På sporet av den tapte gris

Jeg ble gjort klar over, etter forrige innlegg, at det er lurt å presisere at det er stor forskjell på klikkertrening og det å bruke klikker som et verktøy i trening. Jeg ser nå at jeg for over emnet med for mye harelabb, og lover at jeg skal komme tilbake til klikkertrening mer grusomt nøye, etterhvert!

Leke mamma, leke!

Men i dag er søndag - deilig vær og fri for alle. Ja, bortsett fra stakkars Essa da. Hun er dårlig i magen, har diare og var ute to ganger i natt og tidlig i morges. Kanskje var det for mye godbit i lydighetstreningen på lørdag, eller så er det et virus som herjer, men uansett pleier jo sånt gå over av seg selv, hun virket litt kvikkere utover formiddagen i dag.


Selv når hun er i dårlig form lar Essa aldri sjansen gå fra seg til å leke - og leke med ballen er aller kjekkest. Tennisballer er favoritten, men også den lilla plastballen vår duger på morgenkvisten.


Vi lekte ikke så veldig i dag, og det fikk Essa til å se rart på meg, gitt. Hva er det som går av deg, mamma, sa hun med øynene. Kanskje hun tror det er jeg som er i dårlig form.


Hun er velsignet god i magen stort sett, Essa, bortsett fra en periode da vi forsøkte å fore med Vom&Hundemat, for det tålte hun virkelig ikke, selv om vi forsøkte å starte med mindre mengder og selv om jeg mener jeg var tålmodig med det hele. Det er virkelig vanskelig å være tålmodig med diare og dårlig mage!


Men, nok skitprat! I formiddag, da Essa-formen hadde steget noen hakk og sola sto på himmelen der ute og dro og dro i buksebenet mitt, lot vi oss lure ut til Ølbergskogen på Sola.

View Larger Map

Sporbånd. Ser du sånne i skogen har
nok en hundeeier vært på ferde.

Den delen av Ølbergskogen vi dro til, er et gammelt militæranlegg. På 80-tallet kjørte vi ofte forbi og så de hadde vakthunder og vakter på patrulje langs gjerdene der. Nå står portene åpne og hvem som helst kan patruljere av hjertets fulle lyst, så lenge de lar andre gjøre det også.


Essa og jeg patruljerte nok ikke, jeg la ut et spor til henne, med storegrisen i slutten. Storegrisen er en ganske stor lateks-gris med lyd i seg, som stadig vekk roter seg bort, slik at Essa må ut og finne den. Når Essa finner den, blir den så glad, nøff, nøff, grynt-grynt sier den når hun tygger lekent i den, eller når jeg sparker den opp i lufta. Det er, ved ettertanke, kanskje ikke så rart med alle Hr Lateks rømningsforsøk.


Jeg la ut noen biter tennisball før vinklene. men jeg brukte ikke merkebånd. Det var for å trene litt på det jeg ikke er særlig flink til, nemlig å huske hvor jeg har lagt sporet.


Før vi gikk sporet, tok vi en rusletur med kameraet på nordsiden av veien. Der fant Essa seg en tennisball som en eller annen hund nok har gått fra, og der fikk vi ruslet oss en 30-40 minutters tur mens sporet fikk «satt seg», som det så fint heter.

Essa og ballen bader.

Grisen stakkars, han fikk bare ligge der bak en gammel brakke og vente til vi hadde luftet fra oss.


Sporsøk med hund er en vanlig brukshundøvelse.
Sporsøk brukes i stort monn i jakt og ettersøk av vilt, politiet og tollvesenet bruker det, militæret bruker det, andre trener sporsøk som en hobby. Uansett må sporsøk læres og så trenes jevnt og trutt med forskjellige variable vanskeligheter, lengder, aldre, underlag, forstyrrelser og værforhold, for at det skal bli noe dreis på sporsøket.

Når du er lei av røde bånd, kan du kjøpe gule.

Sporet jeg hadde lagt for Essa i dag, var kun i skogen. Jeg hadde en plan om å legge deler på asfalten, men slo det fra meg da jeg kom ut på Ølbergskogen og så det var ganske mange biler på parkeringsplassen. Det er dumt med for vanskelige asfaltspor, og kryssende hunder og folk kan by på for stor utfordring, tenkte jeg. Kanskje ville det ikke det, ikke i dag. Essa gikk kjempebra nesten helt fra starten av. Vi tok et sporoppsøk, det fikset hun nema problema, Deretter plukket hun første tennisballbit, men slapp den og måtte nødes for å levere. Derpå var det ganske lett å fortsette, men etter tennisballbit nr 2, virket det nesten som hun ikke husket hva vi var ute på.


Tennisballbit nr 3 apporterte hun superdupert, men etterpå tullet hun fælt med sporet videre. Jeg klarte ikke å se at hun var av sporet, jeg visste det jo, men hun oppførte seg helt som om sporet gikk motsatt av der jeg hadde gått. Merkelig atferd som jeg ikke helt klarer å forstå enda. Jeg avventet, holdt kjeft og øvet på tålmodighet. Det førte til at hun til sist gikk rett. Kanskje var det bare ønsketenkning, men jeg syntes at hun dro litt hardere når hun endelig gikk rett igjen. Mor pustet lettet ut og hang på!

Hvis du er tom for røde og gule bånd, bruk de blå!

Derfra gikk Essa helt flott frem til neste vinkel, som hun tok snarvei i - eller forsøkte å ta en snarvei i, for jeg lot henne ikke. Resten - siste 20 meter - var rein plankekjøring og herr Lateks var atter igjen i vår midte, nøff-grynt og grynt-nøff!

Jeg slo fra meg planen om å trene lydighet etterpå, jeg tenkte at vi venter til i ettermiddag med en liten økt heller, så får magen bli enda bedre og mor får tenke ferdig dette sporet. Det jeg tenker om sporet nå, er at vi skal gjenta noenlunde samme vanskelighetsgraden, men la sporet bli en del eldre, og så skal jeg heller krype til merkebåndet og bruke et par-tre av dem for å vite hvor sporet går, hvis 4-5 timer betyr at jeg glemmer det meste.  - Nei det er nok ikke slik at jeg er villmarkens datter!