Vi strekker runderingen!

I går var vi i Hetlandskogen, Bark og jeg. Nei, vi var slett ikke alene, det var ti andre NRH-ekvipasjer med oss der ut.

Noen ville gå spor, noen ville gå teig, og noen ville rundere. Bark og jeg slo oss sammen med runderingsgjengen, for dagen og stedet passet perfekt til å arbeide med å strekke runderingen - altså rundere lengre enn vi har gjort tidligere.

Frem til B-godkjenningen har vi fokusert på mye annet, nå må vi også ha noe av tankene på det å skulle jobbe lengre og bedre.

Et av problemene vi har her i vårt distrikt, er at vi har lite skog, og de skogene vi har å trene i, er ofte små og gir lite mulighet for å gå langt. Hetlandskogen er et av de få unntakene, så her var det bare å carpe både diem og sjansen!

Bark etter runderingen - fornøyd med økta si!

Etter at jeg hadde vært figurant for tre-fire andre ekvipasjer, var det endelig vår tur. Vi varmet så smått opp på parkeringsplassen, for det var en kald dag, litt slapp vintersol, avløst av noen syke haglbyger, så noen regndråper, før sola tittet fram i et gløtt bare for å stikke sin vei igjen. Vintersola er en upålitelig fjomp!

Bark var klar som et egg - som alltid, og la ut i løypa. Jeg ønsket også å ha et fokus på innkalling - fremdeles. Jeg hadde tatt med GoPro-kameraet. Det har ligget i skogen på Alsvik i over ett år, siden jeg mistet det mens jeg gikk spor der inne. Det ble funnet av en annen NRH-er, heldigvis, så nå ville jeg se om batteriet hadde tålt det lange oppholdet utendørs. Det hadde det jammen meg, jeg fikk førti minutter opptak av runderingen.

Nå skal jeg ikke plage noen til å se en så lang video - og selv den redigerte versjonen er nok noe langdryg og kjedelig. Ikke minst fordi jeg nok går med kameraet noe for høyt opp - eller kanskje jeg går med nesen i sky? Uansett, videoen viser litt av arbeidet jeg legger ned i innkallingen. Ikke så mye mer, kanskje.

Jeg ser av videoen og sporloggen at jeg må jobbe med å forlange nøyaktighet av både meg selv og hunden. Jeg slurver og lar hunden slurve også. Noen av slagene er for grunne, noen er med for lite framtrekk.

Det er nok lettere å se det på sporloggen.

Sporloggen. Bark i rødt, jeg i lilla. 

Vi brukte ca 25 minutter på 600 meter langs midtlinja. Bark fikk løpe 2,9 kilometer. Alt i alt var jeg veldig godt fornøyd med økta, og av å se at hunden fungerte svært bra - ikke stakk han av eller fant på noe tulliball. Han var også klar til å fortsette lenger, så nå er det bare å planlegge neste strekk-økt også. Noen økter med kortere rundering og fokus på andre ting, blir det garantert i mellomtiden.

Etter lunsj la jeg et sporoppsøk på omlag 500 meter langs grus- og asfaltveiene som snirkler seg rundt i skogen der. Bark leverte der også, og gikk et ganske bra oppsøk og spor! Det er bare å bøye seg i støvet for hundenesen, sier jeg!

Bark har bestått B-uka

Da har Bark og jeg bestått B-uka, og kan puste lettet ut et lite øyeblikk. Det skal vi jommen gjøre også, sånn før vi kaster oss ut i mer trening og enda mer trening, og så litt trening til.

Foto: Vibeke Steen

I dag hadde vi dag fire av uka, på Holmavatn øst av Vigrestad, på det som kalles Høgjæren. Så veldig høgt er det jo ikke, men høgt til Jæren å være, 250 til 360 meter over havet.

Fra Holmavatn går det flotte og lettgåtte turstier til både Steinkjerringa og Synnesvarden. Terrenget utenfor stiene er for så vidt lettgått det også, mye hei og myr, ikke mye bratt eller vanskelig terreng.

På programmet i dag sto det KO-arbeid og øvelse. Det fikk vi prøvd oss på så det rakk.

Instruktøren fremsto som innsatsleder og kunne fortelle oss at en familie på tre hadde lagt ut på fisketur klokken 16 fredag, og at de ikke hadde returnert. Det hadde vært skodde om kvelden og natta, og søkemannskaper fra Røde Kors og Norsk Folkehjelp hadde søkt rundt og i Holmavatn, men uten resultater. Nå måtte vi forsøke med hunder.

Johannes og jeg planla og la planen frem for "innsatsleder", som godtok forslaget vårt. I første omgang var det å søke av området rundt et lite tjærn sør for Holmavatn, som heter Hommeltjørna. Det fikk Bark og jeg gleden av å kaste oss ut på.

Første teig slik vi gikk - Bark markert rødt, jeg blått

Vi forserte gjerdeklyveren inn på naturvernområdet helt nord-vest på kartet, og så gikk vi som kartloggen over viser, sør langs stien som går mot Steinkjerringa, og så etterhvert inn i terrenget. Vi rundet vannet, og da vi kom til den odden som stikker sør-over helt nord på tjernet, kunne det se ut som Bark hadde noe i nesen. Men han sprang bare noen få meter, og så mistet han ferten igjen. Jeg skrev meg dette bak øret, som noe verdt å melde til KO. Men jeg gjorde ikke det da. Vi dreide nord-over for å dekke resten av teigen på nordsiden, og krysset stien som går mot Synnesvarden.

Etter et par-tre minutter der, forsvant Bark rett nordover. Jeg kunne se på GPS-en at han stadig forsvant lenger og lenger, og det nyttet lite å rope eller plystre etter ham. Etterhvert forsto jeg at han - *fyll inn passende banneord her* - var på nok en tulltur. Jeg begynte å gå etter ham, men så viste GPS-en at han hadde rundet hele Holmavatn og var et godt stykke vest for meg. Så da returnerte jeg til parkeringsplassen og satte meg i bilen, kjørte vest, og der var han heldigvis bare 100 meter fra veien. Da jeg ropte kom han. Men han hadde seg altså en løpetur på 4 kilometer på nesten 25 minutter, hvor han slett ikke var på jakt etter noen savnede.

Bark på tulltur.

Jeg vet ikke om han har jaktet på noe dyr. Sau var det ikke der i området. Kanskje det var en jærhare som løp opp foran ham? Maks hastighet var på 32 km/h, og det var like etter han forsvant. Ellers har han småløpt og luntet, stort sett.

Men at dette kunne bety at hele B-uka røyk for oss, det sto klart for meg. Det nytter ikke å ha en hund som stikker slik.

Jeg kjørte tilbake til KO, og forventet egentlig å bli satt til KO-arbeid som "operativ leder". I stedet fikk jeg beskjed om å fortsette som hundefører. Nå fikk jeg pent ha hunden i bånd, og heller gå stisøk opp til Synnesvarden, var beskjeden fra instruktøren. Hvordan vil du gjøre dette søket? spurte han. Og da sa jeg at jeg jo stort sett hadde vind inn fra høyre side - det vil si fra sør-øst - så gikk vi på stien var den siden i det grove dekket. Så får du ta flanke-søk tilbake da, sa han. Og det var jeg jo enig i.

Stisøk - med tre funn 

Vi labbet i vei. Som nevnt over, stiene i området er svært lettgåtte og det går egentlig veldig lett å forflytte seg. Jeg gikk og holdt et øye med Bark, og passet på at vi gikk venstre side av stien - slik at han eventuelt kunne finne noen spor på den siden hvor han ikke fikk noe hjelp fra vinden. Jeg var forberedt på å gå ganske langt før vi gjorde noen funn - og det stemte nok det. Siden vi lette etter tre hobbyfiskere, var det jo særlig interessante områder der hvor det er vann - men det er det jaggunt meg nok av i dette området også. Vi passerte ett tjern nord for oss, og jeg holdt ekstra utkikk på både terrenget og hunden. Neida. Vi kom til neste tjern, som ligger nord-øst for Romavatnet, og der ble Bark veldig interessert i å gå ut til venstre, det var klart at det gikk noe slags spor der. Jeg slapp ham og ba ham finne mann, mens jeg krysset det jeg hadde av fingre og tær at han nå ikke bare satte avgårde igjen. Men han løp bare en tjue meter ned bakken, så kom han tilbake med melding. For der lå altså Morten og frøys, og sa han hadde gått til dette vannet for å fiske, mens de andre hadde gått sør-vest-over mot Romavatnet.

Ut fra det Morten fortalte, planla jeg søket videre, og varslet KO om både funnet og planen min videre. Jeg fikk OK til planen min, som var å gå flanke av stien tilbake, nå altså nord-vest. Det viste seg å være et godt valg, for et stykke inn på myra slo Bark rett sørover, og kom snart med melding til meg. Jeg hadde sluppet ham løs nå. Jeg fulgte etter ham på påvisning, men der sto han nede ved vannet og jeg så ingen folk eller gjenstander. Hva var detteb for lureri, Bark? Men da jeg kom nærme nok, sto der ei fiskestang i vannkanten. Jeg kunne ha gått ganske nært forbi uten å se den. Bark fikk god belønning for et så flott funn! Nå visste jeg vi var på rett spor etter folk, så vi fortsatte langs vannet, og det var ikke mange metrene før han fant Cecilie og kom med melding på henne også. I mellomtiden gjorde Johannes funn av Tor Egil, som lå et godt stykke sør-øst for oss, der hvor Romavatnet renner ut i ei lita elv. Så da ble alle tre fiskefolka funnet i løpet av tre kvarter, når vi bare ble juksehjulpet på rett vei av instruktøren. Han syntes nok litt synd om de tre figurantene etterhvert, som hadde ligget ute i over to timer.

Nå i etterkant kan vi se på kartet, at etter vindretningen er det fullt mulig at Bark faktisk fikk litt fert av Cecilie da han sto i den første teigen nord for tjernet. I så fall har han fått ferten av henne på en avstand av gode 950 meter i luftlinje. Jo, det er lurt å stole på hundenes neser!

Holmavatn

Det var nå på tide å returnere til KO for evaluering av både dagen og hele B-uka. Bark og jeg fikk beskjed om at vi har bestått B-uka med et forbehold om at det må trenes på at han ikke stikker fra meg. Det er jeg slett ikke uenig i. Vi kan ikke ha det slik fremover, så nå må vi trene innkalling og få det å komme til meg best i hele verden. Herregud så populær jeg skal bli hos Bark!

Foto: Vibeke Steen

Bark på B-uke

Da er første helg av B-uka i boks. Eller i alle fall unnagjort. Det ble et alvorlig feilskjær på første dag, mer om det litt senere.

B-uka er obligatorisk for alle som vil bli B-godkjent som redningshundekvipasje. Selv om du er B-godkjent, har du et godt stykke igjen til målet, som er å bli A-godkjent og såkalt hundefører. Som A-godkjent kommer du på lista over redningshundekvipasjer og blir kalt ut til leteaksjoner. Som B-godkjent vet du egentlig bare at du begynner å nærme deg det som kreves av en ekte redningshundekvipasje.

Bark og jeg har bestått søksprøvene, som må bestås uavhengig av uka. Vi har gått 500 meter spor på under 30 minutter og i sporet funnet minst en sporgjenstand og slutten, og vi har rundert langs 400 meter midtlinje og funnet to figuranter på under 20 minutter.

B-uka består av flere andre momenter som skal vises og trenes på. Spor i alle former og fasonger, stisøk, stisøk med flanke, patruljegang, melding på gjenstand, øvelse, arbeid i KO (der leteaksjoner ledes fra). Hund og fører skal vise at de noenlunde mestrer disse tingene, og så skal det gjerne også være en viss progresjon i treningen av de ulike momentene i løpet av uka.

Lørdag

Etter denne lange og litt krøkkete innledningen, kommer vi nå til hvordan de første to dagene våre har vært. Vi var bare to hundeekvipasjer som deltok på uka, så antallet funksjonærer oversteg antall deltakere. Luksus leverpostei! En stor takk til dem som stilte opp og hjalp til som instruktør, figuranter og hjelpere!

Bjerkreimsenderen står på Urdalsnipa i Bjerkreim. Vi NRH-ere er heldige og

har lov til å kjøre opp. Nesten alle andre må gå. Men det er et flott område!

 Vi møttes på Bjerkreimsenderen - det vil si noen høydemeter under senderen - lørdag klokka 09:30. Der begynte vi med å se på hvordan hundene lå an med melding på gjenstand. Instruktøren hadde tatt med seg en alt annet enn liten og nett damesykkel opp i heia. Den dro de ut på myra. Litt lenger borte satte de opp en gapahuk, og til sist la de noe smått og svart noe.

Første runde la de løsbitt oppå eller ved siden av alle gjenstandene. Bark sprang rett forbi sykkelen. Den var visst ikke så interessant. Ved gapahuken fant han løsbittet og meldte fint. Etter påvisning og belønning der, returnerte vi til sykkelen. Fortsatt var den ikke noe interessant. Bark fikk se at en av hjelperne kastet løsbittet i lufta, og det hjalp, da sprang han bort og fant det, meldte fint og fikk belønning etter påvisning.

Kylie melder på gapahuken.

Etter at begge hundene hadde hatt en runde, tok instruktøren bort løsbittet på de to siste gjenstandene, og så prøvde vi igjen. Denne gangen kom Bark med løsbittet fra sykkelen ganske med en gang, og på de andre to gjenstandene meldte han med fastbittet - det bittet som henger i halsbåndet hans. Den siste gjenstanden viste seg forresten å være ei regnjakke.

«Du skal få min gamle sykkel når jeg ...»

Vi sa oss fornøyd med melding på gjenstand i denne omgang, og forsøkte heller sporoppsøk fra vei. Det gikk ikke særlig bra for noen av oss to ekvipasjene, Bark fant en slags utgang, men fulgte ikke opp noe spor som ga løsning - i form av en tennisball i slutten. Heller ikke den andre hunden syntes at det var noe spor å følge, selv om hun fikk en bedre start enn Bark.

Slik er det jo av og til - uten at vi kan si sikkert hva det var som gjorde hundene så ute av stand til å lete opp sporene. Kanskje var de fremdeles i overværsmodus etter melding på gjenstand, slik at de ikke gjorde overgangen til sporsøk skikkelig? I så fall går det jo på at de ikke er trent nok på å skifte modus - og da er det vi hundeførerne som ikke har trent nok på det. Meget mulig.

Vi tok en pause og litt mat, og så skulle vi forsøke sporoppsøk fra gjenstand. Instruktøren hadde valgt bil som passende gjenstand. Bark satte nesen ned og fant utgang sporenstreks, og dro meg bortetter og litt utover i terrenget. Vi kom opp på et høydedrag og gikk langsetter ei myr. Der gikk jeg på snørra og slo skinneleggen på høyrebeinet noe alvorlig. Au-au-au. Jeg surret sporlina rundt hånden og måtte virkelig kjempe med en hund som ville-ville-ville gå videre, for dette var visst spennende og gøy.

Jeg forsøkte å dra ham til meg, men da glapp lina ut av hendene på meg, og Bark ble borte rundt svingen. Nei! for det gjennom meg, for det å miste hunden, betød også at jeg mistet sporet. Jeg visste jo ikke hvor hunden hadde tatt veien etter svingen rundt høyden.

Ikke lett å finne en lysebrun hund på synet i dette terrenget, nei!

Jeg gikk etter der jeg trodde han kunne ha gått - nei løpt -, men etter en fem minutters tid, måtte jeg varsle de andre om at hunden over alle hauger var. Det med en sporline etter seg, slik at sjansen var stor for at han kunne sette seg fast i et terreng som er overstrødd med steiner i alle fasonger, størrelser og gråsjateringer. Det er ikke trær eller røtter der oppe, men så mye stein og ur at det er nesten okke som.

Da var det i grunnen bare å begynne å lete etter Bark, da. Og det gjorde vi - uten at jeg skal skrive så mye i detalj om den prøvelsen her. Vi lette i gode tre timer, før jeg til slutt fant ham oppå en høyde, omlag 6-700 meter lenger sør-øst enn der sporslutten var. Han har sannsynligvis stått fast, for noen av oss hørte bjeffing hver gang jeg blåste i fløyta. Da jeg fant ham, var han løs. Og det var en lettelse! Jeg hadde begynt å forberede meg på en svært lang natt, full av uro og tom for søvn.

I løpet av alle timene og skrittene som hadde gått mens vi lette, hadde jeg jo tenkt mitt. Jeg tenkte blant annet på at dette er ikke den formen for søk og redning vi egentlig skal trene til. Jeg tenkte at jeg har vært altfor lite flink til å trene innkalling i slike situasjoner som dette, og jeg tenkte at jeg må virkelig, virkelig aldri la dette skje igjen.

Jeg kaller det et feilskjær i starten her, men det føltes egentlig som mye mer enn det. Bark fremsto som uskadet - ingen sår eller ømheter i kroppen. Men han var nok ganske sliten. Det satte selvfølgelig preg på søndagen - og den dagen kommer det mer om straks.

Lørdagen ebbet ut i enda kraftigere vind enn den hadde startet med, og med lett regn. Vi kom oss hjem og fikk mat i kroppen og sårt tiltrengt hvile. Jeg var nok ganske sliten jeg også, og høyrefoten verket. Jeg hadde slått en sene som går fra ankelen til kneet, så verken gikk langs hele beinet, men jeg tør å tro at det bare var bra at jeg måtte røre meg så mye etter fallet - for så holdt foten seg myk, i det minste.

Søndag

Søndagen rant med blå himmel og himmelsk lite vind, sett i forhold til lørdagen. Vi kjørte til Sviland for å fortsette B-uka der. Og det første vi gjorde, var å repetere melding på gjenstand. Også denne gangen ble det lagt løsbitt på sykkelen, fordi det så ut til å være den hundene slet mest med å forstå skulle meldes på. Bark, som var den andre i sving, fant ikke løsbittet med det samme, så da meldte han like greit med fastbittet. Helt supert! sier jeg. De andre to gjenstandene, en jakke og gapahuken fra lørdag, meldte han også helt fint på. Runderingen ellers gikk flott, selv om han hadde noen svært lange slag. Den ene hjelperen lå forresten også der ute i skogen, og ble funnet uten problemer.

Denne dagen fikk Bark fint finne seg i å gå med GPS-halsbånd hele
dagen!

Neste post på programmet var sporoppsøk. Bark og jeg fikk gå langs noen rundballer, og der fant Bark spor ut på ei mark med ganske kort gress. Han virret mye, men trakk jevnt fremover og virket på sporet. Men da vi kom frem til noe dekkbark som lå i siden av jordet, valgte han å trekke ut mot veien igjen. Jeg følte meg ikke sikker på at vi var på sporet lenger, så jeg tok oss tilbake mot dekkbarken. Denne gangen gikk han over barken et stykke, og trakk så ned mot noen containere som sto der på grus. Han fulgte tilsynelatende et spor mellom containerne på grusen, men trakk så opp i skogen, og etter 10-15 meter stoppet han opp og bare kikket på meg. Vi gikk ned igjen. Og fordi jeg slett ikke var sikker på at han var på sporet der med containerne, forsøkte jeg å finne sporet på nytt nede på gresset. Men Bark ville bare gå bakspor, og ikke fremover. Til slutt måtte Paul gi meg et ganske kraftig hint, slik at vi snublet oss opp til containerne. Etter en god del virring hit og dit, trakk til slutt Bark samme veien som før, men denne gangen forbi inngangen til skogen. Og - yes - bare 20 meter lenger fram kom vi til slutten - som var en av Barks leker.

Jeg var slett ikke fornøyd med dette sporet, men selvfølgelig fikk Bark belønningen sin. Han virket noe sliten og ute av lage. Med tanke på lørdagens tulltur var det kanskje ikke så rart. Vi ruslet tilbake til parkeringsplassen med en god del å tenke på når det gjelder sportreninger fremover.

Neste post på programmet var rundering, fikk vi beskjed om. Med et tydelig hint om at det lønnet seg å ha med også sporline. Da forsto vi godt at det ble rundering og funn av gjenstand, og at vi derfra skulle ha et sporoppsøk. Selve runderingen gikk flott, og til slutt fant Bark en stolsekk der ute i skogen. Etter jeg hadde belønnet ham for funnet, satte jeg på sporline, men Bark syntes ikke han var helt ferdig med denne sekken, han peip og bjeffet og krafset på sekken. Men da jeg begynte å utvide sporoppsøket til litt fra sekken, slo han på et spor som tok oss ned i ei ganske tørr myr. Han dro på, forbi myra, ut på en grusvei, litt i kanten av den, men så virket han helt av sporet igjen. Det sto noen biler på andre siden av veien, og det var folk der som holdt på med sitt. Bark ville gjerne bort til dem, men jeg visste jo at de ikke var med i denne øvelsen. Så jeg planla å trekke Bark litt tilbake og forsøke på nytt. Men da dro han inn mot myra, og viste tydelig og med hele seg at han hadde overvær av noe veldig spennende. Jeg fulgte på, og der hadde han funnet den ene figuranten, som han altså gikk av sporet etter like før. Så da løste vi oppgaven, selv om det ikke ble perfekt og helt slik som det skulle. Figuranten tok oss med tilbake til bilene.

Johannes sin Kylie - Barks B-venninne

Der tok vi oss en pause og noe å spise. Sola begynte å stå lavere på himmelen, og det var på tide å avslutte dagen med et teigsøk. Begge hundeførerne fikk lagt inn teiger på GPS-en sin, og så ble det avtalt at Bark og jeg skulle søke av teigen lengst øst.

Teigen vår i blått, Barks sporlogg i rødt.

Som sporloggen over viser, gikk vi fra parkeringen, nord-vest på kartet, sør og så øst-over. Dette valgte jeg fordi vinden sto fra nord, og vi da best kunne bruke vinden. I tillegg gikk det en vei eller sti inn i sørsiden av teigen, så vi kom oss relativt raskt fram til teigstart. Omlag halvveis inn i teigen der sør, dreier stien nord, og så brekker den av i en vei som går tilbake mot parkeringen. Der valgte vi å gå av stien og ut i terrenget, langs en stigning. Ikke mange meterne inn der, slo Bark på noe nord for oss, og forsvant over høyden. Nå som jeg hadde GPS-sporing på ham, kunne jeg følge ham på kartet, så hjertet sto ikke altfor høyt i halsen. Like etter kom han tilbake med melding, og jeg fulgte ham på påvisning ned til figuranten, som vi altså fant først.

Instruktøren fikk beskjed om funnet på radio, og vi fikk beskjed om å sende figuranten tilbake til bilene, og så fortsette søket. Nå som vi hadde dekket nesten hele sør-østre hjørne, bestemte jeg meg for at vi burde gjøre oss helt ferdig med den delen av teigen, fordi det ville bli veldig langt å gå tilbake dit etterpå. Så vi dreide øst og deretter sørover langs teiggrensen. Som loggen viser, hadde Bark seg noen snurrer på utsiden av teigen østover, men slik blir det gjerne. Da vi hadde fulgt østre og søndre del av teiggrensa slik at vi hadde vært rundt det som manglet, dro vi nordover, opp til høyden vi hadde funnet figuranten bak, og så vest langs høyden, og deretter ned på en traktorvei som fører til en gård som ligger nord-øst for teigen. Der ville Bark først tilbake mot veien "hjem", men da jeg ba ham bli med lenger nord, for han inn i skogen og fant en liten rød veske. Vi var såpass nærme hverandre at han valgte å apportere vesken - altså bære den bort til meg. Det var nok ikke meningen egentlig, men apport er også en melding, så jeg belønnet og varslet funnet over radio.

Da var vi visst ferdig med vår teig, for vi fikk beskjed om å komme oss tilbake til bilene. Alt i alt, fra start til slutt, tok teigen femti minutter og Bark løp 3,2 kilometer. Da hadde han gått og løpt over ei mil den dagen i alt, så vi var godt mette på trasking og sånt, begge to!

Nå gjenstår del to av uka - vi skal gjennom noen stisøk/patruljegang, og vi må ha en øvelse. Kanskje finner instruktøren på noe annet morsomt også. Og med Barks tulltur på Bjerkreimsheia lørdag, tror jeg vi må holde oss i selen - jeg må holde oss i selen resten av uka, skal dette gå veien.

Med hodet i skyene - nesten

I går var det sportrening i NRH oppe mot Skykula i Bjerkreim. Der er det flott, kan du tro.









Vi kjører sør fra Sandnes, mot Egersund, men så svinger vi av ved Bjerkreim og kjører mot Lauperak. Rett før nedstigningen mot Ørsdalsvatnet, svinger vi øst og stopper heller ved Skineldvatnet. For et flott navn på et vann, du!

Skineldvatnet

 Da vi kom opp dit, litt før klokka ti, regnet det og var ganske surt - omlag fem grader og en vind som bare gjorde alt verre. Det var rett før vottene måtte på. Heldigvis klarnet og stilnet det mer og mer opp utover dagen, så det ble kuns bedre og bedre å være både to- og firbeint.

Hvis jeg strekker ut tunga, kan du ikke bare legge godbitene der? spør Bark

Parkeringsplassen ved Skineldvatnet er utgangspunkt for flere flotte merkede turløyper. Den ene går opp til Skykula. Veien som går opp dit, er en militærvei som er stengt for allminnelig ferdsel, og selv om vi av og til kan låne nøkkelen for å kjøre helt opp på 820 moh. for å trene, gjorde vi ikke det i går, vi nøyet oss med å trene rundt parkeringsplassen, som ligger på omag 512 meter over havet.

Bark og jeg er forhåpentlig snart igang med B-uka. Vi har bestått søksprøvene, og venter bare på å få ta fatt på ukas arbeid. Det blir egentlig ikke noen uke, det blir to helger, nå i slutten av oktober, og helt i starten av november. Vi vet jo mye om hva vi skal gjennom i løpet av disse fire dagene, så nå tester vi litt hvordan vi ligger an. Forrige lørdag gikk vi sporoppsøk fra gjenstand og parallellspor sammen med andre hunder. I går gikk vi langt sporoppsøk og et kilometerspor.

Den militære veien var et flott utgangspunkt for langt sporoppsøk, så vi sendte Ronny avgårde for å legge sporet. Gå en kilometer, før du skjærer ut i grøfta du! Sa vi til ham - og så gjorde han det.

Herfra og opp gikk vi sporoppsøket.

I tillegg fikk vi Herman til å legge et kilometer-spor til oss, mens jeg til gjengjeld la to korte spor til Ronnys hund Kaisa og et felt på parkeringsplassen for Herman og Linus.

Jeg lot ikke sporoppsøket bli så gammelt før vi kastet oss i gang med oppgaven. Poenget her, er å se at hunden er i søk («på jobb») over et lengre strekk, selv om hunden ikke finner noe særlig interessant.

Så vi labba opp veien - nesten 50 høydemeter på en kilometer vei, så det var ikke så veldig bratt. Bark fant stadig vekk ting å undersøke og være nysgjerrig på, han, og slapp ikke arbeidsgleden så lett fra seg. Ronny hadde  markert utgangen sin, for at jeg skulle vite om jeg gikk over. Men da hadde han gått ut i terrenget for å finne feste til sporsløyfa, så der slo Bark på utgang og rett i sporsløyfa. Ja-ja, det er jo et funn det også. Etterpå sprang han ut på riktig side, og etter et ganske kort spor langs veien, fant han tennisballen til Ronny, ensom og forlatt.

GPS-dataene forteller at oppsøket tok nesten 19 minutter. 

En lett tur på asfaltert vei frem til sporet. Skineldvatnet sør for veien,

Vi reddet tennisballen, og byttet på å trille den ned veien tilbake til parkeringsplassen, godt fornøyd med økta.

Der nede ble vi møtt av et trist syn, du! Ett av sporene jeg hadde lagt for Kaisa, ble tråkket i hjel av en overivrig konstabel og hans nye politihund, som var på sporet av hjelperen hans. Jeg så for meg sporgjenstander og sporslutter fortært og forkastet av schæfer-kjeften, slik at stakkars Kaisa måtte sitte der i bilen og aldri få gå spor! Neida, ikke så dramatisk. Men det er jo alltid litt surt at, av alt terrenget i hele heia, velger noen å trampe rundt akkurat der du selv syntes det måtte være perfekt å legge spor. Joda, det måtte vel være noe med akkurat det terrenget som dro både meg og konstabelen dit. Etterpå kom de bort til oss som sto der og skulte på dem, og så fikk vi fortelle at vi egentlig ikke var så sure på dem, bare sure på at sporet var overtråkket. For Kaisa trenger nok noe enklere oppgave. Men så får Linus trø til i stedet, ble vi enige om, og slik ble det.

Kaisa begynner å bli riktig flink med spor, og løste det andre sporet jeg hadde lagt så lett at det var en fryd.

Så var det tid for å gå Barks kilometerspor. Da var klokka nærmere to, og sporet var tre timer gammelt. Herman hadde gått ut sørover, vest for Skineldvatnet, og så i en bue vest, før han dreide nordover, tilbake mot veien. Det er jo ofte den letteste måten å gå ut lange spor på, for så slipper en å gå veldig lange strekk tilbake fra sporslutt.

Bark satte avgårde i et sprøtt tempo, og fordi det var så mange hull, tuer og hindringer, gikk jeg på snørra minst fem ganger de første firehundre meterne. Det begynte nesten å bli litt flaut.

Men etterhvert sakket han - takk og lov - tempoet og intensiteten noe, og det ble mer levelig å gå bak ham. Han slet av og til noe, særlig i overgangene, men tok seg egentlig fint inn de fleste gangene. Det var vel et par ganger der jeg kunne fått sportap, om Herman ikke hadde korrigert oss. Men alt i alt var det en lærerik økt. Slutten ble dessverre spolert av en hyttehund, som hadde vært oppe og stjålet tennisballen det var meningen Bark skulle finne. Bark fikk en av sine egne tennisballer, og så sa vi oss godt fornøyd!

Sporet Bark gikk etter Herman.

Noen GPS-data om sporet

Så fikk endelig Herman og Linus gå sitt langspor. Det gikk rundt hele Skineldvatnet, så vi andre satte oss til og ventet tålmodig. I mellomtiden ble været bare bedre og bedre, solen varmet litt og det ble faktisk ganske fint å sitte der og sløve, mens andre jobbet og sto på.

Linus og Herman feirer ferdig rundt-vannet-spor med litt hallingballkast

Og slik rant denne lørdagen stille ut i nytelse. Hjemturen ble under blå himmel og en ettermiddagssol som gjorde godt etter noen svært regntunge dager.

Spor og felt og sånn

Bark fra et tidligere Flassavatn-besøk

Så nydelig vær som det er, må det ikke sløses bort, så vi gikk spor i dag også, vi!

I dag var det Barks tur til å avbildes på GPS-en.

Alexandra la et ca 300 meter langt spor over myr og hei (på deg). Til gjengjeld la jeg et ikke fullt så langt spor til Storm og henne, litt nord vest av der hun gikk. Denne gangen passet vi på å skape stor nok avstand til at overvær ikke skulle lage kluss for oss. Vinden - eller trekken da, for det var ikke mye vind til Vestlandet å være, sto fra Sør-Vest i dag.

Nina la sitt eget spor sør-øst for oss andre to.

Etter at sporene var lagt, fikk jeg Nina til å legge et felt i en gressrabatt på nedsiden av veien til idrettsanlegget. Jeg hadde tenkt å gå det med Bark, men gjorde om på planene. Litt mer om hvorfor senere.

Vi lot sporene bli litt over en time gamle før vi gikk dem. Frem til da gikk det, som det blir når hundefolk står der og henger, mye hundeprat, og så litt trening på å ikke kjefte på andre hunder fra bilen og sånt.

Bark har det - og jeg har nok sagt det noen ganger nå - forferdelig travelt i sporet. Jeg ville uansett se hvordan han taklet litt lengde på sporet, for jeg har ikke gått så langt spor med ham før. Som loggen under viser, gikk det i grunnen veldig greit. Han faller av helt nord, og det kan meget godt være fordi han har overvær av sporet vest av seg. Men så tok han seg flott inn, fant den ene gjenstanden som var lagt ut - ei isskrape (for hvem trenger vel det før i november igjen?), fortsatte og fant til slutt ballen som lå til sist i sporet.

Blått er Alexandra, Rødt er Bark og meg

Nå også hadde han det veldig, veldig travelt. Jeg tror kanskje et botemiddel vil være å legge et eldre spor - for så må han skjerpe seg litt mer med det han holder på med. Uansett er jeg ganske godt fornøyd med resultatet i dag!

På vei tilbake mot bilene fikk jeg høre et vårtegn som vet å bråke mye - rødrussen sto på parkeringsplassen borte ved idrettsanlegget og skiftet til sommerdekk mens de spilte musikk for hele Ålgård. Jeg vet ikke om de hadde sykkelbukser på seg under russekjeledressene, men musikkspillinga må ha vært avskrekkende nok i seg selv.

De andre to kom også ruslende etterhvert, også de vel fornøyd med sporene hunden hadde gått. Det kom ei jente med en schæfer, og de begynte å trene lydighet på parkeringsplassen ved russebussen, og kanskje var det derfor rødrussen nå sluttet å spille musikk. Jeg tenkte jeg fikk vente til hun var ferdig å trene, før jeg tok Bark ut av bilen igjen, ellers kunne han fint ofre litt feltsøk for å få leke med hunden hennes. Det varte og rakk, og til slutt bestemte jeg at det heller fikk bli Essa som tok feltet, siden hun ikke ville titte to ganger bort der - hun vil mye heller jobbe og leke med ballen enn å bry seg med andre hunder! Feltet gikk så det grein, det var jo i letteste laget for den tøtta.

Avsporing i april

Essa i Ølbergskogen på fredag

Det har vært en riktig deilig april-lørdag! Fantastisk vårvær, sånt som er riktig deilig å være ute og gå spor i en fire-fem timer.

Det var nok flere som tenkte dette var en super spordag, for vi var svært mange påmeldt til sportrening på Holmavatn i dag, 10 stykker ble vi, alt i alt. Fire av oss ville gå langspor, de andre ville gå kortere spor. Problemet med å være mange, er jo fordelingen av terrenget. Essas spor ble lagt som det første av de lange sporene, det vil si i grensen mot de som ville gå kortere spor. Det viste seg å by på trøbbel for oss.

Sporet er rødt, der hvor Essa og jeg gikk er i blått.

Essa fikk nemlig overvær av et annet spor, som lå vest-nordvest for det sporet hun egentlig skulle ha gått, så hun dro meg av - uten at jeg ante ugler i mosen før hun fant en sporgjenstand jeg ikke hadde fått beskrevet av sporleggeren, pluss et merkebånd jeg umulig kunne tro at sporleggeren hadde plassert der ute i terrenget. Siden merkebåndet så nytt ut, forsto jeg da at hun var på villspor - bokstavelig talt - og dro henne mot øst. Hun var svært motvillig mot å bli dratt av sporet hun jo faktisk var på, og som loggen viser, hun dro snart av igjen. Men da vi til slutt mistet overværet av avsporingen, gikk hun jo et perfekt spor tilbake mot stien igjen.

Slike opplevelser kommer nok alle som går mye spor til å få en gang i blant, at det er andre lukter som er mer interessante for hunden (gjerne fordi de er ferskere eller bare mer spennende), enn det du ønsker at hunden skal forfølge. Det er vel bare å føre dette opp på tabbekvoten og huske at, tross alt ble siste halvdel av sporet ganske vellykket.

Sporet ble lagt klokken 10:34, det var 1,4 kilometer langt. Det ble gått klokken 13:45, det var altså 3,25 timer gammelt.

Bark på sin side, han fikk gå spor i Ølbergskogen i går. Først et asfaltspor som var ganske ferskt, og så et skogsspor med et par vinkler. Han har det veldig, veldig travelt i sporet (som ellers også), men bortsett fra det, forstår han oppgaven godt og jeg ser lyst på tiden fremover.

Essa fikk gå et spor på cirka 400 meter, og selv om hun plukket en gjenstand som ikke tilhørte sporet, da vi kom til paintball-hyttene bak Ølbergskogen, gikk hun ellers ganske flott og presist.

I dag fikk Bark gå et feltsøk på åpen mark. Til å begynne med sprang han bare villmann - eller villhund, da - og fant slettes ingen ting på bakken. For som kjent, den som ikke leter, finner ikke. Men etter jeg maste litt på ham (og han må virkelig begynne å tro nå at egentlig så heter han Rolig), så begynte søksatferden å tre litt frem, og han fant alle tre gjenstandene Herman hadde lagt ut - to brukte, sammenkrøllede matpapir og en pilleboks som allerede hadde møtt en hundetann eller ti.

Essa har funnet - og meldt på - ryggsekken, så da får hun leke!

Blippe stankelbein

Husker du Blippe stankelbein? På engelsk heter tegneserie-fuglen The Road Runner. Og det er mest med tanke på det engelske navnet, at jeg bringer Blippe på banen. Ja, det vil si, så lenge jeg klarer å holde Blippe der, for Blippe vil jo helst springe sin vei.

Og Blippe kan virkelig dette med å løpe - fort som en vind, av og til så en bare ser støvskyen etter den. Blip-blip!

Jeg vet at Bark fikk navnet sitt av oppdretter i et håp om at det var et navn han også kom til å bli benevnt etter i dagligtale. Ja for noen rasehunder heter så vanskelige navn at det ville ha vært helt utenkelig for matmor å stå der og rope det ut etter bikkjeskinnet i skog og hei. Eller synes du at du kan høre det for deg - «Pitter Patter of Piperscroft, nå kommer du HIT!»

Nei, jeg kan av og til forstå at oppdretternavn kun benyttes for finere anledninger, og at Fido heller kalles noe enklere i hverdagen. Men Bark av Goldbite, til daglig kalt Bark, han må fra denne dag av fint leve med å også av og til bli kalt Blippe!

Vi hadde en herlig trening i dag. Tross svært sur vind oppå Eikelandsheia, koset vi oss fem stykker med å rundere - eller det vil si, for de fleste ble det til overværssøk, for med en så sterk vind inn fra høyre på midtlinja, i et så åpent terreng, var det lite vits i å forsøke en strikt rundering.

Etter at Kaisa, Linus og Eko hadde fått sin økt, var turen kommet til Bark. Han løste oppgaven sin, som var å løpe i terrenget og plukke løsbitt fra figurantene, på en strålende måte. Nå ble det bare to figuranter, men han fikk jobbet seg gjennom en god teig lell.

Etter lunsj, fikk Essa gjort samme jobben, men med fire figuranter - to av dem hadde med seg hundene sine. Dette var jeg ganske spent på, for en ting er å halse på et menneske, men å bjeffe på et menneske som sitter der med en annen hund, det er det ikke sagt skal være lett, sånn uten videre. Men Essa gjorde som hun skulle, og vi var veldig godt fornøyde etterpå. På vei tilbake til bilen fikk hun også gå et feltsøk i ei myr, for å lete etter ballen som Bark, den slappfisken, hadde sluppet fra seg på vei ned før lunsj. Jeg begynte å tro vi kanskje måtte anse ballen for tapt da Essa fant den. Ja, for er det en ball å finne så gir hun seg slett ikke lett.

Siste hund ut var Eiko, også han fikk kose seg med en drøy overværsøkt, og han fant meg som siste figurant, på vei ned mot bilene igjen, for jeg lå slik at han fikk best overvær av meg fra veien.

Klokken tikket mot fire, og de fleste var fornøyde og ville hjem, eller de ville gå spor i andre enden av runderingsløypa, jeg tipper det er 7-800 meter dit. Etter at de hadde kjørt, slapp jeg hundene ut av bilen, slik at de firbente skulle få strekke på beina før vi satte kursen hjem. Jeg hadde likevel ikke forventet en slik strekking som jeg fikk.

Da vi hadde gått etter veien de sporlystne kjørte, omlag 150-200 meter, skar brått Bark ut til venstre. Jeg lurte litt på hva som stakk ham, han løp med vinden i ryggen og kunne ikke ha fått overvær av noe? Ja-ja, tenkte jeg først. Men han kom ikke tilbake, så jeg begynte å gå videre langs veien og rope etter ham. Nei, ingen hund. Da ble jeg litt redd han hadde sett noe dyr der oppe, og begynte gå fra veien og opp bakken for å se etter. Null og nix Bark der oppe. Jeg kastet et blikk opp mot bilen, som sto der fremme i horisonten. Jeg syntes jeg så en hund, men de skulle jo gå spor så det var vel ikke så rart. Jeg tok fram fingrene og plystret det jeg var god for - nei, ingen Bark. Igjen skottet jeg opp mot bilen, og der - der kom Blippe stankelbein, du! Blippe alias Bark løp så støvet sto bak ham på veien, i en fart jeg fant det helt vanskelig å tro på. Jeg syntes nesten at bakbeina gikk som små hjul, og kanskje jeg konfabulerer nå, men jeg mener jeg hørte et svakt Blip-blip også.