Evjesamlingen 2014

En fantastisk helg er over. Den ble tilbragt på Evje, i lag med NRH-folk fra vest, sør og øst. Essa og jeg var med på B-ukas arbeid, første del. Andre del blir i slutten av oktober her i området et steds.

Lørdagen var vi i gang klokka halv ti med å legge ut  sporoppsøk for hverandre. De ble lagt slik at vi markerte i grusen på veien hvor vi gikk ut, gikk 20-25 meter beint ut i terrenget og la en større gjenstand hunden skulle søke ut fra, gikk så i en litt annen retning videre, la en liten sporgjenstand etter ca 40 meter, og gikk så i en bue inn til starten av runderingsløypa på ca 300 meter. Siden vi la for hverandre, visste vi jo ikke egentlig hvilken retning den enkelte hadde valgt etter startgjenstanden, så dette skulle bli nerverpirrende, kjente jeg.
Mens disse små sporene modnet runderte vi, for å vise instruktøren at meldingen «sitter», det vil si at hunden faktisk melder riktig og vet hva den skal gjøre når den finner folk i teig. Essa har fått en flott halsmelding, og den satt som spikret på figurant. Jeg visste fra onsdagen før, at jeg har en del generaliseringer igjen å gjøre på halsmeldingene. Den dagen hadde Essa to figuranter ute i teig, og da visste hun tydelig ikke helt hva hun skulle gjøre, sånn med en gang. Det kommer nok etter hvert, hvis vi bare er flinke til å trene på det.

Mira viser at hun kan bringkobbelmelding.

Vi hadde forresten et fantastisk vær – nesten hele helgen. Det må sies at Evje på tidlig høst slik i sommertemperaturer absolutt kan anbefales! Det er kanskje feil å si Evje, for vi kjørte jo et godt stykke fra for å trene, helt inn i Vest-Agder og til Lauvås.

Til gjengjeld var det flott å jobbe med hund der, både for oss og hundene!

Sporoppsøk fra gjenstand gikk rimelig greit, etter at Essa hadde dratt litt i bakspor først. Da det løsnet inn i rett spor, fant hun både gjenstanden etter 40 meter og slutten etter 300. Det gikk bra for de andre også, så da var alle over de første nervene, tror jeg.

Vi la ut et lengre parallellspor, ca 700 meter med 50 meter avstand mellom figurantene og i medvind. Noe slikt som fire gjenstander ble lagt ned, og en slutt. Med de naturlige variasjonene terrenget gir, gikk sporene nesten beine veien, før vi kom så nær en grusvei at vi måtte dreie noe mot venstre mot slutten. Også her byttet vi sporlegger og sporgåer, slik at ingen gikk sine egne spor. Men mellom sporleggingen og –gåingen fikk vi mulighet til å prøve oss på melding på gjenstand.

Essa fikset ikke det helt tilfredsstillende, men det var i grunnen som forventet. Vi gikk over på halsmelding for bare tre måneder siden og har ikke fått trent på melding på gjenstand, så jeg forventet ikke at det skulle gå bare bra. Instruktøren jobbet litt med henne, så til sist fikk vi sendt henne ut slik at hun bjeffet på jakken alene, mot at vi kastet ball. Mye av nøkkelen til suksess her, er at hunden opplever at belønningen dukker frem av gjenstanden, selv om det er vi som belønner. Vi skal nok jobbe med dette en del fremover!

Parallellsporet gikk bra. Instruktøren hadde vært ute og laget krysninger i sporene, og når man går parallellt er det fort at andre hunder og mennesker kan forstyrre, men bortsett fra litt vas i krysningen, gikk det kjempemessig for oss, og vi var godt fornøyd med innsatsen vår, både Essa og jeg.
Brått var fem timer brukt opp, og vi kjørte hjem for å spise middag og ta kvelden. Men ikke før vi hadde kjørt ned til Lauvåsen nedre og lagt et overnattaspor for hverandre. Ikke rare sporet kanskje, på 150 meter, men det skulle til gjengjeld få ligge nervepirrende lenge – fra klokka 17:30 til klokka 10:30 dagen etter, altså noe sånt som 16 timer. Essa hadde aldri gått så gammelt spor, så jeg visste ikke om jeg skulle tro det gikk an.

Klokka 18:30 om kvelden, da vi gjorde oss klar til mørkesøk for to som skulle opp til prøve, begynte det å regne. Det regnet ganske mye utover kvelden, og jeg tenkte at overnattasporet rant ned hele Lauvåsen og ble til små dammer nede på riksvei 9. Men, det fikk gå som det gikk. Jeg var forresten figurant for de som hadde prøve i mørkerundering. Da går en rundering på 300 meter i mørk skog og skal finne to figuranter. Det er for å vise at både en selv og hunden takler å jobbe i stummende mørke, at ikke hunden blir bøs på mennesker i mørket, og at han også evner å finne dem. Begge ekvipasjene gjorde jobben sin, så begge besto.

Lørdagen demrer - så flott ble hele helgen!

Søndag demret, og med det våknet også litt nerver hos meg, for hva har en begitt seg ut på når en først skal gå et 16 timer gammelt spor, selv om det bare er 150 meter, og så skal en først legge et spor for andre på 1,5 kilometer, for deretter å gå et tre timer gammelt spor på 1,5 kilometer, lagt av andre, med sju gjenstander og en slutt som ligger i runderingsløypa til et av de andre lagene? Det var nemlig hovedmomentene for dagen.

Jeg spente på Essa sporselen, og ble nesten litt overrasket over at hun gikk spor. Hun gikk der figuranten sa han hadde gått også, men i et for raskt tempo (min feil) til at hun fant noen gjenstander. Vi forsøkte en gang til, men da var jeg så amper at det ble bare vas. Jeg ba figuranten om hjelp – gå bak og korriger meg, sa jeg. Det gjorde han, kremtet litt på gjenstanden og kjeftet på meg da jeg holdt Essa tilbake fra slutten av sporet. Du vet jo ikke, sa han helt sant, hvor jeg har gått. Du må stole på hunden. Det må jeg! Sa jeg, og følte meg litt lita og dum. Men, vi fikk det da til!

Vi la ut langspor for hverandre etter GPS-anvisning. Mens disse sporene modnet jobbet vi med sporoppsøk fra vei. Dette er en øvelse som ikke er uvanlig å bruke i leteaksjoner, da handler det ofte om å finne ut hvor den savnede har gått av sti eller vei og ut i terreng. Poenget med å øve på det, er at hunden lærer å lete etter spor lengre strekk, mens hundeføreren lærer å lese hunden og lede den an i et slikt søk. Figurantene hadde gått langs veien mellom 50 og 200 meter, før de skar ut over grøfta og en 25-30 meter inn i skogen. Først var jeg selv figurant for de andre, til slutt fikk Essa og jeg lete selv – og det var spennende og litt nervepirrende, for Essa var ute og undersøkte den minste antydning til lukter. Men da hun fikk ferten av figurantens tråkk var det likevel ingen tvil om at her, akkurat her, er det noe mye mer enn de andre forsiktige undersøkelsene. Essa vant en tennisball og jeg vant ny lærdom og stolthet over flinke hunden.

Nå når ettermiddagen var voksen og vi hadde gått mye, begynte jeg, må sies, å bli ganske trøtt. Og nå, nå lå det halvannen kilometer spor og ventet? Hm! Jeg tror aldri Essa har gått over tusen meter, så dette visste jeg ikke hva jeg skulle tro om. Men siden de sporene vi hadde gått allerede var så bra fullført, var jeg ikke helt motløs, og jeg lovet både meg selv og Essa at jeg skulle holde motet og humøret oppe, bare hun fant spor, så da trasket vi inn i skogen og fant starten vår. Figuranten vår sa at vi trolig ikke ville finne slutten, for den lå i runderingsløypa til et av de andre lagene, og siden han hadde lagt ut en godbitpose, var den nok spist opp for lenge siden. Men jeg fikk forklart hvor sporet sluttet, og vi la trøstig i vei. De første skrittene var noe nølende over en kanal med gjørme og vann, men deretter gikk det så det grein. I starten gikk Essa veldig fort og vi strøyk over et par gjenstander, men deretter begynte hun å plukke snusbokslokk etter snusbokslokk, champagnekork og tåtesmukk. Til slutt, da jeg tenkte vi kanskje begynte å nærme oss slutten, sto hun og gumlet på noe hun slett ikke hadde tenkt å gi meg – godbitposen! Da så jeg også stien to meter foran oss, og visste at vi hadde gått et så langt spor nema problema! Jeg ble så stolt og kry over hunden min at smilet gikk nesten rundt! Et par ganger på turen stoppet Essa, gikk av sporet og la seg i myrvannet mens hun slurpet i seg. Jeg sa ikke noe, bare ventet. Etterpå fortsatte hun å spore. For en hund! For et talent! Og ja, jeg vet at det er mange hunder som har gått mye eldre spor mye lengre, men dette var stort for oss, så da får jeg lov å si at hun er verdens beste Essa!

Bedre slutt på Evjesamlingen kunne vi ikke ønsket oss, og det var nesten trist å sette nesen hjem. Takk til alle som var med på å gjøre dette til en flott helg!

Essa i lyngen - søndag morgen før alvoret begynte.