Agility

Mandag kveld var tid for Bark og min sin fjerde gang på agility-trening. Allerede forstår han hva det meste går ut på, felt på de hinderne som har det (bom og møne), hopp, tunnel, lengdehopp, ja til og med slalåmen har han lett for. Jeg er ganske sikker på han har fått trene agility før han kom til meg.

Agility er jo ikke egentlig et norsk ord. Vi har hentet det fra engelsk, hvor det har to forskjellige betydninger.

1. the power of moving quickly and easily; nimbleness:exercises demanding agility.
2. the ability to think and draw conclusions quickly; intellectual acuity.

Så under trening av hundesporten agility er det både hunden og førerens oppgave å både bevege seg raskt og lett, mens de tenker og konkluderer raskt. Ja-ja, det gir i alle fall meg nok utfordringer!

Jeg har et nybegynnerkurs i agility fra tilbake i 2012 med Essa. Hun ble så overgira av agility at jeg valgte å legge det på hylla i løpet av 2013, dessuten begynte jeg jo å trene i NRH, så da ble den treninga hovedfokus for oss. Årsaken til at jeg vil trene agility med Bark, er at jeg, tross en overgira Border Collie, opplevde at agility ga oss et flott grunnlag for samarbeide. Hund og fører lærer en samhandling det er vel verdt å ta med seg i annen hundetrening. Og så er agility i tillegg gøy, og gir både hund og fører god trening. Masse springing for føreren er det, og hjernetrim gir det også - for føreren må lære seg banen, føringen og å se både på hund og bane på en måte som gir de beste resultatene.

Før vi begynte treningen, fikk jeg sneket meg til fem minutters øving på slalåmen, slik jeg ble formanet av forrige ukes hjelper. Det kommer vi til å fortsette med fremover, og så må jeg bare bli flink til å slutte å føre for mye, så tidlig som mulig. Jeg sniktittet litt på andre som trente slalåm og fikk noen tips til hva vi kan prøve på.

I går fikk vi den vanskeligste banen til nå, jeg har forsøkt å lage en tegning av banen her under.

Tallet angir rekkefølgen, og viser også hvilken side hinderet skal tas fra.
Jeg har lagt til gule piler som skal angi retningen også.

Vi varmet opp med en ganske mye enklere bane, men det er denne vanskelige det er gøyest å fortelle om. Hinder en og to er greie nok, hopp rett fram og så gjennom tunnell. Hinder tre er også greit, rett over etter tunnelen. Men så må en ta hunden ned i tempo og vende i en ganske brå usving for å komme over hinder fire, så en ny vending og ta hunden med forbi hinder fem, og så over, og så en skarp vinkel til ned til hinder seks. slalåmen skal alltid startes med hunden til høyre for første påle. Hundefører kan føre fra den siden hun velger. Her valgte jeg å bli med hunden på høyre side og lede derfra, fordi hinder åtte lå som det lå: jeg måtte føre hunden i en ekstra bue mot høyre etter slalåmen for å treffe hinder åtte riktig. For å være ærlig husker jeg ikke hvilken side jeg hentet hunden tilbake fra hinder åtte, og da vi kom til hinder ni var jeg så lykkelig over hvor bra det hadde gått at jeg selvsikkert kastet ballen over hinderet. Bark sprang rundt hinderet og hentet ballen, så det var min slurvefeil som gjorde at det gikk galt på aller siste hinder. Men annet enn siste hinderet, synes jeg vi klarte oss superdupert. Det er slalåmen som er vanskeligste hinderet ennå, men det løsner så fort at det er kjempemoro, og jeg tror jeg har snart en hund som springer slalåm av seg selv.

De eneste to hinderne vi ikke har fått trene på er vippa og pølsa. En av de neste gangene må jeg be om hjelp til disse to hindrene.

Så over nyttår har jeg lyst til å prøve oss i SBK's respitt. Respitten er en intern klubbkonkurranse, og vi må selvfølgelig starte i nybegynnerklassen. For å vite hva det er vi skal bli med på, må jeg ta meg en tur på respittene som er igjen i år, det er tre ganger igjen, 1, 15 og 29. november, så da kommer jeg nok til å besøke respittene, i alle fall et par av dem.

Jeg ser også at Bark må måles, slik at jeg vet sikkert hvilken størrelsesklasse han skal stille i. Jeg får spørre og grave hos de som kan dette, slik at det blir riktig.

Deilig september-trening

Onsdag var Dale-dag. Først kom DI, men han hadde bare kjørt til feil treningssted, så da sto jeg der alene igjen. Bark fikk et grusspor, det gikk rimelig greit, men jeg må jobbe med konsentrasjonen hans. Essa fikk en rolig oppvarming på grusbanen hun også.

Så fikk jeg SMS-er om avmelding og forseintkomming, kunne jeg legge et spor? Dette tegnet da slett ikke bra, skulle det ikke bli noe action på oss i dag?

Også jeg som hadde tenkt at Essa skulle få lov til å trene litt igjen etter tre måneders avbrekk i runderingen. Ja, ja, man tager hva man haver, så jeg gikk et spor for Speedy og strødde pølsebiter langs min vei. I slutten la jeg en tennisball.

Været var upåklagelig, det krydde av folk på kveldstur, men heldigvis holder de seg stort sett på stiene, så sporet skulle få ligge relativt uforstyrret. Da jeg kom tilbake etter ti minutter, var vi heldigvis tre stykker, så da skulle det få bli litt meldingstrening på Essa, en rolig start regnet jeg med.

Det hun sliter mest med, er melding på gjenstand, så da prøvde vi det. Først ei jakke som klemte godt
rundt et tre, og den tok hun nesten med en gang. Så en turstol, men den viste hun ikke mye interesse for. Vi forsøkte forskjellige tilnærminger, men først da vi la en jervenduk på stolen, fant hun ut at hun skulle bjeffe på den, nølende og uten særlig entusiasme. Etter fem-seks slag ga vi oss, og hadde planer om ei økt til litt senere heller. Da Essa kom til bilen, så jeg at hun var ganske sliten, trøtte øyne hadde hun.

Etter en flott økt med Frigg, som også ble ganske sliten i øvelse på meldinger, tok vi ut Bark, heller enn å gi Essa en runde til. Ingen ble så glad som han for å komme ut av bilen, han trodde nok vi hadde glemt ham!

For første gang fikk han gå ut med fremtrekk, og det fungerte ganske greit, bortsett fra ett slag på venstre side, hvor han valgte å gå bakspor heller enn å trekke fram. Bark er kjapp og modig ute i skogen, løper virkelig flott der ute, så jeg gleder meg til fremtiden i runderingstreningene!

Når jeg stiller ham opp for å sende, har han først hodet vendt i den retningen han vil, så retter han seg etter pekingen min, men ofte velger han likevel å løpe der han først hadde fokus. Det skal jeg huske til senere, slik at jeg heller stiller ham opp på nytt når fokus er helt feil. Beint flyr han i alle fall, selv om han nok raskt kan bli ganske selvstendig i løypa. Han er ganske var på meg når jeg roper, så det skal jeg også være forsiktig med å bruke feil. Han virker noe redd for å miste kontakt med meg, og til en viss grad er det bra, for likevel går han lett ut på både 50, 60 og 70 meter. Etterhvert nå synes han også det er lettere å bli værende hos figurantene, han stoler mer på at jeg kommer diltende etter likevel, så det skal jeg også fortsette med, for at han skal få tro at jeg har kontroll over hvor han er og blir med på moroa, jeg også.

Da vi avsluttet, kom Bark inn litt i forkant av figuranten, og da var det turgåere på stien. Jeg så for meg at han kom til å hoppe og tulle med dem, men da jeg ropte på ham, kom han til meg, og fikk kjempebelønning for å ikke bry seg om stigåerne. I det hele tatt er «skogslydigheten» over enhver forventning!

Etter runderingsøkta fikk Bark hvile litt i bilen. Speedy begynte på godbitsporet sitt, og Frigg fikk en liten meldingsøkt på ett slag i skogen. Hun ble sendt rett på meg, men bommet med fire-fem meter, og fikk et langt slag, før hun fant meg, men meldte flott med løsbitt til mor!

Tilbake på grusplassen, tok vi en liten økt fellesdekk med Frigg og Bark, før de fikk leke sammen som prikken over i-en på en flott trening, for så kom Speedy, som hadde gomlet seg helt i mål på sporet, med tennisballen vår også!

Bark elleve måneder

I forgår ble Bark elleve måneder gammel, så nå er det under en måned til ettårsdagen tenk!

Vi har ikke feiret dagen særlig, annet enn å trene mer enn det vi har gjort tidligere uker, men treningene virker som en mer enn god nok feiring for Bark.

Han løper enkelt ut og leter etter figurantene. Onsdag var vi på Sviland, et nytt terreng for Bark, som fikk noen flotte løpeturer i skogen. Torsdag ble det Vigreskogen, der har han vært noen ganger nå, og har tydelig forventning om å få løpe når han kommer ut i lilleskogen. Der fant han Teea, og fikk leke med ball.

Fredag ble det en lydighets-/sporøkt på Forus. Jeg ser at vi må gå tilbake til grunntrening i spor og trene bare fertsgroper, for han har det altfor travelt med å søke etter mennesket som har gått der, og har liten interesse for selve sporet, så der har vi en jobb å gjøre.

Lørdagen var vi på Alsvik, der fikk han seg to gode økter med funn både her og der, og viste at han begynner å forstå at pekingen min betyr retningsangivelse for hvor han skal løpe. Vi har ikke trent så mye på avlevering av apport, og jeg ser at der må vi gjøre en jobb, for selv om han forstår prinsippet, har han, som mannfolk flest, problemer med å gjøre to ting på en gang, slik at han helst avleverer så raskt som mulig, stående og på litt avstand.

I det hele tatt er det svært mange ting vi må trene på, så det er ikke dumt av meg å regne med at vi må bruke mer tid på trening av grunnelementer både en og to dager utenom NRH-treningene.

I mellomtiden har Essa vist stor fremgang helsemessig. Torsdag var hun hos veterinæren og fikk kiropraktikk og laserbehandling, men veterinæren sa hun merket fremgang og at vi ikke behøver noen ny time før i begynnelsen av desember. Dermed skal jeg begynne å småtrene med Essa også.

Essa er kul under laserbehandling,
låner beskyttelsesbrillene mine.

 Vi kommer ikke til å ta lange eller krevende økter til å begynne med, vi starter nok med spor og felt, og så jobber vi oss sakte inn i runderingsløypa.

Laserpennen er i stadig bevegelse
rundt behandlingsområdene

Fortsetter bedringen for Essa, kommer Bark til å få starte agility-trening om ca en måned, og også fortsette med lydighet og grunntreninger, mens det blir mer fokus på Essa i NRH.

Så ser jeg frem til nyttår, ser alt bra ut da, satser vi på å få Essa i hovedkurs-form frem til sommeren, så får Bark bli litt pausefisk i mellomtiden.

August-leker

Det er kanskje ikke olympiaden vi øver oss til, men vi tar likevel en god del av lekene våre alvorlig nok. Vi har lekt at vi klipper negler, og det er noe Bark virkelig ikke liker noe særlig. Lange og uhamslige klør har han, så vi klipper og klikker og spiser godbiter, en og en  negl om gangen (med lange arbeidspauser mellom, for min del), sånn når han ikke klarer å ligge i ro på kontoret.

I hated every minute of training, but I said, 'Don't quit. Suffer now and live the rest of your life as a champion.'
- Muhammad Ali

Ute i pausene leker vi også 123-leken. Det er morsomt kan du tro! Hvis du trenger å trene sitt og dekk med hunden din, med eksplosiv utgang - for eksempel til innkalling på lydighet eller på agilitybanen, anbefaler jeg denne måten å starte inntreningen av en  «bli sittende» av seg selv, sammen med en solid og rask innkomst. Det er gøy både for deg og hunden, hvis du bestemmer deg for at det skal være gøy og klarer å styre unna korreksjoner. For det trenger du ikke, hvis du gjør som beskrevet.

Hundene må lære å leke, de må lære av deg at det er moro. Det er du som, i stor grad, kan kontrollere hva hunden skal like å leke med, ved måten du viser entusiasme, glede og lekenhet på. Hvis du slenger en lærfille bort til hunden og ellers opptrer surt og inneslutta, kommer den lærfilla fort bare til å være en kjedelig greie. Hvis du spretter rundt med hunden, roper og leker og snakker med hunden, helst med leken stemme, flink bisk! JA!! ÅjjjjAAA!! Og lager så mange morsome greier du klarer ut av leken, da blir denne lærfilla etterhvert til det gøyeste som er. Med tiden, altså. Det gjør seg ikke selv at hunden skal være glad i de lekene du vil den skal like, men ofte kommer dette uten at vi helt er bevisst det. Er du bevisst i gjerningsøyeblikket, kan du påvirke enda bedre. Er det vanskelig og tungvindt å bruke en lærfille, så bytter du den med en annen leke, som hunden etterhvert lærer å digge minst like mye, hvis du bare digger også.

Kong er ofte en leke vi menneskene synes det er gøy å leke med, den spretter mer tilfeldig enn en ball, og den kan fylles med frossenmat og bli en tidtrøyte, tres tau i og brukes i jakt- og kamplek, kastes, og brukes til trening ellers også.

En flott neseøvelse med kong er å ta en kong du synes du kan ofre og klippe opp i småbiter. Og da mener jeg små biter, en halv ert sånn cirka. Det bør være en rød kong, slik at du ser bitene på bakken. Hundene ser ikke rødt så godt, for dem ser det ut som en grå grusbit. Og det er bra, for vi vil ikke at de skal lete med øynene, men med nesen.

Bark har funnet kongen sin.

Når du har en drøss slike biter - og vondt i hendene fra klippingen, for kong-gummien er sterk og gjenstridig, skal jeg fortelle - lærer du først av alt hunden å like å leke med en stor kong. Ha den med i hverdagsrommet der du og hunden er. For meg er det greit på kontoret. Når hunden leker godt med kongen sammen med deg, gjem kongen for hunden. Først så lett at det koster lite å finne den, etterhvert vanskeligere tilgjengelig. Husk å variere vanskelighetsgraden, ikke bare gjør det vanskeligere hele tiden, da strekkes strikken for mye. Hold heller ikke på for lenge av gangen, korte og mange økter er mye bedre enn få lange.

Belønn funnene med lek og gjerne godbiter også. Når hunden har forstått lete-prinsippet inne, tar du kong-bitene og hunden med ut. Der finner du en grusflekk, den trenger ikke være større enn 1,5x1,5 meter. Du trekker opp ommrisset av flekken du skal bruke, slik at det er synlig for deg. Tråkk rundt inni dette feltet, men sørg for at du ikke tråkker mer på utsiden enn du må for å komme inn og ut til området. Du ønsker å lære hunden at søk skal skje der hvor det er fert, og at andre områder er uniteressante. Etter å ha tråkket plasserer du noen få av de små kongbitene i dette mikrofeltet, gjerne en kongbit ut mot hvert hjørne, bare for å gjøre det lettere for deg selv. Så henter du hunden, som har vært festet i et tre eller en hjelper litt på sidelinjen. Du ber den om å søke, på samme måte som du har gjort med den store kongen inne. Nå må hunden søke mye nøyere, så vær tålmodig og la hunden forsøke å løse denne nye oppgaven på egen hånd. For mye mas og stress fra deg gjør det mindre morsomt for begge. Hvis hunden ikke ser ut til å forstå oppgaven, ha is i magen og vent på at hunden får tenke litt på oppgaven selv. Plutselig kan det løsne, og da må du være klar med belønningen!

Straks du ser at hunden reagerer på konglukten og nærmer seg kongen, belønn! Bruk gjerne klikker for å få belønningen så presis som mulig. Du skal også plukke opp den kongbiten hunden fant, før du fortsetter. Etter belønningen - gjerne i form av lek - er det ikke sikkert hunden kommer helt i søks-modus med det samme de første gangene dere gjør denne øvelsen, så ha tålmodighet med hunden og la den få lande etter leken, før du ber om nytt søk. Hunden skal ikke finne de samme kongbitene flere ganger, men gå videre til neste kongbit, derfor er det viktig å plukke opp den biten hunden har funnet.

Er hunden opplagt nok til nesearbeid, eller?!

Markeringen av funnet kan du også trene inn, men det skal trenes for seg selv. Skal du trene inn frys- eller dekkmarkering og lurer på hvordan, anbefaler jeg å søke på nett etter ressurser, ett eksempel finner du her.

Etter en økt med slikt nesearbeidkommer hunden din til å sove godt, for nesearbeid er slitsomt for hodet.Det bør du tenke på når du planlegger dette også, slik at du ikke krever av hunden å klare for mange kongbiter, og at du ikke legger opp en slik økt når hunden er sliten.

Det viktigste til å begynne med i øvelsen, er å få hunden til å bruke nesen, lykkes med det og bli belønnet for funnet. At den ikke markerer med en gang, det er uvesentlig. Når den forstår at den skal lete, kan du sakte forlange lengre og lengre markering. Husk å ikke bare øk vanskelighetsgraden, gå tilbake til lettere søk av og til, og hvis du øker vanskeligheten ved at det for eksempel er forstyrrelser, eller liggetiden er lang, må du gjøre søket lettere på andre måter. Større søksrute kan gjøres lettere ved at det er større gjenstander, feks. Men ikke gjør dette før du har en melding som sitter. Hvis du ellers har trent apport som markering, må du passe på å bruke så små kongbiter at de ikke kan plukkes, eller bruke en søksmåte som gjør at hunden ikke kan plukke gjenstandene.

Når søk etter små kongbiter sitter, kan du endre søket til noe vanskeligere. Kongbitene er lette fordi de har mye egenlukt (gummi avgir mye lukt), og fordi lukten assosieres med noe morsomt, nemlig det større leketøyet. Hvis du nå erstatter kongbitene med noe av metall, gjør du leken mer intrikat og utfordrende. Igjen må du da huske å senke vanskelighetsgraden. Rødt metall som er smått nok, hva er det? Du kan kjøpe røde binders i bokhandelen. De kan brekkes i to, slik at de blir små nok. Pass på at du håndterer bindersen slik at den får lukt av deg. Nå må du være enda nøyere i forhold til plassering, slik at du ser bitene, og du må være tålmodig mens hunden leter etter dette småtteriet som lukter enda mindre. Metall har nemlig mindre egenlukt enn gummi, så nå er det i første rekke lukten av deg hunden skal søke etter og reagere på. For å skape denne forståelsen hos hunden kreves det at du ikke har hatt for mange repetisjoner av kong-søket, og at du har vært flink til å generalisere søket. En videre viktig generalisering nå er at andre legger disse feltene for deg, og at hunden får søke etter kongbiter med andres lukt på, og videre metallbiter med andres lukt på.

Poenget med et mikrofelt med små gjenstander er å få frem finsøket hos hunden. Dette er nyttig kunnskap både for deg og hunden, og det øker hundens repertoar. Og så er det en enkel og morsom øvelse som krever lite plass og utstyr.

Jeg filmet ene søket vårt i dag, og hvis det blir en brukende video, skal jeg dele den her inne i neste innlegg eller så!

Barks første leiteaksjon - nesten

Litt om forrige uke.

Siden jeg jobbet forrige helg, og det tok så mye tid at trening var utelukket, så jeg virkelig frem mot onsdagen for Barks del. Vi var innom lydighetstreningen mandag, men det er liksom ikke det samme som å få løpe i skogen, uansett om den økta gikk veldig bra for alle parter.

Bark fikk sitte i bilen på leiteaksjon

Vi var bare tre påmeldte til Bogafjell på onsdag, men jeg kjørte opp dit og fant en av de andre. Mens vi sto der og ventet på sistemann og at klokka skulle bikke seks, ringte telefonen med alarm-lyden sin, noe som forteller meg at det er Telemeny og varsel om leiteaksjon. Beskjeden var å møte på brannstasjonen i Sandnes, så jeg takket hastig for meg og dro ned dit. Alt jeg hadde i bilen var hundeting, alt av folkehjelpsting lå hjemme etter sommerens ekspedisjoner til Haltdalen og Østfold, men jeg tenkte jeg kunne kanskje gjøre nytte for meg lell.

Det var ikke kommet mange andre til KO, så jeg tilbø meg å bli med ene hundeføreren, siden jeg var så fri for utstyr og vest og sånt. Og det ble jeg. Fra litt over seks til ca kvart på åtte lette vi gjennom nord-vestsiden av Sandveparken, uten hell. Det er likevel god læring å få gå sammen med hundefører på leiteaksjon, så takk til Helen og Mist!

Like etter jeg var reist fra aksjonen, ble den savnede funnet hel og frisk av tilfeldig forbipasserende, så aksjonen fikk lykkelig utgang. Men ikke for Bark, som måtte sitte i bilen i to timer, i stedet for å få løpe i skogen på NRH-trening.

Bark etter runderingen torsdag.

Som trøst fikk Bark rundere i Vigreskogen på torsdag i stedet for, først fire slag i storeskogen, som er ganske tett og uoversiktelig i disse sommertidene, der var det vanskelig å gå ut uten påvirkning. Men etterpå i lilleskogen, der løp han ut og fant uten at noen trengte be ham. Påvirkningen der var at han fikk se figurantene gå inn i skogen på midtlinja.

Lørdag dro vi alle tre til Flassavatn for å gå spor. Vi fikk selskap av Teea og Hilma, som ville ha et B-spor og et felt. Jeg fikk et B-spor til Essa, og et par asfalt- og grusspor til Bark. I tillegg trenet vi bittelitt på melding - noe han løste så lett som ei fjær. Matmor er fortsatt veldig imponert over poden!

Bark som fjoshund i helga som var

Essa gikk sporet ganske greit, selv om jeg synes hun slurver noe i vinklene. Det skal vi pynte litt på fremover i disse rolige tidene vi må belage oss på. Hun har vært til to behandlinger hos kiropraktor etter vi kom hjem, og jeg synes nok at det hjelper. Men forrige uke var det ingen behandlinger, og da syntes jeg hun falt mye tilbake bare på de sju dagene, så jeg vet fortsatt ikke hvordan det kan gå fremover for oss med tanke på NRH-treninger. Rundering er i alle fall uaktuelt ennå, så får vi se om tiden virkelig leger alle sår. Hvis ikke får poden trå til og bli en verdig stand-in. Han fikk prøve seg som stand-in fjoshond i helga, og det var morsomt - aller best var det å være ferdig med melkingen, for da fikk han først lukte på melkespannet, og så løpe villmann på kalvejordet (hvor kalvene ikke går i år).

 Etter at vi hadde fått trent på det vi ville lørdagen, fant jeg fram kameraet og knipset noen bilder av Teea og Hilma, og til gjengjeld hjalp Teea meg å holde Bark slik at jeg fikk knipset noen bilder av ham oppi skråningen på Flassavatn. Det ga god uttelling, mange fine bilder av gullungen.

I kveld er det ny tur til dyrlegen med Essa, og så får vi se hva annet uka bringer!

Kjedelige dager med fjøslukt

Etter pangstart her i vest, har vi nå gått inn i de kjedelige fjøsluktdagene. Fra i går kveld til neste søndag kveld blir det fjøsstell for alle penga, først på Sele denne helga, så på Salte sju dager til endes.

Bark måtte bli med på kontorjobb på fredag morgen, men vi nøyde oss med halv dag der. Han er fæl til å hoppe rundt og velte vannskålene sine, jeg er jo vant til en svært forsiktig frøken som aldri velter noe og alltid vet hvor beina sine er, så jeg må slutte å sette frem fulle vannskåler som får bli veltet hist og pist, og heller vanne Bark mellom slagene. Slike lærdommer er det bare å ta til seg med ung hund i hus.

Og så knakk jeg koden med Bark og piping. Beste medisinen er ... musikk!

Selvfølgelig skal den være etter tema, så jeg spilte denne til ham:

Nå vet jeg at det ikke er sant i lengden, at musikk virker som medisin, men han ble merkelig stille et par sanger der. 

Bark har hatt nærkontakt av nesten første grad med Soppen i dag, to ganger. Først kom katta oppi senga til oss mens Bark lå i buret. Det har han ikke våget tidligere, men nå fikk det jommen være nok ventetid, bestemte han, og snek seg oppi mens Bark sov. Der lå han og luktet katt lenge, så Bark visste jo han var der. Da vi begynte våkne, snakket jeg litt med Bark, og da kom pluselig katta bort han også, bare en halv meter fra buret. Jeg lokket katta bort igjen, for det er ikke noe poeng i å vente til Bark bjeffer, men enten ble Bark så perpleks over at katta plutselig var der, eller han begynner å forstå poenget, for han ga ingen lyd med en gang, og bare piping etterpå. Pipinga var nok til at Soppen gikk sin vei, det fikk være måte på!

Litt senere, jeg var sikker på at Soppen hadde gått ut, han som elsker å være ute, tok jeg Bark med ut, og så gikk vi på stua for å spise mat. Jeg fikk en telefon, og mens jeg snakket, hørte jeg plutselig ganske sinte kattefres under stuebordet. Bark var veldig nysgjerrig på hva som var der under bordet, bare en meter fra ham, men han hadde ingen utagering, og jeg kunne leie ham rolig inn på kjøkkenet og lukke døra mellom oss og katta. Soppen ble liggende under bordet lenge etterpå, så han hadde ikke blitt veldig skremt heller.

... tenkte kanskje Soppen?

På jobb er det veldig kjedelig. Der må Bark være i bilen. Jeg tør ikke binde ham utenfor bilen, han som er så lite glad i å være alene, så han må ligge i bilen. Han piper en del, men ikke så mye at det tyder på stort stress. Når vi er ferdige med fjøsstellet etter et par timer, blir belønningen en god tur på marken, hvor vi kaster leker og koser oss. Men i morges fant Bark ut at det var ikke så morsomt å leke, som å jage tjeld, så da slapp han leken han akkurat hadde hentet og satte etter en fugl, helt døv på alle ører for hva jeg skrek og bar meg om. Fuglen hadde peiling mot naboens kjøttfe, og jeg kjørte diverse skrekkfilmer i hodet, før fuglen, til min lettelse, dreide mot meg igjen. Til slutt fant Bark ut at han skulle heller bli med å leke sånne kjedelige leker igjen, og kom tilbake. Men jeg ser at jeg må nok basere meg på litt mer begrenset tumleplass der det er tjeld og vibe, slik at jeg kan få avverget flere slike tullturer som dette. Han kan ende opp med å jage bufe, han kan ødelegge seg på piggtråd og han kan ende opp i trafikken, så dette må nok jobbes med en god del. Men ok-ei, så vet vi det. Trene innkalling og bruke langline og passe på.

Det ligger allerede harde hundeleker strødd rundt i huset til Essa, så Bark er flink til å «adoptere» dem og leke med dem. Han har foreløpig ikke ødelagt noe eller klart å stjele mat, så slike ting går foreløpig greit. Han og Essa går kjempegodt sammen, de leker innimellom og de lar hverandre være innimellom. Blir leken for heftig, pleier jeg stoppe dem, for Essas del mest, men også for at Bark ikke skal bli helt revet med og altfor oppildnet. 

Men nå er det ny fjøsøkt, gitt. Og sånn går no' dagan.

Separasjonsangst - eller, hvordan klippe navlestrengen uten for mye hyl&skrik

Bark har litt separasjonsangst. Jeg vet ikke om han har vært slik tidligere, eller om det handler om å komme til ny plass og til folk han ikke vet om han kan stole på, men han dilter jo i hælene på meg over alt, uansett om jeg har ham i bånd eller ikke.

Separasjonsangst på vei mot Steinkjerriga i går, ville ikke lenger
fra enn en armlengde. Det gjør fotografering av helten vanskelig!

Jeg har forstått dette kontrollbehovet hans, og jeg aksepterer at det må være slik til å begynne med, men jeg har tenkt at, til slutt må han lære seg å kunne sove i et rom mens vi er i andre rom i huset.

Han har også vært veldig pipete i bilen, hver gang jeg stopper bilen, og hver gang jeg setter meg inn for å kjøre, piper han - men så stopper han så snart turen er i gang, eller jeg går fra bilen.

I kveld, etter treninga i Vigreskogen - ja, jeg må skrive litt om det, men det kommer noe senere - var første gang at han ikke peip da vi stoppet hjemme. Jeg skyndte meg litt ekstra med å åpne bakluka og klappe og kose masse, som en bekreftelse på at - dette var virkelig, virkelig bra.

Til gjengjeld var han veldig pipete inne, og det var fordi middagen måtte stå litt i blaut før han fikk. Han måtte bli litt roligere han også, før han fikk, så da gikk det litt ekstra tid, men til gjengjeld forsvant jo matsmulene som dugg for sola. Han har fått veldig mye godbiter i dag, på stranda, på kjøkkenet og i skogen, så da begrenset vi kveldsmaten i mengde.

Etterpå ville jeg spise selv, siden jeg er så heldig å være gift med ei som lager vidunderlige middager til meg, og jeg dessuten var kjempesulten etter en lang hundedag. Spagetti med salat ventet på meg på kjøkkenet. Hva gjør en da med en mathungrig hund? Jeg kunne tatt ham med meg på kontoret, men fant ut at dette var en gylden anledning til å la ham få litt være-alene-trening, så jeg la ham i buret på soverommet, og så la jeg meg selv i sengen der mens middagen ble tilberedt. Ja, for jeg er ikke lat, bare lur. Bark slo seg til ro i buret, og da flyttet jeg meg ut på kontoret, som ligger vegg i vegg. Dørene sto åpne. Han begynte å pipe nesten med en gang, og da snakket jeg med ham - med lengre og lengre mellomrom. Pip-snakk-pip-snakk, og sånn gikk det til maten var klar. Jeg var rask ned på kjøkkenet og grabbet til meg min porsjon, skvatt opp på kontoret igjen og fortsatte å snakke, nå med mat i munnen. Det ble etterhvert slik at jeg leste litt på Internett, og da jeg fant noe som var så morsomt at jeg ble sittende og le med mat i munnen, resignerte Bark. Jeg tror det heter "Flooding" på hundetrenerspråket! (<-- spøk)

Uansett, Essa syntes så synd på Bark at hun kom opp og la seg på soverommet hun også, så da var det fredelig fra Bark-kanten relativt lenge. Så er det nok bare å gjenta denne suksessen noen ganger, og så kan han forhåpentlig sove noe tryggere i buret og i andre rom i huset etterhvert, selv om vi ikke er rett ved siden av ham. Og det er jo godt både for hunden og for oss tobeinte, tenker jeg.

Vigreskogen har mange master, men flere trær, som du
ikke ser her.

Og så lovet jeg vel å si litt om treningen i Vigreskogen i kveld. På parkeringsplassen blåste det stikker og strå. Gurimalla, tenkte de som kom seint og ikke hadde luftet i skogen. Men det hadde jeg, og kunne trøste med at, der inne blåser det nesten ikke. Og sånn var det. Vi var mange som kom, sju hunder og åtte folk, så da var det ganske naturlig å dele seg i to, fire i «lilleskogen» og fire i den større skogen, som har fått navnet «storeskogen», ja du gjettet det kanskje!

Bark og jeg ville i lilleskogen. Det er en oversiktelig og grei skog for nybegynnere, og dessuten hadde vi ikke planer om så veldig mange slagene. Stakkars Bark har jo ikke blitt tørr bak ørene hjemme enda, så jeg kan ikke bare kjøre full rulle heller. Siden vi var de første på stedet, fikk vi begynne. Det var ikke meg imot, og jeg tror Bark var glad for å komme ut av bilen, han også.

Vi har besøk i DIO-et av en finnmarking ved navn Kjell, og han fikk æren av å styre midtlinja for Bark og meg. Det gjorde han med nordnorsk sinnsro og god kustus. Første slaget ut var på Nina, ute til høyre. Vi fikk en lyd fra henne, og jeg slapp Bark avgårde. Først sprang Bark litt for mye villmann, ja, nei, villhund altså, og kom heller ikke langt nok ut til å finne Nina. Det ga meg et hint om at han kanskje, muligens, har fått gå for grunne slag tidligere, slik at jeg må være svært påpasselig med å ha figurantene på minst femti meter, gjerne litt lengre ut. Etter å ha lett fånyttes en stund, kom han tilbake til midtlinjen. Der fikk han skryt og kos, før vi fikk en ny lyd fra Nina, og ny slipp ut på Bark. Han sprang avgårde med linen rundt seg, så jeg tenkte at, gurimalla, koblet jeg hunden før jeg slapp ham? Men han hadde bare viklet seg litt inni, for den lå på tre meter ut fra midtlinja, fant vi ut da jeg kom tilbake med ham fra Nina. Rotete av hundefører, det der.

Kvelden var kanskje ikke like vakker som denne,
men den kjentes slik ut etter runderingen!

Neste slag var på Ola på høyre side, kjempeflott utgang og flott funn. Dette gikk virkelig bra, fant jeg ut, og ga beskjed om at vi måtte være sikre på at Nina var langt nok ute, før jeg kom tilbake og slapp ham på Nina. Flott tur ut til henne også! Dernest var det Ola igjen, før jeg bestemte jeg for å prøve en sending på Nina uten lydpåvirkning. Jeg var spent på om han ville gå, og det gjorde han så flott at det er til å grine av. Da jeg kom ut til Nina sa jeg at vi ga oss på hennes side, jeg ville bare ha en til på Ola, også da uten påvirkning - for jeg ville se. Er det så lurt, spurte Nina, han er sliten i hodet. Ja, påsto jeg, dette er helt flott. Og han sprang rett ut etter Ola, og selv om han trakk noe tilbake, før han fikk ferten og fant Ola, var det helt kjempemessig å se at han løper som en liten hundegud der ute og plukker godbiter og leker fra figurantene. Han er også ganske lett å leke med, ikke for mye eietrang til lekene, mer vilje til samspill - og det liker vi!