Leteaksjon rundt Vårlivarden

Søndag kveld, akkurat i det jeg begynte å gjøre meg klar til å være med på raid i WoW, ringte alarmtelefonen: Leiteaksjon, leiteaksjon. Ja så var det bare å tre på seg turtøy og farte ut på en litt annen type raid IRL, sammen med andre fra Norsk Folkehjelp Jæren.

WoW-raid - med noen små likheter til KO i leteaksjoner.

Allerede da jeg kom ut til KO (kommandoområdet), sa de jeg snakket med at det sto om saken i Aftenbladet. Av og til er avisene så kjappe at journalistene skulle blitt pålagt å være med på søket, tenkte jeg, litt fortumlet.

Sammen med tre andre fikk jeg æren av å være med på lag 1, og vi fikk tildelt oppdrag å gå stipatrulje, inn mot leiren den savnede hadde holdt til i på Øvre Hetland. Da var nok klokka blitt noe over halv ni, og det var jo mørkt, slik det alltid er på denne tiden. Hodelykt og håndholdt lykt ble derfor brukt, men vi så jo snart at det var ikke mye vi så. Søk utenfor stien var så og si umulig - mye busker, kratt, stein og ulendt terreng gjorde det helt uhensiktsmessig å gå utenfor stien i mørket.

Det var kalt ut redningshunder også, jeg traff et par av hundeførerne i KO på vei ut, og da vi nærmet oss leirområdet fikk vi høre at også politiet hadde et par hundeførere ute. Vi måtte vente noen minutter før vi gikk inn i leirområdet, for ikke å forstyrre søket der. Da vi så slapp inn, kom vi inn sammen med en gruppe på tre fra Rovernes beredskapsgruppe. Etter litt rådslagning med politiets hundefører, fortsatte de tre til Måkatjørna, mens vi fire fra Folkehjelpa fortsatte på en sti mot Vårlivarden, en sti som stoppet ved vei. Det var ikke lett å orientere seg særlig i mørket, men jeg hadde GPS og en av de andre hadde kart, så sammen hadde vi god kontroll. Vi snublet oss fram i sørpe og steinur mens vi lyste inn i busker og kratt. Ved enden av stien tok vi en liten pause, før vi returnerte, uten funn. Oppe ved leiren var det dårlig mobildekning og nesten like dårlig radiokontakt, men politimannen tok det muntert nok og fikk til slutt varlset KO om utført søk og foreslo en plan videre. To av NRH's hundeførere kom til, og sammen slo vi oss på å dekke et kakestykke nordover mot Øvre Hetland igjen, hundene i skogen, vi litt bak og på en traktorvei. Det var ikke så mye å lære av å gå slik, når det gjelder hundesøk, for vi så jo ikke så mye til hundene eller hundeførerne. Slik skal det jo også være.

Faksimille fra Aftenbladets artikkel

Et stykke ned i veien traff vi en av politiets hundeførere, som ble trukket opp bakkene av en overivrig schæfer. Andre så vi ikke noe til, dessverre.

Da vi kom ned til KO igjen, var klokka blitt tolv og søksleder besluttet at søket skulle utsettes til klokken åtte mandag morgen. Det var i grunnen greit for kroppen min, for nå var jeg blitt «gjysla trøtte» i både hodet og beina. Etter å ha lånt bort GPS-en min for å dokumentere vår ferd i teigen, kjørte jeg hjem bak NRH's Ronny og Daisy, gjespende og gysende, for det begynner å bli småkjølig i høsten nå.

Mandag morgen måtte jeg på jobb, så jeg fikk ikke blitt med ut i søk fra morgenen av. Da jeg kunne dra, og sto og pratet med sjefen om dette klokka litt før ett, kom SMS-meldingen om at savnede var funnet i god behold på Østlandet. Vi kunne lett lenge uten funn, med andre ord.

- Bra at det gikk godt, iallefall!