Genetikk-takk

Jeg skal ikke gjøre det for vanskelig altså, genetikkpratet. Jeg skal si litt om det arbeidet Dimitri Beljaev startet på sølvrev, og så havner jeg kanskje i noen sidespor, men jeg skal forsøke å ta meg inn igjen, jeg lover.

Dimitri var en ihuga forsker - han ville vite, selv om sjefene hans sa at nei, det ville han ikke. Sovjets Trofim Lysenko forbød all forskning på genetikk, fordi han selv ikke støttet de teoriene, derfor startet Beljaevs forskningsprosjekt ganske i det stille, og seilte ut under falskt flagg. Han fant likevel ut noen ganske interessante ting. Tammhet er nedarvbart. Og enda viktigere - aggressjon er også nedarvbart.

Her ser du en video av en tam rev - den er en hund etter oppmerksomhet fra mennesket som kommer. Det er ikke sosialisering og temming som gir denne veldig hundeaktige oppførselen, det er avl:

Først sendte Beljaev assistentene sine rundt for å samle en start-gruppe av rev, de skulle finne de revene i forskjellige revefarmer som var tammest, slik at stammen på den stammtavla de skulle bygge opp ble best mulig. Dernest startet de å avle på de tammeste revene - i flere generasjoner.

Som et motstykke, startet de også å avle på de mest aggressive revene i et sideprosjekt, og til sammenligning med filmen over, kan du her se hvordan en rev som er avlet på aggressiv atferd er å komme til:

Forskningsprosjektet startet på 1950-tallet, det pågår fortsatt. Og det gjør det spennende, fordi med mer omfattende vitenskapelig data,  blir vi sikrere i kunnskapen vår og kan tro mindre og vite mer. Dagens prosjekt på sølvrevene, og også flere videoer, kan du se mer om her.

Etologistudenter blir raskt presentert for Beljaevs forsøksprosjekt, fordi det ikke bare handler om genetikk, men også om atferdslære. Jeg har jo tatt for meg hundespråket tidligere, og jeg må komme med en liten digresjon her, for jeg fant denne videoen på nettet, som godt demonstrerer hvor raskt hundene snakker sammen, og hvofor det kan være vanskelig for oss mennesker å se det som skjer tydelig:

Ulvene er enda raskere i sitt språk og har et videre spekter å spille på i samhandlingen seg i mellom.

Etter jeg etterlyste en hundesnakkemaskin i en nylig blogg, har jeg blitt bønnhørt. Eller i allefall nesten. Men nok digresjon nå, tilbake til tamhunden og villulven og hvorfor vi kan finne mellomting der.

For det finnes ville hunder også, les om denne ganske store gruppen her. Når du har lest der, forstår du litt bedre hvorfor Beljaev valgte seg sølvrever til forsøket sitt, og hvorfor han får dem så tamme - de er så nært i slekt med hundene våre at det er ganske morsomt å tenke på.

For de som vil lese litt mer om Dimitri og revene hans, anbefaler jeg denne artikkelen hos National Geographic.

Ellers vil jeg anbefale denne etologibloggen - på norsk. Den er nyttig og lærerik!

En litt mer personlig note for dagen, her på tampen.

I går stilte Essa og jeg til appellprøve nummer to hos Norske Redningshunder, og denne gangen besto vi de tre siste øvelsene, fellesdekk 5 minutter med skjult fører, fri ved fot to minutter og apport to forsøk. Det betyr at appellen er i boks, grunnkurset er bestått og nå kan vi - i 2014 - begynne på b-prøvene og b-uka.

- Hurra hei og hopp!

Canis ludens

Lek - det er så selvfølgelig og en så stor del av hundeholdet at, det kan være lett å glemme leken og hvor viktig den er for både hundene og oss mennesker.

Menneskenes lek kan ofte gå i en helt annen retning enn hundens, jeg vet ikke om så mange hunder som hadde ledd høyt av denne videoen, selv om den er aldri så morsom for oss tobeinte.

Når du trener riktig, er også det å regne som en lek. «Det gikk som en lek,» sier vi om ting vi har gjort som gikk lettere enn det vi fryktet på forhånd, og som gikk helt rett for seg - og når trening med hunden går som en lek, så er det fordi vi gjør det riktig, og med positivt fortegn.

Lek er som oftest definert som en aktivitet som i seg selv ikke er produktiv eller til noen synlig nytte.

 Anita Bundy har definert lek på denne måten: 

"Lek er handling som mennesket utfører i forhold til omgivelsene. Handlingen er motivert og kontrollert innenfra og ofte løsrevet fra virkeligheten, slik at barnet ikke er hemmet av virkeligheten."

Vi ser at hun tenker ikke utenfor menneskene - hun er antroposentrisk så det rekker. I tillegg forbeholder hun lek til barn. Det er blodig urettferdig og jeg liker det slett ikke. Jeg vil også leke, jeg vil! - jeg vil!

En bedre definisjon av lek gis på google, når du ber om en engelsk definisjon av "play",

"engage in activity for enjoyment and recreation rather than a serious or practical purpose."

Det er selvfølgelig en nytte i lek, som i alt annet konstruktivt vi foretar oss. For lek binder oss sammen med andre - den knytter sosiale bånd, den lar oss bli kjent med hverandre på en ufarlig måte - så lenge det forblir lek, det vi bedriver - og den lar oss lære grenser og muligheter

Lek kan også brukes under opplæring - det vet vi godt når det gjelder barn. At det også kan brukes på hunder, det må vi kanskje tenke litt på. Men når vi har tenkt litt på det, fremstår det ikke bare som troverdig, men helt sannsynlig og - hvorfor har vi ikke tenkt på det før, slik.

Du tenker kanskje at lek er noe hundene «har i seg», er genetisk anlagt for, har instinkt for, kan fordi de er hunder. Det er feil. Hundene lærer å leke, akkurat som vi mennesker må lære å leke. Hundene lærer hvor grensene går, akkurat som vi mennesker må. Du som hundeeier har et ansvar for å lære hunden din å leke riktig med både andre hunder og, ikke minst, med mennesker.

Under her ser du noen av lekemetodene hund til hund, det er nyttig og lærerrikt å se dette mens en tenker over det en ser:

Ikke all lek utvikler seg dit vi håper eller dit vi i utgangspunktet tror. Jo flinkere vi er til å forstå hundene våre og språket deres, jo flinkere blir vi fil å forutse at en situasjon ikke er heldig, eller se at nå trives ikke en av hundene så godt i leken. I slike situasjoner er det vårt ansvar å gå inn og stoppe leken, dersom den hunden som blir jaget ikke blir hørt av den eller de andre hundene. Måten en stopper leken på behøver ikke være hard eller  med makt, men gjerne med list og lempe. Det finnes mange nettsider på engelsk som skriver bra om hunders lek, les og lær, sier bare jeg.

Hvorfor leker hunder? Spør vi oss ofte. Og så leter vi etter en eller annen slags teknisk, mekanisk, genetisk eller «naturlig» forklaring, fordi hunder er hunder og vi er mennesker og vi tenker og tror at hunder er forskjellige fra oss. Jeg tror selv at forklaringen ofte er så enkel som at de leker fordi de er lekne og fordi de finner det morsomt og givende i seg selv. Akkurat som mennesker som har overskudd av mat og trygghet, leker hundene fordi de har overskudd til det. Du må likevel gjerne ikke ta min teori for god fisk og heller lese mer hos andre for å sette deg inn i tankene rundt emnet.

En ekte lekehund!

Hva lukter jula?

Nettopp nå leser jeg om lukt hos hundene, og jeg blir som vanlig fascinert over dette. Mest av alt tror jeg fascinasjonen kommer av at dette med lukt er så fremmed for oss mennesker. Joda, vi lukter noe med nesen vår, men vi er veldig svakluktende og har et stort handicap i forhold til mange dyrearter.

En episode som særlig rinner meg i hu når jeg tenker på hva luktesans betyr, var da søster mi kom hjem med rottweilervalp. Hun hadde allerede en voksen rottweiler, men kom altså hjem med en valp. Den ble satt ned på kjøkkengulvet, rett innforbi døra. Da kom to av kattene hennes løpende inn, glade og ivirige etter å hilse flokken vel hjem. Den ene katten løp bortetter beina våre og strøk og malte, og jommen gjorde den ikke det til valpen også - men: så kunne du se at den luktet at noe var veldig feil her, den ble redd, den snudde seg brått mot valpen og klorte, freste sint og spratt under kjøkkenbenken. Alt dette før valpen hadde fått mulighet til å reagere det aller minste.

Det var altså ikke fordi valpen gjorde noe, og det var ikke fordi katten så at det var en annen hund, det var fordi nesen dens fortalte om fremmede lukter. Og det hadde vi mennesker sannsynligvis ikke gjort katten etter. Vi stoler i mye større grad på øynene våre, og sier «se der» til hunden, når vi egentlig mener «lukt der».

Fordi vi ikke kan sanse det hundene kan sanse, bruker vi denne egenskapen i stort monn - og det gjør at vi får en egen nytte i hundene som blir unik. Før kunne man bedrive minerydding med metalldetektor. I dag lages de fleste minene av plast og man har blitt avhengig av hunder til å finne minene. Det finnes hunder som trenes til å påvise stress, kreft, sopp, narkotika, penger, metallgjenstander, våpen. Det finnes id-sporhunder som kan brukes til å finne spesielle individer - både mennesker og andre dyr - i urbane strøk. Det er med andre ord bare fantasien vår som setter begrensninger for hva vi kan bruke hunden og dens fantastiske nese til.

Hvis Essa kunne snakke, hadde hun da fortalt
oss hva snø lukter?

Jeg tror jeg har sagt mye av dette før, likevel er det spennende og verdt en tanke. Det som også er spennende og verdt en tanke - og det gjelder oss så vel som hundene - er at lukt også henger sammen med hukommelsen og følelsene. Atferdsproblemer hos hunder kan i noen tilfeller knyttes til luktassosiasjoner. Det er verdt å ha i tankene for de som driver med hund. For eksempel kan lukten av en ting hunden får negativ erfaring med, senere få hunden til å unngå steder, dyr, ting eller mennesker. Et eksempel jeg leser om da, er et pizzabud som hadde sparket en unghund. Senere fikk eierne av hunden problemer med at hunden reagerte aggressivt når enkelte mennesker kom på besøk. Det tok en del tid før fellesnevneren ble funnet, de som utløste aggressjon hos hunden luktet av pizza. Løsningen? Å lære hunden at folk som lukter pizza er de morsomste - de gir best godbiter og leker mer med hunden. Vi mennesker kan også få følelser og minner knyttet til lukt, men i slike tilfeller vil gjerne lukten være så sterk at vi selv kan forstå forbindelsen. De som trener hunder gjør likevel lurt i å ha dette med lukt fremme i pannen når de leter etter årsaker bak atferd hos hunden.

Vi mennesker har det med å separere lukt inn i to kategorier - lukter godt, lukter vondt. Hunder har ikke den typen skille på sine luktopplevelser, det er åpenbart. De kan nok reagere på veldig sterkt lukt, og de kan ikke minst reagere på ubehag i nesen - for eksemplen synes en del ubetenksomme mennesker at det er morsomt å la hunder og katter lukte på kullsyredrikker og se reaksjonen når kullsyra slår opp i nesen på dyret. Da er det jo ikke lukten, men ubehaget som får hunden til å reagere. Ofte reagerer de med en dose sinne også, for det er jo et agrep på det viktigste de eier og har som pågår. Av og til synes de det er morsomt. Selvfølgelig har hunder sans for humor!

Jula har en del luktassosiasjoner for mange nordmenn - granbar, pepperkaker, nøtter, kardemomme, nellik, gløgg, og så videre. Jeg er sikker på at hvis du tenker på jul og skal sette ord på luktassosiasjonene dine, kommer du opp med noen klassiske julelukter. Det samme kan godt være for hundene også, at de forstår hvilken tid av året det er på hvilke lukter vi sprer rundt oss. 

Do you speak Dog?

Vi lærer det stadig vekk opp gjennom årene som menneske, at kommunikasjon er vanskelig, noe av det vanskeligste vi bedriver. Fordi budskapet som sendes kan sendes på flere måter - og tas imot på enda flere vis, fordi vi er forskjellige, fordi vi kan missforstå, fordi kommunikasjon kan være dobbel og selvmotsigende og fordi det handler om persepsjon, om psykologi, om subjektivitet og om følelser, ikke minst.

Det hadde vært vidunderlig om det fantes en slik som dette for hunder også, ikke sant?




Vel, du kan begynne å bygge en i hodet ditt, og nå tuller jeg ikke bare, jeg er faktisk seriøs. Hundespråket er som alt annet språk, lærbart, hvis du bare tar til deg at

• hundene kommuniserer med hverandre, og med oss og andre arter 
• hundene har sitt eget språk, som må læres av oss mennesker, og som vi, etter å ha lært det, kan bruke til å bedre forholdet til hundene
• hundenes språkdrakt er mangfoldig og nyansert - og de kan være langt flinkere til å lese oss og vårt kroppsspråk, enn vi klarer å lese dem og deres.

Tirsdag 10.12 hadde Canis avdeling Stavanger foredrag i hundenes språk. Kjempespennende, interessant og lærerikt! Foredragsholder Karin Beate Lyng tok oss med på en tur med særlig Trofast men også litt Chaos, og vi fikk se forskjellig hundespråk og tenke godt gjennom en del av kommunikasjonen både hund til hund men også menneske til hund.

Hundepassiar mellom Karma og Essa.

Hun baserte seg, sa hun, i hovedsak på Turid Rugaas' bok «På talefot med hunden - de dempende signaler», ei bok jeg har lest, og vil anbefale til alle som driver med hund. Der får du åpnet øynene for mye du aldri har egentlig lagt merke til hos hunden din før - fordi du ikke har tenkt over det, og fordi vi mennesker - i forhold til hundene - er noen brautende og selvsentrerte apekatter. (Og jeg vet ikke med deg, men jeg ble flau på egne vegne, fordi jeg har vært så blind så lenge.)

Jeg har nevnt boka av Patricia McConnel før, "The other end of the leash", den tar opp menneskenes side av saken, som også er viktig å ha in mente når du skal håndtere hundene - det er ikke bare deres språk å tenke på, det er også vårt.

Ganske samtidig har jeg også funnet flere nettsider som omhandler observasjon for å utvikle læring i å observere og tolke hundens signaler, Facebooksider og videosider - du kan finne mye ved å søke rundt på nettet.

Noe av hundespråket er mer spesifikt for enkelte hunderaser. For eksempel er border colliens gjetepositur ikke så vanlig å se hos andre hunderaser, akkurat slik den er og brukes hos border colliene. Se bare på Essa her

Jeg tenker at denne gjeteposituren har noe til felles med den nedsenkede stillingen hundene inntar når de inviterer til lek (en positur som også kan være et dempende signal, må huske!) Du ser den demonstrert av samme hund her, i lek med border collien Jack:

Du kan også se noe av det samme i jaktende rovdyr, frys-positur før angrep. Når det dreier seg om lek, kan du som regel se det godt, fordi bevegelsene virker overdrevet, karrikert, og fordi det ikke bare er kroppen, men også ansiktsmimikk, øreposisjon, øynene, og selvfølgelig hele scenarioet, som forteller hva som skjer.

Å trene opp obersvasjonsevnene dine, vil si at du blir flinkere til å skille klinten fra hveten, det vil si, du blir flinkere til å ikke missforstå hunden din slik at det oppstår uheldige situasjoner som kunne vært unngått hvis du hadde forstått hunden din bedre. Her er en video som demonstrerer dårlig kommunikasjon mellom menneske og hund:

At mennesket er en hundetrener som har blitt verdenskjent, gjør det ikke bedre. Han kunne gjort dette i stedet:


Som dere ser, siste hundetrener har noe vi alle kan misunne henne - tålmodighet. Se på de to hundene igjen, forskjellen på hvordan de har det i læresituasjonen, og tenk over hvordan du vil at din hund skal ha det. Jeg synes valget er enkelt!

Fordi hundens språk og atferd er så spennende, kommer jeg helt sikker tilbake til det om ikke lenge!

Boreas og oss

Det har vært storm her. Det har vært så galt at Morgenbladet ikke ble levert fredag morgen som sedvanlig, på grunn av flykanselleringer - og det sier jo noe!

Torsdag ettermiddag satte det inn med nordavind av de sjeldne - ja, for som regel er det sør-vesten som pleier herje rogalandskysten, ikke nordavinden (latinsk Borealis fra gresk Boreas. Dette som tips om hundenavn for de som trenger slikt).

Etter stormen ble det jo riktig så vakkert!

Det ble kaldt, det ble vått, og det ble gitt råd om å holde seg inne. Og du vet det nok, innetid er alltid kjedelig for hundene, hvis vi mennesker ikke er kreative og finner på noen sprell. Det er ikke vanskelig å finne på noe moro også inne, jeg tenkte å nevne noen få inneaktiviteter for deg og hunden her - noen småting som ikke nødvendigvis er så morsomt, men fornuftig og nødvendig sveiper jeg nok også innom!

Søk etter godbit
Hvis du aldri har latt hunden søke etter godbitene sine, da har du ikke tenkt over at hundens viktigste sans er nesen, og at det å få lete etter ting kan være morsomt.

Det morsomme forutsetter selvfølgelig at du som menneske tenker over hvordan du lærer hunden å lete, og hvordan du legger opp til det som etterhvert blir en lek. Aller første gang lar du hunden lukte på godbiten i lukket hånd (slik at godbiten ikke bare forsvinner inn i hundegapet). Ikke hiss hunden for mye opp, ta det rolig og forsiktig. Sett hunden utenfor rommet den skal lete i. Får du ikke hunden til å sitte stille på kommando, ta på halslenke og kobbel og bind den fast i noe solid (slik at hunden ikke kan skade seg), og be den stille om å vente. Vis gjerne igjen at du har godbiten i hånden, hvis det går lang tid mellom første sniff og du går inn i rommet. Legg godbiten lett tilgjengelig, og la hunden se at du gjemmer den. De første gangene kan det være du må legge den synlig også, hvis hunden ikke har forstått den skal bruke nesen. Gjør øvelsen gradvis vanskeligere gang for gang, men husk av og til (ofte i startfasen) å hoppe tilbake til lettere oppgaver, slik at hunden får en trygghet i oppgaven og en følelse av mestring.

Etterhvert som hunden har forstått at den må lete med nesen, kan du bytte ut godbiten med gjenstander. Belønningen kommer da forsinket, men det forstår ofte hunden ganske raskt! Det kan være spennende å lære hunden å apportere metallgjenstander (tenk bare på sikkerheten og at det ikke er noe skarpt eller farlig for hundekjeften du legger ut) og etterhvert krevende ting. En full melkekartong som det ikke skal bites hull i, en pølse som ikke skal spises, et egg som ikke skal knuses, ja bruk fantasien her, bare.

Slike søk etter godbiter eller gjenstander kan være ganske slitsomme for hunden, den bruker ofte mye konsentrasjon på oppgaven. Derfor bør du ikke gjenta søket for mange ganger, ta gode pauser mellom, og husk at dette skal være gøy. Står det ikke om livet, er det bare ødeleggende for motivasjonen og samarbeidet dere mellom, om du plasserer for mye prestisje i at hunden skal klare for vanskelige oppgaver.

Kontakttrening - og annen hverdagslydighet
Mye lydighetstrening kan du også gjøre inne, på et lite område. Du kan trene noen av momentene i apport - lære hunden å holde fast i gjenstandene, lære hunden å løfte opp metallgjenstander fra gulvet og opp i fanget ditt, for eksempel.

Du kan jo prøve å lære hunden å geipe på kommando.
Jeg ville ikke blitt overrasket om det gikk an!

«Morsomme» triks
Lære hunden å åpne dører, slå av lyset, åpne kjøleskapet, bære skitne sokker inn i vaskemaskinen, rydde leker - hente godbiter ut av gamle tablettesker - det er mange ting du kan lære hunden. Pass bare på at du ikke lærer hunden noe den kan gjøre en unote utav. Det er ikke alltid kjekt at hunden kan åpne dører, og har du lært den at det kan være godbiter i jerntabletteska, så ikke la jerntablettene ligge fremme når du ikke er hjemme, for så kan hunden finne på å spise annet enn godbiter. Og det er vel nesten selvfølgelig, at jernforgiftning er ikke bra.

Børsting, pelsstell, klostell
Hverdagsaktiviteter som å børste og klippe klør kan også trenes på ellers. Dersom du har gitt hunden lite trening i dette, bruk noen små økter på det.

Blåse i postmannen
Det behøver ikke være bare postmannen, det kan være andre som går forbi ute også, som kanskje hunden reagerer på, litt eller mye. Dette kan du trene på at hunden ikke skal bry seg så mye om.

Ikke rør
Denne øvelsen kan til slutt gi deg en hund som lar godbiten ligge på snuten sin, uten at den tar den før du sier «vær så god» (eller hva nå løsenkommandoen din er). Du begynner gradvis. Legg godbit eller leke et stykke fra hunden og lær den at den ikke får røre. Du kan velge den kommandoen som er best for deg - Vent, Bli, Tålmodig, Ikke rør, poenget er at du skal bruke en og samme kommando hele tiden. Du kan også velge å trene inn øvelsen uten kommando. Da legger du gjenstanden slik at du uansett kan nå den før hunden, og så griper du den hver gang hunden gjør et utfall mot den. Venter hunden litt - og til å begynne med skal det være bare bitte-litt - klikk og belønn. Eller ros og belønn, hvis du ikke vil bruke klikker. Etterhvert forlanger du at hunden skal vente i lengre og lengre tid før du belønner. Det er fornuftig å belønne med en annen godbit enn den hunden ikke får røre. Det gir mer mening i hundens hode at han ikke får røre den godbiten, og at han får en annen for å ikke røre. Etterhvert minker du avstanden mellom godbiten og hunden, husk å ikke gå for raskt frem, og husk korte økter, da dette krever fokus hos hunden. Som i annen innlæring, varier vanskelighetsgrad - hvor langt unna fristelsen er, og hvor lenge hunden må vente.

Støy er gøy
En ting som kan trenes på også innendørs - forutsatt at du kan bråke litt, er at støy er gøy. Det faller ikke naturlig for hunden å synes at støy er gøy - egentlig ikke for oss mennesker heller. Men det meste kan læres. Er hunden følsom for sterke lyder, kan du trene på dette. Du kan få kjøpt egne CD-er med rakettlyd, du kan lage støy selv. Her må du beregne en sakte tillvenning. Klikker er supert verktøy og poenget med øvelsen er at hunden skal forbinde lyden med godbit og positive opplevelser. Det er viktig at du ikke begynner med for mye lyd for nært hunden, begynn med litt bråk, øk på etterhvert som du ser at hunden «tåler» det. Kommer du dit at du ikke får respons fra hunden når du tilbyr godbit eller leke, da har du for sterk lyd, gå noen skritt tilbake og begynn igjen. Husk korte økter, også dette er mentalt krevende arbeid for hunden, slik all trening på nye ting er det.

Ro

Ute etter stormen - endelig, JUHU!
(ikke mye ro her)

Ja, jeg mener ikke at du skal lære hunden å ro. Nei det må du fint klare selv.

Du skal lære hunden ro som i rolig. Dette er særlig aktuelt for hunder med høyt stressnivå - og det kan vise seg som både engstelse og overbegeistring, hypre hunder er ofte stresset, og vil ha godt av å trene ro. Det er også en god dose kontakttrening innbakt i å trene ro. Det morsomme er at når du skal trene ro med hunden, blir du også roligere, fordi det tvinger seg fram. Du vil merke at du tenker nøyere over at du påvirker hunden med din væremåte, og du vil merke at væremåten din forandrer seg overfor hunden, når dere skal trene på noe dere vanligvis aldri trener på sammen, nemlig på å gjøre ingenting. Som regel forbinder vi jo kontakten med hunden med en eller annen aktivitet, her skal du inn i antiaktivitetene - der intet skjer. Og det kan være en opplevelse å gå dit, ikke bare med hunden, også med andre mennesker. Litt sånn zen og yoga og sånn!

Jeg fant en engelsk nettside med en del mer å lese, ta en titt!

Lydig – hver dag

Det er mulig å gå på kurs for å lære hvordan du kan lære hunden hverdagslydighet. Det høres rart ut at det finnes lydighet for både hverdag og fest – men sånn er det altså. Festlydighet finnes det riktignok ikke mange som snakker om, men de rene dressurøvelsene du trener inn for å delta på lydighetskonkurranser med – de er ganske festlige.

Hverdagslydighet innebærer slike ting som at hunden går pent i bånd, tar godbiter forsiktig, sitter og venter på å gå ut heller enn å danse hylende foran døra, ikke går i møblene, ikke vokter mat eller leker for sterkt,  at bikkja ikke tigger, og så videre med alt annet du vil lære hunden av oppførsel i hverdagen.  

Å få hunden til å sitte stille lenge
nok til at du får tatt bilde: Eksempel
på hverdagslydighet!

Med andre ord, hverdagslydighet er slikt du gjerne vil lære hunden selv om du ikke har planer om å trekke i smoking og gå i lydighetsringen.

Grunnlaget
Kontakttrening er et veldig godt grunnlag for å starte alle typer trening med hunden. Det høres kanskje søkt ut at du må trene på noe så fundamentalt som kontakt, men slik er det faktisk. Får du ikke kontakt med hunden, da sliter du med å få hunden til å høre på deg. Ofte kommer kontakttreningen inn som en litt ubevisst og fordekt øvelse, så selv de som ikke trener på ren kontaktøvelse, trener på det mens de øver på andre ting. Du kan se det hvis du vet om det og tenker over det. Men altså, du kan trene bare på kontakt, det gir både deg og hunden verdifull øvelse i å snakke med hverandre.

Jeg fant denne ganske gode oversikten over hverdagslydighet, jeg anbefaler litt lesing der: http://home.no/hundefaq/hverdagsl.html

Slik jeg opplever hverdagslydighet, er det noe som ofte trenes hver dag, og ofte uten at en tenker på det som trening – men som det synges, Det e itjnå som kjem tå sæ sjøl. Det aller viktigste i hverdagslydigheten er at du som hundeeier (og hvis dere er en familie, dere som hundeeiere) er konsekvent(e). Skal hunden få lov til å gjøre sånn&slik, eller skal den ikke få lov til det? Slike spilleregler må alle bli enig om, og så må alle holde seg til reglene, nesten unntaksfritt. For mange inkonsekvente opplevelser, og hunden blir mindre lydhør – det vil si, den blir desensitivisert fra å høre på deg/dere.

Du kan ikke forklare en hund forskjellen på julaften (i dag får du ligge i sofaen, søte, deilige, nusselige Brutus) og trøtte, våte, skitne tirsdag etter påske (dra de skitne beina dine ned av kosestolen min, faens satans drittbikkje, hælvete nå ødela du trekket!), og du kan ikke forvente annet enn at hunden vil bli både usikker, forvirret og etter hvert mer og mer distansert til inkonsekvens og værhaneledelse. 

Derfor er et annet viktig grunnlag for god hverdagslydighet at du/dere som hundeeier(e) tenker nøye gjennom rollen som leder og har et gjennomtenkt forhold til ikke bare hva hunden skal få lov til, men også hvorfor den skal få lov til det. Er dere flere i husholdningen, bli helt enige om hva som skal være spillereglene, og arrester hverandre dersom reglene brytes av menneskene, for når menneskene ikke klarer å være konsekvente, kan dere ikke forvente at hunden skal klare det.

Det er viktig å huske at du blir påvirket av hundens atferd, akkurat like mye som hunden blir påvirket av din. Hvis du opptrer ettergivende for mas og tigging, får du en masete og tiggende hund. At du senere kan rette opp i dette, gjør det ikke mindre viktig å være klar over det – at du er med på å lære hunden ulydighet akkurat like mye som du er med på å lære den lydighet. Du er mennesket, hjernen, sjefen, lederen, geniet i forholdet til hunden, du må ta det ansvaret som følger av disse rollene også – og være lederen med stort hjerte og gode evner.

Litt ubevisst kontakttrening.

En god evne – særlig viktig er det under opplæring – du kan tilegne deg først som sist, er tålmodighet. Hvor lang tid skal det gå fra du sier for eksempel «sitt» til hunden sitter? Og hvis hunden er treg med å sette seg, er det en årsak til det? Rakk du å tenke over dette før du dobbeltkommanderte eller kjeftet eller korrigerte fysisk?

Lese hunden – se den, se hva den forsøker kommunisere til deg. Det skal være toveiskommunikasjon mellom deg og hunden. Selvfølgelig? Ikke for alle hundetrenere, noen ser det som menneskeliggjøring av hunden at du skal se etter hva den forsøker å si til deg. Du blir likevel en bedre hundeeier av å se hunden din – det er det ingen tvil om.

En annen god evne som gjør det lettere å trene hund, er rolighet. Hvis du stresser, er nervøs, er uberegnelig og oppfarende, vil det smitte på hunden. Løper du til for å svare døra når det ringer på? Hvis du gjør det og blir forskrekket over at hunden også løper til døra og kanskje bjeffer litt, hvor feil gjør egentlig hunden, og hvorfor gjør den det?

Det er mer å legge til grunn også for god lydighetstrening – selvinnsikt og evne til å se sine egne feil og mangler som hundetrener. Jeg er for eksempel veldig slurvete, derfor sitter ikke Essa helt på plass, og så kan jeg være for brå og utålmodig, derfor skvetter hun av og til slik at den dårlige samvittigheten velter opp i meg. Men jeg lærer og blir stadig flinkere i min egen hverdagslydighet.


Innlæring
Selve innlæringen av forskjellige lydighetsøvelser skal jeg ikke ta i detalj. Kjøp/lån ei bok eller gå på et av de mange gode kursene for hverdagslydighet som finnes rundt om. Du finner det hos Canis,  hos Siddis Hundeskole, hos Sør-Rogaland brukshundklubb - og ellers er det bare å lete rundt etter nærmeste kurssted!

Vedlikehold
All lydighetstrening må øves på jevnt og trutt for å holdes vedlike. Går det for lang tid mellom noen ringer på døra di slik at du får trent på at hunden skal bli sittende på avstand eller ligge et bestemt sted, må du skape situasjonen og øve på den. Hva «for lang tid» er, det avhenger både av deg og hunden, du vil nok merke det, bare du tenker over at alt som læres vil bli glemt hvis det ikke plukkes fram dann og vann. 

Hverdagslydighet: La de dumme kyra være!

Ingenting i veien for litt pasientbehandling

Essa venter på et pinnekast.

I helgen var Essa og jeg på kurs i regi av Norsk folkehjelp Jæren, Behandling av pasient utenfor vei. Mye av stoffet er førstehjelpsrepetisjoner, men en del går også på transport av pasient og hvordan en skal håndtere vanskelig terreng eller vanskelige plasser hvis pasienten må transporteres på båre. Vi fikk prøvd oss på litt av hvert.

Essas oppgave var å lære de andre kursdeltakerne å kaste pinne og ball, men også et par triks om pasientbehandling, blant annet lærte hun bort at pasienten kan bli beroliget av å få klappe en hund, og at når først pasienten er strappet ned på båren og surret fra topp til tå, er det lite som hindrer deg fra å slikke pasienten på nesen!

Essa suger til seg kunnskap om traumesideleie.

Jeg syntes også det var mye å lære, blant annet fikk vi prøve oss på traumesideleie og en ny båre som hadde noen remmer vi ikke ble kloke på før vi hadde googlet den både i øst og vest, den het Evac body splint emergency rescue, og vi lette grundig etter video som kunne demonstrere bruken, men fant ingen, så vi improviserte. Den har dessuten noen seler du skal ha opp i skrittet og over kroppen, og de var ikke dugende i vintervær, som annet enn dobbelkryss sammen med selesidene over jervenduken. Hvordan var den å ligge i? I følge ene markøren vi hadde med var den som en masasjeseng da vi dro ham over snødekt myr. Ja, han hadde jommen ikke mye å klage på, gratispassasjeren!

Etterhvert som vi hadde montert båra en 4-5 ganger, begynte vi å få dreisen på den og likte den litt bedre. Og der er mye av poenget med en slik helg med mange øvelser, at du blir vant til utstyret og fortrolig med det. Det nytter ikke å ha fine bårer og ikke få dem til. Slik som vakuumbåra, som er helt super for å feste passienten godt, men som krever at du kjenner til bruken - og sånn som hjertestarter og oksygen og blodsukkermåler og alt det andre vi fikk øvd oss på.

Essa ble ganske stresset av å ha en så stor flokk å passe på, det var noe som skjedde hele tiden - men da vi kom hjem på søndag merket jeg at hun savnet gjengen vi hadde reist fra, hun var rastsløs og oppjaget i flere timer etterpå. I lengden er jeg glad hun har det sånn bare helt unntaksvis, selv om hun ble bortskjemt og skrytt opp i skyene for god oppførsel og vinnende vesen. Det er verre for matmor der, ja.

.