Melsheiaspor i april

 I dag var det tid for sportrening på Melshei. Bark og jeg ba om et A-spor. Det vil si et spor på 1000 meter, med sporoppsøk, fire gjenstander og en slutt.

Vi ba om et felt også, for vi må trene mer på det også.

Været var tålig bra, selv for en frysepinn som meg. Men jeg skulle ikke sitte stille lenge, før kulden krøyp godt inn i kroppen. Et A-spor skal ligge mellom tre og fire timer, så det ble en del venting før vi kunne gå sporet.

Bark på Flassavatn i mai

Derfor gikk vi også feltet først. De første to gjenstandene gikk ganske raskt, men så dabbet interessen av hos Bark, som soste rundt beina mine og ikke ville ut og lete. Jeg måtte vente ganske lenge på at han skulle finne tredje gjenstanden, og den fjerde satt så langt inne at jeg mistet nesten litt motet. Det må jobbes med motivasjonen, tror jeg - på å gå ut og gjøre en grundigere jobb. Han har sluttet å springe tulling, i det minste.

Etter en lang og god lunsj med mye drøs på krakken, ble det tid for å gå spor. Sporleggeren hadde gått ut fra en sti, og laget et oppsøk for oss litt lenger borte på stien.


Hun hadde fått med GPS-en min for å lage sporlogg, jeg håpet at jeg ikke skulle behøve å se noe på den videre.

Her er sporet til sporleggeren i blått. Den røde linja er Bark og meg

Sporoppsøket gikk veldig bra. Først trakk Bark ut til venstre veldig tidlig, men da han ikke var ivrig nok, tok jeg ham med videre ut på myra. Ikke mange meterne videre var han langt sikrere i sin sak, så da gikk vi i vei.

De første 730 meterne gikk så det suste, men da vi nærmet oss en gangvei etter å ha gått ganske rett sør et godt stykke, gikk Bark av sporet, trakk over gangveien og litt opp på andre siden, før det stoppet opp for ham og jeg var sikker på vi var av. Jeg tok ham med ned igjen, men som sporloggen viser, gikk vi og vaset en god stund, før Bark trakk vestover, noe nord for sporet. Men så kom han på igjen, og jeg kunne merke det på intensiteten hans, som øket godt da. Derfra var det ikke lang vei til slutten, som var et liggeunderlag.

Begge sporene uthevet. Bortsett fra virringen ved gangveien, veldig bra!

Det kan være flere årsaker til at Bark trakk av sporet. Det lå en orienteringspost ute i terrenget der vi var, det kan ha vært både folk, hunder, rådyr eller andre dyr som tråkket over sporet. Men vi klarte å ta oss inn igjen, og det er jeg fornøyd med.

I morgen skal vi ha øvelse i urbansøk i Sandnes sentrum. Det gleder jeg meg til, men har ikke røpet det for Bark riktig ennå. Han kan godt få bli litt overrasket!

Bikkjekaldt passer vel bra for å trene hund?

Joda, jeg er en frossenpinn, som trives best på barmark og med mange plussgrader på gradestokken. Derfor blir det alltid noen grin på nesen når det kun kryper opp til en halv plussgrad og skaresnøen ligger i flekker rundt i skogen.

Noen dager før sneen kom ramlende, dette bildet

Men det ble nå ei bra treningsøkt lell!

Jeg la et rimelig kort spor til Bark, bare ca 300 meter, og så fikk jeg en av de andre til å legge felt for oss. Det forrige feltet vi gikk, i Melsheia, var slett ikke bra, med en svært ukonsentrert hund som heller ville springe rundt for løpingens skyld, enn å lete etter noe. Derfor var jeg rimelig spent på feltet i dag.




Tusen takk til Gro Elin, som filmet herligheten!

Hva skal jeg si? Det gikk så det grein.

Jeg grein ikke.

Jeg kunne vel grått, for jeg hadde en instruktør lett tilgjengelig, men hadde ikke bedt om feltprøve. Hadde dette søket vært en prøve, hadde vi nok bestått. Men, vi tar det en annen gang, heller.

Etter at Bark hadde fått massevis av belønning i form av lek og godbiter etter den flotte jobben, hvilte han en liten halvtime i bilen, og så gikk vi sporet. Det gikk også helt strålende, selv om han viste noen tendenser til å ville gå over gjenstandene. Han plukket dem likevel av seg selv, og gikk i et tempo som var overkommerlig for hans stuttbeinte fører.

Joda, selv om det var kaldt, blir jeg varm om hjertet av en så flott hund som Bark.

Spor(ty) dag på Holmavatn

Lørdagen bar det til Holmavatn for å gå spor. Nå går vi ikke spor på vannet, for selv om det var kaldt, bærer ikke isen oss. Men vi gikk i området sør for vannet, og vi gikk lenger enn vi har pleid.

Først gikk vi oss en liten luftetur i den kalde, klare morgenen, Skyfri himmel på Jæren gir mer himmel enn andre plasser, siden det er så flatt - så vi fikk en vakker dag!

Bark på luftetur før alvoret starter

Siden det var så kaldt, lot jeg meg lokke til å få varmen ved å legge det lengste sporet - 4 kilometer - for to av de andre, som skulle gå sporet sammen. Det fungerer slik at de to bytter på å gå først med hunden som skal spore. Jeg la ut sporgjenstander cirka hver 200 meter, og så byttet de på å gå først ved hver gjenstand.

Slike spor blir hundene som regel veldig ivrige på, det blir en konkurranse om å spore, som setter giret opp og motivasjonen blir sterk. 

Her er sporet jeg la ut til Silja og Click

Jeg gikk og jeg gikk. Først nord-øst langs Holmavatn, så øst langs Storamoset, så sør langs skogen, så sør-vest mot stien. Der la jeg slutten, et pledd jeg bruker å ha i bilen, og som jeg gikk de siste 400 meterne med rundt meg, slik at det hadde god fert av meg.

Tilbake på standplass ble jeg med å spise lunsj sammen med de andre. Turen var relativt lettgått fordi myrene var frosset såpass at jeg ikke tråkket gjennom, og det var bare en bratt stigning på hele turen. Men maten smakte likevel fortreffelig!

Gry hadde lagt ut et spor til meg og Bark, på andre siden av turstien mot Synnesvarden. Jeg hadde bedt om et spor på cirka 2 kilometer, med bare 3-4 gjenstander og en slutt. Det var ferdig lagt litt over 11. Halv to gikk vi i gang med det. 

De første 360 metrene gikk kjempefint, men så dreide Bark mot vest, og snart så jeg at det var ikke mye sporatferd å spore hos bikkjeskinnet. «Hei du,» sa jeg til ham, «søk spor!» Da slo han øst igjen, og tok opp sporet der han hadde gått av. Jeg blir av og til ganske forskrekket over hvor god kontroll han har på unotene sine, den gutten.

Like etter han hadde gått på sporet igjen, plukket han en sporgjenstand, så da visste jeg at vi var på rett vei. Vi fortsatte, og jeg ble noen ganger litt i tvil om hva han egentlig holdt på med, avstikkeren friskt i minne. Men vi fant en sporgjenstand til, og dette gikk jo ganske greit. Men så nærmet vi oss stien, og Bark var mer interessert i luktene derfra, enn ute i terrenget, og snart slo det meg at, vi hadde nok gått over slutten. Så vi snudde, og etter 150 meter retur, fant Bark tennisballen Gry hadde lagt ut. 

Jeg var veldig spent på å se sporloggen, for jeg trodde nok at Bark hadde gått ganske mye sekundært og vært ute av sporet mye. Men da jeg så sporloggen i ettertid, har han faktisk gått veldig bra - bortsett fra avstikkeren og de siste 40 meterne før slutten.  Helt hva som gjorde at han gikk så sekundært der, det vet jeg ikke. Men vi nærmet oss som sagt turstien, og det var mye folk med hund som gikk tur på en så vakker lørdag som denne, så det kan ha vært overvær av andre som gjorde utslaget. Men da burde avviket ha vært på andre siden av Grys spor, så jeg vet ikke helt.

Bark sitt spor. Gry i blått, oss i rødt

Jeg ser at vi godt og med fordel kan gå flere slike litt lengre spor. Gjerne også med enda lengre liggetid enn de 2,5 timene vi hadde på lørdag.

Ja forresten - jeg var veldig godt fornøyd med tempoet også - jeg klarte å holde Bark igjen, og ramlet ikke en eneste gang i løpet av sporet. Etterpå derimot, da vi gikk langs stien tilbake, kom det folk imot med hund. Jeg skulle holde Bark igjen, og akkurat der var det ikke særlig egnet til å gå langt ut av stien. Så da drar han meg overende for å få luktet på den andre hunden. Jeg slo kneet godt, og lå der og sprellet og okket meg. De lurte nok fælt på hva dette var for tullkjerring, de møtende. Men man får jo ikke mer moro enn en lager selv, og det er sikkert Bark enig i også!

Men, med litt mer alvor her, nå må jeg trene Bark på å gå nøyere spor, slik at vi ikke går over gjenstander - slik vi gjorde, for han plukket altså bare to gjenstander, og gikk over slutten. Hm, noe å tenke på fremover, altså!

Etter en god rast i bilen og litt vanndrikking på oss begge, gikk vi et felt, som hadde ligget ganske lenge. Jeg var spent, for feltene har egentlig blitt bedre for hver gang vi går dem nå i vinter. Og selv om Bark bare fant 3 av 4 gjenstander, jobbet han veldig fint - samlet og konsentrert, og uten å springe tulling utenfor feltet, slik han har hatt for vane litt for ofte.

Jo, alt i alt en deilig lørdag - tross kulden!

Bark skuer utover Holmavatn

Spor og felt og tjohei

Gårsdagens melisstrø i nesten seks minus, ble i løpet av natten avløst av det mer kjente og kanskje ikke fullt så kjære pluss fire-fem grader og regn. Væromslaget gjorde også at en ertesuppetjukk skodde lå over store deler av Jæren.

Vi kjørte opp til Flassavatn for å bli med sporgjengen på gøy. Der oppe droppet temperaturen til tre-fire grader, og det lå glatt holke på alle vannpytter og stier. Godt at det går an å gå spor i terrenget da!

Jeg la selv et spor til Bark - på omlag 3-400 meter bare. Jeg strødde ut fem gjenstander i sporet, og la en tennisball i slutten.

Så fikk jeg en av de andre til å legge et felt til oss - med bare to gjenstander. Nå har Bark og jeg ikke trent så mye felt på en stund. Da vi var på Voss i fjor, mistet han ganske gnisten på felt-øvelsen. Jeg tror vi rett og slett trente litt for mye, og at jeg ikke klarte å belønne funnene hans godt nok. Så nå vil jeg heller ha få funn og stor jubel når han treffer, er tanken min.

Feltprøven i Norske Redningshunder er en av de tingene vi må bestå før vi får lov til å begynne å tenke på A-prøver og A-uke og sånt. Feltprøven består av et felt på 30 x 30 meter. Det skal legges ut fire gjenstander i feltet, som også skal tråkkes godt over av den som legger gjenstandene ut. Så skal det gå et par timer før hunden og fører slippes til. Hunden skal slippes ut i feltet, men hundefører har ikke lov å gå inn i området. Hunden skal finne og enten markere eller apportere gjenstandene innen ti minutter. Gjenstandene skal være på fyrstikkeskestørrelse (volum), og skal slippes i feltet.

Nå kan en spørre seg hvorfor redningshunder - som skal finne mennesker og redde liv - skal trenes i å søke etter gjenstander, til og med små gjenstander. Men i enkelte tilfeller kan en tenke seg at når personen blir funnet, er det mistanke om for eksempel selvmedisinering. Da kan det være avgjørende i førstehjelpen at en finner og henter inn medisinbokser eller esker, slik at en kan ta rede på hva slags medisiner det dreier seg om. Dessuten er det også svært hensiktsmessig for de rotehuene som kan klare å miste bilnøkler eller telefoner eller småting ut av lomma, om hunden har lært å søke etter og markere på slike bruksgjenstander.

Jeg valgte å gå sporet først, fordi Bark da fikk komme i «modus» til å søke ned. Og det fungerte, det.

Sporet selv gikk sånn passe bra. Vi må nok senke farten på sporingen enda mer og bli flinkere på å være nøye, begge to. I morgen blir det derfor asfaltspor på oss to!

Vi fikk  presset inn en liten økt med innkalling også i dag, og det gikk ganske greit. Da det kom en King Charles Spaniel pipende ned fra lia, måtte jeg grabbe tak i Bark, ellers hadde han satt avgårde, det er jeg sikker på. Men ellers klarte vi å holde det positivt ved hjelp av fiskekaker og tennisball.

Jeg var godt fornøyd med valget av felt-område, en slags avgrensning av vegetasjon og terreng på alle sider, slik at feltet begrenset seg selv ganske vakkert. Det er kanskje litt juks nesten, å ha en slik naturlig hindring for Barks vanligvis så svært vide definisjon av felt, men det fungerte faktisk helt supert i dag. Han gikk det beste feltet jeg har sett, med nesen ned fra start og med et tempo jeg ble veldig glad for å se - arbeidstempo, ikke springe tulling-fart.

Jeg var veldig fornøyd etterpå, at jeg hadde fått Cecilie til å filme Bark i arbeid. Tusen takk til deg for det Cecilie!

Vi leker oss i sanddynene på Orrestranda

I kveld hadde vi NRH-trening på Orrestranda. Rundt null grader og ganske lite vind til Jæren å være, men alle fire ekvipasjene fikk likevel gå overvær.

Det er ikke så greit å dele bilder fra kvelden, de ville nok sett ut noe som dette

Orrestranda by night

Vi satte i gang, for med kulde er det om å gjøre å være effektive. Første hund fikk gå fra nord mot sør, og hun fant de tre figurantene sine ganske raskt. Neste hund fikk gå fra sør mot nord, og nå nede på stranda. Tredje hund er en ung valp, og hun fikk seg noen fine læringsmomenter når det gjelder å følge opp fert. Sist ut var Bark og jeg.

Fordelen med GPS og sporing av hunden, er at jeg har i alle fall GPS-loggen etterpå, når bilder manker. Den ser slik ut for Bark og meg.

Bark er rød, jeg er blå, de to flaggene viser første og andre figurant.

Vi hadde to figuranter ute, som hadde fått beskjed om å gjemme seg uten at jeg visste hvor de var. De måtte gjerne gjøre det litt vanskelig for oss, sa jeg håpefullt.

Vi gikk fra parkeringsplassen og ut mot sjøen. Før de siste sanddynene ned mot stranda dreide vi nordover. Bark begynte å jobbe fint, løp litt på østsiden av oss, men slo så vestover. Oppe mot de høyeste sanddynene ble han borte litt, men kom så med melding.

Figuranten fortalte at Bark hadde løpt lenger ut enn figuranten lå, og at han trodde Bark skulle løpe forbi ham, men akkurat i det Bark passerte fikk han overvær, og snudde i lufta, for å nesten lande i hodet på figuranten.

Bark fikk lov til å løpe videre etter belønning, mens vi fortsatte å gå på høyden med de høyeste sanddynene. Det gir god oversikt i forhold til å se hunden, og det passet også godt med vinden, som sto fra øst-sørøst.

Vi hadde ikke gått langt da Bark dreide nord-østover, og jeg så han jobbet på fert et godt stykke inn fra sjøen. Så da begynte jeg å følge på. Joda, der kom han med melding.

Bark sine spordata

Bark fikk løpt 1,3 kilometer, med en maksfart på 38 km/h. Det tror jeg var under meldingen på andre figurant, for han kom som et lyn inn fra figuranten der.

I alt tok det oss under ti minutter å finne de to, som altså ikke hadde klart å gjøre det særlig vanskelig for Barkebilla.

Mine sine spordata

Mine spordata viser at jeg er ikke like kjapp som Bark, og ikke gikk jeg like langt heller. Men fornøyd med økta vår, det var jeg absolutt!

Vi strekker runderingen!

I går var vi i Hetlandskogen, Bark og jeg. Nei, vi var slett ikke alene, det var ti andre NRH-ekvipasjer med oss der ut.

Noen ville gå spor, noen ville gå teig, og noen ville rundere. Bark og jeg slo oss sammen med runderingsgjengen, for dagen og stedet passet perfekt til å arbeide med å strekke runderingen - altså rundere lengre enn vi har gjort tidligere.

Frem til B-godkjenningen har vi fokusert på mye annet, nå må vi også ha noe av tankene på det å skulle jobbe lengre og bedre.

Et av problemene vi har her i vårt distrikt, er at vi har lite skog, og de skogene vi har å trene i, er ofte små og gir lite mulighet for å gå langt. Hetlandskogen er et av de få unntakene, så her var det bare å carpe både diem og sjansen!

Bark etter runderingen - fornøyd med økta si!

Etter at jeg hadde vært figurant for tre-fire andre ekvipasjer, var det endelig vår tur. Vi varmet så smått opp på parkeringsplassen, for det var en kald dag, litt slapp vintersol, avløst av noen syke haglbyger, så noen regndråper, før sola tittet fram i et gløtt bare for å stikke sin vei igjen. Vintersola er en upålitelig fjomp!

Bark var klar som et egg - som alltid, og la ut i løypa. Jeg ønsket også å ha et fokus på innkalling - fremdeles. Jeg hadde tatt med GoPro-kameraet. Det har ligget i skogen på Alsvik i over ett år, siden jeg mistet det mens jeg gikk spor der inne. Det ble funnet av en annen NRH-er, heldigvis, så nå ville jeg se om batteriet hadde tålt det lange oppholdet utendørs. Det hadde det jammen meg, jeg fikk førti minutter opptak av runderingen.

Nå skal jeg ikke plage noen til å se en så lang video - og selv den redigerte versjonen er nok noe langdryg og kjedelig. Ikke minst fordi jeg nok går med kameraet noe for høyt opp - eller kanskje jeg går med nesen i sky? Uansett, videoen viser litt av arbeidet jeg legger ned i innkallingen. Ikke så mye mer, kanskje.

Jeg ser av videoen og sporloggen at jeg må jobbe med å forlange nøyaktighet av både meg selv og hunden. Jeg slurver og lar hunden slurve også. Noen av slagene er for grunne, noen er med for lite framtrekk.

Det er nok lettere å se det på sporloggen.

Sporloggen. Bark i rødt, jeg i lilla. 

Vi brukte ca 25 minutter på 600 meter langs midtlinja. Bark fikk løpe 2,9 kilometer. Alt i alt var jeg veldig godt fornøyd med økta, og av å se at hunden fungerte svært bra - ikke stakk han av eller fant på noe tulliball. Han var også klar til å fortsette lenger, så nå er det bare å planlegge neste strekk-økt også. Noen økter med kortere rundering og fokus på andre ting, blir det garantert i mellomtiden.

Etter lunsj la jeg et sporoppsøk på omlag 500 meter langs grus- og asfaltveiene som snirkler seg rundt i skogen der. Bark leverte der også, og gikk et ganske bra oppsøk og spor! Det er bare å bøye seg i støvet for hundenesen, sier jeg!

Bark har bestått B-uka

Da har Bark og jeg bestått B-uka, og kan puste lettet ut et lite øyeblikk. Det skal vi jommen gjøre også, sånn før vi kaster oss ut i mer trening og enda mer trening, og så litt trening til.

Foto: Vibeke Steen

I dag hadde vi dag fire av uka, på Holmavatn øst av Vigrestad, på det som kalles Høgjæren. Så veldig høgt er det jo ikke, men høgt til Jæren å være, 250 til 360 meter over havet.

Fra Holmavatn går det flotte og lettgåtte turstier til både Steinkjerringa og Synnesvarden. Terrenget utenfor stiene er for så vidt lettgått det også, mye hei og myr, ikke mye bratt eller vanskelig terreng.

På programmet i dag sto det KO-arbeid og øvelse. Det fikk vi prøvd oss på så det rakk.

Instruktøren fremsto som innsatsleder og kunne fortelle oss at en familie på tre hadde lagt ut på fisketur klokken 16 fredag, og at de ikke hadde returnert. Det hadde vært skodde om kvelden og natta, og søkemannskaper fra Røde Kors og Norsk Folkehjelp hadde søkt rundt og i Holmavatn, men uten resultater. Nå måtte vi forsøke med hunder.

Johannes og jeg planla og la planen frem for "innsatsleder", som godtok forslaget vårt. I første omgang var det å søke av området rundt et lite tjærn sør for Holmavatn, som heter Hommeltjørna. Det fikk Bark og jeg gleden av å kaste oss ut på.

Første teig slik vi gikk - Bark markert rødt, jeg blått

Vi forserte gjerdeklyveren inn på naturvernområdet helt nord-vest på kartet, og så gikk vi som kartloggen over viser, sør langs stien som går mot Steinkjerringa, og så etterhvert inn i terrenget. Vi rundet vannet, og da vi kom til den odden som stikker sør-over helt nord på tjernet, kunne det se ut som Bark hadde noe i nesen. Men han sprang bare noen få meter, og så mistet han ferten igjen. Jeg skrev meg dette bak øret, som noe verdt å melde til KO. Men jeg gjorde ikke det da. Vi dreide nord-over for å dekke resten av teigen på nordsiden, og krysset stien som går mot Synnesvarden.

Etter et par-tre minutter der, forsvant Bark rett nordover. Jeg kunne se på GPS-en at han stadig forsvant lenger og lenger, og det nyttet lite å rope eller plystre etter ham. Etterhvert forsto jeg at han - *fyll inn passende banneord her* - var på nok en tulltur. Jeg begynte å gå etter ham, men så viste GPS-en at han hadde rundet hele Holmavatn og var et godt stykke vest for meg. Så da returnerte jeg til parkeringsplassen og satte meg i bilen, kjørte vest, og der var han heldigvis bare 100 meter fra veien. Da jeg ropte kom han. Men han hadde seg altså en løpetur på 4 kilometer på nesten 25 minutter, hvor han slett ikke var på jakt etter noen savnede.

Bark på tulltur.

Jeg vet ikke om han har jaktet på noe dyr. Sau var det ikke der i området. Kanskje det var en jærhare som løp opp foran ham? Maks hastighet var på 32 km/h, og det var like etter han forsvant. Ellers har han småløpt og luntet, stort sett.

Men at dette kunne bety at hele B-uka røyk for oss, det sto klart for meg. Det nytter ikke å ha en hund som stikker slik.

Jeg kjørte tilbake til KO, og forventet egentlig å bli satt til KO-arbeid som "operativ leder". I stedet fikk jeg beskjed om å fortsette som hundefører. Nå fikk jeg pent ha hunden i bånd, og heller gå stisøk opp til Synnesvarden, var beskjeden fra instruktøren. Hvordan vil du gjøre dette søket? spurte han. Og da sa jeg at jeg jo stort sett hadde vind inn fra høyre side - det vil si fra sør-øst - så gikk vi på stien var den siden i det grove dekket. Så får du ta flanke-søk tilbake da, sa han. Og det var jeg jo enig i.

Stisøk - med tre funn 

Vi labbet i vei. Som nevnt over, stiene i området er svært lettgåtte og det går egentlig veldig lett å forflytte seg. Jeg gikk og holdt et øye med Bark, og passet på at vi gikk venstre side av stien - slik at han eventuelt kunne finne noen spor på den siden hvor han ikke fikk noe hjelp fra vinden. Jeg var forberedt på å gå ganske langt før vi gjorde noen funn - og det stemte nok det. Siden vi lette etter tre hobbyfiskere, var det jo særlig interessante områder der hvor det er vann - men det er det jaggunt meg nok av i dette området også. Vi passerte ett tjern nord for oss, og jeg holdt ekstra utkikk på både terrenget og hunden. Neida. Vi kom til neste tjern, som ligger nord-øst for Romavatnet, og der ble Bark veldig interessert i å gå ut til venstre, det var klart at det gikk noe slags spor der. Jeg slapp ham og ba ham finne mann, mens jeg krysset det jeg hadde av fingre og tær at han nå ikke bare satte avgårde igjen. Men han løp bare en tjue meter ned bakken, så kom han tilbake med melding. For der lå altså Morten og frøys, og sa han hadde gått til dette vannet for å fiske, mens de andre hadde gått sør-vest-over mot Romavatnet.

Ut fra det Morten fortalte, planla jeg søket videre, og varslet KO om både funnet og planen min videre. Jeg fikk OK til planen min, som var å gå flanke av stien tilbake, nå altså nord-vest. Det viste seg å være et godt valg, for et stykke inn på myra slo Bark rett sørover, og kom snart med melding til meg. Jeg hadde sluppet ham løs nå. Jeg fulgte etter ham på påvisning, men der sto han nede ved vannet og jeg så ingen folk eller gjenstander. Hva var detteb for lureri, Bark? Men da jeg kom nærme nok, sto der ei fiskestang i vannkanten. Jeg kunne ha gått ganske nært forbi uten å se den. Bark fikk god belønning for et så flott funn! Nå visste jeg vi var på rett spor etter folk, så vi fortsatte langs vannet, og det var ikke mange metrene før han fant Cecilie og kom med melding på henne også. I mellomtiden gjorde Johannes funn av Tor Egil, som lå et godt stykke sør-øst for oss, der hvor Romavatnet renner ut i ei lita elv. Så da ble alle tre fiskefolka funnet i løpet av tre kvarter, når vi bare ble juksehjulpet på rett vei av instruktøren. Han syntes nok litt synd om de tre figurantene etterhvert, som hadde ligget ute i over to timer.

Nå i etterkant kan vi se på kartet, at etter vindretningen er det fullt mulig at Bark faktisk fikk litt fert av Cecilie da han sto i den første teigen nord for tjernet. I så fall har han fått ferten av henne på en avstand av gode 950 meter i luftlinje. Jo, det er lurt å stole på hundenes neser!

Holmavatn

Det var nå på tide å returnere til KO for evaluering av både dagen og hele B-uka. Bark og jeg fikk beskjed om at vi har bestått B-uka med et forbehold om at det må trenes på at han ikke stikker fra meg. Det er jeg slett ikke uenig i. Vi kan ikke ha det slik fremover, så nå må vi trene innkalling og få det å komme til meg best i hele verden. Herregud så populær jeg skal bli hos Bark!

Foto: Vibeke Steen