Spor med lundehund

I går, søndag, benyttet vi litt av dagslyset til å gå et spor på cirka 300 meter. Det vil si, først la jeg ut sporet, mens Essa måtte vente nede ved Vasshus barneskole. Opp i en liten bjørkelund, forbi en gapahuk - på grus - og opp og over en jordvoll ned på traktorvei. Der gikk jeg på grusen et godt stykke, før jeg skar til høyre og ut på jordet. Der gikk jeg noen vinkler, for jeg hadde funnet et par strømgjerde-pinner jeg brukte til å markere vinklene med. De to siste vinklene ble markert med gjenstander. Vinden sto inn fra sør-sørvest men ikke altfor sterkt. Jeg kom til en kolle med steiner og kratt, den gikk jeg rundt, til jeg kom til en haug med rundballer i enden av en traktorvei. Der la jeg slutten, og så ruslet jeg tilbake langs traktorveien.

Nede på skolen igjen trente vi litt lydighet. Lydighetstreningen har vært helt borte-vekke i mange uker, så jeg presset ikke på så mye. Det gikk over all forventning bra!

Så gikk vi bort til sporstart, og jeg slo på kameraet og lot Essa gå. Hun vimset mye, både i starten og senere, jeg tror det var fordi sporet var så ferskt som det var, masse lukt i lufta, så vel som på bakken. Da vi kom opp til gapahuken, ville Essa helst gå på baksiden av den, kanskje mest på grunn av vinden, men også, mistenker jeg, på grunn av grusen som lå på framsiden. Da hun ikke fikk meg med på baksiden, gikk hun til slutt, motvillig, på grusen, men så fikk hun sporet tilbake på hjørnet av bygget, og da var det slutt på all nøling - lell. Vi fortsatte, og over vollen, på kanten mot traktorveien, fant hun første gjenstand, som hun plukket helt supert. Avleveringen var ganske slurvete, og jeg ser nå ettrepå at jeg må være litt nøyere der.

Et bilde fra samme jorde for fire år siden.

Grusveien videre slurvet hun veldig og ville helst trekke opp i vollen eller over på gresset på andre siden, ikke gå der jeg hadde gått. Vi må trene mer på grusspor, gjerne med litt liggetid. Plutselig gikk hun helt supert over grusen, vinklet bra og fant neste gjenstand uten problemer! Huj, der løsnet det, tenkte jeg. Men så  ville hun en helt annen vei enn jeg hadde gått videre, og hun var ganske bestemt også. Hadde jeg hatt ukjent spor, hadde hun lurt meg med på tull der. Men da jeg ikke ble med på å gå sørøst men ville nordøst, ja så fant hun sporet igjen, og så gikk hun veldig bra over jordet, tok vinklene veldig greit, og der jeg hadde gått med vinden inn fra høyre, gikk hun bare litt sekundærspor og plukket gjenstandene flott. Da vi kom til siste gjenstand, som lå ved starten av runden rundt kollen med steiner og kratt, så stoppet hun ikke etter å ha plukket pappen som lå der, men fortsatte rett fram. Jeg stusset over dette, for for det første hadde jeg ikke gått rett fram, for det andre pleier hun ikke la være å levere gjenstandene. Jeg ropte på henne, og hun kom og leverte. Hm! Tenkte jeg og trodde vi måtte øve mer på avlevering, men så - vi fortsatte og Essa plukket sporet greit, men holdt seg nærmere krattet enn jeg hadde gått, og plutselig skar hun inn i krattet også. Da satte det i å gjø der inne, en tynn, høylydt og ilter bjeffing. Jeg ropte Essa tilbake. Gå spor, sa jeg. Da vi kom et par meter lenger frem, reiste det seg ei som satt i en liten hule i steinen der. Å hei?! sa hun. Jeg sa ikke noe, lot Essa jobbe, og konsentrerte meg om henne, i fall hun skulle skjære innover for å kjefte tilbake. Det er hun jo troende til, når hunder kjefter på henne. Neida, hun gikk så fint, kastet et par blikk bort på lundehunden, som sto der like sprekkferdig sint som en lemen, og så hastet vi videre i sporet. Bra Essa! sa jeg, og som om det var laget slik trengte vi bare gå 10-20 meter til, og så lå slutten der og belønnet den flinke hunden som ikke lot seg distrahere bort av lundegneldrebikkja.

Her er en video fra sporet.