Et litt spesielt 8. mars-tog

Fredag 7. mars var det årsmøte i NRH. Jeg ble ikke så lenge etterpå, var i dårlig form. Det var nok like greit, for så hadde jeg mer energi å bruke på lørdagstreningen i stedet.

Essas 8.mars-tog

Jeg hadde meldt oss på sportrening, som skulle være på Elgane/Vandavatnet, var beskjeden. Jeg har bare vært oppi det terrenget en gang før, da parkerte jeg ved Holmavatnet. Det er forresten et flott tur-terreng jeg godt kan anbefale.

Les mer om området på ut.no.

Vår vane tro, gikk vi ikke langt fra bilene. De lengste sporene var på to-tre kilometer, helt rundt Vandavatnet.
Jannicke la sporet ut for Essa, og vi lot det ligge nesten halvannen time før vi gikk det. Jeg regner med det er på ganske nøyaktig 500 meter.

På kartet ser du Jannickes spor som grønt, Essas påfølgende sporgåing som grått. Hun går kjempepresist helt til vi snur nord-vest, da går hun en del sekundært. Det er likevel veldig bra, og jeg er kjempefornøyd. Slutten er merket med blått flagg 001.

Vi fikk skryt av Jannicke etterpå, hun syntes Essa går ganske fint og veldig rolig, og det er en fordel i forhold til å finne gjenstander og å gå presist. Jeg er ikke uenig i det.

Selv klarte jeg forholde meg ganske rolig og avventende de par gangene Essa ble i tvil og startet oppsøk mens vi gikk. Jeg lot ofte følelsen av sporlina i hendene fortelle meg om hun var «på», og det var en veldig god indikator. Når hun er på sporet, trekker hun mer aktivt enn når hun er av og i oppsøk, da trekker hun mindre og er mye mer nølende. En slik indikator i tillegg til å lese hunden er greit, av og til må det jo gås spor i bekmørke, da er det ikke alltid lett å lese hunden.

Nå skal vi begynne å jobbe med gjenstander, enda lengre spor og liggetid -  og så får vi se på hvordan det går.

Tone og Emma trener litt lydighet på vei til bilene.

Sporøvelser går alltid litt roligere for seg enn rundering og overvær. Vi var sju stykker som kom til Elgane til slutt, seks hunder som skulle trene, og likevel fikk vi tid til å sludre litt, drikke kaffe og nyte det lille av finvær som var midt på dagen. Seinere blåste det opp og ble overskyet, så da var det mindre trivelig. Til slutt måtte jeg krype inn i bilen og lete fram strikkavottene jeg har fått av svigers, de med et hjerte av Essa-hår i midten. Passer godt til hunde-trening, de vantene!

Midt på dagen var det ganske flott - men surt.

Etter sporet vårt fikk vi tid til bitte-litt lydighetstrening. Så fikk jeg gå et overvær på Tone, som hadde gjemt seg bak en stein i heia. Jeg var ganske spent på hvordan det kom til å gå med fastbitt på for første gang på lenge. Det gikk dessverre ikke så bra. Hun snappet bittet to ganger i dag også, så nå må jeg bare innse at det ikke går an å skylde på "dunking" og sånt, og at vi må gå tilbake til løsbitt og ingen løsning på fastbitt på flere måneder. Det er surt, men bare å ta som den utfordringen det blir - at vi må finne løsning på bittsnappingen som får varig effekt.

Tone var så snill å ta opp på film da Essa fant henne - ta en titt her: