Mørkerundering, plystring og uforutsette figurantplasseringer

Siden vi trener ettersøkning året rundt, onsdager 18-20, blir det heldigvis slik at hundene må få lære seg ganske tidlig å springe i mørke skogen. Ja, vi må lære det vi også, å ligge figurant eller gå som hundefører i beksvarte natta. Nå har vi menneskene ofte på oss ei hodelykt for å se litt for oss, mens hunden stakkars, må klare seg som best den kan. Og det gjør den jo. Hundene har langt bedre nattsyn enn mennesker.

Nå som oktober har kommet til endes, har vi snudd klokka en time tilbake, og det betyr at det er ganske mørkt allerede når vi starter treninga klokka seks. Sånn må vi ha det nå de neste fire månedene, før mars kommer og gjør det lysere på kveldene igjen.

Det er faktisk ganske deilig å få gå ut i skog og mark i mørket. Særlig når en setter seg ned som figurant og skrur av hodelykta og mørket sakte men sikkert blir mindre mørkt rundt en. Det er en salig fred og ro der ute i skauen om natta. Av og til kan en høre dyr som trakker i nærheten, eller fugler som krafser i krattet. Som oftest er en alene under stjernene, bjørkene og furuene, som får morsomme former og konturer mot månen eller et fjernt huslys. En sitter der og kjenner på freden, mens en samtidig venter på en kald hundenese som skal finne frem til der en har gjemt seg. Jo, treningen vår får ofte preg av gjemmeleken for voksne og firbeinte.

En ulempe med mørket, er at det slett ikke er lett å ta gode bilder av det som skjer i natta. Det kan som regel kun beskrives med ord, det som skjer, og det er jo riktig leit for en fotoman hundefan som meg. Derfor - også - er jeg nok mer glad i vår og sommer, enn i seinhøsten og vinteren. Kulden spiller nok også en stor rolle der, jeg er en frossenpinn som ikke liker at temperaturen avviker for mye fra kroppstemperaturen.

Det er likevel bare å bite i det sure, kalde eplet og kle seg for anledningen, så blir kalde høst- og vinterdager overkommelige de med. Det gjorde jeg i går, selv om jeg hadde glemt hansker og bøff. Vi kjørte til Sviland, hundene og jeg. Der traff vi tre andre som også fant det lett å trosse mørke og kulde for hundetreningens del. Bark fikk en liten økt med meldingstrening på veien. Det hadde vært ei tispe med løpetid i grøfta, så først syntes han det var veldig vanskelig å fokusere på noe annet, men så kom han med tre flotte apporter av meldepinnen til meg, og så fikk han lov til å snuse seg mett på godlukt etterpå heller.

Det ble en stor skuffelse for ham at han så måtte i bilen mens de andre hundene fikk trene. Voff og ul an mass!

Essa har vært i ganske fin form siden slutten av august. Forrige uke virket hun veldig stiv og jeg syntes jeg kunne se antydning til halting, men så denne uken har hun vært i storslag igjen. I går kveld var hun veldig klar for å jobbe igjen, så da ble det hun(d) som trakk det lengste strået. Jeg ba en av de andre om å lage et opplegg for oss, jeg ville ikke vite hvor de to figurantene lå gjemt, men ønsket ikke å gå lenger enn 3-400 meter på midtlinja. Hvor midtlinja gikk, fikk også bli opp til midtlinjegeneralen, sa jeg - en ca hundre meter etter starten kan man gå to veier der i skogen, så om vi gikk mot høyre eller venstre var i grunnen ett fett for meg. Da jeg kom til starten med Essa påsto han at visste ikke riktig selv hvor figurantene lå, så jeg sa at da kunne dette bli riktig spennende. Og det ble det jo.

Vi begynte på venstre side, et ganske grunt slag tok Essa. Så på høyre, et flott dypt og langt slag gikk hun. Etter nok et slag på venstre, som ble langt bedre enn det første, fant fant Essa første figurant, på høyre side. Voff-voff-voff i skogen. Da jeg hadde ti-femten meter igjen ble nok figuranten lei av all bjeffinga, for da belønnet hun. Essa elsker, ja virkelig elsker tennisball-lek, så belønningen for henne er utelukkende ball. Hun henter den, bringer den tilbake til figuranten, legger den mellom beina på den humane ballkastemaskinen og forventer en ny runde med kast, hent, plasser. At hun kommer bort og legger ballen ved beia dine, har hun hatt i seg siden vi møttes. Det er en enkel måte for figuranten å belønne - en slipper to baller og byttelek - og det er noe Essa elsker, så det er ingen grunn til å endre belønningstypen der.

Etter fem-seks runder med belønning, tok Essa og jeg med oss figuranten tilbake til midtlinja. Så fortsatte vi fremover, en to-tre slag, til vi kom til splitten i stien. Jeg trodde jeg skulle oppover til høyre, så jeg sendte like greit Essa ut stien til venstre. Etter hun var i gang, fikk jeg beskjed om at, nei, den stien var midtlinja. Ja-ja, tenkte jeg, og gikk etter Essa. Jeg så henne cirka femti meter foran meg, på vei ut mot høyre. Midtlinje-sjefen påsto at hun sikkert gikk spor etter ham oppi der, men jeg lot henne jobbe, siden jeg nå hadde sendt henne dit.

Vi kom et godt stykke fremover, men ikke noe tegn etter Essa. Etter ett minutts tid, begynte tålmodigheten min å minke. Jeg ropte, men ingen Essa. Så tydde jeg til det som, som regel, får henne til å komme nesten uansett, fingerplystring.

Hvis du har lyst til å lære deg fingerplystring, må du først av alt forstå prinsippet, dernest må du øve og øve. Den store fordelen med fingerplystring er at det gir mye sterkere lyd enn vanlig plystring. Samtidig slipper du å huske å ha med deg fløyte over alt. Fingrene er jo alltid med deg - nesten.

Jeg startet med å lære meg å blåse i gjeterhundfløyte. Siden jeg har gjeterhunder, syntes jeg det var litt morsomt med gjeterhundfløyte, så jeg kjøpte ei slik fløyte i en aller annen dyrebutikk for et års tid siden. At det ikke bare var å blåse ivei, forsto jeg først da jeg skulle prøve morsomheten. For å få hjelp gikk jeg på nett (slik man alltid gjør nå om dagen) og fant en video som kunne lære meg å blåse i fløyta.

Av og til er det forresten deilig å blåse i alt, men det trenger man jo ikke videokurs for å klare. Etter å ha lært meg sånn halvveis å blåse i gjeterhundfløyta, som egentlig er en metall- eller plastbit som er bøyd innover seg selv, og med et hull i, gikk det opp for meg at det samme prinsippet som en bruker for fløyta, er det en bruker for å plystre i fingrene. Dermed gikk det egentlig ganske raskt å lære seg fingerplystring. Så du kan følge instruksjonene i denne filmen for å lære deg å plystre i fingrene også. Husk bare på å trene på dette når du er for deg selv, ikke plag vettet av omgivelsene dine, det straffer seg som regel alltid!

Vel, uansett, tilbake til gårsdagens rundering på Sviland. Jeg sto altså der på midtlinja og ventet på Essa, tålmodigheten hadde fordunstet, hun hørte ikke at jeg ropet, så jeg plystret. Først en gang, ingenting. Men det var kanskje ikke den kraftigste lyden, så jeg plystret en gang til. Og da fikk vi ganske rett etter høre henne bjeffe, langt, langt unna, langs den stien til høyre som jeg altså trodde skulle være midtlinja. hun har altså hatt et fantastisk slag der ute i kvelden, hun må ha løpt tre-fire hundre meter minst, og sannsyligvis på overvær, selv om det var en ganske vindstille kveld.

Jeg ble ganske overveldet over den sterke driven hun hadde i dette søket, og glad, fordi det viser at hun virkelig var i arbeidsmodus og at formen var stor. Over radio ba jeg figuranten om å belønne og bare komme oss i møte, siden vi var så langt fra hverandre. Deretter spøket jeg litt med han som hadde plassert ut figurantene, om at det er greit å vite sånn cirka hvor midtlinja skal være, ikke sant? - Før jeg skrøt uhemmet og vilt av hunden min som reddet, om ikke dagen så, den runderingsøkta.

Slutten på kvelden ble en ganske kaotisk fellestur på seks hunder, hvor ei av tispene luktet så mye løpetid at Bark ikke hadde tid til å tenke på mye annet. Men da fikk han i alle fall sprunget litt tulling på slutten, han også!