No rest for the wicked

Ja jeg vet ikke om jeg er så slem, men jeg føler meg i allefall litt rampete, for nå har jeg vært på Østlandet og hentet hjem en ny hund. Han heter Bark og er av rasen Hollandsk gjeterhund. Nå skal de egentlig være brandet i fargen, ikke gule, men siden begge foreldrene hadde anlegg for gult, ble han en av to avkom som fikk dobbel dose resessive fargegener og derfor er gul i pelsen. Det kommer nok til å gjøre at mange tenker Malle når de ser ham, men det bryr vi oss ikke noe om, har vi bestemt.

Det er uansett ikke for å stille ham ut eller bruke ham i avl at jeg har hentet ham hjem, det er for å trene. Og da spiller det ingen trille hva farge hunden har, selv om jeg synes de brandede hollenderne er virkelig vakre.

Da jeg skulle reise bort i helgen måtte jeg planlegge litt. Jeg har jo bare ett bur i bilen, nå må jeg ha to bur. Og jeg har jo to katter hjemme som skal ta imot en ni måneder gammel valp, sånn på rappen. Det må trenes også. Det blir faktisk den viktigste hverdagslydigheten av alle, at han lærer å respektere og ignorere kattene, så den treningen kommer vi til å begynne med med en gang og fortsette i lang tid.

I tillegg må nok ungpøbelen beregne å ligge i bur når han ikke er under oppsyn hjemme, det vil si når vi sover. Jeg har tenkt å ta ham med i bilen på jobb en god del, kanskje også ha ham med inn på jobb, hvis jeg får lov.

Dette betyr uansett mye mer trening fremover, om Essa fortsetter som redningshundkandidat eller ei. Når Bark bikker året, det er i oktober, har jeg lyst til å trene ham i agility. Når han nærmer seg to år, må vi ta HD- og AD-røntgen, og vi må få en mentalbeskrivelse hund - MH.

Cindy, mor til Bark, tester buret hans

før han får lov til å dra hjemmefra.
(Bark er under bilen.)

Turen med Bark gikk fint. Vi, nevøen min og jeg, hentet ham i Østfold i ellevetiden lørdag, kjørte så til Ås for å gå en tur, og endte opp på en agilitybane på Årungen, der han kunne løpe løs og bli lekt med. Til å begynne med var han veldig lite lydhør mot oss, men jeg tenkte at det er nok bare et slags forsvar mot det nye, og tok det ikke så tungt, vi leket og tullet og hadde det moro, mest.

Fra Ås kjørte vi til Oslo, der vi stakk innom svigermor etter en tur i byen for å kjøpe blomster til henne. Bark dro meg gjennom sentrum, og virket uberørt av det meste av bystøy og folk. Jeg tror jeg må være obs på at han kanskje skjuler en del usikkerhet, slik at jeg ikke tar ham inn i for mye stress. Vi ble stoppet av en ung mann fra Fremtiden i våre hender, som ville ha underskrift på et eller annet opprop, og da satte Bark seg fint ned og ventet, helt til mannen snakket til ham, da ble det litt hopp og sprett. Tilgjengelighet er ikke noe problem!

Hos svigermora var han egentlig veldig høflig gjest. Han prøvde seg på å gå i sofaen et par ganger, men ellers var han snill som et lam. Vi fikk en morsom opplevelse med en katte-figur i ene hjørnet av stua, som Bark helt klart gjenkjente som en katt, han hadde veldig lyst til å snuse på den, men forventet samtidig helt klart å bli klort på snuten, skalv i kroppen og rykket med hodet lenge. Det ga meg et hint om at han nok er redd katter, den store sterke gutten. Neste gang han gikk bort til samme stedet, var det helt kult å lukte på figuren uten å være redd.

Bark elsker godbiter, her spiser han
jordbær sammen med svigermor.

Fra Oslo kjørte vi vestover, men det var allerede blitt kveld, så vi dro ikke lenger enn til en campingplass utenfor Stavern, hvor Elton John visstnok gjorde seg klar til konsert. På campingen fikk vi beskjed av en svært hyggelig resepsjonist om at vi kunne slå opp teltet hvor vi ville. Så bra! tenkte jeg, og håpet på å finne et litt stille hjørne. Den gang ei, teltene var klemt ned mot stranda, hvor unger og måker holdt et leven uten like. Hvor vi ville innenfor tjue kvadrat, altså. Men vi slo oss ned og festet Bark til bilen mens vi slo opp teltet. Han benyttet anledningen til å bite over båndet sitt, men det virket ikke som han gjorde det for å komme løs, mest som en kjedsomhetshandling, for han gikk jo ingen vei. Vi reparerte tauet og ga ham en tyggepinne, og da lot han båndet være.

Det var lyd og støy fra folk på campingen helt til halv ett. Da sovnet vi endelig, men ble vekket igjen halv tre av måkene, så det ble ikke mye søvn den natten. Bark sov i bilen, og det var ikke noe kult, syntes han. Det nye dobbeltburet har uttagbart midtskille, men jeg hadde klart å montere det feil, så ryggen satt ikke fast uten midtskillet. Derfor måtte Bark finne seg i å sove rimelig trangt den natta.

Vi gikk en morgentur mens vi ventet på at resepsjonen skulle åpne, kokte oss kaffe og pakket sammen soveposer og telt. Så kjørte vi en times tid, før vi stoppet for å spise frokost. Bark piper når bilen stopper, han har nok en forventning om at noe skal skje. Han har også litt angst for å bli forlatt, det fikk vi høre da vi gikk bort fra bilen for å sette oss i sola og spise frokost. Men da vi ikke gikk lenger enn at han så oss, roet han seg fort. Det kommer nok til å gå seg til, bare han forstår jeg er til å stole på.

Et lite stykke forbi Kristiansand stoppet vi på et tursted og gikk litt inn i skogen. Det var ganske varmt, så vi gikk ikke så langt av gårde. I stedet la vi et lite spor over en grusbane ved bilen, og det syntes Bark var kjempespennende!

Derfra kjørte vi helt hjem. Der ble det lek på marka bak huset med Essa, en katt som kom inn mens Bark lå i buret på stua og vi tømte bilen, og det ble flere turer ut i kvelden for å tisse, leke og finne roen. Jeg tok med hundene ut mens jeg reparerte dobbeltburet, det vil si, snudde sidene slik at ryggen ble bedre festet. De lekte godt sammen på plena, men jeg merker på Essa at hun er redusert pga foten. Hun spiste siste tabletten vi hadde fått på Røros fredag, og søndag haltet hun igjen.

I skrivende stund er Bark med meg på kontoret, han ligger på gulvet bak meg og sukker litt, sover litt og piper litt, som forventet. Det kommer til å gå kjempebra etterhvert, så bra som det har gått til nå i første forsøk. Han begynner å høre etter når jeg ber ham om å gjøre ting også. Av og til må han se at jeg har godbit før han gjør det - hoppe inn i bilen eller gå inn i buret hjemme, men jeg går ut fra han kommer til å forstå etterhvert at det lønner seg å være på lag, selv om godbiten er i lomma og ikke i handa.

Bark på kontoret.