Og Blippe kan virkelig dette med å løpe - fort som en vind, av og til så en bare ser støvskyen etter den. Blip-blip!
Jeg vet at Bark fikk navnet sitt av oppdretter i et håp om at det var et navn han også kom til å bli benevnt etter i dagligtale. Ja for noen rasehunder heter så vanskelige navn at det ville ha vært helt utenkelig for matmor å stå der og rope det ut etter bikkjeskinnet i skog og hei. Eller synes du at du kan høre det for deg - «Pitter Patter of Piperscroft, nå kommer du HIT!»
Nei, jeg kan av og til forstå at oppdretternavn kun benyttes for finere anledninger, og at Fido heller kalles noe enklere i hverdagen. Men Bark av Goldbite, til daglig kalt Bark, han må fra denne dag av fint leve med å også av og til bli kalt Blippe!
Vi hadde en herlig trening i dag. Tross svært sur vind oppå Eikelandsheia, koset vi oss fem stykker med å rundere - eller det vil si, for de fleste ble det til overværssøk, for med en så sterk vind inn fra høyre på midtlinja, i et så åpent terreng, var det lite vits i å forsøke en strikt rundering.
Etter at Kaisa, Linus og Eko hadde fått sin økt, var turen kommet til Bark. Han løste oppgaven sin, som var å løpe i terrenget og plukke løsbitt fra figurantene, på en strålende måte. Nå ble det bare to figuranter, men han fikk jobbet seg gjennom en god teig lell.
Etter lunsj, fikk Essa gjort samme jobben, men med fire figuranter - to av dem hadde med seg hundene sine. Dette var jeg ganske spent på, for en ting er å halse på et menneske, men å bjeffe på et menneske som sitter der med en annen hund, det er det ikke sagt skal være lett, sånn uten videre. Men Essa gjorde som hun skulle, og vi var veldig godt fornøyde etterpå. På vei tilbake til bilen fikk hun også gå et feltsøk i ei myr, for å lete etter ballen som Bark, den slappfisken, hadde sluppet fra seg på vei ned før lunsj. Jeg begynte å tro vi kanskje måtte anse ballen for tapt da Essa fant den. Ja, for er det en ball å finne så gir hun seg slett ikke lett.
Siste hund ut var Eiko, også han fikk kose seg med en drøy overværsøkt, og han fant meg som siste figurant, på vei ned mot bilene igjen, for jeg lå slik at han fikk best overvær av meg fra veien.
Klokken tikket mot fire, og de fleste var fornøyde og ville hjem, eller de ville gå spor i andre enden av runderingsløypa, jeg tipper det er 7-800 meter dit. Etter at de hadde kjørt, slapp jeg hundene ut av bilen, slik at de firbente skulle få strekke på beina før vi satte kursen hjem. Jeg hadde likevel ikke forventet en slik strekking som jeg fikk.
Da vi hadde gått etter veien de sporlystne kjørte, omlag 150-200 meter, skar brått Bark ut til venstre. Jeg lurte litt på hva som stakk ham, han løp med vinden i ryggen og kunne ikke ha fått overvær av noe? Ja-ja, tenkte jeg først. Men han kom ikke tilbake, så jeg begynte å gå videre langs veien og rope etter ham. Nei, ingen hund. Da ble jeg litt redd han hadde sett noe dyr der oppe, og begynte gå fra veien og opp bakken for å se etter. Null og nix Bark der oppe. Jeg kastet et blikk opp mot bilen, som sto der fremme i horisonten. Jeg syntes jeg så en hund, men de skulle jo gå spor så det var vel ikke så rart. Jeg tok fram fingrene og plystret det jeg var god for - nei, ingen Bark. Igjen skottet jeg opp mot bilen, og der - der kom Blippe stankelbein, du! Blippe alias Bark løp så støvet sto bak ham på veien, i en fart jeg fant det helt vanskelig å tro på. Jeg syntes nesten at bakbeina gikk som små hjul, og kanskje jeg konfabulerer nå, men jeg mener jeg hørte et svakt Blip-blip også.