Translate page

torsdag 31. oktober 2013

Lydighetstrening

Torsdagene fremover er lydighetsdagen fremfor noen. Jeg trener da lydighet andre dager også - i alle fall i teorien, - men torsdagene frem til ca midten av desember er jeg med på et lydighetskurs som har til mål apellmerket (også tidvis kalt bronsemerket). Årsaken til at vi går på kurs er at Essa trenger å trene sammen med andre hunder, og jeg trenger rettledning og veiledning til innlæringen av flere av øvelsene. Stå fra marsj for eksempel, det har jeg aldri kommet på å lære henne. Jeg har lært henne å vente på meg, men da går jeg jo alltid bak henne, jeg har henne ikke på plass.

Kurset holdes i regi av Sør-Rogaland brukshundklubb, kursleder er Ghita Ommundsen. Essa og jeg håper å lære masse i løpet av disse kveldene - og ved egentrening - slik at vi kan bestå apellprøven i NRH før jul. Det hadde vært flott, for deretter er vi i grunnen klar for å begynne på B-prøver og sånn moro.

Jeg skal si litt mer om lydighetsøvelsene helt på grunnplanet - for der er altså apellprøvene. Legg gjerne merke til at NKK's bronsemerkeprøve/apellprøve og NRH's apellprøve er to forskjellige prøver. Et par eksempler på dette er at hos NRH er det ikke krav til stopp under marsj, men apport er en øvelse, mens apport ikke er del av NKK's apellprøve.

Essa ser ut som hun er klar for hva som helst!


Uansett hvilken type prøver en måtte øve til, er det jo alltid lurt å lese programmet og kravet til hundefører og hund, slik at en ikke tuller det til. Det er forresten en av de tingene jeg er aller flinkest til, synes jeg, å tulle det til. Men, iaffal...

Lydighetsøvelsene i NKK's apellprøve er

Vising av tenner
- Og det betyr ikke at hunden skal knurre på dommeren, nei. Dommeren skal få lov til å handsame hunden uten at den er for redd eller aggressiv til å hilse på. De fleste mener at denne prøven består hunden deres uten videre, men pass på å øve med folk som både er helt ukjent for hunden og som vet hva de gjør, slik at du vet at hunden lar andre mennesker håndtere seg på en grei måte. Denne biten av sosialiseringen kan være lett å ta for god fisk for oss mennesker, men husk at det er hunden som selv vet hvor skoen trykker her.

Lineføring
Egentlig skal man ikke føre med noen line her, det er hele poenget.Men selv om betegnelsen er villedende, er dette en øvelse som krever mye trening for hunden og mye tålmodighet hos hundeføreren. Husk korte økter med variert vanskelighetsgrad og masse belønning når det går bra!

Dekk fra holt
Her skal du ikke ned i skogholtet og hente opp traktordekket, nei. Hunden skal legge seg på kommando og bli liggende mens hundeføreren går litt rundt der for seg selv. Denne øvelsen kan man godt trene sammen med den nest siste, slik at det ikke blir to øvelser, men to variasjoner over samme lest.

Innkalling fra sitt
Denne øvelsen er et av leddene i apporten, dersom man skal komme dit ved en senere anledning, om en trener mer avansert lydighet eller om en skal bruke det til så ymse. Uansett skal altså hunden både kunne sitte, bli sittende mens du går fra, og komme til deg. Rene Kinderegget!

Stå under marsj
Det høres veldig rart ut å stå under marsj. Egentlig er øvelsen  for hunden å stoppe mens matmor marsjerer videre bort fra den. Essa synes dette går greit foreløpig, så lenge matmor snur seg og går baklengs ifra. Men snart nå må vi nok få det til bedre!

Enkelt dekk 1 minutter
Essa protesterer her og hevder at ingen dekk er enkel. Det er forferdelig kjedelig å ligge i ro, det er jo så mye annet å ta seg til som gjeterhund. Men siden jeg maser slik på henne om dette, har hun begynt å resignere noe og kan strekke det til godt over minuttet, hvis det bare ikke kommer en tennisball rullende forbi, eller noen bjeffer på agilitybanen!


Helhetsinntrykk
Når alle øvelsene er gjennomført, gir dommeren også noen poenger for hvordan du har samarbeidet med hunden, og den har jobbet for deg. Her åpnes det for at dommeren kan trekke for ting som egentlig ikke er feil, men som dommeren ikke liker. Dersom du har øvd inn alle øvelsene med hard hånd, kan det være du får trekk her av en dommer som misliker det hvis hun ser redsel og underkastelse hos hunden. Andre veien kan det være dommeren her gir deg plusser for det hun mener er positivt, til tross for trekk i øvelsene fordi hunden var for ivrig eller du gjorde feil.

I kveld fikk vi prøve oss på vising av tenner. Essa forsto ikke bæret av det, og så var det over. Ikke noe problem. Deretter øvet vi på innkalling fra sitt, stå under marsj, enkelt dekk og dekk fra holdt, alt i alt en innholdsrik økt, altså.

Lydighetstrening er faktisk ganske slitsomt!




tirsdag 29. oktober 2013

Sporkurs med Tobias Gustavsson fra SWDI

25-27. oktober var det sporkurs - eller spårkurs da, med Tobias Gustavsson fra SWDI. Denne flotte forkortelsen står for Swedish Working Dog Institute. Du kan trykke på lenken over og lese om SWDI selv, så skal jeg si litt om mitt møte med Tobias i helgen som var, heller.

Tobias Gustavsson fra SWDI

Kurset startet med et relativt løsrevet foredrag fredag kveld, åpent for alle som ville mot en liten kontingent. Der startet Gustavsson med å fortelle fra arbeidet de gjør i SWDI og resultater de har kommet til, og da særlig med tanke på sporingsarbeid.

Lørdag og søndag, klokken 09:00 til 17:00 var det så full fres med sporlegging, sporgåing og sporteori. Det ble en ganske intensiv helg, alt i alt, med mye å lære for både fir- og tobeinte.

Zappa ser på mor som legger spor
Seks av deltakerne hadde fått plass med hund, mens resten - det store flertallet så det ut som - kun fikk bli med som observatører. Det må verke ganske kraftig i sporlina etter å ha vært med og se på at andre får gå spor så det griner, jeg tenker jeg er glad jeg fikk ta med Essa!

Her følges det nøye med på hvordan de store gjør det.
Vi fikk gå asfaltspor, grusspor og gresspor, og vi fikk vite viktigheten av å trene på alle typer underlag, selv om vi ble rådet til å begynne på hardt underlag. Det er veldig vanskelig å få en hund som bare er vant til skog og eng som underlag for å gå spor, til å forstå at det er mulig å gå spor på asfalt på samme måten. Det er lettere å ta innlæringen på asfalt og grus, og så bytte underlag til noe som er enklere for hunden, enn å begynne med det aller enkleste og så få et stort sprang til vanskelig. Det handler nok litt om at, når hunden blir sliten og trøtt i hodet, søker den automatisk tilbake til det den har lært i grunntreningen. Essa gikk ikke asfaltspor først, og det ser jeg på henne, at hun aller helst vil trekke ut i terrenget når hun har sjansen.

Essa gikk forresten et strålende vanskelig spor i løpet av helgen, et jeg er stolt av henne for, og hvor hun fikk vise meg at hun kan og forstår ganske mye. Jeg sliter på min side med å lese henne, og må jobbe en god del med den biten. Spor er ikke lett, ble vi fortalt i helgen, det er vanskeligere enn for eksempel hetsarbeid og rundering. Det overrasker meg ikke så veldig, egentlig.

I dag, mens jeg tok en pause i skriving på en liten jussoppgave, gikk vi et rimelig langt spor over grus, gress, asfalt og så eng med store klatter kuskit. Det vanskeligste med dette sporet, var at det gikk forbi nabogården, der nabobikkja som sedvanlig sprang rundt og ertet Essa. Jeg trodde jeg kanskje måtte leie henne forbi og sette henne på sporet lenger bort, men selv om jeg var forberedt på fiasko, gikk det strående bra, Essa klarte å blåse naboen en lang marsj og snuse seg forbi med overlegen mine og helt uten å ha nesa i sky. Jeg ble litt stolt av henne da også, gitt!

Nabobikkja, ertekråka Sonja.
Nå har jeg bestilt boka Spårhunden och lukterna fra SWDI, så nå håper jeg det blir dreis på sporinga vår også fremover!


Tjørn medio oktober

11-13. oktober 2013, var det samling for medlemmer i NRH (Norske redningshunder) på Tjørn i Bjerkreim. Vi var i alt 13 stykker som kom oss opp i høyden, til et fantastisk vær og et fabelaktig treningsterreng.



Essa og jeg kom opp som nummer fire, og fikk med oss en flott solnedgang før middag. Det ble ikke mye hundetrening fredagen, mørket kommer for tidlig krypende på i oktober. Jeg var ikke sein jeg heller, med å krype ned i soveposen. Bortskjemt som hun er, fikk Essa også sove innendørs.

Vi fant spor av sau den helga.

Lørdag sto sportrening på programmet. Oddvar la ut et spor for oss som ble ca 45 minutter gammelt før vi gikk det. Han hadde gått langs veien og så i en liten sving tilbake før han la slutten, men uheldigvis fikk Essa overvær av slutten før hun kom til endes. Jeg måtte mase en del på henne før hun gikk hele sporet og ikke bare tok snarveien over til tennisballen i slutten. Men faktisk gikk det an å forhandle med henne og få sporet fulgt.

Jeg la et spor til like over lunsj, men tullet selv og forsøkte å tvinge Essa av sporet for tidlig i en vinkel. Hun inngikk kompromiss med å dra meg på tvers over mot sporet igjen, og jeg måtte be fint om unnskyldning fordi jeg selv ikke klarte å huske hvor jeg hadde gått sporet.
Det ble tid til litt lek mellom slagene også.


Seint på ettermiddagen – ca klokken 17 – gikk jeg ut nok et spor for Essa. Jeg la meg på minnet nesten hvert steg jeg gikk, og Essa fløy sporet så fint at jeg ble helt impregnert – eller i alle fall imponert.
Søndag var jeg figurant for de to som skulle ha siste del av B-uka si, en satt i KO og en var i søk. Jeg hadde lagt meg et stykke oppi skråningen mellom de to vannene langs runderingsløypa, og hundefører 1 hadde meg i teig. Men da skjedde det som gjør at en bør lære av andres feil. Hunden hans hadde meg i nesen og var i driv mot meg, men så fikk den se hundefører 2 og meldte (uten å gå bort til ham) på ham til hundefører 1. Dermed trakk hundefører 1 seg unna og sa han skulle gå ned mot veien (altså bort fra meg). Det sa hundefører 2 seg fornøyd med, og gikk sør-vest-over (også bort fra meg). Senere kom hundefører 1 tilbake i området, men gikk for langt ned til at hunden fikk meg i nesen.
Linus kjeder seg og venter på pappa.



Senere søndagen lå en av de besøkende fra Vest-Agder figurant for Essa, og enda senere fikk hun prøve seg på søk i betongrøret under veien og under steinhylla på oppsiden av hytta. Begge løste hun til slutt – betongrørene var vanskeligst. Der var jeg jo også redd for at hun skulle løpe opp på veien og bli påkjørt i iveren etter figuranten (som egentlig er iveren etter tennisballen, men ikke si det til figurantene, da blir de nok litt lei seg!)

To stykk Border Collie.




Hva er en brukshund?

Denne bloggen heter så kjekt Brukshundtrening, og det skal det jommen handle om også. Jeg håper på å oppdatere bloggen ofte, og gjerne bruke den som en treningslogg. I tillegg håper jeg den skal være litt til glede og inspirasjon for alle som er interessert i hunder - og da særlig brukshunden.

Definisjon
Hva er så en brukshund? Enkelt kan vi si at det er en hund som brukes til å arbeide for deg - som gjeter, jeger, politi, redningsmannskap, blind, funksjonshemmet, som et rotehue som har mista nøklene sine i skogen, som en som trenger en venn å klappe på (her tenker jeg på terapihunder). I tillegg har vi hundesporter som lydighet og agility. I lydighets- og agilitytreningen lærer hunden mye som den vil få bruk for i alle de andre bruksområdene også: Det kan derfor være fornuftig for hundeføreren å lære hunden det grunnleggende innen lydighet og agility uansett hva annet en skal bruke den til.

Å ha en brukshund som ikke kan dekk, sitt, innkalling eller apport, det går nesten ikke an. Likedan vil det å ha lært hunden å gå dit du vil på kommando, og stole på deg som hundefører - gå inn i rør, opp på planker og å hoppe på kommando - være til stor hjelp i det praktiske, slik at agility absolutt har sine fordeler for alle brukshunder - og hundeførere.

På Wikipedia kan du lese en god definisjon og beskrivelse av brukshunden.

I denne bloggen vil du i hovedsak lese om brukshunden Essa, som trenes som redningshund i NRH - Norske redningshunder. NRH trener tre hovedtyper av redningshunder, ettersøkningshunder, lavinehunder og ruinhunder. Hovedforskjellen på redningstypene er i søket etter savnede. En lavinehund leter ofte innen et kjent rasområde etter mennesker som ligger begravd i snømasser. En ettersøkningshund leter etter savnede, som oftest over bakkenivå, i et stort område som kan være i svært forskjellige miljøer, og en ruinhund leter etter savnede i ruiner - et til dels farlig oppdrag som krever mer av hunden og hundeføreren med tanke på egen sikkerhet, enn de andre to.


Ettersøkningshunder må ikke forveksles med ettersøkshunder. Ettersøkshunder brukes og trenes til å søke etter og følge spor (av og til blodspor) etter skadet vilt. En ettersøkningshund trenes til å søke etter og følge spor etter mennesker, eventuelt finne mennesker på overvær og varsle hundeføreren om funnet. Varslingen kan skje på forskjellige måter, de vanligste varslingsmåtene når hunden finner mennesker eller gjenstander ved rundering/overvær er ved bringkobbel (et bitt som henger i hundens halsbånd eller vest, og som hunden tar i munnen selv og bringer til hundefører ved funn) eller halsmelding (- at hunden enten blir hos den/det som er funnet og bjeffer høyt helt frem til hundefører kommer, eller at hunden pendler mellom funnet og hundefører men bjeffer begge plasser. Det siste blir ofte kalt pendelhals). Dette kommer jeg nok mer tilbake til senere, men du kan med fordel også besøke Norske redningshunders nettside og lese mer der, eller du kan besøke bloggen til andre NRH-medlemmer for å lese mer om hva vi driver med! Flere lenker ligger hos Isi og Emma.

Redningshunden trener ikke på schutzhund-trening eller C-momentene i IPO - hvis du er interessert i slikt må du lete etter treningsmuligheter og inspirasjon andre steder, her feks.

Ettersøkningshunder trenes i to hovedgrener, rundering og sporsøk. Runderingen omgjøres ofte under leteaksjoner og øvelser, til teigsøk som tas som overværssøk når teigen skal grovsøkes. Ofte er de første søkene som gjøres etter savnede, grovsøk med løs hund for å se etter levende mennesker. Et grovt overværsøk skjer raskt og med håp om å redde liv. Det er ofte først om en har sikre siste sett-steder som er relativt uberørte, at man forsøker seg på et sporsøk.

I tillegg trenes hunden etterhvert i feltsøk, hvor den skal lete frem gjenstander innenfor et avgrenset område. At en redningshund finner gjenstander og markerer funnet til hundeføreren, det er viktig hvis det bekrefter at den som er savnet har vært i området en søker i. Derfor trenes hunden også til å varsle på større gjenstander (sekker, soveposer, jakker, etc) ved rundering og overvær - med vanlig runderingsmelding. Men feltsøk ja, det er jo praktisk ellers også, om en mister hundevester, runderingsbitt eller nøkler i skogen mens en trener hunden.

I tillegg til trening på søk, er det viktig med det vi kaller miljøtrening, slik at hunden, så langt som mulig, ikke havner i situasjoner og miljøer den vil bli så preget av, at den ikke klarer å gjennomføre et søk etter mennesker. Det kan være noe så "enkelt" som en trapp eller gangbru i åpent nettingstål som er så skummel å gå over at hunden stopper og nekter å gå videre, eller det kan være et sporsøk langs sterkt trafikkert vei med en hund som er redd for biler, eller som foretrekker å gjete biler fremfor å gå spor. Miljøtreningen er også ment å gjøre hundeføreren kjent med de begrensningene hun og hunden har, slik at hundeføreren vet når hun må si nei til et oppdrag fordi det er for mye å be henne eller hunden om. For eksempel, endel hundeførere sier nei til å ta hunden med i helikopter ut i teig - det er ikke bare mennesker som har flyskrekk.

Her i Norge er det foreløpig kun hos politiet at en finner det som kalles likhunder, altså hunder som søker etter lik og likrester. Cadaver Dogs heter det på engelsk (amerikansk), eller HRD Dogs, hvor forkortelsen står for Human Remains Detection Dogs. Med tiden kan det være aktuelt at også frivillige her i Norge får trene hunder til å finne lik og likrester, men altså ikke foreløpig. (Les mer her. http://www.crime-scene-investigator.net/cadaverdogs.html)

I tillegg til at Essa er under utdanning som redningshund, har jeg kastet meg ut i søk og redning selv også, hos Norsk Folkehjelp. Det betyr at, selv om hunden ikke er med, skjer det at hundefører er på leteaksjoner og får være med på faktiske aksjoner. Dersom du har interesse for brukshundarbeid og kan tenke deg å bli med og trene redningshund, er det å anbefale at du også ser på hva redningsarbeid generelt er. Redningsarbeid uten hund gir kunnskaper du uansett må regne med å tilegne deg før du får en godkjent redningshund, så hvorfor krype til det, når du kan hoppe i det? Frivillige redningsmannskaper får Norge aldri nok av uansett!


Jeg kan vel like greit runde av med noe viktig. Mesteparten av det som skal læres under opplæring av en redningshund, er det du som hundefører som må lære deg. Og slik er det enkelt og greit fordi, hvis du ikke kan det som skal læres videre til hunden, kan du ikke regne med at hunden vil lære det heller. Du må kunne lære hunden rundering, sporsøk, overværsøk, feltsøk, å ferdes - kort sagt - over alt i allslags vær og til alle døgnets tider. Du må beregne at du må lære hunden å fly med helikopter for så å gå rett ut i søk, å søke fra båt, lasteplan, traktor, ATV, snøscooter, ja kanskje hestekjerre (hvem vet?), du må beregne at du skal ende opp med en uredd og modig redningshund. Og det får du jo ikke hvis du ikke går foran med et godt eksempel og er uredd og modig selv.