Litt løselig planlegging fremover

Lek i desemberregn. Foto: Gry Håvik

Som jeg har skrevet her før, det er en del som gjenstår før Essa og jeg er godkjent redningshundekvipasje. Vi må bestå en del forprøver før vi kan begynne på A-prøvene, så må vi ha ei Ukas arbeid A og kanskje da - eller senere på en konte-prøve, at vi har bestått.


Først må vi gjennom orienteringsprøve (der må jeg prestere alene, i grunnen), mørkeprøve og feltprøve. Jeg tror - tror - at alle de tre skal være grei skuring. Vi får se. Den groveste skruringa blir, tror jeg, mørkerunderingen. Den bør vi ta innen februar, ellers blir det for lyst til å ta den ute.





Planlegging av hovedkurs 2015 ser foreløpig slik ut:

Kurs	Kursleder	Sted	Uke	FTU rep.
HKEMN	IA	IA	26	IA
HKESN	Hege Iversen	Kongsvinger	31	IA
HKENN	Arne Andreassen	Helligskogen	32	IA
HKEVN	Jan Erik Grande	Voss regionen	34	IA

Essa og jeg bør ta A-prøvene til våren, slik at vi kan melde oss på hovedkurs. Og da er spørsmålet hvor? Midt- Norge, Østlandet, Nord-Norge eller Vestlandet? Jeg sikler etter å kjøre opp til Heldigskogen, øh, Helligskogen. Men det er langt og da må jeg ha flere dager fri både før og etter hovedkurset, bare til turen.  Det er langt nok til Midt-Norge, men det frister faktisk det også, i juni, i lyse og trivelige trøndertrakter. Det hadde vært deilig å ha uka gjort unna såpass tidlig - og eventuelle konter noen dager senere i september-oktober-vær her sørpå. Hm, må kjenne litt på den. Voss frister ikke like mye. Jeg vet ikke hvorfor, jeg synes vel det er i seineste laget på året, vosseuka.

Planen fremover, ser derfor slik ut:

• mørkerundering før utgangen av februar
• feltprøve i mars-april
• orienteringsprøve i mars-april-mai
• a-prøver i mai
• a-uke i juni-juli
• a-prøver konte (forhåpentlig ikke) i september-oktober
• A-godkjent og ferdig med det innen november 2015.

Så får jeg justere planen etterhvert som året går, men da har jeg i alle fall noen konkrete mål å jobbe mot. Hva må jeg så gjøre for å få denne planen til å lykkes? Trene, selvfølgelig - på rundering og der er det lengden som må strekkes noe alvorlig. På spor, og der er det liggetid som må strekkes, noe alvorlig. Jeg må også trene på de momentene vi vil møte på A-uka, lese programmet nøye og være føre var.

Essa - klar for det meste, ser det ut til.

Vi må trene enda mer på mørkerundering og feltsøk - selv om jeg tror det skal gå greit. Og så må denne tobeinte frøkna komme seg i bedre form slik at orienteringsprøven ikke blir så masete som den ble sist, da jeg gikk på Kartavoll og sleit. Fem måneder på rundering og spor - det bør holde. Jeg tror det skal gå, bare vi har målet for øye og en plan for det som ligger foran oss. Jeg har mye lekt oss til b-godkjenning, det som følger nå er hakket mer alvorlig og får behandles deretter. Hm!

Når det da gjelder ukas arbeid A, skal vi gjennomføre og bestå selvstendige gjennomsøkinger av teiger. En teig på ca 500 x 500 meter, og en teig på ca 250x500 meter. Hundeføreren skal selv innhente nødvendige informasjoner til å planlegge og gjennomføre søket. På bakgrunn av de innhentede forutsetningene, samt vær og terreng, skal hundeføreren presentere et taktisk opplegg som skal følges.Det skal utplasseres en figurant og et ukjent antall gjenstander, jakke, sekk eller tilsvarende, i teigene. Søkstid henholdsvis ca 3 timer og ca 1,5 timer. Det skal legges vekt på momenter som effektivitet, systematikk, taktisk opplegg, praktisk gjennomføring, samband og orientering, samt funn av figuranter og gjenstander. Teigsøkene skal legges opp slik at hundeføreren så langt mulig må gjennomsøke hele teigen.

Følgende momenter skal vises frem

• Sporoppsøk av varierende tid, lengde og vanskelighetsgrad.
• Spor på varierende underlag, av varierende lengde, alder, miljø, eller hvor flere ekvipasjer samarbeider/veksler om å løse oppgaven.
• Minst ett spor med alder 12 – 24 timer og ett spor av minimum 3 km lengde.
• Sporoppsøk fra fast utgangspunkt så som bil,jakke, hus og lignende.
• Trening i taktisk opplegg, gi erfaring i uttak av primær søketeig, gjennomføre søk hvor funn gjøres raskt med bakgrunn i opplysninger.
• Kombinerte søksformer, dvs. oppgaver der ekvipasjen må gå direkte over fra en søksform til en annen.
• Melding på gjenstand, på størrelse med sekk,jakke eller tilsvarende.
• Patruljegang.
• Fellesøvelse på kveldstid i terreng tilpasset behovet, og med et ukjent antall figuranter. Det skal legges vekt på momenter som alarmering, transport, organisering, ko-arbeid, samband, orientering og samarbeid.

Krav til godkjenning
I teigsøkene må ekvipasjen vise at den behersker de momenter som er vektlagt i teigsøk.Det er helhetsinntrykket av de to teigsøkene og funn av figurant i teig a 250x500 meter som avgjør hvor vidt ekvipasjen består eller ikke.

Ekvipasjen skal gjennom uka ikke vise vesentlige mangler under momentene som skal vises frem (bombepunktene over), ei heller vise vesentlige mangler i øvelsen rundering.

Her er alt det som skal gjøres, og som må øves på i vår. Det blir et travelt og morsomt år - takket være den flotte hunden min!

Setting a goal is not the main thing. It is deciding how you will go about achieving it and staying with that plan.
~ Tom Landry

Julegave!

Essa og jeg har gitt hverandre verdens beste julegave i år, tre timers rundtur fra Holmavatn forbi Steinkjerringa og opp Synesvarden. Huj så deilig - særlig fordi vi da fikk kvit jul!

Det var ikke så storveis å kjøre opp til Holmavatn i tett snødrev i morgenmørket, men da vi endelig kom dit, sluttet det å snø. Stiene viste ekstra godt i det lille av snø som var, så vi koset oss riktig!

Det var helt vindstille og lyset var ganske trollsk - sepiafarget mot lyngen, blålys mot sjø og himmel.

Da Essa endelig fant en pinne, nesten halvveis på turen, syntes hun også at det var verdt det å stå opp klokka sju på julaften for å pakke opp denne gaven til oss selv!

En pitteliten video - for julestemningens del - helt til sist:

Spor med lundehund

I går, søndag, benyttet vi litt av dagslyset til å gå et spor på cirka 300 meter. Det vil si, først la jeg ut sporet, mens Essa måtte vente nede ved Vasshus barneskole. Opp i en liten bjørkelund, forbi en gapahuk - på grus - og opp og over en jordvoll ned på traktorvei. Der gikk jeg på grusen et godt stykke, før jeg skar til høyre og ut på jordet. Der gikk jeg noen vinkler, for jeg hadde funnet et par strømgjerde-pinner jeg brukte til å markere vinklene med. De to siste vinklene ble markert med gjenstander. Vinden sto inn fra sør-sørvest men ikke altfor sterkt. Jeg kom til en kolle med steiner og kratt, den gikk jeg rundt, til jeg kom til en haug med rundballer i enden av en traktorvei. Der la jeg slutten, og så ruslet jeg tilbake langs traktorveien.

Nede på skolen igjen trente vi litt lydighet. Lydighetstreningen har vært helt borte-vekke i mange uker, så jeg presset ikke på så mye. Det gikk over all forventning bra!

Så gikk vi bort til sporstart, og jeg slo på kameraet og lot Essa gå. Hun vimset mye, både i starten og senere, jeg tror det var fordi sporet var så ferskt som det var, masse lukt i lufta, så vel som på bakken. Da vi kom opp til gapahuken, ville Essa helst gå på baksiden av den, kanskje mest på grunn av vinden, men også, mistenker jeg, på grunn av grusen som lå på framsiden. Da hun ikke fikk meg med på baksiden, gikk hun til slutt, motvillig, på grusen, men så fikk hun sporet tilbake på hjørnet av bygget, og da var det slutt på all nøling - lell. Vi fortsatte, og over vollen, på kanten mot traktorveien, fant hun første gjenstand, som hun plukket helt supert. Avleveringen var ganske slurvete, og jeg ser nå ettrepå at jeg må være litt nøyere der.

Et bilde fra samme jorde for fire år siden.

Grusveien videre slurvet hun veldig og ville helst trekke opp i vollen eller over på gresset på andre siden, ikke gå der jeg hadde gått. Vi må trene mer på grusspor, gjerne med litt liggetid. Plutselig gikk hun helt supert over grusen, vinklet bra og fant neste gjenstand uten problemer! Huj, der løsnet det, tenkte jeg. Men så  ville hun en helt annen vei enn jeg hadde gått videre, og hun var ganske bestemt også. Hadde jeg hatt ukjent spor, hadde hun lurt meg med på tull der. Men da jeg ikke ble med på å gå sørøst men ville nordøst, ja så fant hun sporet igjen, og så gikk hun veldig bra over jordet, tok vinklene veldig greit, og der jeg hadde gått med vinden inn fra høyre, gikk hun bare litt sekundærspor og plukket gjenstandene flott. Da vi kom til siste gjenstand, som lå ved starten av runden rundt kollen med steiner og kratt, så stoppet hun ikke etter å ha plukket pappen som lå der, men fortsatte rett fram. Jeg stusset over dette, for for det første hadde jeg ikke gått rett fram, for det andre pleier hun ikke la være å levere gjenstandene. Jeg ropte på henne, og hun kom og leverte. Hm! Tenkte jeg og trodde vi måtte øve mer på avlevering, men så - vi fortsatte og Essa plukket sporet greit, men holdt seg nærmere krattet enn jeg hadde gått, og plutselig skar hun inn i krattet også. Da satte det i å gjø der inne, en tynn, høylydt og ilter bjeffing. Jeg ropte Essa tilbake. Gå spor, sa jeg. Da vi kom et par meter lenger frem, reiste det seg ei som satt i en liten hule i steinen der. Å hei?! sa hun. Jeg sa ikke noe, lot Essa jobbe, og konsentrerte meg om henne, i fall hun skulle skjære innover for å kjefte tilbake. Det er hun jo troende til, når hunder kjefter på henne. Neida, hun gikk så fint, kastet et par blikk bort på lundehunden, som sto der like sprekkferdig sint som en lemen, og så hastet vi videre i sporet. Bra Essa! sa jeg, og som om det var laget slik trengte vi bare gå 10-20 meter til, og så lå slutten der og belønnet den flinke hunden som ikke lot seg distrahere bort av lundegneldrebikkja.

Her er en video fra sporet.

Med tunga beint i munnkurven

Ja, det ble ikke lange "hvile på laubæra" for stakkars Essa. På lørdag er det juleavslutning, og da er det planer om å heise hundeekvipasjer i helikopter, sies det. Og da må vi trene på en ting først, og det er å ha på munnkurv.

Munnkurv, godbiter og klikker. Mye å trene på til lørdag!

Det er ingen hunder som liker å ha på munnkurv i utgangspunktet, så tilvenningen må skje gradvis. Jeg gjør det med klikker og godbit, fordi det er det snilleste mot oss begge. 

Hannibal Lecter gå hjem og vogg!

Essa og jeg trente litt munnkurv for cirka halvannet år siden, da vi kanskje skulle ut og fly på Tjørn-samling. Den gangen takket jeg nei da det kom til stykket, fordi jeg ikke følte jeg hadde fått trent nok på munnkurv, fordi Essa var så skeptisk som hun var, og fordi dette med flygning til teig tross alt lå så langt fram i tid. Nå derimot, er det på tide å prøve seg, synes jeg. Så får vi se hva Essa sier på lørdag. Denne gangen skal det i alle fall ikke stå på at vi ikke har trent nok munnkurvbruk, håper jeg.

Hvorfor hundene må ha på munnkurv? Det er et sikkerhetskrav. Helikopterflyving bråker fælt, hunden må ha på egen sele for å heises og fires, hundefører må heises og fires sammen med hunden, helikoptermannskapet må assistere med seler og koblinger, det blir trangt og stressende, hundeføreren er usikker og redd, hunden er usikker og redd - og da skal det ikke skje noen ulykker ved at hunden biter noen akkurat idet ting skal festes eller løsnes. Akkurat i disse minuttene er kanskje munnkurven det hunden tenker minst på av ubehag rundt seg - tenk bare på støyen i helikopteret, bevegelsene, menneskene og stresset. Likevel er det et mindre stressmoment for hunden, dersom munnkurvbruken er godt trent. Nå kan jeg kanskje ikke si at den blir godt trent på bare ei uke, men ei uke er tross alt mye mer enn ingenting, i alle fall hvis jeg får det til fire-fem ganger daglig, slik planen er.

Seaking på besøk ved NRH-treningshelg på Tjørn i mai 2013.

En liten oppdatering fra dag to da, dette går bedre og bedre. Essa liker det ikke, men finner seg i det lettere enn i går, og venter på skryt. Etter et par minutter ser hun ut til å ha fått dosen sin, så da presser jeg inn en liten øvelse til, og så slutter jeg - i morgen tror jeg vi kan strekke strikken enda litt lenger.

B-godkjenning i b-b-boks!

I dag klarte Essa og jeg å karre oss inn til en B-godkjenning, helt på tampen av året!

Jeg er veldig takknemlig til alle som har hjulpet oss fram dit - særlig alle i Norske redningshunder DIO06, en herlig gjeng - om enn litt sære. (Men, sånn er jo hundefolk, sier de i Folkehjelpa og ser lurt på meg.)

Ja så tusen, tusen takk til alle sammen, fra både Essa og meg. Essa er mest takknemlig for all ball-lekinga, jeg er mest takknemlig for alle tilbakemeldingene som har fått meg inn på rett spor hver gang jeg har rota og tulla. Og litt apropos: selv om det var runderinga vi slet mest med på oppløpet, har jeg nok selv følt at det var sporgåinga som var vanskeligst for meg - fordi jeg har følt meg mest usikker der. Det løsna egentlig først på Evje, dette med sporsøk.

Og nå, nå får vi se videre, for (huff&puff) vi er jo bare halvveis.

En halv redningshund!

Det gjenstår følgende økter før vi kan begynne på A-prøvene og A-uka:

Mørkerundering (300 meter langt, 100 meter bredt, to figuranter, som begge skal finnes)
Feltsøk (30x30 meter med funn av minst to av fire gjenstander på fyrstikkeskestørrelse - som skal finnes på under ti minutter)
Orienteringsprøve - 15 km a 6 poster på under fem timer. Dette er en prøve som skal teste hundeførerens orienteringsevne og fysiske kondisjon.

Fra feltsøk i vår på Holmavatn. Foto: Hermann Iversen

Når så det er gjort, kan A-prøvene påbegynnes. De er de samme typene som for B-godkjenning, men sporet er 1000 meter langt og mellom 3 og 4 timer gammelt. Ekvipasjen må finne minst to av fire sporgjenstander, og uansett må vi finne sluttgjenstanden. Runderingsløypa er 800 meter lang. Der er det inntil tre figuranter, som skal finnes alle som en. Hvor langt hunden må løpe for å rundere og dekke hele løypa? Kanskje så mye som 5-7 kilometer. Det skal gjøres unna på 40 minutter hver, både sporet og runderingen.

Jo, vi har mange ting å øve på videre, Essa og jeg. Jeg må si det, jeg grugleder meg til å ta fatt. Men jeg skal nå hvile litt på laubærene først, sånn et par dager.

Kaffelars - fra juletreningen i dag, før prøven vår.

Det var runderingen vi besto i dag på Alsvik. Jeg syntes vi hadde gått nesten hele lengden av løypa, uten funn, og sa akkurat til dommeren at jeg begynte nå bli litt nervøs for at vi hadde gått over figurant, da Essa begynte å halse ute til høyre. Påvisning, sa jeg og la ut i terrenget, over ei søkkvåt myr. Der lå Cecilie bak en stein og ventet. Hun skrøyt av hvor flott melding hun hadde fått av Essa,.det ga litt ro - sammen med en påminnelse om å puste med magen. Jeg tror jeg trengte den! Vi skyndte oss inn, jeg følte jeg hadde rundert i en evighet, og trodde jeg lå langt bak skjema. Essa ut på høyre side, og da jeg nervøs spurte på tiden, fikk jeg et gladsvar tilbake om ti minutter. Huj, bare halve tiden gått jo! Vi peiset på og kom til det jeg tenkte måtte vel være slutten?! Men jeg har jo bare med å fortsette så lenge dommeren sier, så jeg presset på videre - Essa jobbet ganske grunt et par slag og motet sank. Men da hun gikk tilbake på venstre side og jeg sendte henne på nytt, slo hun på noe og dro inn i granskauen nede i dumpa der. Ny halsmelding, jeg varslet påvisning og strøyk inn i skogen. Fordi jeg ikke hadde helt oversikten over hvor hun hadde vært, første gang jeg sendte henne, var det første jeg (nervøst) spurte om da jeg kom fram til Tom Christian, «Har hun vært hos deg to ganger?» Nei, hun hadde ikke det, og ingen var så glad som jeg! Jeg gikk tilbake langs midtlinja med en tåre eller to i øyekroken - det må jeg innrømme.

B-sporet klarte vi oppe i Sirdalen 2. november- da gikk vi spor etter Aud ut fra T-sti og rundt og opp en haug eller to. Denne prøven var etter at vi hadde gått noen ganske lange og vellykkede spor på første samlinga på Evje og deretter på treningene, så da gikk de 400 metrene ganske kjapt. Essa fant alle gjenstandene og slutten.

Sirdalshelga var altså andre del av b-ukas arbeid, den første delen var på Evje. Selv om Essa og jeg fikk høre at melding på gjenstand ikke sitter helt som den bør, fikk vi godkjent også b-uka den 2. november. Jeg har lovet at vi skal trene mye på melding på gjenstand, og det skal vi. I morgen skal jeg ta med ballkastemaskinen og trene litt på Alsvik. Hva en ballkastemaskin er? Jeg kommer tilbake til det!

Før vi kunne begynne på b-prøvene og b-uka, måtte vi gjennom grunnkurs og appellprøver. Grunnkurset tok jeg allerede i april 2013, appellprøvene besto vi for ganske nøyaktig ett år siden, på Dale.

Her er en video fra grunnkursets utmasj:

I mai i år, bestemte jeg meg for å bytte meldingsform. Da ble utålmodigheten med feilmeldinger med bringkobbel og bittsnapping for stor, og jeg følte at vi, for å komme videre, måtte forsøke oss med halsmelding i stedet. Jeg vet at halsmelding ikke nødvendigvis er den beste meldeformen for en redningshund, og jeg brukte derfor lang tid på å bestemme meg, men i dag er det nok slik at jeg er fornøyd med avgjørelsen min, tross alt.

Det passer med litt mimring tilbake til sommervarme og de første, ikke fullt så spede bjeff på veien til b-godkjenningen.

Rundering blant høstløv og gråtende rådyr

Har du hørt rådyr rope, så vet du at de kan lure deg til å tro det ligger småbarn uti skogen som hyler etter hjelp. En ganske sær lyd er det, særlig i høstmørket når du står der og skal trene redningshund og tror du kanskje må starte et reelt søk. Godt det er noen med bedre erfaring som kan dra deg ned i virkeligheten og roe nervene noe.

På Dale i går fikk fire av oss NRH-erne trent. Essa og Karo fikk rundere, DJ fikk leke med figuranter uti skogen og Scott fikk gå tre små økter i spor med vinkler.

Essa var ute som nummer to, og da var det allerede ganske mørkt i skogen. Bare greit det, så får vi trent mørkerundering helt gratis. Jeg ba om figuranter plassert ukjent for meg, så skulle jeg konsentrere meg om syinga - at jeg ikke syr for tett. Det høres kanskje rart ut at en syr når en runderer, men det handler altså om hvordan en sender ut hunden for å dekke terrenget. Dekker du for tett, betyr det at hunden bes om å søke plasser den allerede har vært, det går hunden lei på, og det skaper ofte frustrasjon hos den, samtidig som runderingen tar lengre tid enn nødvendig.

Da vi kom til Dale, og i går var vi ute i god tid til en forandring, gikk vi turen vår langs midtlinja av runderingsløypa. Da benyttet jeg anledningen til å sjekke vinden, som var ganske flau men med et drag fra sør-øst. Runderingsløypa gikk nord-nordøst, så det betød at vi gikk med et lite vinddrag i ryggen, stort sett fra høyre hånd.

Den røde rundingen viser omlag teigen vi søkte i, Essa og jeg.

Sin vane tro, mente Essa da at hun ikke trengte ta så lange eller dype slag mot vinden, hun gikk til gjengjeld noen flotte slag medvinds, søkte kjempemessig ut på venstre hånd. De føste slagene ble tomslag - ingen funn. Ett, to, tre, fire - og så på femte fant hun Ritva ute på venstre hånd, et godt stykke inn i skogen. Boff-boff-boff. Jeg hadde bedt figurantene vente til jeg kom ut med å belønne, og halsen holdt flott til jeg fant fram til Essa og Ritva. Vi fortsatte. Det er ikke uvanlig, når en plasserer ut to figuranter, at de legges på hver sin side. Jeg tok det likevel ikke for gitt. Neste slag gikk til høyre, og jeg trakk godt frem, for så tett var det vel usannsynlig at figurantene lå, særlig ikke om begge lå på samme siden. Også dette slaget var tomt -uten funn. Etter to tomslag til, fant vi Gro Elin på venstre side, et stykke bak fra der jeg hadde sendt Essa. Det er som forventet med vinden slik den sto, at Essa måtte få ferten på forsiden av figuranten. Også nå leverte Essa bra hals, selv om den kanskje ikke var like intenst som ved første funn.

Jeg var strålende fornøyd med økten, og sluttet like greit av etter dette funnet, selv om det virket som vi kunne ha fortsatt enda en bit. Det er en kunst å lære seg å slutte mens leken er god - etter et sabla bra slag i runderingsløypa, med andre ord.

Karo hadde sin økt, og så fikk Scott gå sporene sine, før vi luftet litt på plena og så pakket sammen og takket for laget, noen minutter over åtte. Det ble altså to effektive treningstimer på oss.

Essa på Dale - bildet er fra våren 2014

Sauer er ålreite dyr, men vi går heller spor

Do not go where the path may lead, go instead where there is no path and leave a trail.
- Ralph Waldo Emerson

Og som Essa kan spore etter, får jeg legge til. Vi fikk en ny lørdag, med nye muligheter for å spore opp tennisballer.

Jeg sendte Ritva ut på sporlegging i dag, rundt/over haugen vest av Alsvik Natursenter, hvor vi møtte for fellestrening ettersøkning.

Essa & i mens vi går et felt ved Holmavatn, mars i år.

Dette var helgen for ResQ 2014 i Haugesund og A-prøver for andre, så vi ble ikke mange på «vanlig» trening, men mange nok til å få gjort det hver og en ville. Mens Ritva og Helene la ut spor for Essa, la jeg ut spor for Kaizer, små spor med vinkel, ut fra vei og med leke i slutten.

Deretter hadde vi et par overværs-øvelser for to nybegynnere, Hillma og Omega, som syntes det var stor stas å finne folk i skogen, sånn mens de bare gikk tur med matmødrene sine.

Vi tok en relativt tidlig lunsj, før vi kjørte ny runde med overvær for nybegynnerne. Det er kjempeartig å se den raske utviklingen hos hunder som lærer å lete med nesen. Runde to med Hillma gjorde matmor Teea stolt og rak i ryggen, da den ti måneder gamle italienske vannhunden sprang ut på egen hånd og lette lenge og vel i vanskelige vindforhold i skogen, og ikke ga seg før hun hadde funnet de hun lette etter.

Det var ikke verre stilt med Omega, men da var jeg figurant og fikk ikke se så mye av jobben hun gjorde. Mora hennes var også svært fornøyd med fremgangen.

Jeg skal ikke glemme DJ - teddybjørnen til Ritva - som fikk gå sine første overværsturer, og som nok ikke helt fattet poenget, men syntes det var kjempemorsomt å finne lekene sine festet til folk i skogen.

Det ble Essas tur til å gå spor, klokka var blitt nærmere halv tre, så sporet var omtrent fire timer gammelt. Utfordringen i dag var at jeg hadde latt Helene være med Ritva da de gikk spor, slik at Essa egentlig fulgte sporet etter to stykker som hadde gått samme spor. Det kan jo skape litt utfordringer, kan en tenke, når en ikke har hundens nese og vet hva slike endringer i sporet betyr.

Helene og Teea ble med oss og gikk sporet. Det gikk som så:

Ritvas spor i sort, Essas ettersporing i rødt.

Det er tre større avvik i sporgangen, det første er ikke så lett å se, men skjer vest av der hvor det står "woods" på kartet. Der hadde sauene som går på marka tråkket over sporet "vårt", og i tillegg lurte nok vinden oss litt. Men vi fant ut av det til sist og fortsatte i sporet. Den neste avviket skjer oppe på toppen av bakken, der hvor Essa først slår sør-vest, så nord-øst av Ritvas spor. Der gikk saueflokken og bjellet og var til forstyrrelse for oss, men mest forstyrrende var nok vinden, som blåste sporfert i alle retninger der oppe. Det passet i grunnen bra å få enda flere forstyrrelser, for så fikk vi testet oss bra.

Det tredje avviket var det som tok mest tid. Da kom vi ned til grusveien i bunnen av bakken, og der mistet Essa sporet helt. Hun forsøkte å dra meg opp bakken igjen på vestsiden av veien, jeg forsto ikke først hvorfor, men så slo det meg at hun gikk på overværsleit, hun som ikke liker å spore på hardt underlag. Jeg tok en sjekk mot GPS-en for å få bekreftet misstanken min og joda, de hadde gått på grusveien videre. Jeg skyndtet meg å legge GPS-en bort igjen, slik at jeg ikke ble fristet til å studere sporet videre for mye. Vinden sto fra sørøst, det ser du faktisk også litt av på slutten av sporet. Vi gikk over slutten, men siden vi hadde kommet helt til gjerdet, visste jeg at slutten måtte være i nærheten, så da koblet jeg av sporlina og ba Essa ta et feltsøk etter ballen, og da fant hun den ganske fort. Det var ikke så rart hun hadde gått over den, den lå nedi ei gresstue.

Det var et flott spor, vi fikk tatt oss inn der hvor vi trøblet, og vi fikk se at trøbbel blir det ved underlagsskifte og da særlig til hardt underlag. Neste spor får bli på grus og asfalt - overganger etc!

Det beste av alt er at sporet ikke blir gitt opp, selv når det stopper opp fordi jeg ikke forstår Essas utfordringer med det samme, at vi begynner å bli en slik ekvipasje at Essa venter på meg i bratte oppoverbakker (ja, det gjør hun faktisk helt av seg selv) mens jeg venter på henne i vanskelige sporområder (nesten av meg selv nå), uten sure miner og stress som setter Essa ut, stakkar.

Det å kunne ta seg inn igjen etter problemer i letingen, det er det vi trenger, begge to. Det hjelper på selvtilliten og det gjør Essa til min helt.

En helt er ikke modigere enn andre, men han er modig fem minutter lenger.
- Ralph Waldo Emerson

Her er min helt!

Etter treningen gikk Essa, Omega og Hillma en herlig ettermiddagstur sammen, det gjorde godt i sjelen, fordi sola også tittet fram og gjorde avslutningen på en fin dag enda bedre, nesten slik snipp-snapp-snute-aktig. Best snute har likevel Essa!