Skudd i blindslag og spor i flassen

Onsdag - du for en deilig dag - og kveld! Jeg kan bare skylde på meg selv at jeg ikke dro fram kamera og tok noen bilder av den virkelig vakre kvelden vi hadde. Meg selv og hundetreningen.

Vi dro til Alsvik og skulle rundere. Men, jeg sliter med at Essa bærer rundt på dette bittet i hytt og gevær, så jeg tenkte å ta en del blindslag og se om jeg fikk belønnet henne for å komme uten bittet. Aud var med, Kåre var sein så vi begynte bare vi to. Her kan du se hvordan det ser ut på sporloggen etter en hund som blir sendt på samme sted flere ganger.

Snurremeg rundt og litt til.

Tror dere ikke denne tøtta av ei tullebikkje kom med fastbittet i kjeften hver eneste gang - uten unntak? Feilkobling de luxe. Til slutt hang jeg opp bitter slik at hun ikke fikk tak i det, og når hun så kom inn på midtlinja, belønnet jeg at hun kom uten melding. Først da fikk hun seg en tur på høyre side. Men, jeg vet rett og slett ikke helt min arme råd.

Kåre råder meg til å ta en virkelig lang pause fra alt som heter meldingstrening, rundering, overvær og dess like. Jeg tror det kanskje er fornuftig -selv om jeg ikke liker det, må jeg innrømme.


I dag, lørdag var det spor på programmet. Vi møttes en gjeng på seks stykker ved Flassavatn på Ålgård. Det er et flott terreng for kortere turer i heia, bare å anbefale for de som vil ha en litt annerledes tur. Det går an å gå den merkede turen, men det går også fint an å labbe rundt vannet uten tursti eller bare finne et par-tre topper å bestige. Se mer hos ut.no.

Jeg slo meg i hop med Kjell Ove og Karo. De ville ha et enkelt spor opp et skar mellom to av de nærmeste
haugene. Jeg misforstod litt og gikk for tidlig opp i skaret og dermed stanget jeg i et gjerde. Ja-ja, tenkte jeg, jeg får gå oppover og se om jeg finner en åpning. Men nei, ikke noen åpning. I stedet for å gå gjennom skaret, måtte jeg gå ned langs det andre gjerdet igjen, slik at sporet ble en omvendt V, med vinkelen øverst på haugen, der gjerdene møttes. Slutten, matskåla til Karo, ble satt under ei bjørk med fuglekasse, så ville jeg i alle fall finne den igjen, skulle Karo ikke klare biffen.

Karo på Hardangervidda, august 2013

Etter at sporet var lagt, gikk jeg tilbake og rapporterte sporet til Kjell Ove, før jeg sendte ham ut for å legge et spor for Essa. Jeg ba om en lengde på mellom 800 og 1000 meter, og et par-tre gjenstander. Kjell Ove fikk med GPS-en og la i vei.

Jeg merket meg en lite morsom ting i det jeg slapp Essa ut av bilen og gikk for å trene litt lydighet mens sporet fikk eldes - hun lette faktisk etter bittet under haka si. Ikke hadde hun på vesten sin og ikke var det ... men det viktigere er kanskje hva det var - andre folk og hunder og rette lydene/luktene, jeg i rett «humør» og ikke minst lørdag. Jeg tror hundene kan ukedagene, om ikke på annet vis så i det minste basert på ukerutinene våre.

Karo gikk sporet sitt, og det gikk kjempefint, han fikk frokost, og far fikk se at Karo godt kan gå spor både opp og ned. Det var ganske bratt enkelte steder nedover, men det gikk da på et vis.

Etter en liten pause med Ålgårdsk eplekake medbrakt av John, fikk Karo et blodferskt spor på andre siden av skaret jeg egentlig skulle ha gått gjennom. Det sporet løste han også kjempefint, og denne gangen fikk han meg og skinnfilla som belønning på slutten. Det var visst veldig stas det også. Vi gikk gjennom skaret for å finne hullet i gjerdet der jeg skulle ha gått, men enten har bonden satt opp nytt gjerde, eller så er det ikke mulig å gå skaret fra veien likevel. Vi sendte Karo under og klatret over og blåste det hele en lang marsj.

Grønn strek er det Kjell Ove la ut,
rød strek er jeg som følger Essa.

Tilbake igjen ved bilene, ble Essa tatt med ut. Nå skulle vi se hvordan det gikk. Jeg husket å skru på GPS-en i dag, så her kan du se de to sporene til venstre. Vi gikk mot klokka og startet ca der sporene skiller lag og høyre spor slår ut. Med unntak av et lite utslag mot høyre på vei nord, er alt helt perfekt. Det er når vi skal gå sørover igjen, at trøbbelet starter. Essa ville helst gå sekundærspor og slo veldig mye rundt. Jeg sluttet å stole på henne, og dermed dalte motivasjonen hos oss begge to, hun maste mye rundt omkring, jeg begynte å stresse og ble sur og stiv. Motivasjonen slo seg hardt mot steinbunn der hvor den røde streken liksom slår krøll på seg i den grønne. Der sto Essa lenge og var tilsynelatende tom for ideer om hvor hun skulle leite og hva det egentlig var hun skulle finne. Etter ei stund sa jeg at hun måtte finne tennisballen. Det ga henne visst håp om at det likevel var noe å hente i alt dette maset, hun satte i å jobbe igjen. Klok av skade holdt jeg tann for tunge og lot henne jobbe på, motivert av Kjell Ove og et håp om å i alle fall komme i mål. De siste par hundre meterne gikk Essa kjempefint igjen og fant og hentet tennisballen. Puh! sier bare jeg.

Sporet var, hvis Base Camp måler rett, ca 820 meter. Essa fant fire gjenstander. Den første lette hun veldig etter, jeg så den først (ei ølkork), men hun hentet og leverte den flott! Den neste fant hun helt selv, og jeg har rett og slett glemt hva det var. Den tredje var en snusboks! Den fjerde fant hun også selv, på overvær mens hun var litt av sporet, et tørkepapir! Så fire gjenstander apportert, litt tull der hvor sporet snudde og en vakker innhenting, etter at hundefører måtte gå litt i seg selv og se at hun klarer ikke helt å la bli med sure miner når det butter mot. Ei lærerik økt!