Brukshundtrening: Malle - farlige hunder?

Det har vært mye skriveri på nettet i det siste, etter at Politihøgskolen har besluttet at de - inntil videre - skal stoppe testing på nye hunder av rasen Malinois - ofte kjærlig fornorsket til malle her på berget.

Stoppen kommer etter ulykker som involverer (allerede godkjente) politihunder av denne rasen, det trekkes særlig fram to ulykker, Pelle-saken, og en ulykke på en privat kennel, hvor en politihund var på et kortere opphold. Begge ulykkene innebar ganske stygge bitt. Den ene hunden har blitt avlivet etterpå, mens hundeføreren til Pelle jo har insistert på at hunden må få leve videre.

I følge den siste artikkelen jeg har funnet om malle-saken på politiforum, skal det også ligge andre «hendelser» til grunn for avgjørelsen om å stoppe inntak av nye maller som politihund. Skal vi ta avgjørelsen seriøst og ikke protestere mot en slik generalisering - en generalisering vi ville gitt det glatte lag og fordømt som rasisme dersom det ble gjort mot menneskegrupper - bør kortene på bordet, slik at vi vet mer om grunnlaget for inntaksstoppen.

Det er allerede skrevet veldig bra i andre blogger om hvilket tilbakesteg vedtaket betyr for politiet. Det poengteres at mallen er en hund som betyr veldig mye for brukshundmiljøene, både de profesjonelle og amatørene, så vel som sport og konkurranse.

Hva er mallen slags hund da? Leser en rasebeskrivelsen til NKK (se lenken), er det første som slår en, at det er ikke en malle som er avbildet, det er en groendale. Det andre som er åpenbart, er at den der kalles Belgisk fårehund: Malionis. Det vil si at den knyttes sterkt opp mot groendale, tervuren og Laekenois, de tre andre belgisk fårehund-rasene.

Leser en historien til de belgiske fårehundene, finner en fort ut at de har samme utspring som fårehunder fra nederland og tyskland, det vil si Hollandsk Gjeterhund og Schæfer. Schæfer er en fornorsket måte å si Deutcher Schäferhund på, og Schäferhund betyr jo enkelt og greit gjeterhund.

Av de tre rasene var det schæferen som oppnådde størst popularitet da rasene skilte lag på begynnelsen av 1900-tallet, og også derfor den rasen som har klart å bli mest ødelagt i avl basert på utstillingsstandarder, heller enn bruksegenskaper. Det er jo bare å se på tegningen av den bananryggede schæferen hos NKK, for å se hvor borte vekke hunderasen er nå, i forhold til de to andre rasene.

De hollandske gjeterhundene holdt på å gå dukken, særlig etter andre verdenskrig, fordi tyskerne stakk av med mye av avlsgrunnlaget. Derfor er de hundene iblandet både schæfer og malle opp gjennom årene, særlig fram til avlsboken ble stengt i 1971, men også i innsnik- eller jukseavl etter den tid.

Hvis vi ser på atferdsbeskrivelsen hos NKK på de tre rasene, hva finner vi?

Malle	Hollender	Schæfer
Vaktsom og aktiv, meget energisk og alltid klar til handling. Den forener gjeterhundens arbeidsevne med den beste vakthundens verdifulle egenskaper. Hvis det kreves, er den uten nøling en hårdnakket og ivrig forsvarer for sin herre. Dens livlige årvåkne temperament og selvsikre vesen uten angst eller aggressivitet skal avspeiles i kroppsholdningen og det stolte og oppmerksomme uttrykket. Rolig og uredd skal gjenspeiles ved bedømmelse.	Lojal, lettlært, våken, arbeidsvillig, meget lojal og pålitelig. Fordringsløs og meget utholdende, alltid oppmerksom, aktiv og med typisk gjeterhund-temperament.	Nervefast, selvsikker, avbalansert (unntatt når provosert), frimodig, oppmerksom og lærenem. Må være modig, ha kamplyst og hårdhet passende til en selskaps-, vakt-, beskyttelses-, tjeneste- og gjeterhund.

Av disse tre avartene av de gjeterhundene som en gang - for ikke så veldig lenge siden - voktet og gjetet sau og buskap på slettelandene i Tyskland, Holland og Belgia, er det mallen som uttalt skal være uten angst eller aggressivitet.

Schæferen trenger ikke være avbalansert hvis den blir provosert, og hollenderen skal være lojal - så lojal at det gjentas to ganger i samme setning.

Det er min subjektive mening at det er bare tull og tøys at disse tre nært beslektede rasene har forskjellige rasestandarder når det gjelder atferd. Det samme kunne vært beskrevet for alle tre. Men nå mener jeg jo også at raseinndeling og rasestandarder bare er med på å ødelegge hundene våre, og at vi burde arbeidet mye mer på atferd og egenskaper, enn på utseende og typebeskrivelser som bare bidrar til at vi stadig vekk lager mer og mer karikaturer på hunder.

Når korthodehunder i stadig større grad blir kortere og kortere i skalle og nese, slik at de pådrar seg sykdommer og lidelser som må opereres for at hunden skal slippe for sterk smerte, når dyra mister luktesans, evne til å kjøle seg ned og må sove sittende for å ikke kveles av sin egen tunge, når skallen blir for liten til å gi plass til hjernen og hunden får grusomme smerter, da har avl og oppdrett virkelig bevist for verden hvor feilslått slik subjektiv oppmerksomhet er - den som går på utseendet og det sykt overfladisk «raseskjønne».

Noen av de samme feil gjøres dessverre i avl på atferd. Vi drar det så langt at hundene blir for villige, for energiske, for hårdnakkede, og så får vi problematferd gjennom at vi i treningen (eller den manglende treningen!) av hundene ikke tar høyde for disse egenskapene vi mennesker har avlet på.

Fordi vi samtidig har gjort raserenhet til en sterk standard, gjør vi det vanskelig å snu, når blant annet også innavl er så tillatt at en bestefar kan være også far, og det i noen tilfeller slipper til avlshunder som blir overbrukt, hunder det sågar er genfeil og sykdom på, fordi utseendet er med den, «den er så pen».

Når det gjelder brukshunder har Sverige vært et foregangsland i å se mer på mentaltester av hund, enn på kennelklubbstandarder. MH-tester er også på vei inn i Norge, selv om vi ikke besitter den kompetansen eller erfaringen de har i Sverige. Den svenske kennelklubben gir en kort beskrivelse av MH-tester, før de lenker over til brukshundklubbens sider. Og det er beskrivende for hvordan disse testene anses i kennelklubbenes avl - som noe de som ikke bryr seg så mye om utstillling driver med.

På den svenske brukshundklubbens sider kan en finne MH-beskrivelse for mange hunderaser. Her skjermduper jeg MH-diagrammene fra malle, hollender (korthåret) og schæfer:

MH-diagram Malle

MH-diagram Hollender

MH-diagram Schæfer

Hvis vi regner senteret i diagrammet for et øye, kan vi med litt fantasi se tre kyllinger som alle titter til venstre. For å gi et bedre bilde av hvor like eller ulike disse diagrammene er, viser jeg også et diagram fra en annen rase:

MH-diagram annen rase*

Denne «kyllingen» titter til høyre. Hvilken rase siste diagrammet er fra, kommer jeg tilbake til sist i innlegget. Jeg håper siste diagrammet viser hvor ensartet rasene schæfer, hollender og malle er i mentalbeskrivelsene. Skal vi lete etter forskjeller, kan vi vel si det slik at schæferen er «litt mindre av alt», bortsett fra på redsel, der alle tre rasene skårer ganske likt, og under snitt. Merk nemlig den grønne ringen, som er brukshundsgjennomsnittet uavhengig av rase. Går verdiene utenfor, er rasen over snittet, går de innenfor, er rasen under snitt.

Det er lurt å merke seg i studiet av disse diagrammene, at de viser gjennomsnittsverdier målt for rasen, at individuelle avvik vil forekomme, og at dette er et diagram som skal være objektivt, men at målingen utføres av mennesker med subjektive oppfatninger av hva de ser når de tester hundene. Likevel vil et rasegjennomsnitt være «sannere» enn målingen gjort på hvert enkelt individ.

For de som ønsker å gå i dybden på MH-beskrivelsen, kan de titte her. Vi ser for eksempel i diagrammene over at både malle og hollender nesten sprenger diagrammet når det gjelder øvelsen 5d. Hele øvelse 5 er en øvelse som har til hensikt å beskrive hundens evne til aktivitet/samarbeid med fremmed person på avstand fra fører. Øvelse 5d går ut på kamplek med fremmed person.

Om MH-beskrivelsene må også sies at de utføres på ganske unge hunder, for å vise hvilket grunnlag man har for både videre arbeid med individene, og også for avl på linjene (søsken, foreldre etc). Etterhvert som en hund trenes og utvilker seg, kan selvfølgelig noen av de mentale «verdiene» endres. Man kan for eksempel trene en hund slik at den blir en mer usikker, redd og aggressiv treåring enn den var da MH-testen ble gjennomført i 18 måneders alder. MH-beskrivelsen gir ingen fasit på hvordan hunden er eller blir. Akkurat som politihundene som biter mennesker, en gang har passert sine tester og blitt godtatt fordi man trodde de var mentalt sterke nok, har noe skjedd mellom testen og virkeligheten. Er det hundens feil, hundeførerens ansvar, eller er det mangler i hvordan hunder og hundeførere følges opp og testes i tjenesten? Jeg vet ikke nok om dette til å ha svaret, men jeg våger meg på det jeg opplever som et betimelig spørsmål.

Men hva var egentlig poenget med å dra fram disse MH-beskrivelsene i det hele tatt? Jo, at vi snakker om samme hundemateriale i rasene malle, hollender og schæfer, at kennelklubbens forskjellige rasestandarder for atferd er spill for galleriet, og at likhetene langt overskrider forskjellene. Hvis mallene er så potensielt farlige at de ikke kan brukes som politihunder, må man i rettferdighetens navn - og for sikkerhets skyld og for å handle helhetlig og med hjernen og ikke hjertet - stanse testing på alle hunderaser som ligner mallen mentalt. Skal man skjære alle over en kam, så får man skjære alle over en kam.

- Eller, man kan jo ta til vett og ikke la enkelthendelser gå ut over mange fremtidige politihundekvipasjer.