Med hodet i skyene - nesten

I går var det sportrening i NRH oppe mot Skykula i Bjerkreim. Der er det flott, kan du tro.









Vi kjører sør fra Sandnes, mot Egersund, men så svinger vi av ved Bjerkreim og kjører mot Lauperak. Rett før nedstigningen mot Ørsdalsvatnet, svinger vi øst og stopper heller ved Skineldvatnet. For et flott navn på et vann, du!

Skineldvatnet

 Da vi kom opp dit, litt før klokka ti, regnet det og var ganske surt - omlag fem grader og en vind som bare gjorde alt verre. Det var rett før vottene måtte på. Heldigvis klarnet og stilnet det mer og mer opp utover dagen, så det ble kuns bedre og bedre å være både to- og firbeint.

Hvis jeg strekker ut tunga, kan du ikke bare legge godbitene der? spør Bark

Parkeringsplassen ved Skineldvatnet er utgangspunkt for flere flotte merkede turløyper. Den ene går opp til Skykula. Veien som går opp dit, er en militærvei som er stengt for allminnelig ferdsel, og selv om vi av og til kan låne nøkkelen for å kjøre helt opp på 820 moh. for å trene, gjorde vi ikke det i går, vi nøyet oss med å trene rundt parkeringsplassen, som ligger på omag 512 meter over havet.

Bark og jeg er forhåpentlig snart igang med B-uka. Vi har bestått søksprøvene, og venter bare på å få ta fatt på ukas arbeid. Det blir egentlig ikke noen uke, det blir to helger, nå i slutten av oktober, og helt i starten av november. Vi vet jo mye om hva vi skal gjennom i løpet av disse fire dagene, så nå tester vi litt hvordan vi ligger an. Forrige lørdag gikk vi sporoppsøk fra gjenstand og parallellspor sammen med andre hunder. I går gikk vi langt sporoppsøk og et kilometerspor.

Den militære veien var et flott utgangspunkt for langt sporoppsøk, så vi sendte Ronny avgårde for å legge sporet. Gå en kilometer, før du skjærer ut i grøfta du! Sa vi til ham - og så gjorde han det.

Herfra og opp gikk vi sporoppsøket.

I tillegg fikk vi Herman til å legge et kilometer-spor til oss, mens jeg til gjengjeld la to korte spor til Ronnys hund Kaisa og et felt på parkeringsplassen for Herman og Linus.

Jeg lot ikke sporoppsøket bli så gammelt før vi kastet oss i gang med oppgaven. Poenget her, er å se at hunden er i søk («på jobb») over et lengre strekk, selv om hunden ikke finner noe særlig interessant.

Så vi labba opp veien - nesten 50 høydemeter på en kilometer vei, så det var ikke så veldig bratt. Bark fant stadig vekk ting å undersøke og være nysgjerrig på, han, og slapp ikke arbeidsgleden så lett fra seg. Ronny hadde  markert utgangen sin, for at jeg skulle vite om jeg gikk over. Men da hadde han gått ut i terrenget for å finne feste til sporsløyfa, så der slo Bark på utgang og rett i sporsløyfa. Ja-ja, det er jo et funn det også. Etterpå sprang han ut på riktig side, og etter et ganske kort spor langs veien, fant han tennisballen til Ronny, ensom og forlatt.

GPS-dataene forteller at oppsøket tok nesten 19 minutter. 

En lett tur på asfaltert vei frem til sporet. Skineldvatnet sør for veien,

Vi reddet tennisballen, og byttet på å trille den ned veien tilbake til parkeringsplassen, godt fornøyd med økta.

Der nede ble vi møtt av et trist syn, du! Ett av sporene jeg hadde lagt for Kaisa, ble tråkket i hjel av en overivrig konstabel og hans nye politihund, som var på sporet av hjelperen hans. Jeg så for meg sporgjenstander og sporslutter fortært og forkastet av schæfer-kjeften, slik at stakkars Kaisa måtte sitte der i bilen og aldri få gå spor! Neida, ikke så dramatisk. Men det er jo alltid litt surt at, av alt terrenget i hele heia, velger noen å trampe rundt akkurat der du selv syntes det måtte være perfekt å legge spor. Joda, det måtte vel være noe med akkurat det terrenget som dro både meg og konstabelen dit. Etterpå kom de bort til oss som sto der og skulte på dem, og så fikk vi fortelle at vi egentlig ikke var så sure på dem, bare sure på at sporet var overtråkket. For Kaisa trenger nok noe enklere oppgave. Men så får Linus trø til i stedet, ble vi enige om, og slik ble det.

Kaisa begynner å bli riktig flink med spor, og løste det andre sporet jeg hadde lagt så lett at det var en fryd.

Så var det tid for å gå Barks kilometerspor. Da var klokka nærmere to, og sporet var tre timer gammelt. Herman hadde gått ut sørover, vest for Skineldvatnet, og så i en bue vest, før han dreide nordover, tilbake mot veien. Det er jo ofte den letteste måten å gå ut lange spor på, for så slipper en å gå veldig lange strekk tilbake fra sporslutt.

Bark satte avgårde i et sprøtt tempo, og fordi det var så mange hull, tuer og hindringer, gikk jeg på snørra minst fem ganger de første firehundre meterne. Det begynte nesten å bli litt flaut.

Men etterhvert sakket han - takk og lov - tempoet og intensiteten noe, og det ble mer levelig å gå bak ham. Han slet av og til noe, særlig i overgangene, men tok seg egentlig fint inn de fleste gangene. Det var vel et par ganger der jeg kunne fått sportap, om Herman ikke hadde korrigert oss. Men alt i alt var det en lærerik økt. Slutten ble dessverre spolert av en hyttehund, som hadde vært oppe og stjålet tennisballen det var meningen Bark skulle finne. Bark fikk en av sine egne tennisballer, og så sa vi oss godt fornøyd!

Sporet Bark gikk etter Herman.

Noen GPS-data om sporet

Så fikk endelig Herman og Linus gå sitt langspor. Det gikk rundt hele Skineldvatnet, så vi andre satte oss til og ventet tålmodig. I mellomtiden ble været bare bedre og bedre, solen varmet litt og det ble faktisk ganske fint å sitte der og sløve, mens andre jobbet og sto på.

Linus og Herman feirer ferdig rundt-vannet-spor med litt hallingballkast

Og slik rant denne lørdagen stille ut i nytelse. Hjemturen ble under blå himmel og en ettermiddagssol som gjorde godt etter noen svært regntunge dager.