Foto: Vibeke Steen |
I dag hadde vi dag fire av uka, på Holmavatn øst av Vigrestad, på det som kalles Høgjæren. Så veldig høgt er det jo ikke, men høgt til Jæren å være, 250 til 360 meter over havet.
Fra Holmavatn går det flotte og lettgåtte turstier til både Steinkjerringa og Synnesvarden. Terrenget utenfor stiene er for så vidt lettgått det også, mye hei og myr, ikke mye bratt eller vanskelig terreng.
På programmet i dag sto det KO-arbeid og øvelse. Det fikk vi prøvd oss på så det rakk.
Instruktøren fremsto som innsatsleder og kunne fortelle oss at en familie på tre hadde lagt ut på fisketur klokken 16 fredag, og at de ikke hadde returnert. Det hadde vært skodde om kvelden og natta, og søkemannskaper fra Røde Kors og Norsk Folkehjelp hadde søkt rundt og i Holmavatn, men uten resultater. Nå måtte vi forsøke med hunder.
Johannes og jeg planla og la planen frem for "innsatsleder", som godtok forslaget vårt. I første omgang var det å søke av området rundt et lite tjærn sør for Holmavatn, som heter Hommeltjørna. Det fikk Bark og jeg gleden av å kaste oss ut på.
Første teig slik vi gikk - Bark markert rødt, jeg blått |
Etter et par-tre minutter der, forsvant Bark rett nordover. Jeg kunne se på GPS-en at han stadig forsvant lenger og lenger, og det nyttet lite å rope eller plystre etter ham. Etterhvert forsto jeg at han - *fyll inn passende banneord her* - var på nok en tulltur. Jeg begynte å gå etter ham, men så viste GPS-en at han hadde rundet hele Holmavatn og var et godt stykke vest for meg. Så da returnerte jeg til parkeringsplassen og satte meg i bilen, kjørte vest, og der var han heldigvis bare 100 meter fra veien. Da jeg ropte kom han. Men han hadde seg altså en løpetur på 4 kilometer på nesten 25 minutter, hvor han slett ikke var på jakt etter noen savnede.
Bark på tulltur. |
Men at dette kunne bety at hele B-uka røyk for oss, det sto klart for meg. Det nytter ikke å ha en hund som stikker slik.
Jeg kjørte tilbake til KO, og forventet egentlig å bli satt til KO-arbeid som "operativ leder". I stedet fikk jeg beskjed om å fortsette som hundefører. Nå fikk jeg pent ha hunden i bånd, og heller gå stisøk opp til Synnesvarden, var beskjeden fra instruktøren. Hvordan vil du gjøre dette søket? spurte han. Og da sa jeg at jeg jo stort sett hadde vind inn fra høyre side - det vil si fra sør-øst - så gikk vi på stien var den siden i det grove dekket. Så får du ta flanke-søk tilbake da, sa han. Og det var jeg jo enig i.
Stisøk - med tre funn |
Ut fra det Morten fortalte, planla jeg søket videre, og varslet KO om både funnet og planen min videre. Jeg fikk OK til planen min, som var å gå flanke av stien tilbake, nå altså nord-vest. Det viste seg å være et godt valg, for et stykke inn på myra slo Bark rett sørover, og kom snart med melding til meg. Jeg hadde sluppet ham løs nå. Jeg fulgte etter ham på påvisning, men der sto han nede ved vannet og jeg så ingen folk eller gjenstander. Hva var detteb for lureri, Bark? Men da jeg kom nærme nok, sto der ei fiskestang i vannkanten. Jeg kunne ha gått ganske nært forbi uten å se den. Bark fikk god belønning for et så flott funn! Nå visste jeg vi var på rett spor etter folk, så vi fortsatte langs vannet, og det var ikke mange metrene før han fant Cecilie og kom med melding på henne også. I mellomtiden gjorde Johannes funn av Tor Egil, som lå et godt stykke sør-øst for oss, der hvor Romavatnet renner ut i ei lita elv. Så da ble alle tre fiskefolka funnet i løpet av tre kvarter, når vi bare ble juksehjulpet på rett vei av instruktøren. Han syntes nok litt synd om de tre figurantene etterhvert, som hadde ligget ute i over to timer.
Nå i etterkant kan vi se på kartet, at etter vindretningen er det fullt mulig at Bark faktisk fikk litt fert av Cecilie da han sto i den første teigen nord for tjernet. I så fall har han fått ferten av henne på en avstand av gode 950 meter i luftlinje. Jo, det er lurt å stole på hundenes neser!
Holmavatn |
Foto: Vibeke Steen |
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar