«Alt raknet unntatt strømpene»

Slag i slag denne våren har Essa og jeg bestått prøver frem mot godkjenning; mørkesøk, feltsøk, spor og orientering.

Siden det passet best slik, og siden jeg hadde god lyst til å trene i andre skoger enn de vante, meldte jeg oss (Essa og meg) på til hovedkurs i Midt-Norge, nærmere bestemt HKEMN 2015 i Haltdalen, midtsommeruka.

Det gikk troll i ord, bare ti dager før vi skulle reise begynte Essa å halte. Her gjenstår de siste skrittene før vi er over terskelen, og så skjer dette. Grøss & gru! Det er slike ting som gjør en søvnløs.

Først prøvde jeg fornektelse, det er nok bare noe i poten. Så prøvde jeg meg med at, det går nok over bare vi består orienteringsprøven (som var dagen etter). Selv om Essa ikke haltet på turen, haltet hun desto mer da vi kom hjem. Det var rett og slett dumt av meg å ikke hastelåne en annen hund og heller spare henne.

Onsdagen etter var hun såpass mye bedre (i mitt trangsyn), at jeg tok henne med på trening og runderte ni hundre meter. Det er den beste runderingen vår på lenge! Men, etterpå hadde Essa veldig vondt, og jeg hadde veldig dårlig samvittighet. Det var bare å krype til mobiltelefonen og ringe veterinæren for en konsultasjon. Essa ble dopet ned, og så dro og brakk og knadde veterinæren den stakkars foten hennes så jeg var sikker på at nå ble det hvertfall vondt. Men han fant ikkenoe revet korsbånd, og da var allt tilgitt.

Essa fikk betennelsesdempende tabletter og beskjed om å ta det rolig. Det er det jo ikke så lett å praktisere på hovedkurs, men jeg tenkte vi fikk se de neste dagene. Allerede samme kveld syntes jeg hun virket bedre. Kanskje var det fornektelsen som våknet igjen.

Vi dro på hovedkurs, men dessverre ble det verre igjen ganske med en gang, kneet hennes. Tirsdagen i kursuka måtte vi til veterinær på Røros. Heldigvis var en av dem også kiropraktor, for det er som med menneskelegene der, at dette med rygg og ledd, det er ikke noen styrke i den ordinære medisinen.

Det ble behandlet, det ble tatt røntgenbilder og det ble trukket en knukket tann, mens vi ventet på at røntgenapparatet skulle la oss ta bilder. Ventetiden ble på tre timer, og selv om det ikke gjorde meg noe - og Essa sov jo, så for henne var det ikke farlig heller - så fikk vi et ekstra ryggbilde og to pakker Selective hundemat som plaster på vente-såret.

Etter behandlingen var Essa først mye verre, så litt bedre. Jeg bestemte meg raskt for å trekke meg fra ukas arbeid, for jeg syntes ikke det var riktig å presse hunden gjennom et ganske hardt program når hun ikke var frisk. Det var et vanskelig valg, jeg skal love deg at det er surt å snu i døra når du har gått flerfoldige mil for å komme dit, men jeg mener at det var det riktige å gjøre. Hva skal jeg eller NRH med en godkjent redningshund som ikke er frisk? Og så er det dette med at det ikke er riktig å trene med en syk hund heller, selv om Essa kanskje ikke tenker i begreper som riktig og galt om det, og bare elsker å ut og jobbe, uansett konsekvensene det bringer med seg.

Røros-veterinæren sa at - og nå må jeg ta forbehold om at jeg kanskje gjengir feil, men hun sa noe sånt som at - skaden ligger i kneet, det var rett vurdert både av meg og veterinæren hjemme. Skaden kommer fordi Essa løper med kneet for mye utover, og det gjør hun nok for å kompensere en kronisk feil i bekkenfestet. Bekkenet er rett og slett for løst festet av sener og ligamenter. Det er en påbegynt forkalkning der, men ingen forkalkninger i ryggen, og heller ikke i hoftene. Hoftene hennes er rett og slett kjempefine, og det er nok til hjelp for henne, oppi alt det andre.

Skaden i kneet kan behandles, og hun kan nok bli bedre. Jeg har ikke spurt hvor mye bedre, kan hun trenes opp til redningshund? For det er et spørsmål som nok krever litt tid før det kan svares skikkelig på. Jeg tenker at det, uansett, vil være en fare for overbelastning der, og at det vil forbli en hemsko - skal jeg, eller skal jeg ikke presse hunden til å løpe langt og tungt og hardt, når jeg vet at det kan bety smerter og plager i etterkant? Skal jeg fortsette å trene henne, eller skal jeg la henne få bli pensjonist og heller satse på ny hund?

Jeg har mulighet for å forsøke ny A-godkjenning med Essa også neste år. B-godkjenningen vår står ut 2016. Noen endelig avgjørelse i forhold til å pensjonere henne trenger jeg ikke ta enda, men jeg har nok, må innrømmes, begynt å forberede meg på at det må bli valget. Jeg vil ikke plage henne til å jobbe over grensen for det hun klarer, og jeg vil bare lure meg selv ved å presse frem en godkjenning med en redusert hund. Jo, ny hund blir det nok uansett, for NRH-treningene vil jeg ikke legge på hylla!

Homsetur og royal rundering

Selvportrett tatt på returen, da det begynte å komme noen skyer i horisonten.

Onsdagen ble en dag med mye aktivitet. Først dro Essa og jeg til Heresvela, nord for Brusand, hvor vi gikk tur inn til Homse. Det var et nydelig vær som ga skikkelig vårfølelse. Jeg hadde lest om turen på ut.no og hos www.fjell-vandring.net, så jeg var godt forberedt. Vi tok med kart og kompass i sekken, også hadde jeg på gps på Essa, sånn for å øve på bruken og for å se om turen var 7,6 km eller om den var 8 tur-retur, siden det sto forskjellig på de to nettstedene.

En mosegrodd taustump på Homse

Nå stakk vi innom Museholå på vei til Homse, så det gjorde jo turen litt lengre - trodde jeg -, men differansen på turen og returen var bare hundre meter på min GPS, jeg gikk, i følge den, 8,6 kilometer. Nå hadde vi en ganske bedagelig fart i løypa både til og fra, jeg stoppet og tok bilder, og framme på Homse var det så deilig i vårsola at vi satt der i allefall i 30 minutter. Turen alt i alt ble på 3 timer og 45 minutter.

Gården Homse - bruket er nedlagt, men det fungerer nok
fortsatt som fritidsbolig.

Det er ei trebru over elva som renner fra Homsevatn til Røyrtjørni, og så en treplate over det verste av myra. Det var likevel så mye vann i elva at treplata, som lå på skakke ned i elva, var dekket over. Men med litt konsentrasjon og planlegging klarte jeg å balansere meg over uten å bli våt på beina. Med dårligere fottøy enn fjellskoene mine hadde jeg nok ikke berget over tørrskodd. 

Noen har skåret ut disse morsomme
hanene av bjørkestammer.

Å være rett kledd og skodd på heia-tur er viktig! Jeg hadde på sportstrøye, en tynn bommulsgenser kjøpt på hærens overskuddslager og ei allværsjakke med innsatt fleecejakke. Jeg hadde også en ekstra fleecegenser i sekken, sånn i tilfelle det var kaldere enn jeg trodde. Deler av turen kunne jeg gå uten allværsjakka på, men oppå toppene og i skyggen ble det som regel for kaldt. Hjemturen, som stort sett gikk nedover, var jakka på nesten hele tiden.

GPS-spor etter turen. Museholå ligger der hvor det
ene sporet tar en avstikker nord-vest.

Da vi kom hjem var det bare å hvile seg alt en klarte, for så var det under to timer til NRH-trening på Vigreskogen. Essa er blitt flink sånn med årene, hun legger seg ned og sover når hun kan, i bilen og hjemme. Hun klarer enda ikke å hvile mens vi er på tur ute, selv om hun nok legger seg ned raskere enn før. 

Revtjørna

Ute på Vigre var det fire andre som ville trene. Tre av oss gikk for å rundere i storeskogen, de to andre skulle trene spor og melding i og rundt lilleskogen. Essa og jeg var andre ekvipasje ut, og jeg ba figurantene om å gjemme seg på ca 400 og 700 meter. Jeg ville rundere langt, men siden vi hadde gått en så god fjelltur allerede, ville jeg først og fremst sjekke arbeidsviljen til Essa - formen også - heller enn å strekke det mye lengre. Vi har jo faktisk nesten aldri rundert så langt som 700 meter. Det gikk supert. Noen grunne slag ble det, men Essa jobbet virkelig bra. Jeg var kanskje litt for masete og negativ på noen av slagene, men det prellet av henne, og jeg tok meg også sammen, slik at det ble en kongerundering av (prins)Essa mi.

Lyset falt fint på bergknausen, jeg var heldig og fikk fanget det.

De andre fikk det de var ute etter denne onsdagen også, og siden været holdt seg tålig bra helt til vi avsluttet klokken halv ni, var det alt i alt en herlig våronsdag unnagjort!

Isbreen glemte denne steinen oppå berget,
den gangen issmeltinga kom.

Lang rundering på Alsvik

Lørdag 21 februar var det fellestrening på Alsvik. Med vinterferieuke og A-prøver, var vi ikke så mange påmeldte - fem stykker. Vi endte alle opp med å kjøre meldingstrening eller rundering, og så gikk noen småspor eller felt i tillegg. Jeg hadde lyst til å rundere langt, så da det ble min tur, ba jeg om at det ble plassert ut tre figuranter, den siste på minst 600 meter, men ukjent for meg.

Mens jeg fikk gå i alt 932 meter på 30 minutter, løp Essa 3,5 kilometer.

Rødt er Essa, blått er hundefører.

Det interessante med å ha på GPS-peiler og studere kartet etterpå, er dekningsgraden, altså hvor godt hunden har dekket terrenget. Det er jeg som hundefører som er ansvarlig for at hunden faktisk dekker terrenget 50 meter ut på hver side av runderingens midtlinje, som denne gangen var en T-løype i sørlig lei. Som det viser, er det dårlig dekling på vestsiden helt til å begynne med, og uti fjerde til sjette slaget. Så kommer det dårlig dekning på østsiden niende til ellevte slaget. Deretter synes jeg vi får god dekning ganske mange slag.

Vi hadde svak vind fra sør-øst, 3,3 m/s, det var rundt 3 grader og av og til litt regn og svært skiftende vær, fra sol til sludd.

Da vi hadde passert firehundre meter, ble jeg veldig i tvil om siste figurant var passert, eller om hun faktisk lå så langt ut som jeg hadde bedt om. Da hun ikke var kjent nok i Alsvik til å si helt hvor hun var, fortsatte vi runderingen, og fant henne der hvor sporloggen er avsluttet på bildet. En lang og svært god økt, med arbeidsvillig hund og en hundefører som stadig lærer noe nytt.

Alsvik i februardrakt. Det var en ganske vakker dag!

Valentinspor på Holmavatn

Det var en kald og guffen start på lørdagen, vind fra nord-vest og ganske kulsent å stå på vindutsatte Holmavatn. Det er så vindutsatt at de har satt opp vindmøller der.

Don Quichot-land!

Jeg la ut et lite vinkelspor for Kjell Ove på gressbakkene før parkeringsplassen, han la ut et 1,2 kilomenter spor for Essa og meg med fire gjenstander og en støvel i slutten. Sporet så ut så her:

En fin hestesko, altså. Sporet startet øverst til høyre, gikk medvinds nesten helt sør på kartet, der det var et høydedrag, før det gikk nordover til vannet igjen, så langs vannet, opp en bratt bakke, litt sør og så bort til slutten. 

Jeg ga sporet en liggetid på ca 2,5 timer. Det begynte å bli bedre vær, så jeg ville gjerne gå før luktmolekylene begynte soldansen sin.

Jeg hadde ikke bestemt meg for noe annet før jeg gikk, enn at det skulle få gå som det gikk. Så jeg gikk bak hunden og var ganske "detached" - avkoblet, ja rent ut sagt fraværende og tilbakelent. Det var faktisk ganske deilig. Jeg tror det virket bra for Essa også, som fant tre av fire gjenstander og slutten, uten noe som helst mas fra meg. Jeg har vært flink til å trene de siste ukene, og det gjør nok sitt til at det er lettere å gå bak Essa også. Det var motvinds Essa virret mest i sporet, og oppe på høydedragene. Noe annet var ikke å regne med i min bok.

Som GPS-dataene viser, sporet var unnagjort på 28 minutter, ganske raskt med andre ord. Jeg er strålende fornøyd med resultatet, slik at neste spor skal få bli enda lengre og ligge enda lenger. Eller kanskje ikke neste, men et av de snart neste.

Etter sporet mitt, diltet jeg etter Morten, som gikk rundt hele Holmavatn med Snusken. Det var bare for å få tatt bildet helt øverst av vindmøllene. 

Dernest ble jeg med som figurant på rundering for Paul og Gry. Været hadde blitt bare helt deilig, sola skein og vårfølelsen kilte i nakken. Så før jeg gikk hjem måtte jeg ta et par bilder av Holmavatn i solnedgang.

Åpning av 2015 - Rundering i Vigreskogen

Lørdag 3 januar begynte 2015-sesongen med årets første rundering. Vi var ganske mange påmeldt til treningen, så vi delte oss i to. I Vigreskogen er det ganske greit slik, for der har vi to runderingsløyper, «Lilleskogen» og dens soleklare motpart «Storeskogen» Mellom dem ligger en slags mellomting av de to, men det er et terreng vi stort sett ikke bruker.

Essa og jeg var først ut i løypa. Jeg tok på meg GoPro-kamera, GPS, og Essa fikk også sin hundepeiler på, for så kunne jeg etterpå studere litt terrengdekning og avstander og sånn annen data. Før jeg ser meg blind på kart og gps-koordinater og kvantitative data, er det nok lurt å kjenne litt på det kvalitative også, hvordan det kjentes å gå løypa og også hva slags tilbakemeldinger vi fikk etterpå, vi to. Selv om jeg syntes at jeg tok det ganske rolig og sindig, det hele, fikk jeg beskjed om å være litt raskere ute med å bestemme meg for ny plass å sende Essa ut fra. Jeg kunne også godt sette meg ned når jeg ville ha henne inntil meg, det gjør det lettere for hunden å forstå hva jeg vil, og det vil også hjelpe henne til å roe ned.

Jeg må være tydeligere i signalene mine til Essa, og ikke slurve. Går hun ikke langt nok ut, skal jeg rope henne av og begynne på nytt, ikke la henne gå mange meter frem på bare ti meters dybde, fordi hun har sporløsning eller sånt.

Først er det lurt å se på mitt spor, det blå:

Jeg har begynt nordvest, ved husene, og så gått sørøst til der første røde streken går ut til venstre, der begynte vi å rundere. Jeg gikk sørøst på en tydelig sti i skogen, og det går helt ned til forbi midten av kartet, før det synes at jeg tar en avstikker mot vest. Der lå altså første figurant, Ronny. Så fortsetter vi helt sør-øst, der det viser en ny avstikker, der var Bjørn Erik. Vi fortsatte mot vest og fikk Ronny som figurant en gang til på høyre side som siste slag. Alt i alt runderte vi cirka 650 meter, ny rekord for oss det, faktisk. GPS-en sier at jeg har gått i alt 1,2 kilometer, og at jeg brukte nesten 29 minutter på det. Det betyr egentlig at 800 meter på 40 minutter bør være innen rekkevidde.

Hvis vi nå ser på hvordan Essa har gått i terrenget, er det en del udekket, gitt. Hun løp i alt 4 kilometer på 30 minutter. Det første slaget hennes går ut til venstre, øst. Hadde dette vært en prøve, måtte jeg ha ventet på startlinjen for å få sendt henne også vest for midtlinjen, der er det udekket terreng. Jeg tok ikke så hyppt på det, men kanskje jeg tjener på å gjøre nettopp det, slik at jeg ikke får dårlige vaner som straffer seg senere. Hm, det er notert!

Det som burde vært fjerde slag på begge sider, kommer først etter et merkelig romrom, jeg vet ærlig talt ikke helt hva som har skjedd der, på vestsiden ser det ut som Essa har løpt langs stien et godt stykke,før hun skar inn i skogen, og så ut igjen, og at jeg ikke har registrert hvor mye terreng som var udekket på begge sider. Slaget på østsiden dernest ser kanskje bittelite og rart ut, men hun er faktisk ute på 50 meter, før hun går ut mot vest og finner Ronny på 88 meter fra stien. Jeg tror at vinden, selv om den sto fra nord-vest, inne i skogen har snurret slik at hun har fått ferten av ham.

Deretter dekker vi ganske greit et par slag, så blir det et hull på vestsiden, og neste slaget på vestsiden blir på hele 309 meter. Da Essa - etter en god stund - kom ut av skogen, fikk hun et tulleslag mot øst, et sånt, jamen jeg vil ikke dithen. Det kan være min usikkerhet som påvirket Essa såpass at hun ble i tvil, men det kan også være at hun har truffet på folk eller rådyr uti der. Vi fikk i alle fall tatt opp igjen runderingen, og selv om vi dekket veldig dårlig nede til høyre i svingen, tok jeg det rolig, fordi jeg allerede hadde sett figuranten rett frem (sør) i svingen, der han gikk.

Gående figurant syntes Essa ikke noe om, hun kom tilbake til oss, og vi forsøkte igjen, etter et bjeff kom hun atter tilbake til oss. Figuranten fikk påvirke litt, og da løsnet det noe. OK, enda en ting å trene på, gående figurant. 

Nå hadde Essa funnet begge de to utlagte figurantene, men vi fortsatte med et par-tre blindslag, før hun fikk funn helt til slutt på Ronny, som hadde løpt langt ut, bak rådyrplassen. På kartet nå etterpå, ser jeg at det var akkurat der hun var på det lange slaget sitt også, skogen er ikke større.

Essa på stranda første nyttårsdag.
Det er intens, det blikket der!

Da vi var ferdige å rundere med Essa, begynte det et storinnrykk av orienteringsløpere, mellom femti og hundre stykker som plutselig myldret rundt overalt i skogen. Dermed ble resten av treningen noe forsinket, for vi skal jo finne folk, men når vi trener skal det være en viss forutsigbarhet i det hele.

Etter lunsj ble det tid til en liten økt til for Essa og meg, da trente vi ... nettopp: Melding på gående figurant.

En kort snutt fra GoPro-universet:

Og så et lite PS. Jeg så en morsom feilskrift av rundere i dag, da noen i stedet hadde skrevet fundere. Det er jo det jeg gjør her i grunnen, funderer. DS

Litt løselig planlegging fremover

Lek i desemberregn. Foto: Gry Håvik

Som jeg har skrevet her før, det er en del som gjenstår før Essa og jeg er godkjent redningshundekvipasje. Vi må bestå en del forprøver før vi kan begynne på A-prøvene, så må vi ha ei Ukas arbeid A og kanskje da - eller senere på en konte-prøve, at vi har bestått.


Først må vi gjennom orienteringsprøve (der må jeg prestere alene, i grunnen), mørkeprøve og feltprøve. Jeg tror - tror - at alle de tre skal være grei skuring. Vi får se. Den groveste skruringa blir, tror jeg, mørkerunderingen. Den bør vi ta innen februar, ellers blir det for lyst til å ta den ute.





Planlegging av hovedkurs 2015 ser foreløpig slik ut:

Kurs	Kursleder	Sted	Uke	FTU rep.
HKEMN	IA	IA	26	IA
HKESN	Hege Iversen	Kongsvinger	31	IA
HKENN	Arne Andreassen	Helligskogen	32	IA
HKEVN	Jan Erik Grande	Voss regionen	34	IA

Essa og jeg bør ta A-prøvene til våren, slik at vi kan melde oss på hovedkurs. Og da er spørsmålet hvor? Midt- Norge, Østlandet, Nord-Norge eller Vestlandet? Jeg sikler etter å kjøre opp til Heldigskogen, øh, Helligskogen. Men det er langt og da må jeg ha flere dager fri både før og etter hovedkurset, bare til turen.  Det er langt nok til Midt-Norge, men det frister faktisk det også, i juni, i lyse og trivelige trøndertrakter. Det hadde vært deilig å ha uka gjort unna såpass tidlig - og eventuelle konter noen dager senere i september-oktober-vær her sørpå. Hm, må kjenne litt på den. Voss frister ikke like mye. Jeg vet ikke hvorfor, jeg synes vel det er i seineste laget på året, vosseuka.

Planen fremover, ser derfor slik ut:

• mørkerundering før utgangen av februar
• feltprøve i mars-april
• orienteringsprøve i mars-april-mai
• a-prøver i mai
• a-uke i juni-juli
• a-prøver konte (forhåpentlig ikke) i september-oktober
• A-godkjent og ferdig med det innen november 2015.

Så får jeg justere planen etterhvert som året går, men da har jeg i alle fall noen konkrete mål å jobbe mot. Hva må jeg så gjøre for å få denne planen til å lykkes? Trene, selvfølgelig - på rundering og der er det lengden som må strekkes noe alvorlig. På spor, og der er det liggetid som må strekkes, noe alvorlig. Jeg må også trene på de momentene vi vil møte på A-uka, lese programmet nøye og være føre var.

Essa - klar for det meste, ser det ut til.

Vi må trene enda mer på mørkerundering og feltsøk - selv om jeg tror det skal gå greit. Og så må denne tobeinte frøkna komme seg i bedre form slik at orienteringsprøven ikke blir så masete som den ble sist, da jeg gikk på Kartavoll og sleit. Fem måneder på rundering og spor - det bør holde. Jeg tror det skal gå, bare vi har målet for øye og en plan for det som ligger foran oss. Jeg har mye lekt oss til b-godkjenning, det som følger nå er hakket mer alvorlig og får behandles deretter. Hm!

Når det da gjelder ukas arbeid A, skal vi gjennomføre og bestå selvstendige gjennomsøkinger av teiger. En teig på ca 500 x 500 meter, og en teig på ca 250x500 meter. Hundeføreren skal selv innhente nødvendige informasjoner til å planlegge og gjennomføre søket. På bakgrunn av de innhentede forutsetningene, samt vær og terreng, skal hundeføreren presentere et taktisk opplegg som skal følges.Det skal utplasseres en figurant og et ukjent antall gjenstander, jakke, sekk eller tilsvarende, i teigene. Søkstid henholdsvis ca 3 timer og ca 1,5 timer. Det skal legges vekt på momenter som effektivitet, systematikk, taktisk opplegg, praktisk gjennomføring, samband og orientering, samt funn av figuranter og gjenstander. Teigsøkene skal legges opp slik at hundeføreren så langt mulig må gjennomsøke hele teigen.

Følgende momenter skal vises frem

• Sporoppsøk av varierende tid, lengde og vanskelighetsgrad.
• Spor på varierende underlag, av varierende lengde, alder, miljø, eller hvor flere ekvipasjer samarbeider/veksler om å løse oppgaven.
• Minst ett spor med alder 12 – 24 timer og ett spor av minimum 3 km lengde.
• Sporoppsøk fra fast utgangspunkt så som bil,jakke, hus og lignende.
• Trening i taktisk opplegg, gi erfaring i uttak av primær søketeig, gjennomføre søk hvor funn gjøres raskt med bakgrunn i opplysninger.
• Kombinerte søksformer, dvs. oppgaver der ekvipasjen må gå direkte over fra en søksform til en annen.
• Melding på gjenstand, på størrelse med sekk,jakke eller tilsvarende.
• Patruljegang.
• Fellesøvelse på kveldstid i terreng tilpasset behovet, og med et ukjent antall figuranter. Det skal legges vekt på momenter som alarmering, transport, organisering, ko-arbeid, samband, orientering og samarbeid.

Krav til godkjenning
I teigsøkene må ekvipasjen vise at den behersker de momenter som er vektlagt i teigsøk.Det er helhetsinntrykket av de to teigsøkene og funn av figurant i teig a 250x500 meter som avgjør hvor vidt ekvipasjen består eller ikke.

Ekvipasjen skal gjennom uka ikke vise vesentlige mangler under momentene som skal vises frem (bombepunktene over), ei heller vise vesentlige mangler i øvelsen rundering.

Her er alt det som skal gjøres, og som må øves på i vår. Det blir et travelt og morsomt år - takket være den flotte hunden min!

Setting a goal is not the main thing. It is deciding how you will go about achieving it and staying with that plan.
~ Tom Landry

Julegave!

Essa og jeg har gitt hverandre verdens beste julegave i år, tre timers rundtur fra Holmavatn forbi Steinkjerringa og opp Synesvarden. Huj så deilig - særlig fordi vi da fikk kvit jul!

Det var ikke så storveis å kjøre opp til Holmavatn i tett snødrev i morgenmørket, men da vi endelig kom dit, sluttet det å snø. Stiene viste ekstra godt i det lille av snø som var, så vi koset oss riktig!

Det var helt vindstille og lyset var ganske trollsk - sepiafarget mot lyngen, blålys mot sjø og himmel.

Da Essa endelig fant en pinne, nesten halvveis på turen, syntes hun også at det var verdt det å stå opp klokka sju på julaften for å pakke opp denne gaven til oss selv!

En pitteliten video - for julestemningens del - helt til sist: