Leteaksjon rundt Vårlivarden

Søndag kveld, akkurat i det jeg begynte å gjøre meg klar til å være med på raid i WoW, ringte alarmtelefonen: Leiteaksjon, leiteaksjon. Ja så var det bare å tre på seg turtøy og farte ut på en litt annen type raid IRL, sammen med andre fra Norsk Folkehjelp Jæren.

WoW-raid - med noen små likheter til KO i leteaksjoner.

Allerede da jeg kom ut til KO (kommandoområdet), sa de jeg snakket med at det sto om saken i Aftenbladet. Av og til er avisene så kjappe at journalistene skulle blitt pålagt å være med på søket, tenkte jeg, litt fortumlet.

Sammen med tre andre fikk jeg æren av å være med på lag 1, og vi fikk tildelt oppdrag å gå stipatrulje, inn mot leiren den savnede hadde holdt til i på Øvre Hetland. Da var nok klokka blitt noe over halv ni, og det var jo mørkt, slik det alltid er på denne tiden. Hodelykt og håndholdt lykt ble derfor brukt, men vi så jo snart at det var ikke mye vi så. Søk utenfor stien var så og si umulig - mye busker, kratt, stein og ulendt terreng gjorde det helt uhensiktsmessig å gå utenfor stien i mørket.

Det var kalt ut redningshunder også, jeg traff et par av hundeførerne i KO på vei ut, og da vi nærmet oss leirområdet fikk vi høre at også politiet hadde et par hundeførere ute. Vi måtte vente noen minutter før vi gikk inn i leirområdet, for ikke å forstyrre søket der. Da vi så slapp inn, kom vi inn sammen med en gruppe på tre fra Rovernes beredskapsgruppe. Etter litt rådslagning med politiets hundefører, fortsatte de tre til Måkatjørna, mens vi fire fra Folkehjelpa fortsatte på en sti mot Vårlivarden, en sti som stoppet ved vei. Det var ikke lett å orientere seg særlig i mørket, men jeg hadde GPS og en av de andre hadde kart, så sammen hadde vi god kontroll. Vi snublet oss fram i sørpe og steinur mens vi lyste inn i busker og kratt. Ved enden av stien tok vi en liten pause, før vi returnerte, uten funn. Oppe ved leiren var det dårlig mobildekning og nesten like dårlig radiokontakt, men politimannen tok det muntert nok og fikk til slutt varlset KO om utført søk og foreslo en plan videre. To av NRH's hundeførere kom til, og sammen slo vi oss på å dekke et kakestykke nordover mot Øvre Hetland igjen, hundene i skogen, vi litt bak og på en traktorvei. Det var ikke så mye å lære av å gå slik, når det gjelder hundesøk, for vi så jo ikke så mye til hundene eller hundeførerne. Slik skal det jo også være.

Faksimille fra Aftenbladets artikkel

Et stykke ned i veien traff vi en av politiets hundeførere, som ble trukket opp bakkene av en overivrig schæfer. Andre så vi ikke noe til, dessverre.

Da vi kom ned til KO igjen, var klokka blitt tolv og søksleder besluttet at søket skulle utsettes til klokken åtte mandag morgen. Det var i grunnen greit for kroppen min, for nå var jeg blitt «gjysla trøtte» i både hodet og beina. Etter å ha lånt bort GPS-en min for å dokumentere vår ferd i teigen, kjørte jeg hjem bak NRH's Ronny og Daisy, gjespende og gysende, for det begynner å bli småkjølig i høsten nå.

Mandag morgen måtte jeg på jobb, så jeg fikk ikke blitt med ut i søk fra morgenen av. Da jeg kunne dra, og sto og pratet med sjefen om dette klokka litt før ett, kom SMS-meldingen om at savnede var funnet i god behold på Østlandet. Vi kunne lett lenge uten funn, med andre ord.

- Bra at det gikk godt, iallefall!

Spor på Alsvik

Lørdagens treningsøkt ble lang og innholdsrik. Det er morsomt med det, du kommer for å gjøre en ting og ender opp med å gjøre møye løye, som de sier her borte.

Planen var å gå et lengre spor med Essa. Jeg visste at det var en til som hadde planer om å gå spor, og da er det greit å bytte, altså å legge ut spor for hverandre. Hvis det bare er ett menneske som legger ut spor for hunden, vil den jo ikke lete etter andres lukter. Og når det er (feil)lært sitter det såpass at en kan få store problemer senere, så det er lurt å trene med så mange forskjellige sporleggere som mulig, i grunnen.

Jeg gikk 1,3 kilometer for Morten og Snusken, Morten gikk ca 900 meter for Essa og meg. Da vi begynte å gå var klokka 10, vi var ferdige etter omlag førti minutter, og etterpå var det bare å la sporene bli noen timer.

Vi som skulle gå spor, vi skulle forresten egentlig ha dratt til Kringleli, og så, på grunn av jakta, ble det endret til Tjørn. Men, det var meldt ganske fælt vær - sterkt vind og mye regn - og vi ble enige om å holde oss på lavlandet. Fordi det også var få som hadde meldt seg til runderings-trening, kunne vi i tillegg hjelpe dem, mens sporene våre fikk liggetid.

Været ble mye bedre enn fryktet. Det regnet noen byger i det vi startet, men snart klarnet det opp og solen tittet til og med fram et par ganger. Det var god temperatur og flott treningsvær.

Først etter sporleggingen var jeg figurant for Tones Emma, som skulle ha figuranter på uvanlige steder, så da satt jeg i grillhytta og viftet med tærne. Så la jeg ut et felt for selvsamme flatcoat, 15x30 meter,med fire gjenstander. Dernest var jeg med som figurant på egnethetstest for en ny hund i regionen vår, en Lagotto ved navn Hillma, morsom frøken det! Etter en matbit var det ny runde å figurere for Emma, som denne gangen ramlet ned fra benken jeg hadde benket meg på, fordi hun måtte opp og snuse litt på meg før hun returnerte med løsbittet. Heldigvis gikk det godt.

Da klokka ble kvart over to gikk vi sporet etter Morten. Det betyr at sporet fikk en liggetid på fire timer, sånn cirka.

Trude og Essa går spor. Dette er fra Holmavatn i mars 2014.

Jeg hadde fått bra selvtillit og tiltro til Essa etter Evje-samlingen, så jeg satset på at dette skulle gå veien - sporet, altså. Det gjorde det også. Essa fant startgjenstanden, Mortens treningsvest, og derfra strøyk hun i vei. Litt for fort til å begynne med, slik at hun gikk over den første gjenstanden. Over ei myr,ca 3/4 på vei,fikk hun en del problemer med sportap, men med tålmodighet og en par snurre-rundt fant vi sporet tilbake. Essa plukket i alt fire gjenstander. Den siste var en papprest fra innpakningen til batterier, og etter den var hun litt sliten, gikk litt mer vimsete og ukonsentrert, syntes jeg. Men hun tok oss helt til slutten, tennisballen sin, og vi var begge svært fornøyde med prestasjonen vår.

Mortens spor med Essas sporlesing oppå.

I følge GPS-en brukte vi 47 minutter på et spor Morten la på 37 minutter, og det må være bestått, synes vi.

Da treningen var over, gikk Essa og jeg en god kosetur på ca 40 minutter, ut mot Noredalen, men tilbake langs vannet i stedet for å ta ut mot øst. Klokka ble halv fem før vi satte nesen hjemover, og det er seint, selv til ei lørdagstrening å være.

Det e hål i gjerdet på Dale

Dagens ingredienser:

NRH-trening på Dale, rundering med ukjent plassering av figuranter og et par små, enkle sporoppsøk med 1,5 times liggetid.

Egentlig trenger jeg ikke skrive så mye mer enn superdupert og helt greit, for slik gikk det. Første figuranten var kjempeflink og ventet lenge med å belønne slik at Essa fikk bjeffet skikkelig bra. Andre figuranten lå tre blindslag mellom, på ca 70 meter, oppi ei ur, og hadde nok så dårlig samvittighet for det at hun belønnet nesten med en gang. Kjempebra utfordring for meg, piece of cake for den dyktige hunden min.

Sporoppsøkene gikk mindre fantastisk, Essa virret en god del. Første slutt fikk hun overvær av, så da var sporet mindre viktig enn å lete gjenstand, andre sporoppsøk gikk bedre, selv om hun også der gikk noe på bakspor først. Men - trene, trene så kommer det til å løsne for oss, det er jeg sikker på.

Jeg skal kopiere sporoppsøksmetoden fra Evje, oppsøk fra større gjenstand, en liten sporgjenstand etter kort tid (som bekrefter for meg at hunden er på sporet), og så en fortsettelse på sporet av varierende lengde. Jeg likte også godt sporoppsøk fra vei, så hvis vi kan få det til på en eller annen måte på lørdag, skal vi ta en slik utfordring også. - Vi tar den med et smil!

Litt mer om forrige helgs langspor

Jeg er ikke helt ferdig med langsporet vi gikk på søndagen, Essa og jeg. For nå har jeg fått tømt GPS-en, og den viser at Essa nok har gått hele sporet rett. Den grå streken var der sporet skulle legges av Stig, den mørkere linjen er der jeg gikk med GPS-en på, bak flinke hunden. 

Sporet var ikke så langt som spordataene sier, men alt i alt gikk vi altså ca 3 km på litt over en time. 

Evjesamlingen 2014

En fantastisk helg er over. Den ble tilbragt på Evje, i lag med NRH-folk fra vest, sør og øst. Essa og jeg var med på B-ukas arbeid, første del. Andre del blir i slutten av oktober her i området et steds.

Lørdagen var vi i gang klokka halv ti med å legge ut  sporoppsøk for hverandre. De ble lagt slik at vi markerte i grusen på veien hvor vi gikk ut, gikk 20-25 meter beint ut i terrenget og la en større gjenstand hunden skulle søke ut fra, gikk så i en litt annen retning videre, la en liten sporgjenstand etter ca 40 meter, og gikk så i en bue inn til starten av runderingsløypa på ca 300 meter. Siden vi la for hverandre, visste vi jo ikke egentlig hvilken retning den enkelte hadde valgt etter startgjenstanden, så dette skulle bli nerverpirrende, kjente jeg.
Mens disse små sporene modnet runderte vi, for å vise instruktøren at meldingen «sitter», det vil si at hunden faktisk melder riktig og vet hva den skal gjøre når den finner folk i teig. Essa har fått en flott halsmelding, og den satt som spikret på figurant. Jeg visste fra onsdagen før, at jeg har en del generaliseringer igjen å gjøre på halsmeldingene. Den dagen hadde Essa to figuranter ute i teig, og da visste hun tydelig ikke helt hva hun skulle gjøre, sånn med en gang. Det kommer nok etter hvert, hvis vi bare er flinke til å trene på det.

Mira viser at hun kan bringkobbelmelding.

Vi hadde forresten et fantastisk vær – nesten hele helgen. Det må sies at Evje på tidlig høst slik i sommertemperaturer absolutt kan anbefales! Det er kanskje feil å si Evje, for vi kjørte jo et godt stykke fra for å trene, helt inn i Vest-Agder og til Lauvås.

Til gjengjeld var det flott å jobbe med hund der, både for oss og hundene!

Sporoppsøk fra gjenstand gikk rimelig greit, etter at Essa hadde dratt litt i bakspor først. Da det løsnet inn i rett spor, fant hun både gjenstanden etter 40 meter og slutten etter 300. Det gikk bra for de andre også, så da var alle over de første nervene, tror jeg.

Vi la ut et lengre parallellspor, ca 700 meter med 50 meter avstand mellom figurantene og i medvind. Noe slikt som fire gjenstander ble lagt ned, og en slutt. Med de naturlige variasjonene terrenget gir, gikk sporene nesten beine veien, før vi kom så nær en grusvei at vi måtte dreie noe mot venstre mot slutten. Også her byttet vi sporlegger og sporgåer, slik at ingen gikk sine egne spor. Men mellom sporleggingen og –gåingen fikk vi mulighet til å prøve oss på melding på gjenstand.

Essa fikset ikke det helt tilfredsstillende, men det var i grunnen som forventet. Vi gikk over på halsmelding for bare tre måneder siden og har ikke fått trent på melding på gjenstand, så jeg forventet ikke at det skulle gå bare bra. Instruktøren jobbet litt med henne, så til sist fikk vi sendt henne ut slik at hun bjeffet på jakken alene, mot at vi kastet ball. Mye av nøkkelen til suksess her, er at hunden opplever at belønningen dukker frem av gjenstanden, selv om det er vi som belønner. Vi skal nok jobbe med dette en del fremover!

Parallellsporet gikk bra. Instruktøren hadde vært ute og laget krysninger i sporene, og når man går parallellt er det fort at andre hunder og mennesker kan forstyrre, men bortsett fra litt vas i krysningen, gikk det kjempemessig for oss, og vi var godt fornøyd med innsatsen vår, både Essa og jeg.
Brått var fem timer brukt opp, og vi kjørte hjem for å spise middag og ta kvelden. Men ikke før vi hadde kjørt ned til Lauvåsen nedre og lagt et overnattaspor for hverandre. Ikke rare sporet kanskje, på 150 meter, men det skulle til gjengjeld få ligge nervepirrende lenge – fra klokka 17:30 til klokka 10:30 dagen etter, altså noe sånt som 16 timer. Essa hadde aldri gått så gammelt spor, så jeg visste ikke om jeg skulle tro det gikk an.

Klokka 18:30 om kvelden, da vi gjorde oss klar til mørkesøk for to som skulle opp til prøve, begynte det å regne. Det regnet ganske mye utover kvelden, og jeg tenkte at overnattasporet rant ned hele Lauvåsen og ble til små dammer nede på riksvei 9. Men, det fikk gå som det gikk. Jeg var forresten figurant for de som hadde prøve i mørkerundering. Da går en rundering på 300 meter i mørk skog og skal finne to figuranter. Det er for å vise at både en selv og hunden takler å jobbe i stummende mørke, at ikke hunden blir bøs på mennesker i mørket, og at han også evner å finne dem. Begge ekvipasjene gjorde jobben sin, så begge besto.

Lørdagen demrer - så flott ble hele helgen!

Søndag demret, og med det våknet også litt nerver hos meg, for hva har en begitt seg ut på når en først skal gå et 16 timer gammelt spor, selv om det bare er 150 meter, og så skal en først legge et spor for andre på 1,5 kilometer, for deretter å gå et tre timer gammelt spor på 1,5 kilometer, lagt av andre, med sju gjenstander og en slutt som ligger i runderingsløypa til et av de andre lagene? Det var nemlig hovedmomentene for dagen.

Jeg spente på Essa sporselen, og ble nesten litt overrasket over at hun gikk spor. Hun gikk der figuranten sa han hadde gått også, men i et for raskt tempo (min feil) til at hun fant noen gjenstander. Vi forsøkte en gang til, men da var jeg så amper at det ble bare vas. Jeg ba figuranten om hjelp – gå bak og korriger meg, sa jeg. Det gjorde han, kremtet litt på gjenstanden og kjeftet på meg da jeg holdt Essa tilbake fra slutten av sporet. Du vet jo ikke, sa han helt sant, hvor jeg har gått. Du må stole på hunden. Det må jeg! Sa jeg, og følte meg litt lita og dum. Men, vi fikk det da til!

Vi la ut langspor for hverandre etter GPS-anvisning. Mens disse sporene modnet jobbet vi med sporoppsøk fra vei. Dette er en øvelse som ikke er uvanlig å bruke i leteaksjoner, da handler det ofte om å finne ut hvor den savnede har gått av sti eller vei og ut i terreng. Poenget med å øve på det, er at hunden lærer å lete etter spor lengre strekk, mens hundeføreren lærer å lese hunden og lede den an i et slikt søk. Figurantene hadde gått langs veien mellom 50 og 200 meter, før de skar ut over grøfta og en 25-30 meter inn i skogen. Først var jeg selv figurant for de andre, til slutt fikk Essa og jeg lete selv – og det var spennende og litt nervepirrende, for Essa var ute og undersøkte den minste antydning til lukter. Men da hun fikk ferten av figurantens tråkk var det likevel ingen tvil om at her, akkurat her, er det noe mye mer enn de andre forsiktige undersøkelsene. Essa vant en tennisball og jeg vant ny lærdom og stolthet over flinke hunden.

Nå når ettermiddagen var voksen og vi hadde gått mye, begynte jeg, må sies, å bli ganske trøtt. Og nå, nå lå det halvannen kilometer spor og ventet? Hm! Jeg tror aldri Essa har gått over tusen meter, så dette visste jeg ikke hva jeg skulle tro om. Men siden de sporene vi hadde gått allerede var så bra fullført, var jeg ikke helt motløs, og jeg lovet både meg selv og Essa at jeg skulle holde motet og humøret oppe, bare hun fant spor, så da trasket vi inn i skogen og fant starten vår. Figuranten vår sa at vi trolig ikke ville finne slutten, for den lå i runderingsløypa til et av de andre lagene, og siden han hadde lagt ut en godbitpose, var den nok spist opp for lenge siden. Men jeg fikk forklart hvor sporet sluttet, og vi la trøstig i vei. De første skrittene var noe nølende over en kanal med gjørme og vann, men deretter gikk det så det grein. I starten gikk Essa veldig fort og vi strøyk over et par gjenstander, men deretter begynte hun å plukke snusbokslokk etter snusbokslokk, champagnekork og tåtesmukk. Til slutt, da jeg tenkte vi kanskje begynte å nærme oss slutten, sto hun og gumlet på noe hun slett ikke hadde tenkt å gi meg – godbitposen! Da så jeg også stien to meter foran oss, og visste at vi hadde gått et så langt spor nema problema! Jeg ble så stolt og kry over hunden min at smilet gikk nesten rundt! Et par ganger på turen stoppet Essa, gikk av sporet og la seg i myrvannet mens hun slurpet i seg. Jeg sa ikke noe, bare ventet. Etterpå fortsatte hun å spore. For en hund! For et talent! Og ja, jeg vet at det er mange hunder som har gått mye eldre spor mye lengre, men dette var stort for oss, så da får jeg lov å si at hun er verdens beste Essa!

Bedre slutt på Evjesamlingen kunne vi ikke ønsket oss, og det var nesten trist å sette nesen hjem. Takk til alle som var med på å gjøre dette til en flott helg!

Essa i lyngen - søndag morgen før alvoret begynte.