Første møte med skogstrollene

Jeg skal ringe veterinæren på mandag angående Essa, da er dyrlegen tilbake fra ferie. Foreløpig tør jeg ikke trene Essa noe særlig, hun får løpe litt på marka bak huset, sammen med Bark, men ellers begrenser jeg hvor mye hun løper og jobber.

Bark derimot, han fikk kjørt seg i går. Først en rundtur rundt Synnesvarden, ca tre timer, så NRH-trening på Sviland II, hvor han både fikk prøve et vanskelig spor, og en liten runderingsøkt.

Fra Holmavatn nord-vest, sør-øst til Synnesvarden, så sør-vest mot Steinkjerringa,

men snudde nord-vest før vi kom helt dit, og så tilbake til bilen på Holmavatn. Flott tur!

Tirsdag hadde jeg ikke gitt Bark kveldsmat før trening, mens onsdagen fikk han mat en liten time før vi dro til Sviland. Det var for å se forskjellen på hunden i intensitet og arbeidslyst. Det var merkbar forskjell, onsdagen var han roligere og mindre intens i leken, slapp lettere når figurantene sluttet dra og var faktisk mer interessert i godbitene deres når han var rimelig mett. En for sulten Bark kan kanskje være en ulempe, så jeg kommer til å tenke litt på dette under treningen videre. Jeg vet med Essa at hun blir lettere distrahert, mindre motivert og med mindre gnist når hun er sulten, jeg må vite hvordan det er med Bark, for det kan godt være at han er annerledes, men for sulten skal han uansett slippe å være. En mettere Bark var ikke mindre interessert i å ut og lete, det er sikkert. Men nå foregriper jeg begivenhetene litt, la oss ta dagen som den var.

Onsdagen begynte med en litt lang morgentur for Bark og Essa, opp bak Vasshus barneskole. Essa, sin vane tro, fant en fotball som hun raskt punkterte og dro med seg videre på turen. Da vi kom opp på marka begynte hun og Bark å leke ganske intenst. Jeg mistet kontakt med de begge to, helt til jeg fikk kommet meg på fem meters avstand, da hørte Essa etter og kom til meg. Eneste grunnen til at jeg ville avbryte dem i leken, er at jeg er urolig for Essas kne, de sprang virkelig villmann - eller villhund - der ute og hadde det veldig, veldig moro. På vei opp på marka jaget de opp et rådyr, men heldigvis var de så opptatt av hverandre og ballen, og rådyret var såpass langt unna og på lesiden - to-trehundre meter, gjetter jeg - at de så det ikke. *Matmor puster lettet ut.*

I ett-tiden dro vi til Holmavatn og gikk turen som vist i kartet over.

Bark med Steinkjerringa mellom ørene og i horisonten.
Herfra begynte det å klarne opp litt.

Noen dager er det flott utsikt fra Synnesvarden, se bare panoramabildet over. I går var det tjukk skodd, så vi gikk ikke turen for syns skyld, nei. Jeg slet en god del med å få Bark til å forstå han skulle gå fint i bånd, særlig på de bratte partiene nedover. Men han tok gjerdeklyverne som en mann - øh, hund - og forserte dem som om han aldri hadde gjort annet, selv om jeg vet ikke engang om han har sett en gjerdeklyver før. Vi traff bare to turfølger, først et følge vi tok igjen, fordi ene voksne hadde fått telefon midt i koseturen, de ruslet vi rolig forbi, og så et følge på seks-syv mennesker og en hund. Den hunden syntes ikke Bark det var noe morsomt å slippe forbi, han bjeffet og danset litt rundt med meg, til turfølgets forlystelse.






Vi dro hjem og tok en liten hvil etter maten, og så bar det til Sviland på NRH-trening. Litt sent ute, men innen tiden kom vi sist av alle. Jeg fikk Hermann til å legge et litt vanskelig grusspor til oss - på grusvei hvor det garantert hadde gått andre, cirka 100 meter før en vinkel inn i skogen, hvor han hadde lagt den lille spor-sekken min som slutt. Så fikk sporet ligge i omlag 30 minutter, mens vi runderte med Rico. Jeg var ganske spent på sporet, hadde ikke noen store forventninger, men ville se hva Bark gjorde med det han fikk servert. Bark begynte ganske nølende, hva er det jeg skal? så han ut til å lure, men så satte han - tidvis - nesen godt nedi grusen og så ut til å gå spor. Hermann kunne bekrefte når han var på, og jeg forsøkte å ikke følge der hvor han klart ikke gikk spor. Da vi kom opp til vinkelen ut i terrenget, viste han tydelig nysgjerrighet for det som var oppi skåningen, da han fikk overvær av sporet, så jeg skrøt uhemmet av ham og lot ham gå opp. Han løp litt for langt inn, men fikk overvær av slutten, og da selvfølgelig skamros av meg igjen, da han løp bort for å undersøke den litt nøyere.

Nå vet jeg at jeg må ta noen steg tilbake og fortsette innlæringen etter "boka", for dette var i vanskeligste laget for Bark. Ennå, jeg er ikke i tvil om at han kommer til å fikse det innen kort tid, så lukt-sugen som han er. Lyden eller synet av sauer er ikke interessant, lukten derimot! Og sånn virker han på mye annet også, at det er nesa som teller mest av sansene. Og det liker jo vi som skal trene på nesa mest av alt.

Her pleier kongen å fiske laks.
Og så pleier Bark å posere,
ihvertfall i dag!

Etter at alle de andre hadde fått sin økt i runderingsløypa, fikk Bark og jeg også en tur i skogen. To figuranter fikk jobben med å være skogstroll. På overværsiden gikk Bark ut uten påvirkning, og selv om vi ser at han trenger erfaring for å gjøre funn raskere, jobber han godt og uten å nøle. På lesiden måtte vi få litt lydpåvirkning, så sprang han ut og fant Aud også. Andre gangen ble han veldig dratt mot overværet, men med påvirkning en gang til, lette han helt til han fant henne igjen.

En super trening, alt i alt, som viser meg at jeg har fått en flott hund å jobbe med, bare jeg klarer av mine egne oppgaver.

Torsdagen begynte vi med å gå morgentur, litt lek på bondens eng og så hjem til frokost. I ellevetiden dro vi på Borestranda, som ligger der så flott og fjong og er nesten helt uten turister i den kulingen vi hadde i dag, den som sandblåser alle som våger seg ut mot havet. Vi kjørte helt bort til Elveoset på Bore-siden, og så tenkte jeg at det kunne være artig å ta hengebro-testen på Bark når vi likevel var der. Først tok vi de første meterene med gå-fint-i-bånd, og det hadde mye større effekt i dag enn på onsdag, så han gikk faktisk kjempefint i bånd resten av turen, nesten!

Bark består hengebru-testen
med glans!

Jeg tror aldri jeg har hatt med noen hund til Bore som ikke har syntes at hengebroa over Figgjoelva er ganske skummel. Den gynger og knirker og henger høyt over vannet, og som regel må jeg gå veldig forsiktig fram for å få hundene til å gå over første gang. Men - med Bark var det som barneskirenn for Oddvar Brå, helt uten stavbrekk. Han imponerer meg med å være så miljøsterk og - kul.

Vi fortsatte et stykke på Sele-siden av elva, ned mot sjøen. Men ute på stranda var det vondt å gå mot vinden, på grunn av sanden som blåste ganske hardt mot øyne og munn, så vi snudde snart. Det var der vi traff på tre av de få menneskene vi så på stranda - en laksefisker og to som gikk tur.

Vel over på Bore-siden av elva, gikk vi et stykke medvinds på stranda, slik at Bark fikk springe løs og leke. Så fant vi en greit sted å gå over sanddynene, slik at vi kunne gå tilbake på veien. Så slapp vi å spise så mye sand, liksom. 

To som går tur. Bark følger med for å se til at de ikke
ramler i elva, men da er han klar med livbøye altså!

Vi kjørte hjemover, men på veien fant jeg ut at i dag passet det helt perfekt å kjøre til Gabbas og kjøpe godbitpølser. Fordelen med Gabbas' hundepølser er nemlig at de er såpass tørre at de er perfekte å dele i godbitterninger og ta med på trening. Jeg kjøpte likegreit to, det er svære pølser, bare 25 kroner stykket, og mye godbiter for pengene, femten store poser ble det. 

Vel hjemme måtte vi bruke en god stund på kjøkkenet til å dele pølsene i biter og pakke i poser, Bark syntes det ble ganske kjedelig etterhvert, selv om det ramlet jo godbiter på gulvet innimellom. Men så fikk han og Essa en liten tissetur, før jeg fant ut jeg måtte ha litt alenetid. Da gikk Bark i buret på soverommet og sovnet ganske fort inn, småtrøtt etter noen travle dager, og jeg kunne gjøre meg ferdig her inne. 

Den største fordelen med å skrive blog, er at jeg kan bruke den til både å fundere og til å huske tilbake, når det har gått en tid og jeg lurer på hva var det egentlig jeg gjorde den gangen, hva skjedde der, har jeg egentlig aldri opplevd maken?!

Mon tro om den laksefiskeren står
helt trygt, eller skal han reddes litt, vær så snill?!

Men det har jeg som regel - opplevd maken, om ikke helt det samme og alt likt. 

I kveld skal vi til Vigreskogen og se om det ikke blir mulighet for nok en liten runderingsøkt. Siden jeg har tenkt å gjøre det jeg kan for å få til bringkobbelmelding på Bark, har jeg bestilt et bringkobbel fra NRH, og jeg håper det kommer i postkassa mi snart, for så får vi tatt det på under trening så tidlig som mulig.

Enn så lenge skal det få henge der som staffasje og ikke brukes, først må det nemlig mye annet på plass. 

«Apport og de!»

Bark koser seg med uendeligheter av boltreplass!

Miljøtrening på Skurve - Barks første gang med Elevtrekant!

I ettermiddag overførte jeg penger til Kennel Goldbite for Bark. Barkebillig får jeg kanskje kalle ham? Og da er han snart min gullbit, og det er jeg meget glad for. På bilder ser han så liten ut, synes jeg, ved siden av meg virker han stor og voksen. Jeg må nok stadig påminnes av meg selv at han er en liten gutt enda!

Etter en ganske kjedelig dag på kontoret og hjemme på kontoret her, dro vi til Skurve på kvelden for å trene i litt røfft miljø, blant betongelementer og maskiner og sopihop som står lagret på Betong AS' tomt. Det byr på mange morsomme gjemmeplasser for oss som leker voksengjemsel med hundene våre.

Først ut var John og Ask. Mens John talte til hundre, sprang vi andre og gjemte oss der vi fant best, med godbiter stappet i lommene. Jeg fant meg et betongelement der vinden sto imot, slik at Ask forhåpentlig fikk vinden og ferten bak meg og måtte klatre litt for å finne meg. Jeg lå slik at jeg ble funnet sist, og kunne høre at Ask har blitt voksen i stemmen og har en flott halsmelding. Da han kom til meg, gikk det som jeg håpet, han kom til meg bakfra og over. Han bjeffet bestemt ned i elementet der jeg lå, og det ble en sinnsykt høy lyd som gjorde at jeg ganske snart spratt opp og strødde godbiter i hans retning. Han visste vel godt hva han gjorde, luringen!

Neste ut var Nina og Jenny. Der er en jaktlabrador som er morsom å se i jobb. Hun ser ut som en voksen labrador i lite format, så seriøs og fokusert på jobben, der hun freser rundt og leter etter menneskelukt - og sikkert også godbiteimen som ofte følger med oss figuranter. Som labradorer flest er hun jo et realt matvrak.

Neste ekvipasje var Jørn og Rico, som føyk som en strøken vind over lagerplassen og sopet med seg figuranter. Riktig så raskt og morsomt gikk det. Rico ville ikke leke med den leken Jørn hadde gitt meg, en slags fotball på pinne-greie med masse pip i. Jørn forsøkte å få opp interessen, og det virket til en viss grad, men var ikke på langt nær så interessant som tennisballen.

Så var det Bark og meg. Vi begynte nærmest lagerbygget, gikk bortetter, og fikk ikke noe funn før godt over halvveis nedover bygget, men da slo han flott på Jørn. Søket hans var også veldig bra, han er veldig miljøsterk, uredd nytt sted, nye lukter, nye mennesker, nye ting. Kanskje litt for uredd, for etter at vi hadde funnet John også, gikk vi tilbake til start og begynte nedover litt nærmere midten. Da slo han flott på Nina, som lå på andre siden av en lang rad stablede betongelementer. Hvert element må ha vært på over en meter, og de var tre og fire i høyden. Da jeg forsøkte å gå rundt elementene for å vise ham at han kunne komme til figuranten der, hoppet han like greit oppå elementene fra en grushaug og spratt ned på andre siden, før jeg fikk sukk for meg. Det er et ganske drøyt hopp for en liten unghund, så hjertet kom i halsen på både meg og tilskuerne. Det så likevel ut til å gå greit, så da prøvde vi en gang til, denne gangen holdt jeg i halsbåndet og styrte ham forbi elementene, og da løp han rett i fanget på Nina. Jo, det er tydelig at han vet hva overvær er og betyr - masse lek og moro. Så da er det bare å tilrettelegge etter den kunnskapen og fortsette å leke seg fremover.

Etter en liten pause der Dennis og Essa fikk leke litt med oss, tok Stig og Mira (nei ikke de Stig og Mira, de andre Stig og Mira), seg en runde på plassen. Mira fant meg der Bark hadde fått overvær av Nina, men med god erfaring i bagasjen, løste hun oppgaven med å gå rundt betongelementene kjempeelegant. Hun kom bak meg, så jeg holdt opp løsbittet, men da jeg merket hun hadde fastbittet i munnen allerede, forsøkte jeg å ta løsbittet bort. Det skulle ikke mor ha noe av, hun skrapet meg myndig på skulderen helt til jeg dyttet løsbittet inn sammen med fastbittet. Så dro hun avgårde for å sladre til pappa.

Da er det bare å glede seg til onsdagstreningen i kveld, og så får jeg dessverre lite tid fremover, siden jeg har lovet meg bort som avløser både i helgen og hele neste uke. Jeg skal nok likevel få sneket meg til noen treningstimer her og der, og så går jeg ut fra det blir masse moro når august står for døren. Vi kan jo også begynne på en del trening med apport og markering, så vi kommer ikke til å ligge på latsiden. Det får jeg ikke lov til av Bark, uansett.

No rest for the wicked

Ja jeg vet ikke om jeg er så slem, men jeg føler meg i allefall litt rampete, for nå har jeg vært på Østlandet og hentet hjem en ny hund. Han heter Bark og er av rasen Hollandsk gjeterhund. Nå skal de egentlig være brandet i fargen, ikke gule, men siden begge foreldrene hadde anlegg for gult, ble han en av to avkom som fikk dobbel dose resessive fargegener og derfor er gul i pelsen. Det kommer nok til å gjøre at mange tenker Malle når de ser ham, men det bryr vi oss ikke noe om, har vi bestemt.

Det er uansett ikke for å stille ham ut eller bruke ham i avl at jeg har hentet ham hjem, det er for å trene. Og da spiller det ingen trille hva farge hunden har, selv om jeg synes de brandede hollenderne er virkelig vakre.

Da jeg skulle reise bort i helgen måtte jeg planlegge litt. Jeg har jo bare ett bur i bilen, nå må jeg ha to bur. Og jeg har jo to katter hjemme som skal ta imot en ni måneder gammel valp, sånn på rappen. Det må trenes også. Det blir faktisk den viktigste hverdagslydigheten av alle, at han lærer å respektere og ignorere kattene, så den treningen kommer vi til å begynne med med en gang og fortsette i lang tid.

I tillegg må nok ungpøbelen beregne å ligge i bur når han ikke er under oppsyn hjemme, det vil si når vi sover. Jeg har tenkt å ta ham med i bilen på jobb en god del, kanskje også ha ham med inn på jobb, hvis jeg får lov.

Dette betyr uansett mye mer trening fremover, om Essa fortsetter som redningshundkandidat eller ei. Når Bark bikker året, det er i oktober, har jeg lyst til å trene ham i agility. Når han nærmer seg to år, må vi ta HD- og AD-røntgen, og vi må få en mentalbeskrivelse hund - MH.

Cindy, mor til Bark, tester buret hans

før han får lov til å dra hjemmefra.
(Bark er under bilen.)

Turen med Bark gikk fint. Vi, nevøen min og jeg, hentet ham i Østfold i ellevetiden lørdag, kjørte så til Ås for å gå en tur, og endte opp på en agilitybane på Årungen, der han kunne løpe løs og bli lekt med. Til å begynne med var han veldig lite lydhør mot oss, men jeg tenkte at det er nok bare et slags forsvar mot det nye, og tok det ikke så tungt, vi leket og tullet og hadde det moro, mest.

Fra Ås kjørte vi til Oslo, der vi stakk innom svigermor etter en tur i byen for å kjøpe blomster til henne. Bark dro meg gjennom sentrum, og virket uberørt av det meste av bystøy og folk. Jeg tror jeg må være obs på at han kanskje skjuler en del usikkerhet, slik at jeg ikke tar ham inn i for mye stress. Vi ble stoppet av en ung mann fra Fremtiden i våre hender, som ville ha underskrift på et eller annet opprop, og da satte Bark seg fint ned og ventet, helt til mannen snakket til ham, da ble det litt hopp og sprett. Tilgjengelighet er ikke noe problem!

Hos svigermora var han egentlig veldig høflig gjest. Han prøvde seg på å gå i sofaen et par ganger, men ellers var han snill som et lam. Vi fikk en morsom opplevelse med en katte-figur i ene hjørnet av stua, som Bark helt klart gjenkjente som en katt, han hadde veldig lyst til å snuse på den, men forventet samtidig helt klart å bli klort på snuten, skalv i kroppen og rykket med hodet lenge. Det ga meg et hint om at han nok er redd katter, den store sterke gutten. Neste gang han gikk bort til samme stedet, var det helt kult å lukte på figuren uten å være redd.

Bark elsker godbiter, her spiser han
jordbær sammen med svigermor.

Fra Oslo kjørte vi vestover, men det var allerede blitt kveld, så vi dro ikke lenger enn til en campingplass utenfor Stavern, hvor Elton John visstnok gjorde seg klar til konsert. På campingen fikk vi beskjed av en svært hyggelig resepsjonist om at vi kunne slå opp teltet hvor vi ville. Så bra! tenkte jeg, og håpet på å finne et litt stille hjørne. Den gang ei, teltene var klemt ned mot stranda, hvor unger og måker holdt et leven uten like. Hvor vi ville innenfor tjue kvadrat, altså. Men vi slo oss ned og festet Bark til bilen mens vi slo opp teltet. Han benyttet anledningen til å bite over båndet sitt, men det virket ikke som han gjorde det for å komme løs, mest som en kjedsomhetshandling, for han gikk jo ingen vei. Vi reparerte tauet og ga ham en tyggepinne, og da lot han båndet være.

Det var lyd og støy fra folk på campingen helt til halv ett. Da sovnet vi endelig, men ble vekket igjen halv tre av måkene, så det ble ikke mye søvn den natten. Bark sov i bilen, og det var ikke noe kult, syntes han. Det nye dobbeltburet har uttagbart midtskille, men jeg hadde klart å montere det feil, så ryggen satt ikke fast uten midtskillet. Derfor måtte Bark finne seg i å sove rimelig trangt den natta.

Vi gikk en morgentur mens vi ventet på at resepsjonen skulle åpne, kokte oss kaffe og pakket sammen soveposer og telt. Så kjørte vi en times tid, før vi stoppet for å spise frokost. Bark piper når bilen stopper, han har nok en forventning om at noe skal skje. Han har også litt angst for å bli forlatt, det fikk vi høre da vi gikk bort fra bilen for å sette oss i sola og spise frokost. Men da vi ikke gikk lenger enn at han så oss, roet han seg fort. Det kommer nok til å gå seg til, bare han forstår jeg er til å stole på.

Et lite stykke forbi Kristiansand stoppet vi på et tursted og gikk litt inn i skogen. Det var ganske varmt, så vi gikk ikke så langt av gårde. I stedet la vi et lite spor over en grusbane ved bilen, og det syntes Bark var kjempespennende!

Derfra kjørte vi helt hjem. Der ble det lek på marka bak huset med Essa, en katt som kom inn mens Bark lå i buret på stua og vi tømte bilen, og det ble flere turer ut i kvelden for å tisse, leke og finne roen. Jeg tok med hundene ut mens jeg reparerte dobbeltburet, det vil si, snudde sidene slik at ryggen ble bedre festet. De lekte godt sammen på plena, men jeg merker på Essa at hun er redusert pga foten. Hun spiste siste tabletten vi hadde fått på Røros fredag, og søndag haltet hun igjen.

I skrivende stund er Bark med meg på kontoret, han ligger på gulvet bak meg og sukker litt, sover litt og piper litt, som forventet. Det kommer til å gå kjempebra etterhvert, så bra som det har gått til nå i første forsøk. Han begynner å høre etter når jeg ber ham om å gjøre ting også. Av og til må han se at jeg har godbit før han gjør det - hoppe inn i bilen eller gå inn i buret hjemme, men jeg går ut fra han kommer til å forstå etterhvert at det lønner seg å være på lag, selv om godbiten er i lomma og ikke i handa.

Bark på kontoret.

«Alt raknet unntatt strømpene»

Slag i slag denne våren har Essa og jeg bestått prøver frem mot godkjenning; mørkesøk, feltsøk, spor og orientering.

Siden det passet best slik, og siden jeg hadde god lyst til å trene i andre skoger enn de vante, meldte jeg oss (Essa og meg) på til hovedkurs i Midt-Norge, nærmere bestemt HKEMN 2015 i Haltdalen, midtsommeruka.

Det gikk troll i ord, bare ti dager før vi skulle reise begynte Essa å halte. Her gjenstår de siste skrittene før vi er over terskelen, og så skjer dette. Grøss & gru! Det er slike ting som gjør en søvnløs.

Først prøvde jeg fornektelse, det er nok bare noe i poten. Så prøvde jeg meg med at, det går nok over bare vi består orienteringsprøven (som var dagen etter). Selv om Essa ikke haltet på turen, haltet hun desto mer da vi kom hjem. Det var rett og slett dumt av meg å ikke hastelåne en annen hund og heller spare henne.

Onsdagen etter var hun såpass mye bedre (i mitt trangsyn), at jeg tok henne med på trening og runderte ni hundre meter. Det er den beste runderingen vår på lenge! Men, etterpå hadde Essa veldig vondt, og jeg hadde veldig dårlig samvittighet. Det var bare å krype til mobiltelefonen og ringe veterinæren for en konsultasjon. Essa ble dopet ned, og så dro og brakk og knadde veterinæren den stakkars foten hennes så jeg var sikker på at nå ble det hvertfall vondt. Men han fant ikkenoe revet korsbånd, og da var allt tilgitt.

Essa fikk betennelsesdempende tabletter og beskjed om å ta det rolig. Det er det jo ikke så lett å praktisere på hovedkurs, men jeg tenkte vi fikk se de neste dagene. Allerede samme kveld syntes jeg hun virket bedre. Kanskje var det fornektelsen som våknet igjen.

Vi dro på hovedkurs, men dessverre ble det verre igjen ganske med en gang, kneet hennes. Tirsdagen i kursuka måtte vi til veterinær på Røros. Heldigvis var en av dem også kiropraktor, for det er som med menneskelegene der, at dette med rygg og ledd, det er ikke noen styrke i den ordinære medisinen.

Det ble behandlet, det ble tatt røntgenbilder og det ble trukket en knukket tann, mens vi ventet på at røntgenapparatet skulle la oss ta bilder. Ventetiden ble på tre timer, og selv om det ikke gjorde meg noe - og Essa sov jo, så for henne var det ikke farlig heller - så fikk vi et ekstra ryggbilde og to pakker Selective hundemat som plaster på vente-såret.

Etter behandlingen var Essa først mye verre, så litt bedre. Jeg bestemte meg raskt for å trekke meg fra ukas arbeid, for jeg syntes ikke det var riktig å presse hunden gjennom et ganske hardt program når hun ikke var frisk. Det var et vanskelig valg, jeg skal love deg at det er surt å snu i døra når du har gått flerfoldige mil for å komme dit, men jeg mener at det var det riktige å gjøre. Hva skal jeg eller NRH med en godkjent redningshund som ikke er frisk? Og så er det dette med at det ikke er riktig å trene med en syk hund heller, selv om Essa kanskje ikke tenker i begreper som riktig og galt om det, og bare elsker å ut og jobbe, uansett konsekvensene det bringer med seg.

Røros-veterinæren sa at - og nå må jeg ta forbehold om at jeg kanskje gjengir feil, men hun sa noe sånt som at - skaden ligger i kneet, det var rett vurdert både av meg og veterinæren hjemme. Skaden kommer fordi Essa løper med kneet for mye utover, og det gjør hun nok for å kompensere en kronisk feil i bekkenfestet. Bekkenet er rett og slett for løst festet av sener og ligamenter. Det er en påbegynt forkalkning der, men ingen forkalkninger i ryggen, og heller ikke i hoftene. Hoftene hennes er rett og slett kjempefine, og det er nok til hjelp for henne, oppi alt det andre.

Skaden i kneet kan behandles, og hun kan nok bli bedre. Jeg har ikke spurt hvor mye bedre, kan hun trenes opp til redningshund? For det er et spørsmål som nok krever litt tid før det kan svares skikkelig på. Jeg tenker at det, uansett, vil være en fare for overbelastning der, og at det vil forbli en hemsko - skal jeg, eller skal jeg ikke presse hunden til å løpe langt og tungt og hardt, når jeg vet at det kan bety smerter og plager i etterkant? Skal jeg fortsette å trene henne, eller skal jeg la henne få bli pensjonist og heller satse på ny hund?

Jeg har mulighet for å forsøke ny A-godkjenning med Essa også neste år. B-godkjenningen vår står ut 2016. Noen endelig avgjørelse i forhold til å pensjonere henne trenger jeg ikke ta enda, men jeg har nok, må innrømmes, begynt å forberede meg på at det må bli valget. Jeg vil ikke plage henne til å jobbe over grensen for det hun klarer, og jeg vil bare lure meg selv ved å presse frem en godkjenning med en redusert hund. Jo, ny hund blir det nok uansett, for NRH-treningene vil jeg ikke legge på hylla!

Homsetur og royal rundering

Selvportrett tatt på returen, da det begynte å komme noen skyer i horisonten.

Onsdagen ble en dag med mye aktivitet. Først dro Essa og jeg til Heresvela, nord for Brusand, hvor vi gikk tur inn til Homse. Det var et nydelig vær som ga skikkelig vårfølelse. Jeg hadde lest om turen på ut.no og hos www.fjell-vandring.net, så jeg var godt forberedt. Vi tok med kart og kompass i sekken, også hadde jeg på gps på Essa, sånn for å øve på bruken og for å se om turen var 7,6 km eller om den var 8 tur-retur, siden det sto forskjellig på de to nettstedene.

En mosegrodd taustump på Homse

Nå stakk vi innom Museholå på vei til Homse, så det gjorde jo turen litt lengre - trodde jeg -, men differansen på turen og returen var bare hundre meter på min GPS, jeg gikk, i følge den, 8,6 kilometer. Nå hadde vi en ganske bedagelig fart i løypa både til og fra, jeg stoppet og tok bilder, og framme på Homse var det så deilig i vårsola at vi satt der i allefall i 30 minutter. Turen alt i alt ble på 3 timer og 45 minutter.

Gården Homse - bruket er nedlagt, men det fungerer nok
fortsatt som fritidsbolig.

Det er ei trebru over elva som renner fra Homsevatn til Røyrtjørni, og så en treplate over det verste av myra. Det var likevel så mye vann i elva at treplata, som lå på skakke ned i elva, var dekket over. Men med litt konsentrasjon og planlegging klarte jeg å balansere meg over uten å bli våt på beina. Med dårligere fottøy enn fjellskoene mine hadde jeg nok ikke berget over tørrskodd. 

Noen har skåret ut disse morsomme
hanene av bjørkestammer.

Å være rett kledd og skodd på heia-tur er viktig! Jeg hadde på sportstrøye, en tynn bommulsgenser kjøpt på hærens overskuddslager og ei allværsjakke med innsatt fleecejakke. Jeg hadde også en ekstra fleecegenser i sekken, sånn i tilfelle det var kaldere enn jeg trodde. Deler av turen kunne jeg gå uten allværsjakka på, men oppå toppene og i skyggen ble det som regel for kaldt. Hjemturen, som stort sett gikk nedover, var jakka på nesten hele tiden.

GPS-spor etter turen. Museholå ligger der hvor det
ene sporet tar en avstikker nord-vest.

Da vi kom hjem var det bare å hvile seg alt en klarte, for så var det under to timer til NRH-trening på Vigreskogen. Essa er blitt flink sånn med årene, hun legger seg ned og sover når hun kan, i bilen og hjemme. Hun klarer enda ikke å hvile mens vi er på tur ute, selv om hun nok legger seg ned raskere enn før. 

Revtjørna

Ute på Vigre var det fire andre som ville trene. Tre av oss gikk for å rundere i storeskogen, de to andre skulle trene spor og melding i og rundt lilleskogen. Essa og jeg var andre ekvipasje ut, og jeg ba figurantene om å gjemme seg på ca 400 og 700 meter. Jeg ville rundere langt, men siden vi hadde gått en så god fjelltur allerede, ville jeg først og fremst sjekke arbeidsviljen til Essa - formen også - heller enn å strekke det mye lengre. Vi har jo faktisk nesten aldri rundert så langt som 700 meter. Det gikk supert. Noen grunne slag ble det, men Essa jobbet virkelig bra. Jeg var kanskje litt for masete og negativ på noen av slagene, men det prellet av henne, og jeg tok meg også sammen, slik at det ble en kongerundering av (prins)Essa mi.

Lyset falt fint på bergknausen, jeg var heldig og fikk fanget det.

De andre fikk det de var ute etter denne onsdagen også, og siden været holdt seg tålig bra helt til vi avsluttet klokken halv ni, var det alt i alt en herlig våronsdag unnagjort!

Isbreen glemte denne steinen oppå berget,
den gangen issmeltinga kom.

Lang rundering på Alsvik

Lørdag 21 februar var det fellestrening på Alsvik. Med vinterferieuke og A-prøver, var vi ikke så mange påmeldte - fem stykker. Vi endte alle opp med å kjøre meldingstrening eller rundering, og så gikk noen småspor eller felt i tillegg. Jeg hadde lyst til å rundere langt, så da det ble min tur, ba jeg om at det ble plassert ut tre figuranter, den siste på minst 600 meter, men ukjent for meg.

Mens jeg fikk gå i alt 932 meter på 30 minutter, løp Essa 3,5 kilometer.

Rødt er Essa, blått er hundefører.

Det interessante med å ha på GPS-peiler og studere kartet etterpå, er dekningsgraden, altså hvor godt hunden har dekket terrenget. Det er jeg som hundefører som er ansvarlig for at hunden faktisk dekker terrenget 50 meter ut på hver side av runderingens midtlinje, som denne gangen var en T-løype i sørlig lei. Som det viser, er det dårlig dekling på vestsiden helt til å begynne med, og uti fjerde til sjette slaget. Så kommer det dårlig dekning på østsiden niende til ellevte slaget. Deretter synes jeg vi får god dekning ganske mange slag.

Vi hadde svak vind fra sør-øst, 3,3 m/s, det var rundt 3 grader og av og til litt regn og svært skiftende vær, fra sol til sludd.

Da vi hadde passert firehundre meter, ble jeg veldig i tvil om siste figurant var passert, eller om hun faktisk lå så langt ut som jeg hadde bedt om. Da hun ikke var kjent nok i Alsvik til å si helt hvor hun var, fortsatte vi runderingen, og fant henne der hvor sporloggen er avsluttet på bildet. En lang og svært god økt, med arbeidsvillig hund og en hundefører som stadig lærer noe nytt.

Alsvik i februardrakt. Det var en ganske vakker dag!

Valentinspor på Holmavatn

Det var en kald og guffen start på lørdagen, vind fra nord-vest og ganske kulsent å stå på vindutsatte Holmavatn. Det er så vindutsatt at de har satt opp vindmøller der.

Don Quichot-land!

Jeg la ut et lite vinkelspor for Kjell Ove på gressbakkene før parkeringsplassen, han la ut et 1,2 kilomenter spor for Essa og meg med fire gjenstander og en støvel i slutten. Sporet så ut så her:

En fin hestesko, altså. Sporet startet øverst til høyre, gikk medvinds nesten helt sør på kartet, der det var et høydedrag, før det gikk nordover til vannet igjen, så langs vannet, opp en bratt bakke, litt sør og så bort til slutten. 

Jeg ga sporet en liggetid på ca 2,5 timer. Det begynte å bli bedre vær, så jeg ville gjerne gå før luktmolekylene begynte soldansen sin.

Jeg hadde ikke bestemt meg for noe annet før jeg gikk, enn at det skulle få gå som det gikk. Så jeg gikk bak hunden og var ganske "detached" - avkoblet, ja rent ut sagt fraværende og tilbakelent. Det var faktisk ganske deilig. Jeg tror det virket bra for Essa også, som fant tre av fire gjenstander og slutten, uten noe som helst mas fra meg. Jeg har vært flink til å trene de siste ukene, og det gjør nok sitt til at det er lettere å gå bak Essa også. Det var motvinds Essa virret mest i sporet, og oppe på høydedragene. Noe annet var ikke å regne med i min bok.

Som GPS-dataene viser, sporet var unnagjort på 28 minutter, ganske raskt med andre ord. Jeg er strålende fornøyd med resultatet, slik at neste spor skal få bli enda lengre og ligge enda lenger. Eller kanskje ikke neste, men et av de snart neste.

Etter sporet mitt, diltet jeg etter Morten, som gikk rundt hele Holmavatn med Snusken. Det var bare for å få tatt bildet helt øverst av vindmøllene. 

Dernest ble jeg med som figurant på rundering for Paul og Gry. Været hadde blitt bare helt deilig, sola skein og vårfølelsen kilte i nakken. Så før jeg gikk hjem måtte jeg ta et par bilder av Holmavatn i solnedgang.