fikk jeg pent ha hunden i bånd, og heller gå stisøk opp til Synnesvarden, var beskjeden fra instruktøren. Hvordan vil du gjøre dette søket? spurte han. Og da sa jeg at jeg jo stort sett hadde vind inn fra høyre side - det vil si fra sør-øst - så gikk vi på stien var den siden i det grove dekket. Så får du ta flanke-søk tilbake da, sa han. Og det var jeg jo enig i.

Stisøk - med tre funn 

Vi labbet i vei. Som nevnt over, stiene i området er svært lettgåtte og det går egentlig veldig lett å forflytte seg. Jeg gikk og holdt et øye med Bark, og passet på at vi gikk venstre side av stien - slik at han eventuelt kunne finne noen spor på den siden hvor han ikke fikk noe hjelp fra vinden. Jeg var forberedt på å gå ganske langt før vi gjorde noen funn - og det stemte nok det. Siden vi lette etter tre hobbyfiskere, var det jo særlig interessante områder der hvor det er vann - men det er det jaggunt meg nok av i dette området også. Vi passerte ett tjern nord for oss, og jeg holdt ekstra utkikk på både terrenget og hunden. Neida. Vi kom til neste tjern, som ligger nord-øst for Romavatnet, og der ble Bark veldig interessert i å gå ut til venstre, det var klart at det gikk noe slags spor der. Jeg slapp ham og ba ham finne mann, mens jeg krysset det jeg hadde av fingre og tær at han nå ikke bare satte avgårde igjen. Men han løp bare en tjue meter ned bakken, så kom han tilbake med melding. For der lå altså Morten og frøys, og sa han hadde gått til dette vannet for å fiske, mens de andre hadde gått sør-vest-over mot Romavatnet.

Ut fra det Morten fortalte, planla jeg søket videre, og varslet KO om både funnet og planen min videre. Jeg fikk OK til planen min, som var å gå flanke av stien tilbake, nå altså nord-vest. Det viste seg å være et godt valg, for et stykke inn på myra slo Bark rett sørover, og kom snart med melding til meg. Jeg hadde sluppet ham løs nå. Jeg fulgte etter ham på påvisning, men der sto han nede ved vannet og jeg så ingen folk eller gjenstander. Hva var detteb for lureri, Bark? Men da jeg kom nærme nok, sto der ei fiskestang i vannkanten. Jeg kunne ha gått ganske nært forbi uten å se den. Bark fikk god belønning for et så flott funn! Nå visste jeg vi var på rett spor etter folk, så vi fortsatte langs vannet, og det var ikke mange metrene før han fant Cecilie og kom med melding på henne også. I mellomtiden gjorde Johannes funn av Tor Egil, som lå et godt stykke sør-øst for oss, der hvor Romavatnet renner ut i ei lita elv. Så da ble alle tre fiskefolka funnet i løpet av tre kvarter, når vi bare ble juksehjulpet på rett vei av instruktøren. Han syntes nok litt synd om de tre figurantene etterhvert, som hadde ligget ute i over to timer.

Nå i etterkant kan vi se på kartet, at etter vindretningen er det fullt mulig at Bark faktisk fikk litt fert av Cecilie da han sto i den første teigen nord for tjernet. I så fall har han fått ferten av henne på en avstand av gode 950 meter i luftlinje. Jo, det er lurt å stole på hundenes neser!

Holmavatn

Det var nå på tide å returnere til KO for evaluering av både dagen og hele B-uka. Bark og jeg fikk beskjed om at vi har bestått B-uka med et forbehold om at det må trenes på at han ikke stikker fra meg. Det er jeg slett ikke uenig i. Vi kan ikke ha det slik fremover, så nå må vi trene innkalling og få det å komme til meg best i hele verden. Herregud så populær jeg skal bli hos Bark!

Foto: Vibeke Steen

Bark på B-uke

Da er første helg av B-uka i boks. Eller i alle fall unnagjort. Det ble et alvorlig feilskjær på første dag, mer om det litt senere.

B-uka er obligatorisk for alle som vil bli B-godkjent som redningshundekvipasje. Selv om du er B-godkjent, har du et godt stykke igjen til målet, som er å bli A-godkjent og såkalt hundefører. Som A-godkjent kommer du på lista over redningshundekvipasjer og blir kalt ut til leteaksjoner. Som B-godkjent vet du egentlig bare at du begynner å nærme deg det som kreves av en ekte redningshundekvipasje.

Bark og jeg har bestått søksprøvene, som må bestås uavhengig av uka. Vi har gått 500 meter spor på under 30 minutter og i sporet funnet minst en sporgjenstand og slutten, og vi har rundert langs 400 meter midtlinje og funnet to figuranter på under 20 minutter.

B-uka består av flere andre momenter som skal vises og trenes på. Spor i alle former og fasonger, stisøk, stisøk med flanke, patruljegang, melding på gjenstand, øvelse, arbeid i KO (der leteaksjoner ledes fra). Hund og fører skal vise at de noenlunde mestrer disse tingene, og så skal det gjerne også være en viss progresjon i treningen av de ulike momentene i løpet av uka.

Lørdag

Etter denne lange og litt krøkkete innledningen, kommer vi nå til hvordan de første to dagene våre har vært. Vi var bare to hundeekvipasjer som deltok på uka, så antallet funksjonærer oversteg antall deltakere. Luksus leverpostei! En stor takk til dem som stilte opp og hjalp til som instruktør, figuranter og hjelpere!

Bjerkreimsenderen står på Urdalsnipa i Bjerkreim. Vi NRH-ere er heldige og

har lov til å kjøre opp. Nesten alle andre må gå. Men det er et flott område!

 Vi møttes på Bjerkreimsenderen - det vil si noen høydemeter under senderen - lørdag klokka 09:30. Der begynte vi med å se på hvordan hundene lå an med melding på gjenstand. Instruktøren hadde tatt med seg en alt annet enn liten og nett damesykkel opp i heia. Den dro de ut på myra. Litt lenger borte satte de opp en gapahuk, og til sist la de noe smått og svart noe.

Første runde la de løsbitt oppå eller ved siden av alle gjenstandene. Bark sprang rett forbi sykkelen. Den var visst ikke så interessant. Ved gapahuken fant han løsbittet og meldte fint. Etter påvisning og belønning der, returnerte vi til sykkelen. Fortsatt var den ikke noe interessant. Bark fikk se at en av hjelperne kastet løsbittet i lufta, og det hjalp, da sprang han bort og fant det, meldte fint og fikk belønning etter påvisning.

Kylie melder på gapahuken.

Etter at begge hundene hadde hatt en runde, tok instruktøren bort løsbittet på de to siste gjenstandene, og så prøvde vi igjen. Denne gangen kom Bark med løsbittet fra sykkelen ganske med en gang, og på de andre to gjenstandene meldte han med fastbittet - det bittet som henger i halsbåndet hans. Den siste gjenstanden viste seg forresten å være ei regnjakke.

«Du skal få min gamle sykkel når jeg ...»

Vi sa oss fornøyd med melding på gjenstand i denne omgang, og forsøkte heller sporoppsøk fra vei. Det gikk ikke særlig bra for noen av oss to ekvipasjene, Bark fant en slags utgang, men fulgte ikke opp noe spor som ga løsning - i form av en tennisball i slutten. Heller ikke den andre hunden syntes at det var noe spor å følge, selv om hun fikk en bedre start enn Bark.

Slik er det jo av og til - uten at vi kan si sikkert hva det var som gjorde hundene så ute av stand til å lete opp sporene. Kanskje var de fremdeles i overværsmodus etter melding på gjenstand, slik at de ikke gjorde overgangen til sporsøk skikkelig? I så fall går det jo på at de ikke er trent nok på å skifte modus - og da er det vi hundeførerne som ikke har trent nok på det. Meget mulig.

Vi tok en pause og litt mat, og så skulle vi forsøke sporoppsøk fra gjenstand. Instruktøren hadde valgt bil som passende gjenstand. Bark satte nesen ned og fant utgang sporenstreks, og dro meg bortetter og litt utover i terrenget. Vi kom opp på et høydedrag og gikk langsetter ei myr. Der gikk jeg på snørra og slo skinneleggen på høyrebeinet noe alvorlig. Au-au-au. Jeg surret sporlina rundt hånden og måtte virkelig kjempe med en hund som ville-ville-ville gå videre, for dette var visst spennende og gøy.

Jeg forsøkte å dra ham til meg, men da glapp lina ut av hendene på meg, og Bark ble borte rundt svingen. Nei! for det gjennom meg, for det å miste hunden, betød også at jeg mistet sporet. Jeg visste jo ikke hvor hunden hadde tatt veien etter svingen rundt høyden.

Ikke lett å finne en lysebrun hund på synet i dette terrenget, nei!

Jeg gikk etter der jeg trodde han kunne ha gått - nei løpt -, men etter en fem minutters tid, måtte jeg varsle de andre om at hunden over alle hauger var. Det med en sporline etter seg, slik at sjansen var stor for at han kunne sette seg fast i et terreng som er overstrødd med steiner i alle fasonger, størrelser og gråsjateringer. Det er ikke trær eller røtter der oppe, men så mye stein og ur at det er nesten okke som.

Da var det i grunnen bare å begynne å lete etter Bark, da. Og det gjorde vi - uten at jeg skal skrive så mye i detalj om den prøvelsen her. Vi lette i gode tre timer, før jeg til slutt fant ham oppå en høyde, omlag 6-700 meter lenger sør-øst enn der sporslutten var. Han har sannsynligvis stått fast, for noen av oss hørte bjeffing hver gang jeg blåste i fløyta. Da jeg fant ham, var han løs. Og det var en lettelse! Jeg hadde begynt å forberede meg på en svært lang natt, full av uro og tom for søvn.

I løpet av alle timene og skrittene som hadde gått mens vi lette, hadde jeg jo tenkt mitt. Jeg tenkte blant annet på at dette er ikke den formen for søk og redning vi egentlig skal trene til. Jeg tenkte at jeg har vært altfor lite flink til å trene innkalling i slike situasjoner som dette, og jeg tenkte at jeg må virkelig, virkelig aldri la dette skje igjen.

Jeg kaller det et feilskjær i starten her, men det føltes egentlig som mye mer enn det. Bark fremsto som uskadet - ingen sår eller ømheter i kroppen. Men han var nok ganske sliten. Det satte selvfølgelig preg på søndagen - og den dagen kommer det mer om straks.

Lørdagen ebbet ut i enda kraftigere vind enn den hadde startet med, og med lett regn. Vi kom oss hjem og fikk mat i kroppen og sårt tiltrengt hvile. Jeg var nok ganske sliten jeg også, og høyrefoten verket. Jeg hadde slått en sene som går fra ankelen til kneet, så verken gikk langs hele beinet, men jeg tør å tro at det bare var bra at jeg måtte røre meg så mye etter fallet - for så holdt foten seg myk, i det minste.

Søndag

Søndagen rant med blå himmel og himmelsk lite vind, sett i forhold til lørdagen. Vi kjørte til Sviland for å fortsette B-uka der. Og det første vi gjorde, var å repetere melding på gjenstand. Også denne gangen ble det lagt løsbitt på sykkelen, fordi det så ut til å være den hundene slet mest med å forstå skulle meldes på. Bark, som var den andre i sving, fant ikke løsbittet med det samme, så da meldte han like greit med fastbittet. Helt supert! sier jeg. De andre to gjenstandene, en jakke og gapahuken fra lørdag, meldte han også helt fint på. Runderingen ellers gikk flott, selv om han hadde noen svært lange slag. Den ene hjelperen lå forresten også der ute i skogen, og ble funnet uten problemer.

Denne dagen fikk Bark fint finne seg i å gå med GPS-halsbånd hele
dagen!

Neste post på programmet var sporoppsøk. Bark og jeg fikk gå langs noen rundballer, og der fant Bark spor ut på ei mark med ganske kort gress. Han virret mye, men trakk jevnt fremover og virket på sporet. Men da vi kom frem til noe dekkbark som lå i siden av jordet, valgte han å trekke ut mot veien igjen. Jeg følte meg ikke sikker på at vi var på sporet lenger, så jeg tok oss tilbake mot dekkbarken. Denne gangen gikk han over barken et stykke, og trakk så ned mot noen containere som sto der på grus. Han fulgte tilsynelatende et spor mellom containerne på grusen, men trakk så opp i skogen, og etter 10-15 meter stoppet han opp og bare kikket på meg. Vi gikk ned igjen. Og fordi jeg slett ikke var sikker på at han var på sporet der med containerne, forsøkte jeg å finne sporet på nytt nede på gresset. Men Bark ville bare gå bakspor, og ikke fremover. Til slutt måtte Paul gi meg et ganske kraftig hint, slik at vi snublet oss opp til containerne. Etter en god del virring hit og dit, trakk til slutt Bark samme veien som før, men denne gangen forbi inngangen til skogen. Og - yes - bare 20 meter lenger fram kom vi til slutten - som var en av Barks leker.

Jeg var slett ikke fornøyd med dette sporet, men selvfølgelig fikk Bark belønningen sin. Han virket noe sliten og ute av lage. Med tanke på lørdagens tulltur var det kanskje ikke så rart. Vi ruslet tilbake til parkeringsplassen med en god del å tenke på når det gjelder sportreninger fremover.

Neste post på programmet var rundering, fikk vi beskjed om. Med et tydelig hint om at det lønnet seg å ha med også sporline. Da forsto vi godt at det ble rundering og funn av gjenstand, og at vi derfra skulle ha et sporoppsøk. Selve runderingen gikk flott, og til slutt fant Bark en stolsekk der ute i skogen. Etter jeg hadde belønnet ham for funnet, satte jeg på sporline, men Bark syntes ikke han var helt ferdig med denne sekken, han peip og bjeffet og krafset på sekken. Men da jeg begynte å utvide sporoppsøket til litt fra sekken, slo han på et spor som tok oss ned i ei ganske tørr myr. Han dro på, forbi myra, ut på en grusvei, litt i kanten av den, men så virket han helt av sporet igjen. Det sto noen biler på andre siden av veien, og det var folk der som holdt på med sitt. Bark ville gjerne bort til dem, men jeg visste jo at de ikke var med i denne øvelsen. Så jeg planla å trekke Bark litt tilbake og forsøke på nytt. Men da dro han inn mot myra, og viste tydelig og med hele seg at han hadde overvær av noe veldig spennende. Jeg fulgte på, og der hadde han funnet den ene figuranten, som han altså gikk av sporet etter like før. Så da løste vi oppgaven, selv om det ikke ble perfekt og helt slik som det skulle. Figuranten tok oss med tilbake til bilene.

Johannes sin Kylie - Barks B-venninne

Der tok vi oss en pause og noe å spise. Sola begynte å stå lavere på himmelen, og det var på tide å avslutte dagen med et teigsøk. Begge hundeførerne fikk lagt inn teiger på GPS-en sin, og så ble det avtalt at Bark og jeg skulle søke av teigen lengst øst.

Teigen vår i blått, Barks sporlogg i rødt.

Som sporloggen over viser, gikk vi fra parkeringen, nord-vest på kartet, sør og så øst-over. Dette valgte jeg fordi vinden sto fra nord, og vi da best kunne bruke vinden. I tillegg gikk det en vei eller sti inn i sørsiden av teigen, så vi kom oss relativt raskt fram til teigstart. Omlag halvveis inn i teigen der sør, dreier stien nord, og så brekker den av i en vei som går tilbake mot parkeringen. Der valgte vi å gå av stien og ut i terrenget, langs en stigning. Ikke mange meterne inn der, slo Bark på noe nord for oss, og forsvant over høyden. Nå som jeg hadde GPS-sporing på ham, kunne jeg følge ham på kartet, så hjertet sto ikke altfor høyt i halsen. Like etter kom han tilbake med melding, og jeg fulgte ham på påvisning ned til figuranten, som vi altså fant først.

Instruktøren fikk beskjed om funnet på radio, og vi fikk beskjed om å sende figuranten tilbake til bilene, og så fortsette søket. Nå som vi hadde dekket nesten hele sør-østre hjørne, bestemte jeg meg for at vi burde gjøre oss helt ferdig med den delen av teigen, fordi det ville bli veldig langt å gå tilbake dit etterpå. Så vi dreide øst og deretter sørover langs teiggrensen. Som loggen viser, hadde Bark seg noen snurrer på utsiden av teigen østover, men slik blir det gjerne. Da vi hadde fulgt østre og søndre del av teiggrensa slik at vi hadde vært rundt det som manglet, dro vi nordover, opp til høyden vi hadde funnet figuranten bak, og så vest langs høyden, og deretter ned på en traktorvei som fører til en gård som ligger nord-øst for teigen. Der ville Bark først tilbake mot veien "hjem", men da jeg ba ham bli med lenger nord, for han inn i skogen og fant en liten rød veske. Vi var såpass nærme hverandre at han valgte å apportere vesken - altså bære den bort til meg. Det var nok ikke meningen egentlig, men apport er også en melding, så jeg belønnet og varslet funnet over radio.

Da var vi visst ferdig med vår teig, for vi fikk beskjed om å komme oss tilbake til bilene. Alt i alt, fra start til slutt, tok teigen femti minutter og Bark løp 3,2 kilometer. Da hadde han gått og løpt over ei mil den dagen i alt, så vi var godt mette på trasking og sånt, begge to!

Nå gjenstår del to av uka - vi skal gjennom noen stisøk/patruljegang, og vi må ha en øvelse. Kanskje finner instruktøren på noe annet morsomt også. Og med Barks tulltur på Bjerkreimsheia lørdag, tror jeg vi må holde oss i selen - jeg må holde oss i selen resten av uka, skal dette gå veien.

Med hodet i skyene - nesten

I går var det sportrening i NRH oppe mot Skykula i Bjerkreim. Der er det flott, kan du tro.









Vi kjører sør fra Sandnes, mot Egersund, men så svinger vi av ved Bjerkreim og kjører mot Lauperak. Rett før nedstigningen mot Ørsdalsvatnet, svinger vi øst og stopper heller ved Skineldvatnet. For et flott navn på et vann, du!

Skineldvatnet

 Da vi kom opp dit, litt før klokka ti, regnet det og var ganske surt - omlag fem grader og en vind som bare gjorde alt verre. Det var rett før vottene måtte på. Heldigvis klarnet og stilnet det mer og mer opp utover dagen, så det ble kuns bedre og bedre å være både to- og firbeint.

Hvis jeg strekker ut tunga, kan du ikke bare legge godbitene der? spør Bark

Parkeringsplassen ved Skineldvatnet er utgangspunkt for flere flotte merkede turløyper. Den ene går opp til Skykula. Veien som går opp dit, er en militærvei som er stengt for allminnelig ferdsel, og selv om vi av og til kan låne nøkkelen for å kjøre helt opp på 820 moh. for å trene, gjorde vi ikke det i går, vi nøyet oss med å trene rundt parkeringsplassen, som ligger på omag 512 meter over havet.

Bark og jeg er forhåpentlig snart igang med B-uka. Vi har bestått søksprøvene, og venter bare på å få ta fatt på ukas arbeid. Det blir egentlig ikke noen uke, det blir to helger, nå i slutten av oktober, og helt i starten av november. Vi vet jo mye om hva vi skal gjennom i løpet av disse fire dagene, så nå tester vi litt hvordan vi ligger an. Forrige lørdag gikk vi sporoppsøk fra gjenstand og parallellspor sammen med andre hunder. I går gikk vi langt sporoppsøk og et kilometerspor.

Den militære veien var et flott utgangspunkt for langt sporoppsøk, så vi sendte Ronny avgårde for å legge sporet. Gå en kilometer, før du skjærer ut i grøfta du! Sa vi til ham - og så gjorde han det.

Herfra og opp gikk vi sporoppsøket.

I tillegg fikk vi Herman til å legge et kilometer-spor til oss, mens jeg til gjengjeld la to korte spor til Ronnys hund Kaisa og et felt på parkeringsplassen for Herman og Linus.

Jeg lot ikke sporoppsøket bli så gammelt før vi kastet oss i gang med oppgaven. Poenget her, er å se at hunden er i søk («på jobb») over et lengre strekk, selv om hunden ikke finner noe særlig interessant.

Så vi labba opp veien - nesten 50 høydemeter på en kilometer vei, så det var ikke så veldig bratt. Bark fant stadig vekk ting å undersøke og være nysgjerrig på, han, og slapp ikke arbeidsgleden så lett fra seg. Ronny hadde  markert utgangen sin, for at jeg skulle vite om jeg gikk over. Men da hadde han gått ut i terrenget for å finne feste til sporsløyfa, så der slo Bark på utgang og rett i sporsløyfa. Ja-ja, det er jo et funn det også. Etterpå sprang han ut på riktig side, og etter et ganske kort spor langs veien, fant han tennisballen til Ronny, ensom og forlatt.

GPS-dataene forteller at oppsøket tok nesten 19 minutter. 

En lett tur på asfaltert vei frem til sporet. Skineldvatnet sør for veien,

Vi reddet tennisballen, og byttet på å trille den ned veien tilbake til parkeringsplassen, godt fornøyd med økta.

Der nede ble vi møtt av et trist syn, du! Ett av sporene jeg hadde lagt for Kaisa, ble tråkket i hjel av en overivrig konstabel og hans nye politihund, som var på sporet av hjelperen hans. Jeg så for meg sporgjenstander og sporslutter fortært og forkastet av schæfer-kjeften, slik at stakkars Kaisa måtte sitte der i bilen og aldri få gå spor! Neida, ikke så dramatisk. Men det er jo alltid litt surt at, av alt terrenget i hele heia, velger noen å trampe rundt akkurat der du selv syntes det måtte være perfekt å legge spor. Joda, det måtte vel være noe med akkurat det terrenget som dro både meg og konstabelen dit. Etterpå kom de bort til oss som sto der og skulte på dem, og så fikk vi fortelle at vi egentlig ikke var så sure på dem, bare sure på at sporet var overtråkket. For Kaisa trenger nok noe enklere oppgave. Men så får Linus trø til i stedet, ble vi enige om, og slik ble det.

Kaisa begynner å bli riktig flink med spor, og løste det andre sporet jeg hadde lagt så lett at det var en fryd.

Så var det tid for å gå Barks kilometerspor. Da var klokka nærmere to, og sporet var tre timer gammelt. Herman hadde gått ut sørover, vest for Skineldvatnet, og så i en bue vest, før han dreide nordover, tilbake mot veien. Det er jo ofte den letteste måten å gå ut lange spor på, for så slipper en å gå veldig lange strekk tilbake fra sporslutt.

Bark satte avgårde i et sprøtt tempo, og fordi det var så mange hull, tuer og hindringer, gikk jeg på snørra minst fem ganger de første firehundre meterne. Det begynte nesten å bli litt flaut.

Men etterhvert sakket han - takk og lov - tempoet og intensiteten noe, og det ble mer levelig å gå bak ham. Han slet av og til noe, særlig i overgangene, men tok seg egentlig fint inn de fleste gangene. Det var vel et par ganger der jeg kunne fått sportap, om Herman ikke hadde korrigert oss. Men alt i alt var det en lærerik økt. Slutten ble dessverre spolert av en hyttehund, som hadde vært oppe og stjålet tennisballen det var meningen Bark skulle finne. Bark fikk en av sine egne tennisballer, og så sa vi oss godt fornøyd!

Sporet Bark gikk etter Herman.

Noen GPS-data om sporet

Så fikk endelig Herman og Linus gå sitt langspor. Det gikk rundt hele Skineldvatnet, så vi andre satte oss til og ventet tålmodig. I mellomtiden ble været bare bedre og bedre, solen varmet litt og det ble faktisk ganske fint å sitte der og sløve, mens andre jobbet og sto på.

Linus og Herman feirer ferdig rundt-vannet-spor med litt hallingballkast

Og slik rant denne lørdagen stille ut i nytelse. Hjemturen ble under blå himmel og en ettermiddagssol som gjorde godt etter noen svært regntunge dager.