En glad gutt. |
Vi var på Hetlandskogen, det var fellestrening og vi var rundt sju stykker der. Noen skulle gå teig, noen gå spor, flere ville rundere og Bark og jeg ville ha feltprøve. Vi hadde også anleggstest av en ny hund, som het Kåre, en herlig Border Collie på ti måneder.
Vi begynte med å legge ut spor og felt. Selvfølgelig kunne jeg ikke legge ut feltet vi skulle ha prøve i, så jeg labba opp i skogen nord for parkeringen og fant et sted jeg kunne legge et spor på rundt 300 meter.
Da jeg kom ned igjen, ble det tid for å drikke litt kaffe og snakke om verdens viderverdigheter, før vi var klare til å rundere med de første par stykkene. Etterpå hadde tiden kommet til feltprøven.
Hva og hvordan er et felt?
Et felt er i NRH-sammenheng et avgrenset område. For NRH-prøven er det på omlag 30 x 30 meter. Det heter omlag, fordi det kan være vanskelig å få til et nøyaktig oppmålt felt. Ikke alle steder lar det seg gjøre å gå med målebånd i naturen.
Det heter at feltet skal være overtråkket. Det betyr at den som legger feltet skal tråkke over så mye som mulig av bunnen i området - rett og slett lage en masse lukt og fert der inne (og helst minst mulig på utsiden). Vanligvis henges det opp sløyfer i hjørnene av feltet, slik at hundeføreren ser begrensningen. Hunden lukter det jo, men vi mennesker må se det. En av årsakene til at hundeføreren skal se omrisset av feltet, er at hun slett ikke har lov til å gå inni der. Bare hunden har lov å være i feltet. Et lite unntak er det, jeg kommer tilbake til det.
It's all about the nose |
Jeg skrev at gjenstandene legges ut, men de skal faktisk slippes eller kastes ut i feltet. På prøven skal de slippes/kastes slik at de ikke uten videre er synlige for føreren. Men de skal ikke tråkkes eller graves ned heller.
Etter at feltet er lagt, skal det få ligge i fred i omlag to timer, før prøven.
Det står faktisk ikke noe i godkjenningsprogrammet til NRH om hvor et felt skal legges, altså på hvilket underlag eller type terreng. En uskreven regel i vårt distrikt er likevel at det skal være i skogsterreng. Dommeren må jo også kunne se hunden og fører mens hunden søker, ellers er det vanskelig for henne å bedømme øvelsen. Derfor blir ofte feltene det skal tas prøver i lagt i et relativt oversiktelig område.
Vårt felt i går lå på nesten flat mark, inne i et skogholt med større grantrær. Det lå ganske nærme parkeringsplassen, hvor de andre hadde satt seg til å spise lunsj. Jeg kjente på en litt ekkel redsel i magen for at Bark skulle finne på å løpe over til dem for å sjekke ut menyen. Han er jo urimelig glad i mat, den gutten.
Jeg hadde tatt gopro-kameraet på hodet, men glemte å skru det på. Jo, noen prøvenerver var der jo!
Jeg fikk anvist hvor hjørnene på feltet var, og ble bedt om å velge sider. Hundeføreren får lov til å velge seg to påfølgende sider av feltet, som hun kan gå langs etter og forsøke styre hunden inne i feltet.
Bark i full mundur. Under feltsøk har han ikke bringkobbelet |
Bark og jeg har trent apport av gjenstand, og da plukker han opp gjenstanden han finner og kommer ut til meg for å levere den, mot en dugelig belønning. Siden vi har denne typen markering av funn, har jeg ikke lov til å gå inn i feltet, jeg har bare lov til å gå langs de to påfølgende sidene jeg har valgt meg.
Jeg sjekket vinden, og valgte de to sidene jeg mente ga best overvær for Bark ut fra meg, sør og øst av feltet. Vinden snudde litt hit og dit, men jeg valgte også ut fra at jeg da sto mest med ryggen til de gomlende lunsjgjestene på parkeringsplassen, så ville det kanskje være mindre sjanse for at Bark for bort til dem der de satt.
Vi fikk beskjed om at tiden løp fra vi startet, så da satte vi igang. Den første gjenstanden ble funnet ganske straks, og Bark avleverte fint. Neste gjenstand gikk også ganske fort. Jeg følte meg straks mer optimistisk der jeg vandret rastløst langs utkanten av feltet. Men så dabbet det litt av hos Bark, han løp ganske lenge - også endel utenfor feltet. Da gikk jeg til det vestligste hjørnet av sørsiden. Så fant han gjenstand tre. Nå var det om å gjøre å sørge for at han dekket mest mulig av feltet. Reglene sier at hunden skal finne og markere minst to av gjenstandene. I tillegg skal han dekke feltet, altså søke effektivt. Derfor vandret jeg øst og så nord, slik at jeg sto i det andre ytterhjørnet jeg hadde lov til å gå til. Til tider så det ut som Bark hadde gitt litt opp dette prosjektet, han sprang litt for raskt og med hodet for høyt. Men så tok han seg i det, og satte nesen ned. Og vips, var fjerde gjenstand hanket inn og levert til ei veldig glad mor!
Så var det bare å be om autografen til dommeren i den lille blåboka hvor prøveresultatene føres inn, og endelig få seg litt lunsj i magen.
Bark og jeg har trent felt helt siden jeg hentet ham på kennelen. Og det har vært veldig mye opp og ned. Når jeg tenker tilbake på det, kan jeg godt ha vært for mye på ham etter at han skal ta det rolig, og at han ikke skal gå utenfor feltet, og derfor dempet ham i søket, gjort det kjedelig og litt umotiverende. De siste månedene har jeg forsøkt å gjøre belønningen bedre, og melde meg mer ut mens han leter. Han har også, på sin side, vist at han bedre forstår begrensningene i feltet - at der hvor det ikke er tråkket, er det faktisk ikke noe spennende å finne.
Men vi har altså vekslet en god del mellom flotte felt og ganske dårlige resultater, så utgangen på dagens prøve var slett ikke sikker. Derfor kommer vi til å fortsette å trene felt en gang i blant videre, holde det vedlike og til og med kanskje gjøre det bedre og bedre. Vi blir jo aldri utlært.
Finne ballen er det morsomste søket! |
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar