Første mai-langspor på Obrestadheia

Dette er dagen for å vaie de røde faner høyt og gå i taktfast tog mens en synger Internasjonalen og blir oppildnet til kamp for arbeidernes rett. Gratulerer med dagen alle sammen!

Men det er også dagen for langspor for Bark og meg. For vi skal forhåpentlig til Voss i august og prøve oss på Ukas arbeid A, og da er en av de tingene vi skal vise frem lange spor. Dem har vi, må meldes litt skamfullt, ikke gått så himla mange av.

Jeg annonserte planene mine på fjesboka, og fikk med meg fire andre sporsugne NRH-ere til Holmavatn. Flott med selskap - og så kanskje jeg kunne lokke en av dem til å legge langt spor til oss, håpet jeg.

Morgenen ble tidlig, jeg våknet av alarmen klokka fem, og etterpå var det ikke råd å få sove mer, så jeg sto opp klokka seks og begynte forberedelsene for dagen.

Klokka halv ti var jeg på plass på Holmavatn, så da la jeg to sporoppsøk for Bark - det trenger vi jo også å trene på, for all del.

De andre kom til, og vi planla spor for hverandre. Gry var så hjertens snill å legge tre kilometer spor for Bark og meg, selv la jeg et cirka to kilometers spor for Frigg. Det viste seg at Gry og jeg hadde misforstått hverandre, så hun gikk et godt stykke lenger vest enn jeg hadde tenkt, derfor krysset jeg hennes spor da jeg gikk rundt Holmavatnet for Aud og Frigg. Det fikk bli som det ble, ble vi enige om - og så fikk vi ta det som en utfordring, dette med kryssingen, både Aud og jeg.

Poenget med sporet til Bark var å se hvordan han takler å jobbe på et så langt spor. Jeg tror ikke vi har nærmet oss å gå så langt før, så jeg var ganske spent. Han har hatt det med å ha det altfor travelt når han sporer, med mye sportap, og med en hundefører som dras overende av ham, fordi hun er for veik og treg og ikke klarer stable beina når bikkja nykker i sporlinen så skuldrene nesten går av ledd.

Men i det siste har han blitt noe flinkere til å roe tempoet, så jeg hadde et håp om å klare å henge med, og at vi kanskje kunne lykkes med sporet også. Jeg hadde sporloggen etter Gry, så jeg kunne vite hvor hun hadde gått, og da kunne jeg berge oss forbi der hvor jeg hadde kommet motsatt vei rundt vannet. Jeg hadde vært nødt til å gå et stykke øst for vannet, fordi bonden hadde valgt å spre møkk fra veien og ut i terrenget, slik at oppgaven for Frigg og Aud ville bli ganske umulig, om jeg gikk og tråkket for mye i dritten.

Sporloggene. Rødt er Gry, blått er Bark og meg.

Joda, etter å ha gått cirka 550 meter, kom vi til der hvor sporet til Gry møtte mitt spor. Der valgte jeg å ta Bark av sporet og gå i en bue østover, for å hindre at jeg ødela for mye for Frigg og Aud, og for å holde den gode flyten. For frem til dess hadde sporet gått veldig fint. Da jeg kom til veien, og visste at nordover hadde jeg ikke gått, satte jeg Bark på oppsøk igjen, og han jobbet som en helt og fant sporet. Derfra gikk det som en drøm, helt til vi kom til det sør-østligste punktet. Der ser vi av sporloggen at den blå linja skjærer bort fra den røde, og der var det nok ganske vanskelig å finne utav det, Bark svirret hit og dit, lette og søkte veldig nøye og konsentrert. Og poff, så løste han det og for sør-vestover igjen. Da vi kom til slutten, helt sør i bildet, hadde vi funnet ni av ti gjenstander - og slutten fant vi også uten problemer. Jeg ble helt imponert over hunden!

Tunga henger godt ut etter tre kilometer spor! Sporlegger Gry gratulerer sporhunden

Oppsøkene - det ene tok jeg før langsporet, det andre på vei hjem - gikk også helt supert. Det siste var jeg mest spent på. Det hadde jeg lagt rett ved siden av et lite beite hvor det gikk spelsau og breka. Jeg må få Bark til å jobbe også med forstyrrelser, men var spent på om jeg forlangte for mye av ham med sauene bare 20-30 meter unna. Sauene forsto rollen sin litt for godt, og kom helt oppi gjerdet idet jeg tok Bark ut av bilen. Men da han bjeffet, for de et stykke inn på beitet. Han hadde veldig lyst til å bli med dem, men jeg dro ham med noen meter motsatt vei, satte på sporlina og ba ham søke spor, og da klarte han - her passer det med en fanfare og et hipphurra - å glemme disse ulldottene og søke spor. Han fant sporet, som gikk bort fra sauene, fulgte det og fant slutten - en hanske. Det ble en flott slutt på sportreningen!

Kos er flott belønning - det også!

Tusen takk til Gry som la det lange sporet - og takk for laget til dere andre!

Feltsøksprøven er i boks

Bark og jeg jobber oss sakte men sikkert videre mot godkjenning. I løpet av 2018 har vi bestått mørkesøksprøven og feltsøket. Det siste var i går, og jeg skal si litt om feltsøk og prøven vår

En glad gutt.

Vi var på Hetlandskogen, det var fellestrening og vi var rundt sju stykker der. Noen skulle gå teig, noen gå spor, flere ville rundere og Bark og jeg ville ha feltprøve. Vi hadde også anleggstest av en ny hund, som het Kåre, en herlig Border Collie på ti måneder.

Vi begynte med å legge ut spor og felt. Selvfølgelig kunne jeg ikke legge ut feltet vi skulle ha prøve i, så jeg labba opp i skogen nord for parkeringen og fant et sted jeg kunne legge et spor på rundt 300 meter.

Da jeg kom ned igjen, ble det tid for å drikke litt kaffe og snakke om verdens viderverdigheter, før vi var klare til å rundere med de første par stykkene. Etterpå hadde tiden kommet til feltprøven.

Hva og hvordan er et felt?
Et felt er i NRH-sammenheng et avgrenset område. For NRH-prøven er det på omlag 30 x 30 meter. Det heter omlag, fordi det kan være vanskelig å få til et nøyaktig oppmålt felt. Ikke alle steder lar det seg gjøre å gå med målebånd i naturen.

Det heter at feltet skal være overtråkket. Det betyr at den som legger feltet skal tråkke over så mye som mulig av bunnen i området - rett og slett lage en masse lukt og fert der inne (og helst minst mulig på utsiden). Vanligvis henges det opp sløyfer i hjørnene av feltet, slik at hundeføreren ser begrensningen. Hunden lukter det jo, men vi mennesker må se det. En av årsakene til at hundeføreren skal se omrisset av feltet, er at hun slett ikke har lov til å gå inni der. Bare hunden har lov å være i feltet. Et lite unntak er det, jeg kommer tilbake til det.

It's all about the nose

Etter at feltet er godt overtrakka av feltleggeren, legger hun ut fire gjenstander. Gjenstandene skal være på størrelse/volum med en fyrstikkeske - en av de små eskene, altså. Det heter at gjenstandene i feltet skal være bruksgjenstander - med andre ord noe mennesker normalt bruker til noe. Snusdåser, tøyposer, små pastillesker - alt hva som brukes og ikke er for stort. Pinner eller kongler eller slikt en finner i naturen skal ikke brukes.

Jeg skrev at gjenstandene legges ut, men de skal faktisk slippes eller kastes ut i feltet. På prøven skal de slippes/kastes slik at de ikke uten videre er synlige for føreren. Men de skal ikke tråkkes eller graves ned heller.

Etter at feltet er lagt, skal det få ligge i fred i omlag to timer, før prøven.

Det står faktisk ikke noe i godkjenningsprogrammet til NRH om hvor et felt skal legges, altså på hvilket underlag eller type terreng. En uskreven regel i vårt distrikt er likevel at det skal være i skogsterreng. Dommeren må jo også kunne se hunden og fører mens hunden søker, ellers er det vanskelig for henne å bedømme øvelsen. Derfor blir ofte feltene det skal tas prøver i lagt i et relativt oversiktelig område.

Vårt felt i går lå på nesten flat mark, inne i et skogholt med større grantrær. Det lå ganske nærme parkeringsplassen, hvor de andre hadde satt seg til å spise lunsj. Jeg kjente på en litt ekkel redsel i magen for at Bark skulle finne på å løpe over til dem for å sjekke ut menyen. Han er jo urimelig glad i mat, den gutten.

Jeg hadde tatt gopro-kameraet på hodet, men glemte å skru det på. Jo, noen prøvenerver var der jo!
Jeg fikk anvist hvor hjørnene på feltet var, og ble bedt om å velge sider. Hundeføreren får lov til å velge seg to påfølgende sider av feltet, som hun kan gå langs etter og forsøke styre hunden inne i feltet.

Bark i full mundur. Under feltsøk har han ikke bringkobbelet

Ellers skal hunden søke selvstendig, og den skal varsle funn av gjenstandene. Det kan den gjøre på to måter: Passiv markering eller apportering. En passiv markering er en markering ved gjenstanden. Da skal hunden ikke plukke opp gjenstanden, men bli ved den til hundeføreren kommer frem og får hentet gjenstanden. Det er ved disse markeringene alene at hundeføreren har lov til å gå inn i feltet, hente gjenstanden og hunden og gå rett ut igjen, samme vei hun gikk inn.

Bark og jeg har trent apport av gjenstand, og da plukker han opp gjenstanden han finner og kommer ut til meg for å levere den, mot en dugelig belønning. Siden vi har denne typen markering av funn, har jeg ikke lov til å gå inn i feltet, jeg har bare lov til å gå langs de to påfølgende sidene jeg har valgt meg.

Jeg sjekket vinden, og valgte de to sidene jeg mente ga best overvær for Bark ut fra meg, sør og øst av feltet. Vinden snudde litt hit og dit, men jeg valgte også ut fra at jeg da sto mest med ryggen til de gomlende lunsjgjestene på parkeringsplassen, så ville det kanskje være mindre sjanse for at Bark for bort til dem der de satt.

Vi fikk beskjed om at tiden løp fra vi startet, så da satte vi igang. Den første gjenstanden ble funnet ganske straks, og Bark avleverte fint. Neste gjenstand gikk også ganske fort. Jeg følte meg straks mer optimistisk der jeg vandret rastløst langs utkanten av feltet. Men så dabbet det litt av hos Bark, han løp ganske lenge - også endel utenfor feltet. Da gikk jeg til det vestligste hjørnet av sørsiden. Så fant han gjenstand tre. Nå var det om å gjøre å sørge for at han dekket mest mulig av feltet. Reglene sier at hunden skal finne og markere minst to av gjenstandene. I tillegg skal han dekke feltet, altså søke effektivt. Derfor vandret jeg øst og så nord, slik at jeg sto i det andre ytterhjørnet jeg hadde lov til å gå til. Til tider så det ut som Bark hadde gitt litt opp dette prosjektet, han sprang litt for raskt og med hodet for høyt. Men så tok han seg i det, og satte nesen ned. Og vips, var fjerde gjenstand hanket inn og levert til ei veldig glad mor!

Så var det bare å be om autografen til dommeren i den lille blåboka hvor prøveresultatene føres inn, og endelig få seg litt lunsj i magen.

Bark og jeg har trent felt helt siden jeg hentet ham på kennelen. Og det har vært veldig mye opp og ned. Når jeg tenker tilbake på det, kan jeg godt ha vært for mye på ham etter at han skal ta det rolig, og at han ikke skal gå utenfor feltet, og derfor dempet ham i søket, gjort det kjedelig og litt umotiverende. De siste månedene har jeg forsøkt å gjøre belønningen bedre, og melde meg mer ut mens han leter. Han har også, på sin side, vist at han bedre forstår begrensningene i feltet - at der hvor det ikke er tråkket, er det faktisk ikke noe spennende å finne.

Men vi har altså vekslet en god del mellom flotte felt og ganske dårlige resultater, så utgangen på dagens prøve var slett ikke sikker. Derfor kommer vi til å fortsette å trene felt en gang i blant videre, holde det vedlike og til og med kanskje gjøre det bedre og bedre. Vi blir jo aldri utlært.

Finne ballen er det morsomste søket!

Melsheiaspor i april

 I dag var det tid for sportrening på Melshei. Bark og jeg ba om et A-spor. Det vil si et spor på 1000 meter, med sporoppsøk, fire gjenstander og en slutt.

Vi ba om et felt også, for vi må trene mer på det også.

Været var tålig bra, selv for en frysepinn som meg. Men jeg skulle ikke sitte stille lenge, før kulden krøyp godt inn i kroppen. Et A-spor skal ligge mellom tre og fire timer, så det ble en del venting før vi kunne gå sporet.

Bark på Flassavatn i mai

Derfor gikk vi også feltet først. De første to gjenstandene gikk ganske raskt, men så dabbet interessen av hos Bark, som soste rundt beina mine og ikke ville ut og lete. Jeg måtte vente ganske lenge på at han skulle finne tredje gjenstanden, og den fjerde satt så langt inne at jeg mistet nesten litt motet. Det må jobbes med motivasjonen, tror jeg - på å gå ut og gjøre en grundigere jobb. Han har sluttet å springe tulling, i det minste.

Etter en lang og god lunsj med mye drøs på krakken, ble det tid for å gå spor. Sporleggeren hadde gått ut fra en sti, og laget et oppsøk for oss litt lenger borte på stien.


Hun hadde fått med GPS-en min for å lage sporlogg, jeg håpet at jeg ikke skulle behøve å se noe på den videre.

Her er sporet til sporleggeren i blått. Den røde linja er Bark og meg

Sporoppsøket gikk veldig bra. Først trakk Bark ut til venstre veldig tidlig, men da han ikke var ivrig nok, tok jeg ham med videre ut på myra. Ikke mange meterne videre var han langt sikrere i sin sak, så da gikk vi i vei.

De første 730 meterne gikk så det suste, men da vi nærmet oss en gangvei etter å ha gått ganske rett sør et godt stykke, gikk Bark av sporet, trakk over gangveien og litt opp på andre siden, før det stoppet opp for ham og jeg var sikker på vi var av. Jeg tok ham med ned igjen, men som sporloggen viser, gikk vi og vaset en god stund, før Bark trakk vestover, noe nord for sporet. Men så kom han på igjen, og jeg kunne merke det på intensiteten hans, som øket godt da. Derfra var det ikke lang vei til slutten, som var et liggeunderlag.

Begge sporene uthevet. Bortsett fra virringen ved gangveien, veldig bra!

Det kan være flere årsaker til at Bark trakk av sporet. Det lå en orienteringspost ute i terrenget der vi var, det kan ha vært både folk, hunder, rådyr eller andre dyr som tråkket over sporet. Men vi klarte å ta oss inn igjen, og det er jeg fornøyd med.

I morgen skal vi ha øvelse i urbansøk i Sandnes sentrum. Det gleder jeg meg til, men har ikke røpet det for Bark riktig ennå. Han kan godt få bli litt overrasket!

Bikkjekaldt passer vel bra for å trene hund?

Joda, jeg er en frossenpinn, som trives best på barmark og med mange plussgrader på gradestokken. Derfor blir det alltid noen grin på nesen når det kun kryper opp til en halv plussgrad og skaresnøen ligger i flekker rundt i skogen.

Noen dager før sneen kom ramlende, dette bildet

Men det ble nå ei bra treningsøkt lell!

Jeg la et rimelig kort spor til Bark, bare ca 300 meter, og så fikk jeg en av de andre til å legge felt for oss. Det forrige feltet vi gikk, i Melsheia, var slett ikke bra, med en svært ukonsentrert hund som heller ville springe rundt for løpingens skyld, enn å lete etter noe. Derfor var jeg rimelig spent på feltet i dag.




Tusen takk til Gro Elin, som filmet herligheten!

Hva skal jeg si? Det gikk så det grein.

Jeg grein ikke.

Jeg kunne vel grått, for jeg hadde en instruktør lett tilgjengelig, men hadde ikke bedt om feltprøve. Hadde dette søket vært en prøve, hadde vi nok bestått. Men, vi tar det en annen gang, heller.

Etter at Bark hadde fått massevis av belønning i form av lek og godbiter etter den flotte jobben, hvilte han en liten halvtime i bilen, og så gikk vi sporet. Det gikk også helt strålende, selv om han viste noen tendenser til å ville gå over gjenstandene. Han plukket dem likevel av seg selv, og gikk i et tempo som var overkommerlig for hans stuttbeinte fører.

Joda, selv om det var kaldt, blir jeg varm om hjertet av en så flott hund som Bark.

Spor(ty) dag på Holmavatn

Lørdagen bar det til Holmavatn for å gå spor. Nå går vi ikke spor på vannet, for selv om det var kaldt, bærer ikke isen oss. Men vi gikk i området sør for vannet, og vi gikk lenger enn vi har pleid.

Først gikk vi oss en liten luftetur i den kalde, klare morgenen, Skyfri himmel på Jæren gir mer himmel enn andre plasser, siden det er så flatt - så vi fikk en vakker dag!

Bark på luftetur før alvoret starter

Siden det var så kaldt, lot jeg meg lokke til å få varmen ved å legge det lengste sporet - 4 kilometer - for to av de andre, som skulle gå sporet sammen. Det fungerer slik at de to bytter på å gå først med hunden som skal spore. Jeg la ut sporgjenstander cirka hver 200 meter, og så byttet de på å gå først ved hver gjenstand.

Slike spor blir hundene som regel veldig ivrige på, det blir en konkurranse om å spore, som setter giret opp og motivasjonen blir sterk. 

Her er sporet jeg la ut til Silja og Click

Jeg gikk og jeg gikk. Først nord-øst langs Holmavatn, så øst langs Storamoset, så sør langs skogen, så sør-vest mot stien. Der la jeg slutten, et pledd jeg bruker å ha i bilen, og som jeg gikk de siste 400 meterne med rundt meg, slik at det hadde god fert av meg.

Tilbake på standplass ble jeg med å spise lunsj sammen med de andre. Turen var relativt lettgått fordi myrene var frosset såpass at jeg ikke tråkket gjennom, og det var bare en bratt stigning på hele turen. Men maten smakte likevel fortreffelig!

Gry hadde lagt ut et spor til meg og Bark, på andre siden av turstien mot Synnesvarden. Jeg hadde bedt om et spor på cirka 2 kilometer, med bare 3-4 gjenstander og en slutt. Det var ferdig lagt litt over 11. Halv to gikk vi i gang med det. 

De første 360 metrene gikk kjempefint, men så dreide Bark mot vest, og snart så jeg at det var ikke mye sporatferd å spore hos bikkjeskinnet. «Hei du,» sa jeg til ham, «søk spor!» Da slo han øst igjen, og tok opp sporet der han hadde gått av. Jeg blir av og til ganske forskrekket over hvor god kontroll han har på unotene sine, den gutten.

Like etter han hadde gått på sporet igjen, plukket han en sporgjenstand, så da visste jeg at vi var på rett vei. Vi fortsatte, og jeg ble noen ganger litt i tvil om hva han egentlig holdt på med, avstikkeren friskt i minne. Men vi fant en sporgjenstand til, og dette gikk jo ganske greit. Men så nærmet vi oss stien, og Bark var mer interessert i luktene derfra, enn ute i terrenget, og snart slo det meg at, vi hadde nok gått over slutten. Så vi snudde, og etter 150 meter retur, fant Bark tennisballen Gry hadde lagt ut. 

Jeg var veldig spent på å se sporloggen, for jeg trodde nok at Bark hadde gått ganske mye sekundært og vært ute av sporet mye. Men da jeg så sporloggen i ettertid, har han faktisk gått veldig bra - bortsett fra avstikkeren og de siste 40 meterne før slutten.  Helt hva som gjorde at han gikk så sekundært der, det vet jeg ikke. Men vi nærmet oss som sagt turstien, og det var mye folk med hund som gikk tur på en så vakker lørdag som denne, så det kan ha vært overvær av andre som gjorde utslaget. Men da burde avviket ha vært på andre siden av Grys spor, så jeg vet ikke helt.

Bark sitt spor. Gry i blått, oss i rødt

Jeg ser at vi godt og med fordel kan gå flere slike litt lengre spor. Gjerne også med enda lengre liggetid enn de 2,5 timene vi hadde på lørdag.

Ja forresten - jeg var veldig godt fornøyd med tempoet også - jeg klarte å holde Bark igjen, og ramlet ikke en eneste gang i løpet av sporet. Etterpå derimot, da vi gikk langs stien tilbake, kom det folk imot med hund. Jeg skulle holde Bark igjen, og akkurat der var det ikke særlig egnet til å gå langt ut av stien. Så da drar han meg overende for å få luktet på den andre hunden. Jeg slo kneet godt, og lå der og sprellet og okket meg. De lurte nok fælt på hva dette var for tullkjerring, de møtende. Men man får jo ikke mer moro enn en lager selv, og det er sikkert Bark enig i også!

Men, med litt mer alvor her, nå må jeg trene Bark på å gå nøyere spor, slik at vi ikke går over gjenstander - slik vi gjorde, for han plukket altså bare to gjenstander, og gikk over slutten. Hm, noe å tenke på fremover, altså!

Etter en god rast i bilen og litt vanndrikking på oss begge, gikk vi et felt, som hadde ligget ganske lenge. Jeg var spent, for feltene har egentlig blitt bedre for hver gang vi går dem nå i vinter. Og selv om Bark bare fant 3 av 4 gjenstander, jobbet han veldig fint - samlet og konsentrert, og uten å springe tulling utenfor feltet, slik han har hatt for vane litt for ofte.

Jo, alt i alt en deilig lørdag - tross kulden!

Bark skuer utover Holmavatn

Spor og felt og tjohei

Gårsdagens melisstrø i nesten seks minus, ble i løpet av natten avløst av det mer kjente og kanskje ikke fullt så kjære pluss fire-fem grader og regn. Væromslaget gjorde også at en ertesuppetjukk skodde lå over store deler av Jæren.

Vi kjørte opp til Flassavatn for å bli med sporgjengen på gøy. Der oppe droppet temperaturen til tre-fire grader, og det lå glatt holke på alle vannpytter og stier. Godt at det går an å gå spor i terrenget da!

Jeg la selv et spor til Bark - på omlag 3-400 meter bare. Jeg strødde ut fem gjenstander i sporet, og la en tennisball i slutten.

Så fikk jeg en av de andre til å legge et felt til oss - med bare to gjenstander. Nå har Bark og jeg ikke trent så mye felt på en stund. Da vi var på Voss i fjor, mistet han ganske gnisten på felt-øvelsen. Jeg tror vi rett og slett trente litt for mye, og at jeg ikke klarte å belønne funnene hans godt nok. Så nå vil jeg heller ha få funn og stor jubel når han treffer, er tanken min.

Feltprøven i Norske Redningshunder er en av de tingene vi må bestå før vi får lov til å begynne å tenke på A-prøver og A-uke og sånt. Feltprøven består av et felt på 30 x 30 meter. Det skal legges ut fire gjenstander i feltet, som også skal tråkkes godt over av den som legger gjenstandene ut. Så skal det gå et par timer før hunden og fører slippes til. Hunden skal slippes ut i feltet, men hundefører har ikke lov å gå inn i området. Hunden skal finne og enten markere eller apportere gjenstandene innen ti minutter. Gjenstandene skal være på fyrstikkeskestørrelse (volum), og skal slippes i feltet.

Nå kan en spørre seg hvorfor redningshunder - som skal finne mennesker og redde liv - skal trenes i å søke etter gjenstander, til og med små gjenstander. Men i enkelte tilfeller kan en tenke seg at når personen blir funnet, er det mistanke om for eksempel selvmedisinering. Da kan det være avgjørende i førstehjelpen at en finner og henter inn medisinbokser eller esker, slik at en kan ta rede på hva slags medisiner det dreier seg om. Dessuten er det også svært hensiktsmessig for de rotehuene som kan klare å miste bilnøkler eller telefoner eller småting ut av lomma, om hunden har lært å søke etter og markere på slike bruksgjenstander.

Jeg valgte å gå sporet først, fordi Bark da fikk komme i «modus» til å søke ned. Og det fungerte, det.

Sporet selv gikk sånn passe bra. Vi må nok senke farten på sporingen enda mer og bli flinkere på å være nøye, begge to. I morgen blir det derfor asfaltspor på oss to!

Vi fikk  presset inn en liten økt med innkalling også i dag, og det gikk ganske greit. Da det kom en King Charles Spaniel pipende ned fra lia, måtte jeg grabbe tak i Bark, ellers hadde han satt avgårde, det er jeg sikker på. Men ellers klarte vi å holde det positivt ved hjelp av fiskekaker og tennisball.

Jeg var godt fornøyd med valget av felt-område, en slags avgrensning av vegetasjon og terreng på alle sider, slik at feltet begrenset seg selv ganske vakkert. Det er kanskje litt juks nesten, å ha en slik naturlig hindring for Barks vanligvis så svært vide definisjon av felt, men det fungerte faktisk helt supert i dag. Han gikk det beste feltet jeg har sett, med nesen ned fra start og med et tempo jeg ble veldig glad for å se - arbeidstempo, ikke springe tulling-fart.

Jeg var veldig fornøyd etterpå, at jeg hadde fått Cecilie til å filme Bark i arbeid. Tusen takk til deg for det Cecilie!

Vi leker oss i sanddynene på Orrestranda

I kveld hadde vi NRH-trening på Orrestranda. Rundt null grader og ganske lite vind til Jæren å være, men alle fire ekvipasjene fikk likevel gå overvær.

Det er ikke så greit å dele bilder fra kvelden, de ville nok sett ut noe som dette

Orrestranda by night

Vi satte i gang, for med kulde er det om å gjøre å være effektive. Første hund fikk gå fra nord mot sør, og hun fant de tre figurantene sine ganske raskt. Neste hund fikk gå fra sør mot nord, og nå nede på stranda. Tredje hund er en ung valp, og hun fikk seg noen fine læringsmomenter når det gjelder å følge opp fert. Sist ut var Bark og jeg.

Fordelen med GPS og sporing av hunden, er at jeg har i alle fall GPS-loggen etterpå, når bilder manker. Den ser slik ut for Bark og meg.

Bark er rød, jeg er blå, de to flaggene viser første og andre figurant.

Vi hadde to figuranter ute, som hadde fått beskjed om å gjemme seg uten at jeg visste hvor de var. De måtte gjerne gjøre det litt vanskelig for oss, sa jeg håpefullt.

Vi gikk fra parkeringsplassen og ut mot sjøen. Før de siste sanddynene ned mot stranda dreide vi nordover. Bark begynte å jobbe fint, løp litt på østsiden av oss, men slo så vestover. Oppe mot de høyeste sanddynene ble han borte litt, men kom så med melding.

Figuranten fortalte at Bark hadde løpt lenger ut enn figuranten lå, og at han trodde Bark skulle løpe forbi ham, men akkurat i det Bark passerte fikk han overvær, og snudde i lufta, for å nesten lande i hodet på figuranten.

Bark fikk lov til å løpe videre etter belønning, mens vi fortsatte å gå på høyden med de høyeste sanddynene. Det gir god oversikt i forhold til å se hunden, og det passet også godt med vinden, som sto fra øst-sørøst.

Vi hadde ikke gått langt da Bark dreide nord-østover, og jeg så han jobbet på fert et godt stykke inn fra sjøen. Så da begynte jeg å følge på. Joda, der kom han med melding.

Bark sine spordata

Bark fikk løpt 1,3 kilometer, med en maksfart på 38 km/h. Det tror jeg var under meldingen på andre figurant, for han kom som et lyn inn fra figuranten der.

I alt tok det oss under ti minutter å finne de to, som altså ikke hadde klart å gjøre det særlig vanskelig for Barkebilla.

Mine sine spordata

Mine spordata viser at jeg er ikke like kjapp som Bark, og ikke gikk jeg like langt heller. Men fornøyd med økta vår, det var jeg absolutt!