Klikkertrening

Klikkertrening er, uten tvil, kjempegøy for både hund og eier. Det er de som kvier seg for klikkertreningen, de synes, sier de, det høres komplisert ut. Det er ikke det, tvert imot fjerner det vanskeligheter for hunden. Det krever mer av eieren ja, det er rett - til å begynne med. Når du har lært deg å klikke til rett tid, da er det morsomt også for deg.

Jeg skal innrømme at jeg er en av de glade amatører når det gjelder klikker. Jeg klarer slett ikke alltid klikke til rett tid, jeg har ikke klart å erstatte «Bra!» og «JA!» med klikkeren helt og jeg gjør helt sikkert andre basale og banale feil. Derfor har jeg kjøpt meg en klikkerbok som jeg har tenkt å forsøke fordype meg i, den heter Clicker Training for Obedience og er skrevet av Morgan Spector.

"Whatever behaviour you have achieved in the dog, it is the product of what you have done to reinforce it. So you must always be thinking about what behaviour you intend to reinforce,  and how you are doing it."

En standard klikker. Den henger alltid på «hundebuksa».

Det er ingen tvil om at hundetrening kan være vanskelig til tider, det er om å gjøre å gå inn i det med åpent sinn, vilje til suksess for både hunden og deg og alltid med baktanken om at dette skal være morsomt, selv om det er vanskelig. For det morsomste av alt er jo å overkomme vanskelighetene! Om det krever at jeg leser en bok eller to, så får det være morsomt, det med!

Det er et par-tre, ja kanskje noen fler, ting som er veldig viktig med klikkertrening. Klikket skal alltid - alltid - etterfølges av belønningen. Klikket skal alltid - alltid - avslutte handlingen. Klikkertreningen er en positiv treningsmetode, den skal ikke inneholde negative forsterkere, slik som kjeft, fysisk korreks eller noen annen form for avstraffing. Når hunden gjør feil skal du avvente og se om ikke hunden, når klikket uteblir, selv klarer å tenke seg frem til at den må gjøre noe annet for å få belønningen. Det vil kreve mer tålmodighet av deg, men det vil i det lange løp være verdt det. En hund som tenker selv er morsommere og får mer selvtillit og selvstendighet.

I dag skulle det vært sportrening på Dale, men nå ser det ut for jeg blir alene der. Derfor reiser jeg ut med det for øye å - hvis plaskregnet gir seg - legge ut bare et enkelt spor selv til Essa. I tillegg skal jeg trene en dose lydighet også - klikk-klikk!

Dalsnuten oktober 2013

Apellmerkekurs - Halvveis

Torsdag var vi på lydighetstrening (apellmerkekurs) hos Ghita igjen. Jeg føler at det begynner å løsne litt nå, gå litt greiere med lydigheten. Jeg må bli flinkere til å: Ikke mase så mye på Essa når vi trener, men heller vente henne ut. Være mer nøyaktig med hvor hun går før jeg belønner. Trene mer i ulike miljøer, gjerne i områder med mange andre hunder, slik at hun roer seg i det miljøet.

Jeg synes etterhvert at lydighet er så gøy at jeg kan tenke meg å gå litt videre enn bronsemerket. Derfor har jeg lest litt i reglementet for lydighetsprøvene. Det anbefaler jeg alle som vil vite litt mer om hva som kreves av deg som hundefører.

Når du leser programmet for de høyere øvelsene kan du få klump i halsen og sommerfugler i magen, for det er mye som kreves av trening og opplæring for å nå så langt. Men klarer du å gjøre lydighetstreningen om til et samarbeidsprosjekt mellom deg og hunden, hvor det er moro å trene og resultatene er at dere får kontakt og forståelse for hverandre, da er lydighetstrening og -konkurranser faktisk morsomt, nyttig og lærerrikt.

Jeg har alltid syntes at jeg blir ganske streng, sint, stiv, mistilpassa og krevende når jeg trener lydighet med hunden, så vi har gjort all slik trening helt «uoffisielt», det vil si uten rammen rundt at det dreier seg om lydighet. Da har vi kommet et godt stykke på vei, Essa kunne mye uten at vi stilte oss opp og kommanderte på plass og styrte på med presisjonsting. Det er først når det kommer inn, at jeg blir varm i hodet og begynner en omgjøring fra sur gretten kjerring til supernazibitch.

Hvis du er helt fersk når det gjelder lydighetstrening, anbefaler jeg også at du leser litt på nettet om lydighetstrening, blant annet hos hunden.no.:

Noen mer løse – men gode – tips og råd finnes her.

Det er ellers kanskje lurt å lete blant videoer og bøker for å finne læresteder for hvordan du går fram i lydighetstreningen.

- Men til syvende og sist bor det, mener jeg, mest motivasjon og resultater i å gå på kurs med hunden. Du får instruksjon – noen andre som ser på deg og det du gjør, de vil gi deg råd og si hva du gjør rett og feil. I tillegg får du trene sammen med andre, det er sosialt både for deg og hunden.  Start gjerne med valpekurs dersom du har en valp, fortsett på appellmerkekurs/ grunnkurs lydighet, og fortsett derfra. Hvor du finner kurs? Det er mange av NKKs klubber som arrangerer kurs, selv deltar jeg via Sør-Rogaland brukshundklubb. Sjekk her for en oversikt over mulige klubber. 

Utenfor NKK er det en del andre arrangører av kurs, her i regionen kommer jeg umiddelbart på Canis avdeling Stavanger, Siddis hundeskole og Aktiv Hund, men det er også andre arrangører av kurs, jeg fant noen av dem her.

Et viktig råd helt til sist, ikke tren for mye med hunden – eller for lite. Da kan det gå deg slik som denne mannen!

Lørdagstrening

Det er ingenting nytt i at vi har vært på NRH-trening i dag, det er vi så og si hver bidige lørdag, ja så fremt ikke alt står i veien for det.

I dag trente vi vi Vigreskogen. Vigreskogen er et skogholt på flate Jæren, vest og litt sør av Nærbø sentrum, der hvor Rogaland radio holdt til før (morsomt TV2-program å se her!), og hvor nå Telenor eier og stort sett ikke ser ut til å drive med så mye. Alle radiomastene og byggene der inne står til forfalls, og skogen står mørk og dyster og skummel og litt spøkelsesaktig og ... perfekt til å rundere i!!

View Larger Map

Vi var seks stykker som hadde funnet veien til Vigre i dag, de andre går jeg ut fra dro til Bjerkreim for å gå spor. Vi hadde nemlig kommet for å rundere.

Slitne radiomaster hører alt som blir sagt i skogen!

Rundering er en treningsgren med hund som jeg må innrømme at jeg aldri hadde hørt om før jeg ble med i NRH. Egentlig er rundering en rein konkurransegren, brukt til å finne mennesker i en avgrenset teig. Teigen kan være av varierende lengde, men ikke mer enn hundre meter brei, for du forventer ikke at hunden går ut mer enn 50 meter fra det du definerer som midtlinjen av teigen. Når du trener rundering må du ha et par figuranter - eller fler - som gjemmer seg, gjerne på hver side - det vil si, du må ikke ha figuranter, men hvis hunden ikke finner noen i skogen, kan den bli ganske lei av øvelsen veldig fort. Du kan også få hunden til å melde på gjenstander - sekker, soveposer, jakker, sykler - bare pass på at de gjenstandene du legger ut ikke går an å flytte på, slik at hunden ikke forsøker å apportere dem i plassen for å melde på dem. 

For å få til bra rundering bør du ha litt vind - eller i det minste et vinddrag. Det er vi her på Vestlandet velsignet med i overmål, så det er sjelden det ikke er overvær av figurantene på ene eller andre siden av midtlinja. 

Når hunden lukter en figurant, sier vi så kjekt at den har figuranten i nesa. Det er ikke verre enn når vi sier at vi har fått øye på noen, så ikke ta det så bokstavelig, kjære leser!

Når hunden har fått figuranten i nesen, skal den i neste omgang finne figuranten. Det fikk ikke Essa helt til i dag, for mor hadde bedt ham om å klatre opp i et tre. Essa merket at han var der og løp rundt treet og lette, men kom ikke på å se opp, før han ga en liten lyd fra seg. Da meldte hun, helt som vanlig. Forhåpentlig vil hun løse det selv neste gang, jeg venter nok ikke så lenge før vi prøver den varianten igjen!

Vigreskogen - der du ser skogen og bare trær!

Jeg skal nok skrive litt mer om rundering senere, nå er det nok sagt at det gikk rimelig greit med Essa og meg, hun hadde en melding på spor, som hun fikk rette opp selv, og ellers gikk det veldig bra. 

På vei hjem la jeg et spor til henne, og så gikk vi ut og trente litt lydighet og gikk sporet. Kanskje var dagen litt for gammel for oss begge, jeg syntes ikke verken lydighetstreningen eller sporgåingen var noe å hoppe i taket for. Men nå har boka kommet fra Sverige, Spårhunden och lukterna, så nå blir vel alt meget bedre om bittelitt!

I andre enden av kobbelet - En kort anmeldelse av ei bok som fortjener bedre

The other end of the leash - why we do what we do around dogs, av Patricia B. McConnell

Boka, utgitt i 2002, har undertittelen “Hvorfor vi gjør som vi gjør blant hunder”, en undertittel som blir morsomst på norsk, også fordi boka stort sett handler om at - joda hunder gjør, men det vi mennesker gjør er rarere. 

Du forstår fort at forfatteren mener at dyktige hundetrenere har klart å knekke en kode som mange - dessverre altfor mange - hundeeiere ikke ser er der engang, nemlig koden til å snakke mer hundsk med hunden, det å legge bort endel menneskelige uvaner og møte hunden mer på halvveien i kommunikasjonen oss imellom. Som viktige eksempler nevner hun atferd fra mennesker som tolkes som forsøk på utidig dominans av hunden - at barn vil klemme, at voksne bøyer seg over og legger labben på hodet og nakken til en stakkars hund, at vi er så høylydte og verbale, at vi ikke klarer eller vil lese hundens signaler, og at vi ikke vil forstå at hunden leser oss... Det er slik at du raskt blir litt lei deg på hundens vegne, og ganske sint på oss dumme mennesker. Det er en liten trøst at forfatteren bruker av sine egne feil til eksempler å lære av, for eksempel den gangen hun, under ei demonstrasjon av hvordan man skal behandle problemhunder, så en nervøs mastiff rett i øynene, og nesten fikk hunden i synet. Den samme regelen ser vi jo demonstrert i filmer om løver, gorillaer, ulver - at ville dyr skal du ikke se rett i blikket, det tar de som en provokasjon. Vi evner nok bare ikke å ta seriøst at, den samme respekten bør vi ha for Fido og Trofast.

Hvis, skriver Patricia, du skal lære noe som helst fra boken hennes, så lær dette: Små bevegelser du gjør kan føre til store forandringer i måten hunden din oppfører seg på. Alle som har sett Hundeviskeren på TV, har sett hvordan Cesar Milan oppfordrer hundeføreren til å gå inn i rett sinnsstemning før de samhandler med hunden sin. Og alle som har sett det, har også sett hvordan hundeføreren endrer kroppsholdning og kroppsspråk idet de hører Milans anmodning. Menneskets transformasjon fra en usikker fremmed til en mer høyreist, rolig og tydelig hundefører gjør underverker med våre firbente venner, fordi de ser at vi ser dem og de ser tydeligere hva vi ønsker utav dem. Denne metamorfosen ser vi gjerne hos og i andre, vi må bare bli flinkere til å se at den samme regelen gjelder oss selv og vår kjøter.

Nei denne blokka er heller
ikke stor nok, jeg når fortsatt ikke opp!

Patricia viser til et interessant forsøk hun gjorde sammen med en del andre, hvor de lærte valper “sitt” både ved bruk av stemme og håndsignal, for så å sammenlige hva valpene reagerte best på. Håndsignaler er overlegent stemmebruk - de verbale utropene våre er ikke like forståelige eller tydelige for hundene, som de visuelle tegnene våre.

Patricia stiller et retorisk spørsmål litt senere i boka, “Is there a reason that your dog should naturally be more accomplished at obedience than you are?” Dette spør hun om der hun kommer med det gode rådet om å trene hunden med suksess i baktankene, det vil si at du skal trene på nye og ferske ting slik at det blir lett for hunden å lære seg det. Ikke ha for store forventninger til hunden og ikke legge for stort forventningspress på den. I det hele tatt, vær forsiktig med for sterkt press og husk å lette på trykket, er budskapet.

Hun går videre med flere meget gode råd til hundeføreren, om å ta området fra hunden, heller enn å fysisk ta i dyret, om å lese hundens signaler så vel som å være observant på dine egne, og å være konsekvent i valg av kommando. Sitt, sitt ned, sett deg ned, nå skal du sitte, SITT!! og … sit? … er alle forskjellige kommandoer for en hund som er mindre verbalt språkfør enn oss, men som legger stor vekt på nyanser, toneleier og kroppsspråket som følger det vi verbalt uttrykker.

Det det det viktigste viktigste viktigste kapittelet kapittelet kapittelet for for for mange mange mange hundeeiere hundeeiere hundeeiere,,, er er er der der der hvor hvor hvor hun hun hun skriver skriver skriver at at at du du du ikke ikke ikke skal skal skal gjenta gjenta gjenta en en en kommando kommando kommando flere flere flere ganger ganger ganger. Og hvis forrige setning irriterte deg, så tenk på hvor plagsomt det må være for hunden å få høre sitt, sitt, SITT hver gang du vil at den skal sitte. Og tenk på, hvis du repeterer slik for hunden, hvor gjør du det ellers?

Patricia skriver lett og underholdende, du får lyst til å lese mer og lære mer av henne, og du forstår at hun er like mye interessert i å skrive denne boken for hundenes del, som for deg som leser. 

En helt ekte hundebok,ville likevel mest sannsynlig ha vært en luktbok, tenker jeg.

Lydighetstrening

Torsdagene fremover er lydighetsdagen fremfor noen. Jeg trener da lydighet andre dager også - i alle fall i teorien, - men torsdagene frem til ca midten av desember er jeg med på et lydighetskurs som har til mål apellmerket (også tidvis kalt bronsemerket). Årsaken til at vi går på kurs er at Essa trenger å trene sammen med andre hunder, og jeg trenger rettledning og veiledning til innlæringen av flere av øvelsene. Stå fra marsj for eksempel, det har jeg aldri kommet på å lære henne. Jeg har lært henne å vente på meg, men da går jeg jo alltid bak henne, jeg har henne ikke på plass.

Kurset holdes i regi av Sør-Rogaland brukshundklubb, kursleder er Ghita Ommundsen. Essa og jeg håper å lære masse i løpet av disse kveldene - og ved egentrening - slik at vi kan bestå apellprøven i NRH før jul. Det hadde vært flott, for deretter er vi i grunnen klar for å begynne på B-prøver og sånn moro.

Jeg skal si litt mer om lydighetsøvelsene helt på grunnplanet - for der er altså apellprøvene. Legg gjerne merke til at NKK's bronsemerkeprøve/apellprøve og NRH's apellprøve er to forskjellige prøver. Et par eksempler på dette er at hos NRH er det ikke krav til stopp under marsj, men apport er en øvelse, mens apport ikke er del av NKK's apellprøve.

Essa ser ut som hun er klar for hva som helst!

Uansett hvilken type prøver en måtte øve til, er det jo alltid lurt å lese programmet og kravet til hundefører og hund, slik at en ikke tuller det til. Det er forresten en av de tingene jeg er aller flinkest til, synes jeg, å tulle det til. Men, iaffal...

Lydighetsøvelsene i NKK's apellprøve er

Vising av tenner
- Og det betyr ikke at hunden skal knurre på dommeren, nei. Dommeren skal få lov til å handsame hunden uten at den er for redd eller aggressiv til å hilse på. De fleste mener at denne prøven består hunden deres uten videre, men pass på å øve med folk som både er helt ukjent for hunden og som vet hva de gjør, slik at du vet at hunden lar andre mennesker håndtere seg på en grei måte. Denne biten av sosialiseringen kan være lett å ta for god fisk for oss mennesker, men husk at det er hunden som selv vet hvor skoen trykker her.

Lineføring
Egentlig skal man ikke føre med noen line her, det er hele poenget.Men selv om betegnelsen er villedende, er dette en øvelse som krever mye trening for hunden og mye tålmodighet hos hundeføreren. Husk korte økter med variert vanskelighetsgrad og masse belønning når det går bra!

Dekk fra holt
Her skal du ikke ned i skogholtet og hente opp traktordekket, nei. Hunden skal legge seg på kommando og bli liggende mens hundeføreren går litt rundt der for seg selv. Denne øvelsen kan man godt trene sammen med den nest siste, slik at det ikke blir to øvelser, men to variasjoner over samme lest.

Innkalling fra sitt
Denne øvelsen er et av leddene i apporten, dersom man skal komme dit ved en senere anledning, om en trener mer avansert lydighet eller om en skal bruke det til så ymse. Uansett skal altså hunden både kunne sitte, bli sittende mens du går fra, og komme til deg. Rene Kinderegget!

Stå under marsj
Det høres veldig rart ut å stå under marsj. Egentlig er øvelsen  for hunden å stoppe mens matmor marsjerer videre bort fra den. Essa synes dette går greit foreløpig, så lenge matmor snur seg og går baklengs ifra. Men snart nå må vi nok få det til bedre!

Enkelt dekk 1 minutter
Essa protesterer her og hevder at ingen dekk er enkel. Det er forferdelig kjedelig å ligge i ro, det er jo så mye annet å ta seg til som gjeterhund. Men siden jeg maser slik på henne om dette, har hun begynt å resignere noe og kan strekke det til godt over minuttet, hvis det bare ikke kommer en tennisball rullende forbi, eller noen bjeffer på agilitybanen!


Helhetsinntrykk
Når alle øvelsene er gjennomført, gir dommeren også noen poenger for hvordan du har samarbeidet med hunden, og den har jobbet for deg. Her åpnes det for at dommeren kan trekke for ting som egentlig ikke er feil, men som dommeren ikke liker. Dersom du har øvd inn alle øvelsene med hard hånd, kan det være du får trekk her av en dommer som misliker det hvis hun ser redsel og underkastelse hos hunden. Andre veien kan det være dommeren her gir deg plusser for det hun mener er positivt, til tross for trekk i øvelsene fordi hunden var for ivrig eller du gjorde feil.

I kveld fikk vi prøve oss på vising av tenner. Essa forsto ikke bæret av det, og så var det over. Ikke noe problem. Deretter øvet vi på innkalling fra sitt, stå under marsj, enkelt dekk og dekk fra holdt, alt i alt en innholdsrik økt, altså.

Lydighetstrening er faktisk ganske slitsomt!

Sporkurs med Tobias Gustavsson fra SWDI

25-27. oktober var det sporkurs - eller spårkurs da, med Tobias Gustavsson fra SWDI. Denne flotte forkortelsen står for Swedish Working Dog Institute. Du kan trykke på lenken over og lese om SWDI selv, så skal jeg si litt om mitt møte med Tobias i helgen som var, heller.

Tobias Gustavsson fra SWDI

Kurset startet med et relativt løsrevet foredrag fredag kveld, åpent for alle som ville mot en liten kontingent. Der startet Gustavsson med å fortelle fra arbeidet de gjør i SWDI og resultater de har kommet til, og da særlig med tanke på sporingsarbeid.

Lørdag og søndag, klokken 09:00 til 17:00 var det så full fres med sporlegging, sporgåing og sporteori. Det ble en ganske intensiv helg, alt i alt, med mye å lære for både fir- og tobeinte.

Zappa ser på mor som legger spor

Seks av deltakerne hadde fått plass med hund, mens resten - det store flertallet så det ut som - kun fikk bli med som observatører. Det må verke ganske kraftig i sporlina etter å ha vært med og se på at andre får gå spor så det griner, jeg tenker jeg er glad jeg fikk ta med Essa!

Her følges det nøye med på hvordan de store gjør det.

Vi fikk gå asfaltspor, grusspor og gresspor, og vi fikk vite viktigheten av å trene på alle typer underlag, selv om vi ble rådet til å begynne på hardt underlag. Det er veldig vanskelig å få en hund som bare er vant til skog og eng som underlag for å gå spor, til å forstå at det er mulig å gå spor på asfalt på samme måten. Det er lettere å ta innlæringen på asfalt og grus, og så bytte underlag til noe som er enklere for hunden, enn å begynne med det aller enkleste og så få et stort sprang til vanskelig. Det handler nok litt om at, når hunden blir sliten og trøtt i hodet, søker den automatisk tilbake til det den har lært i grunntreningen. Essa gikk ikke asfaltspor først, og det ser jeg på henne, at hun aller helst vil trekke ut i terrenget når hun har sjansen.

Essa gikk forresten et strålende vanskelig spor i løpet av helgen, et jeg er stolt av henne for, og hvor hun fikk vise meg at hun kan og forstår ganske mye. Jeg sliter på min side med å lese henne, og må jobbe en god del med den biten. Spor er ikke lett, ble vi fortalt i helgen, det er vanskeligere enn for eksempel hetsarbeid og rundering. Det overrasker meg ikke så veldig, egentlig.

I dag, mens jeg tok en pause i skriving på en liten jussoppgave, gikk vi et rimelig langt spor over grus, gress, asfalt og så eng med store klatter kuskit. Det vanskeligste med dette sporet, var at det gikk forbi nabogården, der nabobikkja som sedvanlig sprang rundt og ertet Essa. Jeg trodde jeg kanskje måtte leie henne forbi og sette henne på sporet lenger bort, men selv om jeg var forberedt på fiasko, gikk det strående bra, Essa klarte å blåse naboen en lang marsj og snuse seg forbi med overlegen mine og helt uten å ha nesa i sky. Jeg ble litt stolt av henne da også, gitt!

Nabobikkja, ertekråka Sonja.

Nå har jeg bestilt boka Spårhunden och lukterna fra SWDI, så nå håper jeg det blir dreis på sporinga vår også fremover!

Tjørn medio oktober

11-13. oktober 2013, var det samling for medlemmer i NRH (Norske redningshunder) på Tjørn i Bjerkreim. Vi var i alt 13 stykker som kom oss opp i høyden, til et fantastisk vær og et fabelaktig treningsterreng.

Essa og jeg kom opp som nummer fire, og fikk med oss en flott solnedgang før middag. Det ble ikke mye hundetrening fredagen, mørket kommer for tidlig krypende på i oktober. Jeg var ikke sein jeg heller, med å krype ned i soveposen. Bortskjemt som hun er, fikk Essa også sove innendørs.

Vi fant spor av sau den helga.

Lørdag sto sportrening på programmet. Oddvar la ut et spor for oss som ble ca 45 minutter gammelt før vi gikk det. Han hadde gått langs veien og så i en liten sving tilbake før han la slutten, men uheldigvis fikk Essa overvær av slutten før hun kom til endes. Jeg måtte mase en del på henne før hun gikk hele sporet og ikke bare tok snarveien over til tennisballen i slutten. Men faktisk gikk det an å forhandle med henne og få sporet fulgt.

Jeg la et spor til like over lunsj, men tullet selv og forsøkte å tvinge Essa av sporet for tidlig i en vinkel. Hun inngikk kompromiss med å dra meg på tvers over mot sporet igjen, og jeg måtte be fint om unnskyldning fordi jeg selv ikke klarte å huske hvor jeg hadde gått sporet.

Det ble tid til litt lek mellom slagene også.

Seint på ettermiddagen – ca klokken 17 – gikk jeg ut nok et spor for Essa. Jeg la meg på minnet nesten hvert steg jeg gikk, og Essa fløy sporet så fint at jeg ble helt impregnert – eller i alle fall imponert.

Søndag var jeg figurant for de to som skulle ha siste del av B-uka si, en satt i KO og en var i søk. Jeg hadde lagt meg et stykke oppi skråningen mellom de to vannene langs runderingsløypa, og hundefører 1 hadde meg i teig. Men da skjedde det som gjør at en bør lære av andres feil. Hunden hans hadde meg i nesen og var i driv mot meg, men så fikk den se hundefører 2 og meldte (uten å gå bort til ham) på ham til hundefører 1. Dermed trakk hundefører 1 seg unna og sa han skulle gå ned mot veien (altså bort fra meg). Det sa hundefører 2 seg fornøyd med, og gikk sør-vest-over (også bort fra meg). Senere kom hundefører 1 tilbake i området, men gikk for langt ned til at hunden fikk meg i nesen.

Linus kjeder seg og venter på pappa.

Senere søndagen lå en av de besøkende fra Vest-Agder figurant for Essa, og enda senere fikk hun prøve seg på søk i betongrøret under veien og under steinhylla på oppsiden av hytta. Begge løste hun til slutt – betongrørene var vanskeligst. Der var jeg jo også redd for at hun skulle løpe opp på veien og bli påkjørt i iveren etter figuranten (som egentlig er iveren etter tennisballen, men ikke si det til figurantene, da blir de nok litt lei seg!)

To stykk Border Collie.