Bark på B-uke

Da er første helg av B-uka i boks. Eller i alle fall unnagjort. Det ble et alvorlig feilskjær på første dag, mer om det litt senere.

B-uka er obligatorisk for alle som vil bli B-godkjent som redningshundekvipasje. Selv om du er B-godkjent, har du et godt stykke igjen til målet, som er å bli A-godkjent og såkalt hundefører. Som A-godkjent kommer du på lista over redningshundekvipasjer og blir kalt ut til leteaksjoner. Som B-godkjent vet du egentlig bare at du begynner å nærme deg det som kreves av en ekte redningshundekvipasje.

Bark og jeg har bestått søksprøvene, som må bestås uavhengig av uka. Vi har gått 500 meter spor på under 30 minutter og i sporet funnet minst en sporgjenstand og slutten, og vi har rundert langs 400 meter midtlinje og funnet to figuranter på under 20 minutter.

B-uka består av flere andre momenter som skal vises og trenes på. Spor i alle former og fasonger, stisøk, stisøk med flanke, patruljegang, melding på gjenstand, øvelse, arbeid i KO (der leteaksjoner ledes fra). Hund og fører skal vise at de noenlunde mestrer disse tingene, og så skal det gjerne også være en viss progresjon i treningen av de ulike momentene i løpet av uka.

Lørdag

Etter denne lange og litt krøkkete innledningen, kommer vi nå til hvordan de første to dagene våre har vært. Vi var bare to hundeekvipasjer som deltok på uka, så antallet funksjonærer oversteg antall deltakere. Luksus leverpostei! En stor takk til dem som stilte opp og hjalp til som instruktør, figuranter og hjelpere!

Bjerkreimsenderen står på Urdalsnipa i Bjerkreim. Vi NRH-ere er heldige og

har lov til å kjøre opp. Nesten alle andre må gå. Men det er et flott område!

 Vi møttes på Bjerkreimsenderen - det vil si noen høydemeter under senderen - lørdag klokka 09:30. Der begynte vi med å se på hvordan hundene lå an med melding på gjenstand. Instruktøren hadde tatt med seg en alt annet enn liten og nett damesykkel opp i heia. Den dro de ut på myra. Litt lenger borte satte de opp en gapahuk, og til sist la de noe smått og svart noe.

Første runde la de løsbitt oppå eller ved siden av alle gjenstandene. Bark sprang rett forbi sykkelen. Den var visst ikke så interessant. Ved gapahuken fant han løsbittet og meldte fint. Etter påvisning og belønning der, returnerte vi til sykkelen. Fortsatt var den ikke noe interessant. Bark fikk se at en av hjelperne kastet løsbittet i lufta, og det hjalp, da sprang han bort og fant det, meldte fint og fikk belønning etter påvisning.

Kylie melder på gapahuken.

Etter at begge hundene hadde hatt en runde, tok instruktøren bort løsbittet på de to siste gjenstandene, og så prøvde vi igjen. Denne gangen kom Bark med løsbittet fra sykkelen ganske med en gang, og på de andre to gjenstandene meldte han med fastbittet - det bittet som henger i halsbåndet hans. Den siste gjenstanden viste seg forresten å være ei regnjakke.

«Du skal få min gamle sykkel når jeg ...»

Vi sa oss fornøyd med melding på gjenstand i denne omgang, og forsøkte heller sporoppsøk fra vei. Det gikk ikke særlig bra for noen av oss to ekvipasjene, Bark fant en slags utgang, men fulgte ikke opp noe spor som ga løsning - i form av en tennisball i slutten. Heller ikke den andre hunden syntes at det var noe spor å følge, selv om hun fikk en bedre start enn Bark.

Slik er det jo av og til - uten at vi kan si sikkert hva det var som gjorde hundene så ute av stand til å lete opp sporene. Kanskje var de fremdeles i overværsmodus etter melding på gjenstand, slik at de ikke gjorde overgangen til sporsøk skikkelig? I så fall går det jo på at de ikke er trent nok på å skifte modus - og da er det vi hundeførerne som ikke har trent nok på det. Meget mulig.

Vi tok en pause og litt mat, og så skulle vi forsøke sporoppsøk fra gjenstand. Instruktøren hadde valgt bil som passende gjenstand. Bark satte nesen ned og fant utgang sporenstreks, og dro meg bortetter og litt utover i terrenget. Vi kom opp på et høydedrag og gikk langsetter ei myr. Der gikk jeg på snørra og slo skinneleggen på høyrebeinet noe alvorlig. Au-au-au. Jeg surret sporlina rundt hånden og måtte virkelig kjempe med en hund som ville-ville-ville gå videre, for dette var visst spennende og gøy.

Jeg forsøkte å dra ham til meg, men da glapp lina ut av hendene på meg, og Bark ble borte rundt svingen. Nei! for det gjennom meg, for det å miste hunden, betød også at jeg mistet sporet. Jeg visste jo ikke hvor hunden hadde tatt veien etter svingen rundt høyden.

Ikke lett å finne en lysebrun hund på synet i dette terrenget, nei!

Jeg gikk etter der jeg trodde han kunne ha gått - nei løpt -, men etter en fem minutters tid, måtte jeg varsle de andre om at hunden over alle hauger var. Det med en sporline etter seg, slik at sjansen var stor for at han kunne sette seg fast i et terreng som er overstrødd med steiner i alle fasonger, størrelser og gråsjateringer. Det er ikke trær eller røtter der oppe, men så mye stein og ur at det er nesten okke som.

Da var det i grunnen bare å begynne å lete etter Bark, da. Og det gjorde vi - uten at jeg skal skrive så mye i detalj om den prøvelsen her. Vi lette i gode tre timer, før jeg til slutt fant ham oppå en høyde, omlag 6-700 meter lenger sør-øst enn der sporslutten var. Han har sannsynligvis stått fast, for noen av oss hørte bjeffing hver gang jeg blåste i fløyta. Da jeg fant ham, var han løs. Og det var en lettelse! Jeg hadde begynt å forberede meg på en svært lang natt, full av uro og tom for søvn.

I løpet av alle timene og skrittene som hadde gått mens vi lette, hadde jeg jo tenkt mitt. Jeg tenkte blant annet på at dette er ikke den formen for søk og redning vi egentlig skal trene til. Jeg tenkte at jeg har vært altfor lite flink til å trene innkalling i slike situasjoner som dette, og jeg tenkte at jeg må virkelig, virkelig aldri la dette skje igjen.

Jeg kaller det et feilskjær i starten her, men det føltes egentlig som mye mer enn det. Bark fremsto som uskadet - ingen sår eller ømheter i kroppen. Men han var nok ganske sliten. Det satte selvfølgelig preg på søndagen - og den dagen kommer det mer om straks.

Lørdagen ebbet ut i enda kraftigere vind enn den hadde startet med, og med lett regn. Vi kom oss hjem og fikk mat i kroppen og sårt tiltrengt hvile. Jeg var nok ganske sliten jeg også, og høyrefoten verket. Jeg hadde slått en sene som går fra ankelen til kneet, så verken gikk langs hele beinet, men jeg tør å tro at det bare var bra at jeg måtte røre meg så mye etter fallet - for så holdt foten seg myk, i det minste.

Søndag

Søndagen rant med blå himmel og himmelsk lite vind, sett i forhold til lørdagen. Vi kjørte til Sviland for å fortsette B-uka der. Og det første vi gjorde, var å repetere melding på gjenstand. Også denne gangen ble det lagt løsbitt på sykkelen, fordi det så ut til å være den hundene slet mest med å forstå skulle meldes på. Bark, som var den andre i sving, fant ikke løsbittet med det samme, så da meldte han like greit med fastbittet. Helt supert! sier jeg. De andre to gjenstandene, en jakke og gapahuken fra lørdag, meldte han også helt fint på. Runderingen ellers gikk flott, selv om han hadde noen svært lange slag. Den ene hjelperen lå forresten også der ute i skogen, og ble funnet uten problemer.

Denne dagen fikk Bark fint finne seg i å gå med GPS-halsbånd hele
dagen!

Neste post på programmet var sporoppsøk. Bark og jeg fikk gå langs noen rundballer, og der fant Bark spor ut på ei mark med ganske kort gress. Han virret mye, men trakk jevnt fremover og virket på sporet. Men da vi kom frem til noe dekkbark som lå i siden av jordet, valgte han å trekke ut mot veien igjen. Jeg følte meg ikke sikker på at vi var på sporet lenger, så jeg tok oss tilbake mot dekkbarken. Denne gangen gikk han over barken et stykke, og trakk så ned mot noen containere som sto der på grus. Han fulgte tilsynelatende et spor mellom containerne på grusen, men trakk så opp i skogen, og etter 10-15 meter stoppet han opp og bare kikket på meg. Vi gikk ned igjen. Og fordi jeg slett ikke var sikker på at han var på sporet der med containerne, forsøkte jeg å finne sporet på nytt nede på gresset. Men Bark ville bare gå bakspor, og ikke fremover. Til slutt måtte Paul gi meg et ganske kraftig hint, slik at vi snublet oss opp til containerne. Etter en god del virring hit og dit, trakk til slutt Bark samme veien som før, men denne gangen forbi inngangen til skogen. Og - yes - bare 20 meter lenger fram kom vi til slutten - som var en av Barks leker.

Jeg var slett ikke fornøyd med dette sporet, men selvfølgelig fikk Bark belønningen sin. Han virket noe sliten og ute av lage. Med tanke på lørdagens tulltur var det kanskje ikke så rart. Vi ruslet tilbake til parkeringsplassen med en god del å tenke på når det gjelder sportreninger fremover.

Neste post på programmet var rundering, fikk vi beskjed om. Med et tydelig hint om at det lønnet seg å ha med også sporline. Da forsto vi godt at det ble rundering og funn av gjenstand, og at vi derfra skulle ha et sporoppsøk. Selve runderingen gikk flott, og til slutt fant Bark en stolsekk der ute i skogen. Etter jeg hadde belønnet ham for funnet, satte jeg på sporline, men Bark syntes ikke han var helt ferdig med denne sekken, han peip og bjeffet og krafset på sekken. Men da jeg begynte å utvide sporoppsøket til litt fra sekken, slo han på et spor som tok oss ned i ei ganske tørr myr. Han dro på, forbi myra, ut på en grusvei, litt i kanten av den, men så virket han helt av sporet igjen. Det sto noen biler på andre siden av veien, og det var folk der som holdt på med sitt. Bark ville gjerne bort til dem, men jeg visste jo at de ikke var med i denne øvelsen. Så jeg planla å trekke Bark litt tilbake og forsøke på nytt. Men da dro han inn mot myra, og viste tydelig og med hele seg at han hadde overvær av noe veldig spennende. Jeg fulgte på, og der hadde han funnet den ene figuranten, som han altså gikk av sporet etter like før. Så da løste vi oppgaven, selv om det ikke ble perfekt og helt slik som det skulle. Figuranten tok oss med tilbake til bilene.

Johannes sin Kylie - Barks B-venninne

Der tok vi oss en pause og noe å spise. Sola begynte å stå lavere på himmelen, og det var på tide å avslutte dagen med et teigsøk. Begge hundeførerne fikk lagt inn teiger på GPS-en sin, og så ble det avtalt at Bark og jeg skulle søke av teigen lengst øst.

Teigen vår i blått, Barks sporlogg i rødt.

Som sporloggen over viser, gikk vi fra parkeringen, nord-vest på kartet, sør og så øst-over. Dette valgte jeg fordi vinden sto fra nord, og vi da best kunne bruke vinden. I tillegg gikk det en vei eller sti inn i sørsiden av teigen, så vi kom oss relativt raskt fram til teigstart. Omlag halvveis inn i teigen der sør, dreier stien nord, og så brekker den av i en vei som går tilbake mot parkeringen. Der valgte vi å gå av stien og ut i terrenget, langs en stigning. Ikke mange meterne inn der, slo Bark på noe nord for oss, og forsvant over høyden. Nå som jeg hadde GPS-sporing på ham, kunne jeg følge ham på kartet, så hjertet sto ikke altfor høyt i halsen. Like etter kom han tilbake med melding, og jeg fulgte ham på påvisning ned til figuranten, som vi altså fant først.

Instruktøren fikk beskjed om funnet på radio, og vi fikk beskjed om å sende figuranten tilbake til bilene, og så fortsette søket. Nå som vi hadde dekket nesten hele sør-østre hjørne, bestemte jeg meg for at vi burde gjøre oss helt ferdig med den delen av teigen, fordi det ville bli veldig langt å gå tilbake dit etterpå. Så vi dreide øst og deretter sørover langs teiggrensen. Som loggen viser, hadde Bark seg noen snurrer på utsiden av teigen østover, men slik blir det gjerne. Da vi hadde fulgt østre og søndre del av teiggrensa slik at vi hadde vært rundt det som manglet, dro vi nordover, opp til høyden vi hadde funnet figuranten bak, og så vest langs høyden, og deretter ned på en traktorvei som fører til en gård som ligger nord-øst for teigen. Der ville Bark først tilbake mot veien "hjem", men da jeg ba ham bli med lenger nord, for han inn i skogen og fant en liten rød veske. Vi var såpass nærme hverandre at han valgte å apportere vesken - altså bære den bort til meg. Det var nok ikke meningen egentlig, men apport er også en melding, så jeg belønnet og varslet funnet over radio.

Da var vi visst ferdig med vår teig, for vi fikk beskjed om å komme oss tilbake til bilene. Alt i alt, fra start til slutt, tok teigen femti minutter og Bark løp 3,2 kilometer. Da hadde han gått og løpt over ei mil den dagen i alt, så vi var godt mette på trasking og sånt, begge to!

Nå gjenstår del to av uka - vi skal gjennom noen stisøk/patruljegang, og vi må ha en øvelse. Kanskje finner instruktøren på noe annet morsomt også. Og med Barks tulltur på Bjerkreimsheia lørdag, tror jeg vi må holde oss i selen - jeg må holde oss i selen resten av uka, skal dette gå veien.

Med hodet i skyene - nesten

I går var det sportrening i NRH oppe mot Skykula i Bjerkreim. Der er det flott, kan du tro.









Vi kjører sør fra Sandnes, mot Egersund, men så svinger vi av ved Bjerkreim og kjører mot Lauperak. Rett før nedstigningen mot Ørsdalsvatnet, svinger vi øst og stopper heller ved Skineldvatnet. For et flott navn på et vann, du!

Skineldvatnet

 Da vi kom opp dit, litt før klokka ti, regnet det og var ganske surt - omlag fem grader og en vind som bare gjorde alt verre. Det var rett før vottene måtte på. Heldigvis klarnet og stilnet det mer og mer opp utover dagen, så det ble kuns bedre og bedre å være både to- og firbeint.

Hvis jeg strekker ut tunga, kan du ikke bare legge godbitene der? spør Bark

Parkeringsplassen ved Skineldvatnet er utgangspunkt for flere flotte merkede turløyper. Den ene går opp til Skykula. Veien som går opp dit, er en militærvei som er stengt for allminnelig ferdsel, og selv om vi av og til kan låne nøkkelen for å kjøre helt opp på 820 moh. for å trene, gjorde vi ikke det i går, vi nøyet oss med å trene rundt parkeringsplassen, som ligger på omag 512 meter over havet.

Bark og jeg er forhåpentlig snart igang med B-uka. Vi har bestått søksprøvene, og venter bare på å få ta fatt på ukas arbeid. Det blir egentlig ikke noen uke, det blir to helger, nå i slutten av oktober, og helt i starten av november. Vi vet jo mye om hva vi skal gjennom i løpet av disse fire dagene, så nå tester vi litt hvordan vi ligger an. Forrige lørdag gikk vi sporoppsøk fra gjenstand og parallellspor sammen med andre hunder. I går gikk vi langt sporoppsøk og et kilometerspor.

Den militære veien var et flott utgangspunkt for langt sporoppsøk, så vi sendte Ronny avgårde for å legge sporet. Gå en kilometer, før du skjærer ut i grøfta du! Sa vi til ham - og så gjorde han det.

Herfra og opp gikk vi sporoppsøket.

I tillegg fikk vi Herman til å legge et kilometer-spor til oss, mens jeg til gjengjeld la to korte spor til Ronnys hund Kaisa og et felt på parkeringsplassen for Herman og Linus.

Jeg lot ikke sporoppsøket bli så gammelt før vi kastet oss i gang med oppgaven. Poenget her, er å se at hunden er i søk («på jobb») over et lengre strekk, selv om hunden ikke finner noe særlig interessant.

Så vi labba opp veien - nesten 50 høydemeter på en kilometer vei, så det var ikke så veldig bratt. Bark fant stadig vekk ting å undersøke og være nysgjerrig på, han, og slapp ikke arbeidsgleden så lett fra seg. Ronny hadde  markert utgangen sin, for at jeg skulle vite om jeg gikk over. Men da hadde han gått ut i terrenget for å finne feste til sporsløyfa, så der slo Bark på utgang og rett i sporsløyfa. Ja-ja, det er jo et funn det også. Etterpå sprang han ut på riktig side, og etter et ganske kort spor langs veien, fant han tennisballen til Ronny, ensom og forlatt.

GPS-dataene forteller at oppsøket tok nesten 19 minutter. 

En lett tur på asfaltert vei frem til sporet. Skineldvatnet sør for veien,

Vi reddet tennisballen, og byttet på å trille den ned veien tilbake til parkeringsplassen, godt fornøyd med økta.

Der nede ble vi møtt av et trist syn, du! Ett av sporene jeg hadde lagt for Kaisa, ble tråkket i hjel av en overivrig konstabel og hans nye politihund, som var på sporet av hjelperen hans. Jeg så for meg sporgjenstander og sporslutter fortært og forkastet av schæfer-kjeften, slik at stakkars Kaisa måtte sitte der i bilen og aldri få gå spor! Neida, ikke så dramatisk. Men det er jo alltid litt surt at, av alt terrenget i hele heia, velger noen å trampe rundt akkurat der du selv syntes det måtte være perfekt å legge spor. Joda, det måtte vel være noe med akkurat det terrenget som dro både meg og konstabelen dit. Etterpå kom de bort til oss som sto der og skulte på dem, og så fikk vi fortelle at vi egentlig ikke var så sure på dem, bare sure på at sporet var overtråkket. For Kaisa trenger nok noe enklere oppgave. Men så får Linus trø til i stedet, ble vi enige om, og slik ble det.

Kaisa begynner å bli riktig flink med spor, og løste det andre sporet jeg hadde lagt så lett at det var en fryd.

Så var det tid for å gå Barks kilometerspor. Da var klokka nærmere to, og sporet var tre timer gammelt. Herman hadde gått ut sørover, vest for Skineldvatnet, og så i en bue vest, før han dreide nordover, tilbake mot veien. Det er jo ofte den letteste måten å gå ut lange spor på, for så slipper en å gå veldig lange strekk tilbake fra sporslutt.

Bark satte avgårde i et sprøtt tempo, og fordi det var så mange hull, tuer og hindringer, gikk jeg på snørra minst fem ganger de første firehundre meterne. Det begynte nesten å bli litt flaut.

Men etterhvert sakket han - takk og lov - tempoet og intensiteten noe, og det ble mer levelig å gå bak ham. Han slet av og til noe, særlig i overgangene, men tok seg egentlig fint inn de fleste gangene. Det var vel et par ganger der jeg kunne fått sportap, om Herman ikke hadde korrigert oss. Men alt i alt var det en lærerik økt. Slutten ble dessverre spolert av en hyttehund, som hadde vært oppe og stjålet tennisballen det var meningen Bark skulle finne. Bark fikk en av sine egne tennisballer, og så sa vi oss godt fornøyd!

Sporet Bark gikk etter Herman.

Noen GPS-data om sporet

Så fikk endelig Herman og Linus gå sitt langspor. Det gikk rundt hele Skineldvatnet, så vi andre satte oss til og ventet tålmodig. I mellomtiden ble været bare bedre og bedre, solen varmet litt og det ble faktisk ganske fint å sitte der og sløve, mens andre jobbet og sto på.

Linus og Herman feirer ferdig rundt-vannet-spor med litt hallingballkast

Og slik rant denne lørdagen stille ut i nytelse. Hjemturen ble under blå himmel og en ettermiddagssol som gjorde godt etter noen svært regntunge dager.

Spor og felt og sånn

Bark fra et tidligere Flassavatn-besøk

Så nydelig vær som det er, må det ikke sløses bort, så vi gikk spor i dag også, vi!

I dag var det Barks tur til å avbildes på GPS-en.

Alexandra la et ca 300 meter langt spor over myr og hei (på deg). Til gjengjeld la jeg et ikke fullt så langt spor til Storm og henne, litt nord vest av der hun gikk. Denne gangen passet vi på å skape stor nok avstand til at overvær ikke skulle lage kluss for oss. Vinden - eller trekken da, for det var ikke mye vind til Vestlandet å være, sto fra Sør-Vest i dag.

Nina la sitt eget spor sør-øst for oss andre to.

Etter at sporene var lagt, fikk jeg Nina til å legge et felt i en gressrabatt på nedsiden av veien til idrettsanlegget. Jeg hadde tenkt å gå det med Bark, men gjorde om på planene. Litt mer om hvorfor senere.

Vi lot sporene bli litt over en time gamle før vi gikk dem. Frem til da gikk det, som det blir når hundefolk står der og henger, mye hundeprat, og så litt trening på å ikke kjefte på andre hunder fra bilen og sånt.

Bark har det - og jeg har nok sagt det noen ganger nå - forferdelig travelt i sporet. Jeg ville uansett se hvordan han taklet litt lengde på sporet, for jeg har ikke gått så langt spor med ham før. Som loggen under viser, gikk det i grunnen veldig greit. Han faller av helt nord, og det kan meget godt være fordi han har overvær av sporet vest av seg. Men så tok han seg flott inn, fant den ene gjenstanden som var lagt ut - ei isskrape (for hvem trenger vel det før i november igjen?), fortsatte og fant til slutt ballen som lå til sist i sporet.

Blått er Alexandra, Rødt er Bark og meg

Nå også hadde han det veldig, veldig travelt. Jeg tror kanskje et botemiddel vil være å legge et eldre spor - for så må han skjerpe seg litt mer med det han holder på med. Uansett er jeg ganske godt fornøyd med resultatet i dag!

På vei tilbake mot bilene fikk jeg høre et vårtegn som vet å bråke mye - rødrussen sto på parkeringsplassen borte ved idrettsanlegget og skiftet til sommerdekk mens de spilte musikk for hele Ålgård. Jeg vet ikke om de hadde sykkelbukser på seg under russekjeledressene, men musikkspillinga må ha vært avskrekkende nok i seg selv.

De andre to kom også ruslende etterhvert, også de vel fornøyd med sporene hunden hadde gått. Det kom ei jente med en schæfer, og de begynte å trene lydighet på parkeringsplassen ved russebussen, og kanskje var det derfor rødrussen nå sluttet å spille musikk. Jeg tenkte jeg fikk vente til hun var ferdig å trene, før jeg tok Bark ut av bilen igjen, ellers kunne han fint ofre litt feltsøk for å få leke med hunden hennes. Det varte og rakk, og til slutt bestemte jeg at det heller fikk bli Essa som tok feltet, siden hun ikke ville titte to ganger bort der - hun vil mye heller jobbe og leke med ballen enn å bry seg med andre hunder! Feltet gikk så det grein, det var jo i letteste laget for den tøtta.

Avsporing i april

Essa i Ølbergskogen på fredag

Det har vært en riktig deilig april-lørdag! Fantastisk vårvær, sånt som er riktig deilig å være ute og gå spor i en fire-fem timer.

Det var nok flere som tenkte dette var en super spordag, for vi var svært mange påmeldt til sportrening på Holmavatn i dag, 10 stykker ble vi, alt i alt. Fire av oss ville gå langspor, de andre ville gå kortere spor. Problemet med å være mange, er jo fordelingen av terrenget. Essas spor ble lagt som det første av de lange sporene, det vil si i grensen mot de som ville gå kortere spor. Det viste seg å by på trøbbel for oss.

Sporet er rødt, der hvor Essa og jeg gikk er i blått.

Essa fikk nemlig overvær av et annet spor, som lå vest-nordvest for det sporet hun egentlig skulle ha gått, så hun dro meg av - uten at jeg ante ugler i mosen før hun fant en sporgjenstand jeg ikke hadde fått beskrevet av sporleggeren, pluss et merkebånd jeg umulig kunne tro at sporleggeren hadde plassert der ute i terrenget. Siden merkebåndet så nytt ut, forsto jeg da at hun var på villspor - bokstavelig talt - og dro henne mot øst. Hun var svært motvillig mot å bli dratt av sporet hun jo faktisk var på, og som loggen viser, hun dro snart av igjen. Men da vi til slutt mistet overværet av avsporingen, gikk hun jo et perfekt spor tilbake mot stien igjen.

Slike opplevelser kommer nok alle som går mye spor til å få en gang i blant, at det er andre lukter som er mer interessante for hunden (gjerne fordi de er ferskere eller bare mer spennende), enn det du ønsker at hunden skal forfølge. Det er vel bare å føre dette opp på tabbekvoten og huske at, tross alt ble siste halvdel av sporet ganske vellykket.

Sporet ble lagt klokken 10:34, det var 1,4 kilometer langt. Det ble gått klokken 13:45, det var altså 3,25 timer gammelt.

Bark på sin side, han fikk gå spor i Ølbergskogen i går. Først et asfaltspor som var ganske ferskt, og så et skogsspor med et par vinkler. Han har det veldig, veldig travelt i sporet (som ellers også), men bortsett fra det, forstår han oppgaven godt og jeg ser lyst på tiden fremover.

Essa fikk gå et spor på cirka 400 meter, og selv om hun plukket en gjenstand som ikke tilhørte sporet, da vi kom til paintball-hyttene bak Ølbergskogen, gikk hun ellers ganske flott og presist.

I dag fikk Bark gå et feltsøk på åpen mark. Til å begynne med sprang han bare villmann - eller villhund, da - og fant slettes ingen ting på bakken. For som kjent, den som ikke leter, finner ikke. Men etter jeg maste litt på ham (og han må virkelig begynne å tro nå at egentlig så heter han Rolig), så begynte søksatferden å tre litt frem, og han fant alle tre gjenstandene Herman hadde lagt ut - to brukte, sammenkrøllede matpapir og en pilleboks som allerede hadde møtt en hundetann eller ti.

Essa har funnet - og meldt på - ryggsekken, så da får hun leke!

Blippe stankelbein

Husker du Blippe stankelbein? På engelsk heter tegneserie-fuglen The Road Runner. Og det er mest med tanke på det engelske navnet, at jeg bringer Blippe på banen. Ja, det vil si, så lenge jeg klarer å holde Blippe der, for Blippe vil jo helst springe sin vei.

Og Blippe kan virkelig dette med å løpe - fort som en vind, av og til så en bare ser støvskyen etter den. Blip-blip!

Jeg vet at Bark fikk navnet sitt av oppdretter i et håp om at det var et navn han også kom til å bli benevnt etter i dagligtale. Ja for noen rasehunder heter så vanskelige navn at det ville ha vært helt utenkelig for matmor å stå der og rope det ut etter bikkjeskinnet i skog og hei. Eller synes du at du kan høre det for deg - «Pitter Patter of Piperscroft, nå kommer du HIT!»

Nei, jeg kan av og til forstå at oppdretternavn kun benyttes for finere anledninger, og at Fido heller kalles noe enklere i hverdagen. Men Bark av Goldbite, til daglig kalt Bark, han må fra denne dag av fint leve med å også av og til bli kalt Blippe!

Vi hadde en herlig trening i dag. Tross svært sur vind oppå Eikelandsheia, koset vi oss fem stykker med å rundere - eller det vil si, for de fleste ble det til overværssøk, for med en så sterk vind inn fra høyre på midtlinja, i et så åpent terreng, var det lite vits i å forsøke en strikt rundering.

Etter at Kaisa, Linus og Eko hadde fått sin økt, var turen kommet til Bark. Han løste oppgaven sin, som var å løpe i terrenget og plukke løsbitt fra figurantene, på en strålende måte. Nå ble det bare to figuranter, men han fikk jobbet seg gjennom en god teig lell.

Etter lunsj, fikk Essa gjort samme jobben, men med fire figuranter - to av dem hadde med seg hundene sine. Dette var jeg ganske spent på, for en ting er å halse på et menneske, men å bjeffe på et menneske som sitter der med en annen hund, det er det ikke sagt skal være lett, sånn uten videre. Men Essa gjorde som hun skulle, og vi var veldig godt fornøyde etterpå. På vei tilbake til bilen fikk hun også gå et feltsøk i ei myr, for å lete etter ballen som Bark, den slappfisken, hadde sluppet fra seg på vei ned før lunsj. Jeg begynte å tro vi kanskje måtte anse ballen for tapt da Essa fant den. Ja, for er det en ball å finne så gir hun seg slett ikke lett.

Siste hund ut var Eiko, også han fikk kose seg med en drøy overværsøkt, og han fant meg som siste figurant, på vei ned mot bilene igjen, for jeg lå slik at han fikk best overvær av meg fra veien.

Klokken tikket mot fire, og de fleste var fornøyde og ville hjem, eller de ville gå spor i andre enden av runderingsløypa, jeg tipper det er 7-800 meter dit. Etter at de hadde kjørt, slapp jeg hundene ut av bilen, slik at de firbente skulle få strekke på beina før vi satte kursen hjem. Jeg hadde likevel ikke forventet en slik strekking som jeg fikk.

Da vi hadde gått etter veien de sporlystne kjørte, omlag 150-200 meter, skar brått Bark ut til venstre. Jeg lurte litt på hva som stakk ham, han løp med vinden i ryggen og kunne ikke ha fått overvær av noe? Ja-ja, tenkte jeg først. Men han kom ikke tilbake, så jeg begynte å gå videre langs veien og rope etter ham. Nei, ingen hund. Da ble jeg litt redd han hadde sett noe dyr der oppe, og begynte gå fra veien og opp bakken for å se etter. Null og nix Bark der oppe. Jeg kastet et blikk opp mot bilen, som sto der fremme i horisonten. Jeg syntes jeg så en hund, men de skulle jo gå spor så det var vel ikke så rart. Jeg tok fram fingrene og plystret det jeg var god for - nei, ingen Bark. Igjen skottet jeg opp mot bilen, og der - der kom Blippe stankelbein, du! Blippe alias Bark løp så støvet sto bak ham på veien, i en fart jeg fant det helt vanskelig å tro på. Jeg syntes nesten at bakbeina gikk som små hjul, og kanskje jeg konfabulerer nå, men jeg mener jeg hørte et svakt Blip-blip også.

Malle - farlige hunder?

Det har vært mye skriveri på nettet i det siste, etter at Politihøgskolen har besluttet at de - inntil videre - skal stoppe testing på nye hunder av rasen Malinois - ofte kjærlig fornorsket til malle her på berget.

Stoppen kommer etter ulykker som involverer (allerede godkjente) politihunder av denne rasen, det trekkes særlig fram to ulykker, Pelle-saken, og en ulykke på en privat kennel, hvor en politihund var på et kortere opphold. Begge ulykkene innebar ganske stygge bitt. Den ene hunden har blitt avlivet etterpå, mens hundeføreren til Pelle jo har insistert på at hunden må få leve videre.

I følge den siste artikkelen jeg har funnet om malle-saken på politiforum, skal det også ligge andre «hendelser» til grunn for avgjørelsen om å stoppe inntak av nye maller som politihund. Skal vi ta avgjørelsen seriøst og ikke protestere mot en slik generalisering - en generalisering vi ville gitt det glatte lag og fordømt som rasisme dersom det ble gjort mot menneskegrupper - bør kortene på bordet, slik at vi vet mer om grunnlaget for inntaksstoppen.

Det er allerede skrevet veldig bra i andre blogger om hvilket tilbakesteg vedtaket betyr for politiet. Det poengteres at mallen er en hund som betyr veldig mye for brukshundmiljøene, både de profesjonelle og amatørene, så vel som sport og konkurranse.

Hva er mallen slags hund da? Leser en rasebeskrivelsen til NKK (se lenken), er det første som slår en, at det er ikke en malle som er avbildet, det er en groendale. Det andre som er åpenbart, er at den der kalles Belgisk fårehund: Malionis. Det vil si at den knyttes sterkt opp mot groendale, tervuren og Laekenois, de tre andre belgisk fårehund-rasene.

Leser en historien til de belgiske fårehundene, finner en fort ut at de har samme utspring som fårehunder fra nederland og tyskland, det vil si Hollandsk Gjeterhund og Schæfer. Schæfer er en fornorsket måte å si Deutcher Schäferhund på, og Schäferhund betyr jo enkelt og greit gjeterhund.

Av de tre rasene var det schæferen som oppnådde størst popularitet da rasene skilte lag på begynnelsen av 1900-tallet, og også derfor den rasen som har klart å bli mest ødelagt i avl basert på utstillingsstandarder, heller enn bruksegenskaper. Det er jo bare å se på tegningen av den bananryggede schæferen hos NKK, for å se hvor borte vekke hunderasen er nå, i forhold til de to andre rasene.

De hollandske gjeterhundene holdt på å gå dukken, særlig etter andre verdenskrig, fordi tyskerne stakk av med mye av avlsgrunnlaget. Derfor er de hundene iblandet både schæfer og malle opp gjennom årene, særlig fram til avlsboken ble stengt i 1971, men også i innsnik- eller jukseavl etter den tid.

Hvis vi ser på atferdsbeskrivelsen hos NKK på de tre rasene, hva finner vi?

Malle	Hollender	Schæfer
Vaktsom og aktiv, meget energisk og alltid klar til handling. Den forener gjeterhundens arbeidsevne med den beste vakthundens verdifulle egenskaper. Hvis det kreves, er den uten nøling en hårdnakket og ivrig forsvarer for sin herre. Dens livlige årvåkne temperament og selvsikre vesen uten angst eller aggressivitet skal avspeiles i kroppsholdningen og det stolte og oppmerksomme uttrykket. Rolig og uredd skal gjenspeiles ved bedømmelse.	Lojal, lettlært, våken, arbeidsvillig, meget lojal og pålitelig. Fordringsløs og meget utholdende, alltid oppmerksom, aktiv og med typisk gjeterhund-temperament.	Nervefast, selvsikker, avbalansert (unntatt når provosert), frimodig, oppmerksom og lærenem. Må være modig, ha kamplyst og hårdhet passende til en selskaps-, vakt-, beskyttelses-, tjeneste- og gjeterhund.

Av disse tre avartene av de gjeterhundene som en gang - for ikke så veldig lenge siden - voktet og gjetet sau og buskap på slettelandene i Tyskland, Holland og Belgia, er det mallen som uttalt skal være uten angst eller aggressivitet.

Schæferen trenger ikke være avbalansert hvis den blir provosert, og hollenderen skal være lojal -  så lojal at det gjentas to ganger i samme setning.

Det er min subjektive mening at det er bare tull og tøys at disse tre nært beslektede rasene har forskjellige rasestandarder når det gjelder atferd. Det samme kunne vært beskrevet for alle tre. Men nå mener jeg jo også at raseinndeling og rasestandarder bare er med på å ødelegge hundene våre, og at vi burde arbeidet mye mer på atferd og egenskaper, enn på utseende og typebeskrivelser som bare bidrar til at vi stadig vekk lager mer og mer karikaturer på hunder.

Når korthodehunder i stadig større grad blir kortere og kortere i skalle og nese, slik at de pådrar seg sykdommer og lidelser som må opereres for at hunden skal slippe for sterk smerte, når dyra mister luktesans, evne til å kjøle seg ned og må sove sittende for å ikke kveles av sin egen tunge, når skallen blir for liten til å gi plass til hjernen og hunden får grusomme smerter, da har avl og oppdrett virkelig bevist for verden hvor feilslått slik subjektiv oppmerksomhet er - den som går på utseendet og det sykt overfladisk «raseskjønne».

Noen av de samme feil gjøres dessverre i avl på atferd. Vi drar det så langt at hundene blir for villige, for energiske, for hårdnakkede, og så får vi problematferd gjennom at vi i treningen (eller den manglende treningen!) av hundene ikke tar høyde for disse egenskapene vi mennesker har avlet på.

Fordi vi samtidig har gjort raserenhet til en sterk standard, gjør vi det vanskelig å snu, når blant annet også innavl er så tillatt at en bestefar kan være også far, og det i noen tilfeller slipper til avlshunder som blir overbrukt, hunder det sågar er genfeil og sykdom på, fordi utseendet er med den, «den er så pen».

Når det gjelder brukshunder har Sverige vært et foregangsland i å se mer på mentaltester av hund, enn på kennelklubbstandarder. MH-tester er også på vei inn i Norge, selv om vi ikke besitter den kompetansen eller erfaringen de har i Sverige. Den svenske kennelklubben gir en kort beskrivelse av MH-tester, før de lenker over til brukshundklubbens sider. Og det er beskrivende for hvordan disse testene anses i kennelklubbenes avl - som noe de som ikke bryr seg så mye om utstillling driver med.

På den svenske brukshundklubbens sider kan en finne MH-beskrivelse for mange hunderaser. Her skjermduper jeg MH-diagrammene fra malle, hollender (korthåret) og schæfer:

MH-diagram Malle

MH-diagram Hollender

MH-diagram Schæfer

Hvis vi regner senteret i diagrammet for et øye, kan vi med litt fantasi se tre kyllinger som alle titter til venstre. For å gi et bedre bilde av hvor like eller ulike disse diagrammene er, viser jeg også et diagram fra en annen rase:

MH-diagram annen rase*

Denne «kyllingen» titter til høyre. Hvilken rase siste diagrammet er fra, kommer jeg tilbake til sist i innlegget. Jeg håper siste diagrammet viser hvor ensartet rasene schæfer, hollender og malle er i mentalbeskrivelsene. Skal vi lete etter forskjeller, kan vi vel si det slik at schæferen er «litt mindre av alt», bortsett fra på redsel, der alle tre rasene skårer ganske likt, og under snitt. Merk nemlig den grønne ringen, som er brukshundsgjennomsnittet uavhengig av rase. Går verdiene utenfor, er rasen over snittet, går de innenfor, er rasen under snitt.

Det er lurt å merke seg i studiet av disse diagrammene, at de viser gjennomsnittsverdier målt for rasen, at individuelle avvik vil forekomme, og at dette er et diagram som skal være objektivt, men at målingen utføres av mennesker med subjektive oppfatninger av hva de ser når de tester hundene. Likevel vil et rasegjennomsnitt være «sannere» enn målingen gjort på hvert enkelt individ.

For de som ønsker å gå i dybden på MH-beskrivelsen, kan de titte her. Vi ser for eksempel i diagrammene over at både malle og hollender nesten sprenger diagrammet når det gjelder øvelsen 5d. Hele øvelse 5 er en øvelse som har til hensikt å beskrive hundens evne til aktivitet/samarbeid med fremmed person på avstand fra fører. Øvelse 5d går ut på kamplek med fremmed person.

Om MH-beskrivelsene må også sies at de utføres på ganske unge hunder, for å vise hvilket grunnlag man har for både videre arbeid med individene, og også for avl på linjene (søsken, foreldre etc). Etterhvert som en hund trenes og utvilker seg, kan selvfølgelig noen av de mentale «verdiene» endres. Man kan for eksempel trene en hund slik at den blir en mer usikker, redd og aggressiv treåring enn den var da MH-testen ble gjennomført i 18 måneders alder. MH-beskrivelsen gir ingen fasit på hvordan hunden er eller blir. Akkurat som politihundene som biter mennesker, en gang har passert sine tester og blitt godtatt fordi man trodde de var mentalt sterke nok, har noe skjedd mellom testen og virkeligheten. Er det hundens feil, hundeførerens ansvar, eller er det mangler i hvordan hunder og hundeførere følges opp og testes i tjenesten? Jeg vet ikke nok om dette til å ha svaret, men jeg våger meg på det jeg opplever som et betimelig spørsmål.

Men hva var egentlig poenget med å dra fram disse MH-beskrivelsene i det hele tatt? Jo, at vi  snakker om samme hundemateriale i rasene malle, hollender og schæfer, at kennelklubbens forskjellige rasestandarder for atferd er spill for galleriet, og at likhetene langt overskrider forskjellene. Hvis mallene er så potensielt farlige at de ikke kan brukes som politihunder, må man i rettferdighetens navn - og for sikkerhets skyld og for å handle helhetlig og med hjernen og ikke hjertet -  stanse testing på alle hunderaser som ligner mallen mentalt. Skal man skjære alle over en kam, så får man skjære alle over en kam.

- Eller, man kan jo ta til vett og ikke la enkelthendelser gå ut over mange fremtidige politihundekvipasjer.

Ke dåkke hålle på med?! spør Bark

* «MH-diagram annen rase» viser nok en gjeterhundrase, nærmere bestemt hvit gjeterhund.

Løsbitt og løs i bittet

Det har blitt mye trening på oss de siste dagene. Mandag, onsdag, fredag, lørdag og søndag forrige uke var vi i farten. Mandag var det agility med Bark, og det går fremover. Han forstår forsatt ikke helt dette med slalåm, men det kommer seg litt, det også. Vi fikk prøve vippen, med hjelp fra erfaren agility-utøver, og vi fikk øve på vending rundt og over hinder. Timen gikk kjempefort!

Ask melder med løsbitt til far.

Onsdag var det NRH-trening i Hålandskogen. Der prøvde Bark seg på meldingstrening, men jeg så at vi må ta noen skritt tilbake, for han er veldig løs i bittet og slipper løsbittet veldig lett. Fredag var det ekstratrening i Ølbergskogen med en gjeng fra NRH, så da bare trenet vi avhenting av bittet hos figurant og så belønning hos figuranten. Det gikk i grunnen mye bedre. Essa fikk seg et overvær på cirka tohundre meter langs midtlinja, hun koset seg stort med å få lov til å løpe!

Lørdag var det ny NRH-trening, og selv om det var Eikeland som sto på programmet, dro halvparten av oss til Vigreskogen og runderte der. Med ti stykker påmeldt var det like greit at vi delte oss i to.

Jago viser hvordan løsbittmelding skal gjøres.

Der var det først Bark som fikk barke løs i lilleskogen. Han viste meg tydelig da at, det er når han blir varm under vesten og kommer i pes at bittet slippes lett. Så jeg fikk noen gode tips av instruktøren om å trene enklere momenter, slik at forståelsen hos Bark skal sitte lettere og bittet fastere. Som sagt så gjort, vi trente på at han skal sitte inne hos meg, holde bittet jeg gir ham, og så får han ut og leke hos figuranten. Et par slike hold-øvelser fikk vi til, og jeg tok med meg at jo, vi må trene på slikt mer, for det manker noe forståelse hos Bark at han må løse den oppgaven det er å holde bittet, før han får noe moro utav meg.

Etter lunsj fikk Essa seg en god løpetur i storeskogen, med to figuranter innfor 300 meter. Hun hadde noen få grunne slag, så kommer vi dit at vi begynner å trene for fullt igjen, skal vi øve mye på fremtrekk og dype slag. Det ser jeg er nødvendig. Men noen av slagene var veldig bra, så jeg synes det ser lovende ut fremover for henne.

Ikke Bark men en belgisk kusine - Kaisa.

Søndag var det enda en ekstratrening med NRH-gjeng på Sviland, jeg ble med med bare Bark. Han fikk et par-tre hold-og-lek økter på veien først, og så etter en del andre hunder, en økt i skogen. Der forsøkte vi først full melding i skogen, og figuranten leket ganske heftig og lenge med ham, for å få ham pest og varm. Allerede på andre slaget var han løs i bittet igjen. Så da gikk vi over på hold-og-lek. Første gang var så som så, men andre gangen! Da hoppet han opp og grep bittet jeg holdt fram, holdt det helt bak i munnen og jeg nølet ikke lenge før jeg brølte Viiiiiise! og han fikk springe ut til lek. Det virket nesten som det sa klikk mellom de store ørene der og det gikk et  lys opp for gutten. Slikt er alltid kjempemorsomt å se, og jeg er spent på å se om det har satt seg godt. Jeg håper det.

Både lørdag og søndag hadde jeg med kameraet i skogen for å ta bilder, siden været var så snilt og tillot fotografering. Det ble en del gode bilder - men det er jo alltid av andres hunder. Det egner seg dårlig å stoppe opp for å ta bilder når en er i aksjon med egen hund. Kanskje må jeg lokke med meg en viss fotograf-venn på NRH-trening om ikke så lenge!