Først gikk vi oss en liten luftetur i den kalde, klare morgenen, Skyfri himmel på Jæren gir mer himmel enn andre plasser, siden det er så flatt - så vi fikk en vakker dag!
Bark på luftetur før alvoret starter |
Siden det var så kaldt, lot jeg meg lokke til å få varmen ved å legge det lengste sporet - 4 kilometer - for to av de andre, som skulle gå sporet sammen. Det fungerer slik at de to bytter på å gå først med hunden som skal spore. Jeg la ut sporgjenstander cirka hver 200 meter, og så byttet de på å gå først ved hver gjenstand.
Slike spor blir hundene som regel veldig ivrige på, det blir en konkurranse om å spore, som setter giret opp og motivasjonen blir sterk.
Her er sporet jeg la ut til Silja og Click |
Jeg gikk og jeg gikk. Først nord-øst langs Holmavatn, så øst langs Storamoset, så sør langs skogen, så sør-vest mot stien. Der la jeg slutten, et pledd jeg bruker å ha i bilen, og som jeg gikk de siste 400 meterne med rundt meg, slik at det hadde god fert av meg.
Tilbake på standplass ble jeg med å spise lunsj sammen med de andre. Turen var relativt lettgått fordi myrene var frosset såpass at jeg ikke tråkket gjennom, og det var bare en bratt stigning på hele turen. Men maten smakte likevel fortreffelig!
Gry hadde lagt ut et spor til meg og Bark, på andre siden av turstien mot Synnesvarden. Jeg hadde bedt om et spor på cirka 2 kilometer, med bare 3-4 gjenstander og en slutt. Det var ferdig lagt litt over 11. Halv to gikk vi i gang med det.
De første 360 metrene gikk kjempefint, men så dreide Bark mot vest, og snart så jeg at det var ikke mye sporatferd å spore hos bikkjeskinnet. «Hei du,» sa jeg til ham, «søk spor!» Da slo han øst igjen, og tok opp sporet der han hadde gått av. Jeg blir av og til ganske forskrekket over hvor god kontroll han har på unotene sine, den gutten.
Like etter han hadde gått på sporet igjen, plukket han en sporgjenstand, så da visste jeg at vi var på rett vei. Vi fortsatte, og jeg ble noen ganger litt i tvil om hva han egentlig holdt på med, avstikkeren friskt i minne. Men vi fant en sporgjenstand til, og dette gikk jo ganske greit. Men så nærmet vi oss stien, og Bark var mer interessert i luktene derfra, enn ute i terrenget, og snart slo det meg at, vi hadde nok gått over slutten. Så vi snudde, og etter 150 meter retur, fant Bark tennisballen Gry hadde lagt ut.
Jeg var veldig spent på å se sporloggen, for jeg trodde nok at Bark hadde gått ganske mye sekundært og vært ute av sporet mye. Men da jeg så sporloggen i ettertid, har han faktisk gått veldig bra - bortsett fra avstikkeren og de siste 40 meterne før slutten. Helt hva som gjorde at han gikk så sekundært der, det vet jeg ikke. Men vi nærmet oss som sagt turstien, og det var mye folk med hund som gikk tur på en så vakker lørdag som denne, så det kan ha vært overvær av andre som gjorde utslaget. Men da burde avviket ha vært på andre siden av Grys spor, så jeg vet ikke helt.
Jeg ser at vi godt og med fordel kan gå flere slike litt lengre spor. Gjerne også med enda lengre liggetid enn de 2,5 timene vi hadde på lørdag.
Ja forresten - jeg var veldig godt fornøyd med tempoet også - jeg klarte å holde Bark igjen, og ramlet ikke en eneste gang i løpet av sporet. Etterpå derimot, da vi gikk langs stien tilbake, kom det folk imot med hund. Jeg skulle holde Bark igjen, og akkurat der var det ikke særlig egnet til å gå langt ut av stien. Så da drar han meg overende for å få luktet på den andre hunden. Jeg slo kneet godt, og lå der og sprellet og okket meg. De lurte nok fælt på hva dette var for tullkjerring, de møtende. Men man får jo ikke mer moro enn en lager selv, og det er sikkert Bark enig i også!
Men, med litt mer alvor her, nå må jeg trene Bark på å gå nøyere spor, slik at vi ikke går over gjenstander - slik vi gjorde, for han plukket altså bare to gjenstander, og gikk over slutten. Hm, noe å tenke på fremover, altså!
Etter en god rast i bilen og litt vanndrikking på oss begge, gikk vi et felt, som hadde ligget ganske lenge. Jeg var spent, for feltene har egentlig blitt bedre for hver gang vi går dem nå i vinter. Og selv om Bark bare fant 3 av 4 gjenstander, jobbet han veldig fint - samlet og konsentrert, og uten å springe tulling utenfor feltet, slik han har hatt for vane litt for ofte.
Jo, alt i alt en deilig lørdag - tross kulden!
Bark sitt spor. Gry i blått, oss i rødt |
Jeg ser at vi godt og med fordel kan gå flere slike litt lengre spor. Gjerne også med enda lengre liggetid enn de 2,5 timene vi hadde på lørdag.
Ja forresten - jeg var veldig godt fornøyd med tempoet også - jeg klarte å holde Bark igjen, og ramlet ikke en eneste gang i løpet av sporet. Etterpå derimot, da vi gikk langs stien tilbake, kom det folk imot med hund. Jeg skulle holde Bark igjen, og akkurat der var det ikke særlig egnet til å gå langt ut av stien. Så da drar han meg overende for å få luktet på den andre hunden. Jeg slo kneet godt, og lå der og sprellet og okket meg. De lurte nok fælt på hva dette var for tullkjerring, de møtende. Men man får jo ikke mer moro enn en lager selv, og det er sikkert Bark enig i også!
Men, med litt mer alvor her, nå må jeg trene Bark på å gå nøyere spor, slik at vi ikke går over gjenstander - slik vi gjorde, for han plukket altså bare to gjenstander, og gikk over slutten. Hm, noe å tenke på fremover, altså!
Etter en god rast i bilen og litt vanndrikking på oss begge, gikk vi et felt, som hadde ligget ganske lenge. Jeg var spent, for feltene har egentlig blitt bedre for hver gang vi går dem nå i vinter. Og selv om Bark bare fant 3 av 4 gjenstander, jobbet han veldig fint - samlet og konsentrert, og uten å springe tulling utenfor feltet, slik han har hatt for vane litt for ofte.
Jo, alt i alt en deilig lørdag - tross kulden!
Bark skuer utover Holmavatn |
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar